Lyse øyeblikk


Michelle Obama: Becoming

BLI – vi kan alle bli noe

Dette var en bok jeg ikke hadde på min ønskeliste. I bakhodet hadde jeg en mistanke om at dette var en slags chick-lit etter definisjonen: “heroine-centered narratives that focus on the trials and tribulations of their individual protagonists”. Av en eller annen grunn. Og både genren og begrepet irriterer meg.
Så kom jeg tilfeldigvis til å bli sittende og se den nye dokumentarfilmen om Michelle. Den heter også Becoming, bygger på boken og følger henne rundt i USA på bokselgerturné. Det var en inspirerende film om en interessant kvinne, og derfor måtte jeg gi meg i kast med boken.
Nå er den lest.
Mye interessant og mye inspirerende.

Michelle Obama er født i 1964 og altså 56 år gammel, sånn noenlunde midt i livet som det heter. Nå er hun avgått førstedame med ekstremt høy been-there-done-that score. Hva skal hun nå ta seg til? Hvile på sine lauvbær? Hun har vel nådd alle sine mål, lenger er det vel ikke mulig å komme? Heretter går det vel nedoverbakke?
Det er ikke hennes perspektiv, tvert imot er vi alle i stadig endring, hele tiden i ferd med å BLI / BECOME noe nytt, noe mer, noe annerledes.
Hun brukte stadig ordet “story” i møte med mennesker.
Alle har sin historie. Alle historier er unike. Alle historier er interessante.
Og selv om mange premisser er lagt på forhånd, har vi mulighet til å skrive mye av historien vår selv.
Og historien er ikke over før den er over.


Mailer,Norman: The Executioner´s Song

Jeg har nettopp lest en veldig sterk bok. Den er skrevet av Norman Mailer og heter The Executioner´s Song, kom ut i 1979 og ble tildelt Pulitzerprisen.
Den handler om Gary Gilmore-saken og er en halvdokumentarisk roman.
Sterke greier.
Gary Gilmore ble dømt til døden for to mord og skutt i 1977. Jeg husker saken, den vakte verdensomspennede interesse av to grunner; det var den første henrettelsen i USA på mange år, og Gilmore tok avstand fra de kreftene som jobbet for benåding. Han ville få det overstått.
Historien er minst like sterkt fortalt i en TV-produksjon fra 1982 der Tommy Lee Jones spiller Gilmore. Han fikk Emmyprisen for tolkningen og gjorde et så uutslettelig inntrykk på meg at det satt i i årevis etterpå. Tommy Lee Jones har vært min favorittskuespiller i Hollywood siden dess.
Boken er i samme sjanger som Truman Capotes bok og beveger seg i det farlige grenselandet der nådeløse mordere kan bli myteomspunnet og forherliget. Morderen blir mer interessant enn offeret.

I boken fortelles det bl.a. om mor til Gilmore som på denne tiden i historien er invalid og ensom og bor i en campingvogn. Hun er selvsagt ødelagt og knust av sønnens skjebne. De eneste vennene hun har er minnene.

Minner er en fantastisk ting. Gode minner.
Tenk at vi er skapt med evnen til å ta vare på gode opplevelser og kalle dem fram igjen og glede oss over når vi vil! Baksiden av medaljen er at vonde minner følger med på lasset og kan plage og ødelegge hele liv.
Av én eller annen grunn sitter mor Gilmore igjen i mine tanker etter at jeg har lest historien igjen. Hun er også interessant.


Bob Woodward: The last of the President´s men

Nixon gikk av i 1974.
Denne boken kom ut 2015. Ennå, mer enn førti år senere, er det plass til flere biter i puslespillet.
Alexander Butterfield spilte en nøkkelrolle i Watergatesaken. Hans vitnemål var det som satte kroken på døren for presidenten.
Hans historie er ikke blitt fortalt før, men nå har altså Bob Woodward jobbet seg fram til han. Den siste av presidentens menn.
Woodward skriver som vanlig glimrende og stoffet kjennes ikke uaktuelt. Det er interessant å få enda en ny synsvinkel på Nixon, detaljer som fyller ut i bildet.
Butterfield slutter seg til Haldemans beskrivelse av han; “weird”


John Grisham: The Guardians

Nok en thriller fra Grisham, med tydelig spark mot det amerikanske rettssystemet.
Det handler nok en gang om justismord. Innsatte som er uskyldig dømt for å være svarte, fattige eller bare på feil plass til feil tid.
Helten er Cullen Post, en advokat/pastor som driver en organisasjon The Guardian Ministries som jobber for å få frikjent uskyldig dømte. Vi følger med et par saker, bl.a. en gammel mordsak der de virkelige morderne har alt å tape på at saken blir tatt opp på nytt og gjør sitt beste for å forhindre det.
Boken er som vanlig velskrevet og lettlest og jeg sitter igjen med en enda dypere forundring over det amerikanske samfunnet der de mest nødvendige samfunnsoppgaver er avhengige av veldedige gaver.
Jeg er en privilegert skattebetaler og skjønner ganske enkelt ikke tankegangen


John Grisham: The Confession

imagesEnda en bra Grisham-bok.
Han er en mester i å holde oppe spenning, han skriver sånne bøker som det er vanskelig å legge fra seg. En kunst.
Ekstra godt gjort er det at spenningen ofte dreier seg om juridiske spissfindigheter og finesser. Han er rettssalens krimforfatter.

Også denne gangen. Boken handler om opptakten til og gjennomføringen av et justismord. En ung, svart mann skal henrettes med giftsprøyte om et par dager. Forberedelsene pågår for fullt.
Vi vet at han er uskyldig dømt og at den rette morderen har meldt seg, og så blir det et kappløp med tiden om hvorvidt de klarer å overbevise myndighetene om å utsette avrettelsen. Spoiler alert: det klarer de ikke.

Game over, trodde jeg, men på dette tidspunkt er boken bare halvferdig og det viser seg at justismordet ikke var hovedsaken i romanen likevel. Dette er nemlig  ikke en egentlig kriminalroman. Boken er mer et kampskrift mot dødsstraff. Tonen blir etterhvert mer og mer polemisk og systemets feil og mangler blir trukket fram i lyset og får som fortjent. Handlingen fungerer bare som illustrasjon for et tydelig uttrykt poeng.

Jeg er selv mot dødsstraff. Jeg kan ikke forstå logikken.
Den eneste vitsen jeg har kunnet se med å kverke langtidsfanger straks er å spare det offentlige for utgiftene med å holde dem i live i årevis. Ikke at det er et poeng som jeg er villig til å forsvare!! Men selv det poenget avviser Grisham og påstår at utgiftene som det offentlige har med rettssaker og ankesaker osv i forbindelse med dødsdømte fanger langt overgår utgiftene med fengselsopphold. Så dét så.

Boken er velskrevet og leservennlig. Hvis du kjenner noen som er tilhenger av dødsstraff kan denne boken være en idé til julegave.


Bob Woodward: Fear

Jeg må innrømme at jeg har blitt grepet av Donald Trump.
Jeg har ingenting til overs for han, verken som person eller som president, men det scenariet som nå utspiller seg i amerikansk politikk, det spektakulære spetakkelet, er jeg blitt oppslukt av.
Hvordan kunne dette skje? Man må jo spørre seg.
Hvor ligger hunden begravet? I hvor stor grad kan populismen og isolasjonismen i USA forbindes med lignende trender i Europa?
Og så er det jo framtoningen selv, The Donald, som trosser enhver beskrivelse. Å følge med på utspillene fra Det Hvite Hus er mer spennende en både House of Cards og Game of Thrones. Tilsammen.

Jeg har lest tre bøker om fenomenet Trump i sommer,
Rick Wilson; Everything Trump Touches Dies.
Jóhn R O´Donnell: Trumped
Michael Wolff: Fire and Fury

For å få perspektiv leste jeg omigjen Bernstein, Woodward: All the Presidents Men og The Final Days

Inntrykket jeg sitter igjen med er “sobering” som det heter over der.

John O´Donnells bok kom ut i 1991, lenge før hovedpersonen ble presidentkandidat. O´Donnell var  tidligere ansatt i Trumps casinobusiness og gir en detaljert beskrivelse av en vankunnig og kynisk eier som har null peiling på bransjen, liten oversikt over finansene og manglende lederegenskaper. Boken er skrevet av en “disgruntled employee” som Sarah Sanders sier og må taes med en klype salt, men får det likevel til å gå kaldt nedover ryggen på meg. Forfatteren konkluderer med at Trump har en patologisk mangel på empati og selvinnsikt.

Michael Wolff: Fire and Fury kom ut i fjor med et brak, og ble selvfølgelig også møtt med store ord fra podiet til Sarah Sanders. Ifølge forfatteren selv bygger boken på intervjuer med en rekke personer på innsiden av Huset, og selv sier Wolff at han nærmest var en flue på veggen der inne i månedsvis. Boken gir kronisk hakeslepp. For å sitere Sean Spicer: You cannot make this shit up!

