Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss fra all urett. 1. Joh. 1. 9
Kristendommen har gode nyheter om hvordan jeg, et hverdagslig menneske, får del i Guds rike, på jorden som i himmelen. Den forteller at Jesus Kristus har betalt inngangsbilletten dit med sin død og oppstandelse. Jeg har en stående invitasjon til samvær med Gud. I Matt 22 er det sammenliknet med et bryllup, i Luk 14 med en stor fest.
Jeg har fått en invitasjon, „an offer I can´t refuse“, for å si det med Marlon Brando.
Et tilbud som lyder for godt til å være sant.
Og da våkner min mistanke: Det som høres ut til å være for godt til å være sant, er som regel det.
Er det mulig? Kan det stemme? At hvis jeg tar JK på ordet får jeg gratisbillett til Guds rike?
Har jeg oversett den små skriften? Var det ikke noen betingelser her? F.eks. noe om at jeg hele tiden må huske på å bekjenne mine synder?
Jeg sliter litt med den syndsbekjennelsen.
Ikke fordi jeg har problemer med å innse at jeg er en synder! Langt ifra! Det er tydelig både for Gud og hvermann! Og når Jesus legger listen så høyt som han gjør i Matt. 5,48: Vær fullkomne! da kan jeg jo bare kaste inn håndkleet.
Derfor er jeg avhengig av at JK betaler for meg.
Jeg har oppfattet det sånn at det har han gjort, at det var poenget med hele påskeevangeliet.
Hva er da vitsen med å mase om bekjennelse i tide og utide?
Hvorfor denne meldeplikten?
Er ikke Gud klar over mine misgjerninger? Må jeg ramse opp alle overtredelsene hver dag? Sitter det en engel med sjekkliste og penn og krysser av for hver synd jeg bekjenner, sender rapport til bokholderiet som merker av og deler ut tilgivelse etter behov? Er nåden behovsprøvet?
Det høres jo helt sprøtt ut!
Jeg er en synder. Jeg vet det. Gud vet det. Alle vet det.
Enten får jeg komme til festen pr. invitasjon, eller jeg kan glemme det.
Så hva er vitsen med denne bekjennelsen??
Jeg vokste opp i omgivelser som lente mot det pietistiske. Det var ganske stor fokus på synden. Kampen mot synden måtte tas på alvor, og helst vinnes!
Et ledd i kampen var å definere hva som var synd og hva som ikke var synd.
Det gikk mye tid og krefter med til det.
Var det synd å danse? Drikke alkohol? Vaske klær om søndagen? Ha sex utenfor ekteskap? Bruke sminke? Høre på Rolling Stones? Like å høre på Rolling Stones??
Kampen mot synden ble ikke fullt så håpløs hvis man visste sikkert hva Gud likte og hva han ikke likte. Da kunne man skynde seg å slå av radioen når Jagger stemte i: Please allow me to introduce myself.
Synden tok mye plass. Folk brukte tid på å identifisere syndige handlinger, sine egne, og – kanskje i like stor grad – andres.
Jeg var vitne til at mennesker nærmest gikk under av noe som må ha vært skadelig, sykelig og ødeleggende syndsbekjennelse med gråt og anger, selvplaging og selvforakt. Jeg var også vitne til at mennesker, som i utgangspunktet var nysgjerrige og interesserte i å være med på festen, snudde i døren da de fikk høre at her var det verken lov å drikke eller røyke, danse eller spille kort Eller gå i miniskjørt.
På grunn av dette er jeg litt skeptisk til hele bekjennelseskravet.
Hva er vitsen?
Har Jesus sonet for mine synder, eller har han ikke det?
Hvorfor må jeg bekjenne og be om nåde hver eneste dag, da?!
Går nåden ut på dato??
Nå bekjenner jeg mine synder daglig, jeg må tilstå det.
Best å være på den sikre siden …
Og jeg har kommet et stykke på veg i å fatte poenget.
- Det hjelper meg til å leve i nuet! (Og det skal jo være så sunt, sier de)
Nåden er ferskvare. Ny hver dag.
Litt samme tanken som „Gi oss dag vårt daglige brød“. - Det hjelper meg til regelmessig å reflektere over mine egne handlinger og motiver. (Det skal også være sunt, sier de).
- Det gir meg en sunn dose av ydmykhet. (Og det er ihvertfall sunt, uansett hva de sier)
Jeg innser at jeg har liten grunn til å være nedlatende overfor folk som har fått flis i øyet. - Det gir meg et snev av forståelse for hva nåde og tilgivelse handler om.
Det går opp for meg at nåden er ikke noe jeg får fordi jeg bekjenner mine synder, tvert imot: Det er av nåde jeg kan skimte sannheten om meg selv og min plass i verden.
Jeg har aldri gått til skrifte, de driver ikke med sånt i min menighet.
Jeg bruker ikke mye tid på å ramse opp og prøve å huske hvor mange mutte miner og likegyldige blikk jeg sendte til folk på bussen i dag. Jeg går egentlig ut fra at Gud kjenner til det grøfste!
I mitt hode likner bekjennelsen mer på det du finner på AA-møter.
Jeg kjenner litt til 12-trinns programmet som bl.a. alkoholikere bruker.
De har regelmessige møter som har mye til felles med kristne vitnemøter. Mennesker med et felles problem som de vil finne frelse fra, kommer sammen for å styrke og hjelpe hverandre og vitne om sine erfaringer.
Når noen tar ordet, sier de: Jeg heter X. Jeg er alkoholiker. (Underforstått: Det er derfor jeg er her. Det er adgangsbilletten min. Betingelsen for at jeg hører hjemme her).
På samme måte starter et møte med Gud. Jeg heter X. Jeg er en synder. (Underforstått: Det er derfor jeg er her. Det er adgangsbilletten min. Jeg har fått en invitasjon til dette bryllupet.)
Så kan jeg tre inn i festsalen.
Og for å fortsette metaforen så er jeg ganske sikker på at der er det både latter og moro, dans og musikk og kanskje til og med god vin i glassene.
Det var det iallefall i bryllupet i Kanaan.