Marina Fiorato: The Glassblower of Murano

Jeg kjøpte denne boken fordi jeg hadde hørt at den skulle være spennende. Der ser du hvor mye man skal stole på kritikerne! Og så handlet den jo også om noe som jeg var litt interessert i. Jeg har da vært på Murano og handlet glass, jeg. Jeg har vel kjøpt håndlaget muranoglass i anledning sølvbryllupet vårt.
Så jeg gledet meg litt til å lese og gjenoppleve stemningen.
Den gang ei.
Ideen i boken er interessant forsåvidt. Det er visst på moten i dag å skrive om fortiden og knytte bånd tilbake i tiden. Her har vi et persongalleri som når over flere århundrer. Selv Solkongen er med i historien.
Men historien er jo så kjedelig! Og skrevet som om den skulle publiseres i et ukeblad.
Halvveis ute i fortellingen lurte jeg på om jeg skulle gi meg. Jeg hadde ikke klart å opparbeide en lille smule interesse for personene. Men jeg klarte å kjempe meg gjennom det.
Det endte jo bra da. Leonora fødte sitt barn. Kjæresten flyttet inn. Hun fikk jobben sin tilbake, den mislykkete reklamekampanjen tok en u-sving til suksess, hun fant ut at Corradino – den forræderbefengte forfaderen – egentlig var en helt. Med andre ord: en superhappy ending. Helt i stil med resten av boken.
Stå over, sier jeg.