Rick Wilsons bok er underholdende og tankevekkende og svært eksplisitt. Han er republikaner og har jobbet som politisk strategiker og mediakonsulent for partiet i årevis. Han kjenner bransjen fra innsiden og vet hva som skjer bak kulissene. Han kjenner alle aktørenes gode og mindre gode sider og legger ikke fingrene imellom i sin vurdering, enten det gjelder republikanere eller demokrater. Eller Trump. Alle får så ørene flagrer. Og det er mye tankevekkende i det han sier. Mediamannen har dessuten ordet i sin makt og kunne hatt en karriere som stand-up komiker.

Og så kom endelig den etterlengtede nye boken til Bob Woodward: Fear.
Og bekrefter alle bange anelser og vel så det. Bare coveret. Han ser jo ut som ondemannen sjøl.


Ward, Jesmyn: Sing, Undburied, Sing

Jesmyn Ward mottok 2017 MacArthur “Genius Grant” og er altså offisielt genierklært. Boken “Sing, Unburied, Sing” vant USA National Book Award 2017 og jeg tenkte jeg skulle kjøpe den og lese. En ung, svart kvinne skriver en best-seller.

Historien foregår på landsbygda i Mississippi post-Kathrina. Hovedpersonen er Jojo, en 12 årig svart gutt som vokser opp i fattigdom og håpløshet hos sine besteforeldre. Mormor er dødssyk av kreft og står ikke opp av sengen i løpet av boken. Morfar er tidligere straffange som dyrker jorden og holder griser og geiter for å brøfø familien. Mor er uberegnelig og meth-avhengig. Far sitter inne. Og så er det en treårig søster. Kayla.

Første kapittel er minneverdig og setter tonen. Jojo, bare barnet, får et sterkt møte med voksenverden når han må bli med morfar ut i natten for å slakte og partere en geit. Han lærer om liv og død, om hva man må gjøre for å overleve, om livets grusomhet og livets gang. Og om morfars støtte.

Farmor ligger for døden, men hun har også lært fra seg litt om overlevelseskunst. Urtemedisin og kjerringråd og svartekunster. Vi får innblikk i generasjoners måter å takle en tøff tilværelse på. Helt tilbake til slavetiden.

Farmor har evnen til å se det usynlige, og det ser ut til at flere i familien har arvet den. På den måten får vi kontakt med fortiden – de døde lever og deltar i handlingen. Richie, en ung svart gutt som levde et tragisk liv med en tragisk utgang, en onkel som ble drept av hvite naboer i en “jaktulykkke”. Ward stapper flere generasjoner og tidsepoker inn i historien på en ganske fiffig måte.

Romanen er en dannelsesroman over flere generasjoner. Den handler om fattigdom og rase, kriminalitet og misbruk, håp og kjærlighet. Og håpløshet.

Jojo er født inn i håpløse forhold. Kayla også.
Likevel ser vi at han er en oppegående og evnerik gutt og vi ønsker av hjertet at han skal få en sjanse til å leve opp og bli til noe.

Mange unge svarte amerikanere klamrer seg til det samme håpet, leser vi i statistikkene i 2018.

 


Donna Tartt: The Goldfinch

the_goldfinch_donna_tartt_webÅrets Pulitzervinner.

En murstein av en bok på over 700 sider. Et massivt verk som det tok 11 år å skrive.

Skrevet av en kvinne om en mannlig hovedperson. En bildungs-roman, er det ikke det det heter. Hvordan blir man den man blir? Hva er det i gener og miljø, begivenheter, valg, tilfeldigheter som leder oss?

Theo Decker heter hovedpersonen som vi følger fra han er 13 år og opplever en katastrofe som merker han for livet.
Vi ser verden gjennom hans øyne, hører hvordan han resonnerer, ser hvilke valg han tar – noen ganger mot bedre vitende, og opplever konsekvensene.
Hans resonnement er av og til lett å gjennomskue og finne feil ved, og jeg får lyst til å rope: ikke gjør det! men det er han som bestemmer, ikke leseren.
Og nettopp dette spørsmålet: hva former vår liv – i hvilken grad er vi herrer over vår egen tilværelse – er bokens tema.

Boken ble en bestseller over natten, og er nå filmatisert og televisjonert og prisbelønnet så det holder.
Fortellerkunst på nivå med Dickens! sier noen. Et persongalleri som nærmer seg John Irving! sier jeg.

