Lyse øyeblikk


Marilynne Robinson: HOME

contentThis is one of the saddest books I have ever loved, sier Sara Churchwell i sin kritikk av HOME i The Guardian. Det kan jeg skrive under på.

Robinson har skrevet fire romaner, og tre av dem er inne på min Top10 liste. Dette er den tredje i rekken, nummer to i Gilead-trilogien. Boken er skrevet om den samme tiden og de samme hendelsene som Gilead, men fra en annen synsvinkel. Språket er, som i de andre bøkene hennes, presist og litt gammeldags, et hint av Bibel. Hun bruker gamle og store ord uten å skjemmes og uten at det virker pompøst i det hele tatt. det er store tema hun skriver om. Med store ord. Boken begynner langsomt og virker litt vel hverdagslig og tam til å begynne med, men tar helt av halvveis uti, og skildrer noen av de sterkeste scener jeg har lest, Continue reading


Marilynne Robinson: Gilead

contentWhat can I say? Les den!

Gilead kom ut i 2004 og er Marilynne Robinsons andre bok. Den første kom ut i 1980.
Boken fikk både Pulitzerprisen og National Book Critics award. Fortjent.

Den handler om far og sønn og Faderen og Sønnen. Den handler om skyldfølelse og tilgivelse og kjærlighet. Alt handler vel egentlig om kjærlighet når det kommer til stykket, gjør det ikke det? Boken er skrevet som et brev/dagbok med én stemme og én synsvinkel.  Continue reading


Marilynne Robinson: Housekeeping / Lila

Marilynne Robinson.
lilaEnda en forfatter jeg ikke hadde hørt om før NY Times tipset meg. Og enda en forfatter som umiddelbart inntok en plass på min stjernehimmel. Hun har ikke skrevet mer enn fire skjønnlitterærer bøker på 34 år. Én av dem har fått Pulitzerprisen, én av dem ble nominert til Pulitzer uten å få den. Og to av dem ble kortlistet til National Book Award!
Mange forfattere sier kloke ting. Robinson sier vise ting. Bøkene hennes rommer en dyptgående, menneskelig visdom uaffisert av tidsånd, mote og politisk korrekthet. Visdom jeg ellers bare har funnet i Bibelen.

Forfatteren er kvinne og kvinnestemmen er overdøvende tilstede. Hun minner meg om Undset i sin påpasselighet med at personene får mat, drikke, hvile og ly. Den menneskelige tilværelsen blir synlig gjennom de nære ting, sulten, kulden, støvet, solen og ikke minst vannet. Det som er nært og konkret og grunnleggende. Nøkternt og usentimentalt formidlet. Vold er et av livets faktum og skildres i klare ord, verken forherliges eller fordømmes. Horehuset i St. Louis likeså. Bøkene handler om den menneskelige tilværelse, the human condition, existence.

Jeg har lest bøkene Housekeeping (1980) og Lila (2014). Begge handler om hjemløse barn, landstrykere – bokstavelig talt. Barn som må ta det de får og som danner sitt eget verdensbilde og sin egen moral bygget på sin egen erfaring. Human existence i sitt minste felles multiplum.
housw
Lila blir bortført fra sitt hjem som fireåring og vokser opp i et Vredens-druers Amerika, rekende langs landeveien i mer eller mindre tilfeldig selskap. Hun lærer det hun trenger for å overleve, inten mer, intet mindre. Som tenåring oppdager hun at landet hun bor i har et navn; USA. Den kunnskapen har ingen praktisk betydning for henne, ergo har hun den ikke. I Gilead, en liten by i midtvesten møter hun John Ames, en godt voksen baptistprest. Et av litteraturens mest fasinerende møter, spør du meg. Den velutdannete, veletablerte presten møter den unge kunnskapsløse uteliggeren som jevnbyrdig,  uten et hint av Pygmalion. