Jeg var på butikken og kjøpte meg en liter melk her om dagen. På vei ut ble jeg stoppet av en automat som spurte meg hvordan opplevelsen hadde vært. Handleopplevelsen.
Hvis det hadde føltes bra å kjøpe melken kunne jeg trykke på en grønn tast. Hvis det hadde vært en nedtur, kunne jeg trykke på en rød.
Alvorlig? Er det meg det er noe i veien med?
Det skal være bra å være bevisst på sine egne følelser og opplevelser. Det er også sunt, har de bevist, å være påpasselig med å uttrykke seg, sette ord på følelser og opplevelser.
Greit nok det, men alvorlig? Jeg var ute etter en liter melk, ikke en god opplevelse!
På samme måte er det når jeg går til legen og tannlegen. Da vil jeg få god behandling, ikke føle at jeg blir godt behandlet. Legen kan være så gretten hun bare vil, hun, så lenge hun vet hva hun holder på med. Har de sånne knapper på fra legekontoret også, tro? Hvordan var opplevelsen? Smilefjes eller gråtefjes? Det kommer vel mest an på diagnosen, gjør det ikke det? Og regningen?
Herregud.
Jeg går på butikken for å kjøpe melk og til legen for å få behandling, ikke for å få gode opplevelser og føle meg ivaretatt. Misforstå meg rett.
I andre sammenhenger kan det være selve opplevelsen som er hovedsak og målet i seg selv.
Jeg har feiret katolsk påske i år, i La Laguna på Tenerife. Santa Semana – den hellige uken. De setter alle kluter til nettopp for å skape sterke opplevelser og intense følelser.
Jeg tenkte at jeg skulle laste ned programmet for å lese meg opp litt på forhånd og sikre at jeg fikk med meg det grøvste. Programmet var på 104 sider. På spansk. Jeg la det til side.
Her er det bare å stille opp og go with the flow, tenkte jeg, og pakket kofferten.
Byen var full av forventning, spenningen lå i luften. I halvfemtiden på langfredag begynte folk å stille seg opp gatelangs. Vi gjorde det samme, og ventet på Procesión Magna. Den levde opp til navnet. Karneval med omvendt fortegn. Istedenfor dansende kvinner i gjennomsiktige kostymer og vogner med vinkende prinsesser og sambarytmer kom det alvorstunge brødrelag i heldekkende kapper og KKK hatter med hull til øynene og vogner med tablåer fra pasjonshistorien. Vognene var pyntet med blomsterdekorasjoner på høyde med Musikverein 1. januar. Kappekledde barn og voksne viftet med røkelse og lys og staver og marsjerte forbi i timesvis. Musikkorpsene og trommeslagerne hadde kastet karnevalsdraktene og trukket i mørk dress og spilte roligere musikk.
Publikum stod i ærbødig taushet med mobilen på lydløst, og vi fikk med oss hele historien fra inntoget i Jerusalem til gravlegging. Innimellom hadde de flere Mariafigurer ute til lufting.
Vi gikk hjem og hvilte litt og så var det på’n igjen.
Kl 22 ble lysene i byen slått av og alt gjort klart for Procesión del Silencio.
Med fakler i hendene subbet de samme fotside brorskapene barfot forbi over brosteinen i total taushet. Folk stod stille langs ruten, ikke en lyd, en helt spesiell steming. Bakerst kom båren med liket, og det gikk opp for meg at dette var et gravfølge. Alle mann sluttet seg til opptoget, det føltes helt naturlig og nødvendig. Vi gikk til Guzmankirken der toget forsvant inn. Kirken var full og folk stod langt opp i gaten. Ett skritt om gangen beveget køen seg framover. Etter en stund kom vi inn i kirkerommet som var av dekorert med enorme frescoer av nyere dato. I over en time gikk vi i kø i den dunkle kirken uten å vite hvor vi skulle. Før vi til slutt kom fram og kunne se at Jesus lå på lit-de-parade og alle de fromme defilerte forbi og kysset statuen. When in Tenerife….
Det er første gang jeg er sammen med hundrevis av andre mennesker i mørke og total taushet i to timer. Det var ikke dystert og skummelt, det gav en følelse av tilstedeværelse, tilhørighet og mening.
En opplevelse! Jeg ville ha trykket på den grønne smileknappen uten å tenke meg om.
Dagen etter var det lørdag og fint vær, og jeg tok en byvandring på egenhånd, eller por mi cuenta, som spanjolene sier. Laguna er en vakker by med mye å se. Lørdagsmarkedet var livlig, det var nummeret før jeg kjøpte tørket håkarl for å prøve å lage “tollos”, en av oppskriften i min kanariske kokebok. På fjerde forsøk fikk jeg billett til Casa Museo Cayetano Gómez Felipe, rikmannshjem fra 1700-tallet, fullt av antikviteter, fortsatt i privat eie. Gamlefruen på 82 bor i en moderne leilighet vegg i vegg, men kommer innom av og til og sjekker. Fantastisk interessant. Bare treverket! DE gulvene.