Andre kritikere tar avstand og debatten rundt boken og dens verdi som litteratur har tatt av og lever sitt eget liv.

James Wood in The New Yorker mener at boken burde katalogiseres som “en barnebok for voksne”. Den fantastiske handlingen, det heseblesende tempoet, den ungdommelige synsvinkelen … en barnsliggjøring av litteraturen. Dette er ikke seriøs, men fordummende litteratur. Vi har fått en verden der voksne går rundt og leser Harry Potter – sier han.
Jeg vet ikke helt om det er nedsettende for Tartt eller oppvurderende for Rowling?

Uten å kunne sette fingeren på det, vet jeg hva disse kritikerne mener. Det er noe i fortellerstilen som minner om Rowling. Den er underholdende. Språket er billedlig, og jeg finner mange gode bilder i den, ikke så mange klisjéer som noen vil ha det til.

Historien vil vise hvem som har rett. De som mener at en slik boks popularitet er begynnelsen på slutten for den litterære smak, eller de som mener at dette er noe folk kan lese med god samvittighet og i godt selskap.


Viet Thanh Nguyen: The Sympathizer

Nok en gang har Mr. Pulitzer ført meg til en spennende bok. Og en god bok, utrolig nok er det forfatterens debutroman. Er det mulig?

the-sympathizer-newDen er veldig annerledes. Skrevet av en mann om en mann. Jeg merker at jeg har lest for mange bøker om kvinner skrevet av kvinner de siste årene. Vanskelig å sette fingeren på hva det er, men det er en forskjell.

Jeg får altså synsvinkelen til en mann, og en mann i en svært spesiell situasjon.

Hovedpersonen er sør-vietnameser og lever i Saigon under borgerkrigen. Han er ansatt som assistent for de amerikanske styrkene, men er egentlig kommunist og spion for Viet Cong. Han lever et dobbeltliv og har amerikanernes fulle tillit.

Sammen med sine arbeidsgivere flykter han hals over hode fra Saigon i april 1975 og bosetter seg som immigrant i USA. Han fortsetter som agent og melder tilbake om eksilvietnameseres aktiviteter og planer.

Presset blir etterhvert for stort og han reiser tilbake til et Vietnam som er forandret for all tid – og ikke nødvendigvis i den retning han hadde sett for seg.

Så mange filmer og så mange romaner har jeg sett og lest om vietnamkrigen. De fleste (les: alle) sett gjennom øynene til vestlige og amerikanske soldater, politikere og utenforstående. Vietnameserne har vært statister i fortellingene.
Her får jeg historien til en vietnameser som sympatiserer med kommunistene, men som lever blant amerikanerne og kjenner deres situasjon og motivasjon inngående og har nære personlige forhold til dem.

Han er verdensmester i å se saker fra to sider og sympatisere med begge.
Han ser klart sin egen situasjon og har stor selvinnsikt, men etterhvert blir det for vanskelig å holde tungen rett i munnen. Slutten er ganske uventet – eller kanskje ikke. Det er kjent at revolusjonen spiser sine barn.

Boken er velskreven og endrer tempo og stemning utfra situasjonen. Beskrivelsen av den desperate flukten fra Saigon forteller det vi ikke kan se i de gamle videopptakene på TV, grafisk og grusom. Tilværelsen i USA som immigrant, den amerikanske overfloden og selvgodheten og innflytterens jakt på den amerikanske drømmen. Tragikomisk til tider. Oppholdet  i kommunistenes omskoleringsleir beskrives så det går kaldt nedover ryggen på en.


John Grisham: The Litigators

downloadJohn Grisham har skrevet bedre bøker enn denne.
Som vanlig er handlingen lagt til rettsalen og hovedpersonene advokater.
Denne gangen handler det om et par utjaskete blålysjegere, advokater som følger etter sykebiler og lusker rundt på legevakten for å finne klienter som vil søke om skadeerstatning.
De får uventet hjelp av en topputdannet advokat som har fått nok av kjøret i jobben sin hos et prestisjetungt globalt advokatfirma, brenner alle broer bak seg og melder seg på hos dem. Etterhvert får han taket på sin nye tilværelse og gjett om de plutselig får klørne i en stor erstatningssak som kan gi milliongevinst både til klienter og advokater.
Handlingen fenger ikke. Boken er velskreven, det er ikke noe å si på håndtverket til Grisham, men dette er ikke en thriller. Boken gir et lite flatterende, men interessant innblikk i en kynisk verden der jurister slåss om beina som kjøtere.

Jeg leste den ut. Men leser den neppe igjen.