Lyse øyeblikk


Ian McEwan: Barneloven

Jeg hadde aldri lest McEwan før, så da jeg likevel var innom bokhandelen, tok jeg med meg én som så overkommelig ut. Barneloven. Kom ut 2014.
Jeg gikk hjem og leste den ut i en glefs. Den var kort og lettlest og det var kaldt og surt ute og fred og ro inne, så det gikk greit.
Jeg ble regelrett oppslukt av den. Lettlest uten på noen måte å være billig eller banal. Langt ifra. Tonen i boken kan virke nesten juridisk presis og nøktern, selv når store følelser og dramatiske hendelser skildres. Jeg leste den i oversettelse av Halvor Kristiansen.

Hovedpersonen i boken er høyesterettsdommer og jobber med saker i henhold til den forholdsvis nye barneloven der barns interesser og rettigheter har prioritet. Hun tar for seg overgrepssaker, foreldrerettssaker, barnevernssaker og denslags. Mange av sakene er kontroversielle og får oppslag i media.
I første del av boken får vi innblikk i juridiske og moralske dilemma som dommeren må ta stilling til. Veldig interessant og tankevekkende. Vi får også bli med henne hjem og se at ikke alt er fred og fordragelighet på hjemmebane. Der står hun også overfor dilemma som hun må ta stilling til, og det er ikke enkelt å være dommer i sin egen sak.
Hovedsaken i boken, bokstavelig talt, dreier seg om en 17 år gammel gutt som har fått agressiv leukemi. Han selv og foreldrene er Jehovas vitner og vil ikke samtykke den behandlingen som må til for å redde livet hans. Sykehuset går til sak for å få tvangsbehandlet han, og hastesaken havner på dommerens bord. Hun går til sykehuset for å snakke med gutten selv før hun tar avgjørelsen. Det møtet får konsekvenser for dem begge.

En engasjerende bok om viktige prinsippspørsmål presentert i en avmålt og saklig tone. Forfriskende forandring fra dagens hyperboler.
Jeg gikk sporenstreks og handlet en bok til av samme forfatter. Nøtteskall. Den ligger i Norge og venter på meg.


Rachel Joyce: The Unlikely Pilgrimage of Harold Fry

imagesJeg hørte denne som lydbok. Lest av Jim Broadbent, som skapt til oppgaven.

Harold Fry begir seg ut på vandring bort fra det kjente og hverdagslige, en vandring i takt med sin egen indre motivasjon og behov – upåvirket av omgivelsene og andres mening. Han følger sin egen indre stemme. Vekker assosiasjoner til Forest Gump og hans løpeturer. Og til John Bunyan.

En ganske underlig bok som må leses som en allegori. Jeg begynte på den med litt skepsis, men ble fanget. Den vakte mange tanker og refleksjoner om mennesket og tiden vi lever i. Det ble mange anledninger til å nikke gjenkjennende og både smile og sukke. Enkelt og upretensiøst vakkert språk fremført av Broadbent var en nytelse å høre på.

 


Fiona Barton: The Widow

widow350Nok en gang har New York Times foreslått en god bok for meg. Den ligger langt oppe på bestselgerlistene i mange land, har jeg forstått. Fortjent, etter min mening.

Fiona Barton er journalist. Har vært “senior writer” på Daily Mail, nyhetsredaktør på Daily Telegraph og ansvarlig reporter på  The Mail on Sunday. Hun har vunnet nasjonale priser for sitt arbeid, sa opp i 2008 og har siden dess egnet seg til arbeidet for utviste og forfulgte journalister verden over. En erfaren dame, med andre ord.

Så fant hun på at hun skulle skrive bok, og dette er resultatet. Continue reading