Vi hadde bestilt middag på La Tasca de Christian, en veldig god men veldig liten restaurant. To små rom med fem bord i hvert, vi kunne ikke unngå å bli venner med de andre gjestene. Maten var god med en flaske fra Tacoronte- Acentejo til. Jeg er blitt glad i kanarisk vin, særlig Blanco Frutado utgaven. De er sikkert det som ekspertene kaller unge og ukompliserte viner, som skapt for meg. Vi kjøpte to Malvasiaflasker med hjem for å spandere på venner.
En positiv opplevelse. Grønn knapp.
På vegen hjem la jeg listig ruten forbi katedralen, og fikk med meg en halvtime av likvaken som pågikk der.
Så ble det morgen den tredje dag og oppstandelsen var et faktum.
Jeg stimte avgårde til Guzman, for der skulle det skje noe som jeg ikke helt skjønte hva var. Utenfor stod masse folk i boblejakker og luer og et musikkorps holdt på å rigge seg til. Plutselig gikk døren opp, og ut kom en fortropp med staver og lykter og røkelse. Folk begynte å strekke på nakken og bite negler, det var tydelig at noe var i gjære.
Der kom den oppstandne frelser ut gjennom kirkedøren! I naturlig størrelse og vel så det, omgitt av en engel som pekte ut i luften og en romersk vakt som lå fortumlet og omtåket med beina i været. Tablået var på størrelse med en minibuss, og det var millimeters klaring ut gjennom portalen. Hele scenariet var båret på skuldrene av unge og sterke menn. Under ledelse av erfarne trafikk-kontrollører klarte de å lirke Jesus ut gjennom åpningen. Tilskuerne dro lettelsens sukk, korpset satte i å spille, og klokkeren hang seg i klokkestrengen som den reneste Quasimodo. Stor stas.
Halvannen time brukte bærene på å paradere Jesus rundt i bydelen og tilbake på plass. Folk hang ut av vinduene og jublet. På vegen var det flere innlagte drikkepauser. Ved siden av biskopen bak vognen gikk en dame med handlevogn full av styrkedrikk som bærerne fikk leske seg på med jevne mellomrom. Hver gang de skulle runde et av de mange 90° gatehjørnene måtte det forfriskninger og oppmuntring til, og når de hadde klart det, klappet hele folketoget i begeistring. De andre paradene jeg så var svært disiplinerte. Aktørene gikk i fred, med jevne mellomrom kom det et korps og så de dignitære. Publikum stod respektfullt og så på og sluttet seg til opptoget bakerst.
Ikke så på påskemorgen.
Da tok folk oppfordringen “Følg meg” bokstavelig, ignorerte all kutyme og hengte seg på hulter til bulter. Biskopen ble helt innesluttet av allslags folk og jeg marsjerte plutselig mellom en klarinettist og en fagott.
Den store påskemessen fant sted i Katedralen. Vi var for seint ute til å få sitteplass. Folk stod som sild i tønne. Å stå rett opp og ned på et kaldt steingolv i halvannen time er ikke noe for pingler, men når jeg så alle de skrøpelige gamle som holdt ut kunne jeg ikke få meg til å klage.
Kirken var et syn i hvitt, rødt og gull med tusenvis av flamingoblomster som hovedblikkfang. Alle sanser skulle aktiveres, så de sparte ikke på røkelsen, og jeg sendte en stille tanke til alle allergikere som sikkert var der. Biskopen gikk kirken rundt og skvettet vievann på oss før de satte igang. Det var en opplevelse.
Grønn knapp.
Gudstjenesten foregikk ellers på vanlig vis, jeg har vært ute en påskedag før så jeg visste hva det handlet om. Biskopen leste opp en hilsen fra selveste paven og det var bare én turist som klarte å snike seg forbi sperringen og gå rundt og knipse under seansen.
Etter velsignelsen dro de fram enda en statue som skulle ut å gå. Maria, eller en eller annen hellig frue, skulle bæres til Concepciónkirken, men da hadde jeg fått nok. Selv en så ivrig kirkegjenger som meg kan møte sin overmann …
Opplevelser er viktige og verdifulle. Vi kan legge fornuft og rasjonalisering til side en stund, og lytte til sansene og følelsene. Kjenne etter. Ikke bare tenke etter.
Påsken i La Laguna fikk meg til å reflektere over det.
Det var mye å sette fingeren på; tablåene var loslitte og gammeldagse, brødrelagene virket utdaterte, musikken var sær etter min smak, og fremføringen ikke helt på høyden. Noen vil nok åkke seg over at man oppdrar barn til å gjøre korsets tegn og drar dem ut i gatene etter mørkets frembrudd, der en gjeng katolske prester går rundt med masker på. En sjanse å ta? Burde det forbys?
Nei, sier jeg. Jeg går for grønn knapp.
