Lyse øyeblikk


Fortsatte forsett

Nyttårsfeiringen er vel overstått og hverdagen innhenter oss.
Det begynner så smått å røyne på for dem som har inngått overilte nyttårsløfter.
Jeg har ikke gjort det. Klok av skade, kanskje …
Årsskiftet er likevel alltid en anledning til å se seg tilbake. Det er bare sunt. Framover kanskje også.

Media er fulle av gode råd og tips til dem som har gitt seg ut på bedringens veg. Rådene handler stort sett om kosthold og trening. Ifølge avisene handler nesten alle nyttårsløfter om helse/utseende.
Øverst på ønskelisten står en sterkere og sunnere, yngre og vakrere kropp. En som ligger nærmere idealet.

Hvorfor? Hvorfor setter vi oss ikke fore mer dugnad, mer frivillig innsats, hyppigere visitter til ensomme gamle, flere bidrag til Redd Barna …..
Er ikke det like verdige mål? Like uoppnåelige?

Slutter med det tragikomiske diktet av Jacob Sande. Skrevet med en rusbrukers bitre selvinnsikt.
Egentlig ikke noe å le av.

ETTER EIN RANGEL

I morgon vil eg byrja på eit nytt og betre liv, trur eg.
Eg skal aldri gå på fylla meir og skjera folk med
kniv, trur eg.
Eg skal aldri skråla visar meir i laddevinsrus,
men synge åndelege sanger i Zions bedehus,
trur eg.

Alle kvinnfolk som eg møtar skal eg sky som bare fan, trur eg.
Og gå vyrdeleg forbi dei som ein nybakt kappelan, trur eg.
Eg skal sitte som ein munk i ein misjonskone-ring,
og drikka kaffe medan drøset går um åndelege ting,
trur eg.

Det skal ingen meir få sjå meg når det lir til høgste natt, trur eg,
koma ruslande på heimveg utan stivety og hatt, trur eg.
Eg skal legga meg når grisen går til kvile i sitt bol,
og stå opp når hanen flakser og gjel i morgonsol,
trur eg.

Ja, i morgon skal eg byrja på den gode veg som sagt, trur eg.
Taka striden upp mot kjøtet og den heile develsmakt, trur eg.
Men i dag lyt det få vera, for eg er so spøkje tyrst
at eg må ha eit ølkrus til å leska meg på fyrst,
trur eg.

Jacob Sande

SKEISERENN (Olav H. Hauge)

skater

Du startar i lag med storskridaren.
Du veit du ikkje kan fylgja han,
men du legg i veg
og brukar all di kraft
og held lag ei stund.
Men han glid ifrå deg –
glid ifrå deg, glid ifrå deg –
Snart er han heile runden fyre.

Det kjennest litt skamfullt med det same.
Til det kjem ei merkeleg ro yver deg,
kan ikkje storskridaren fara!
Og du fell inn i di eigi takt
og kappestrid med deg sjølv.
Meir kan ingen gjera.

 Frå Dropar i austavind, 1966


1 Comment

Ved Rundarne (Aasmund Olavsson Vinje)

No seer eg atter slike Fjøll og Dalar,
som deim eg i min fyrste Ungdom saag,
og sama Vind den heite Panna ‘svalar;
og Gullet ligg paa Snjo, som fyrr det laag.
Det er eit Barnemaal, som til meg talar,
og gjer’ meg tankefull, men endaa fjaag
Med Ungdomsminni er den Tala blandad:
Det strøymer paa meg, so eg knapt kan anda.

Ja, Livet strøymer paa meg, som det strøymde,
naar under Snjo eg saag det grøne Straa.
Eg drøymer no, som fyrr eg altid drøymde,
naar slike Fjøll eg saag i Lufti blaa.
Eg gløymer Dagsens Strid, som fyrr eg gløymde,
naar eg mot Kveld af Sol eit Glimt fekk sjaa.
Eg finner vel eit Hus, som vil meg hysa,
naar Soli heim mot Notti vil meg lysa.

Alt er som fyrr, men det er meir forklaarat,
so Dagsens Ljos meg synest meire bjart.
Og det, som beit og skar meg, so det saarat,
det gjerer sjølve Skuggen mindre svart;
sjølv det, som til at synda tidt meg daarat,
sjølv det gjer’ harde Fjøllet mindre hardt.
Forsonad’ koma atter gamle Tankar:
det sama Hjarta er, som eldre bankar.

Og kver ein Stein eg som ein Kjenning finner,
for slik var den, eg flaug ikring som Gut.
Som det var Kjæmpur spyr eg, kven som vinner
af den og denne andre haage Nut.
Alt minner meg; det minner, og det minner,
til Soli ned i Snjoen sloknar ut.
Og inn i siste Svevn meg eigong huggar
dei gamle Minni og dei gamle Skuggar.


Dikt for dagen

Harald Sverdrup: Stemmeseddel

Stem på havet,
stem på vinden som styrer bølgene og former skyene,
stem på havets plankton og hvalens kjærlighetskonserter,
stem på skrei, sild, sei og lodde.

Stem på grunnfjellet, stem på svaberg
og tankefulle utsikter,
stem på grunnvannet og moselaget i berget,
stem på dype daler tonende som trompeter
av bygg og hvete,
stem på ballblom, barlind, kålrot og poteter.

Stem på skogen, stem på tjern med abbor, sik,
stem på Nordkapp, Son og Melsomvik.
Stem på byer med trær rundt alle hus
og solsikker i kjørebanene,
Stem på langsomme biler med blomsterkasser på taket,
rødkløver og løvetann i hjulene
og solskinn i lyktene.

Stem på veiarbeiderens ansikt av pergament
fordypet av hieroglyfer,
stem på hans armer av treskurd i solsvidd akantus.

Stem på murerens balansegang med stein på stein,
stem på hammeren som slår inn sine argumenter
For en fremtid med hverdager, kjærlighetssøndager,
barn og sirkus.

Stem på bondens seige hav som syder mørkt
av møkk og metemark, i bølgeskavl på skavl fra traktoren.

Stem på samer, kvener, kvinner,
stem på Blomster-Ole, Eng-Marie, Eple-Anton,
Guri Fagergås og Vidar Vannmann.

Stem på dem som lever her om hundre år,
stem på din sønnesønns gråt,
stem på din datterdatters første smil.

Stem på dem som aldri får fred
før verden blir en munnfull fredeligere.
Stem på brannvesenet som prøver, med et sukk,
å slukke helvete.


Mamman (eftir Dagný Lóu)

Mamman er svo sæt og fín, því hún er mín.

Gefur mér að borða fyrir launin sín.
Ég hugsa um þig alla daga hér og nú.
Hver er besta mamma í heimi, ja það ert þú.

Hugsa sér að einhver mamma er svo góð.
Það væri gott ef allir visu það sem senn.
Nú sendi ég þér lítið kossa flóð.
Mamma mín er líka góð í að kenn (a)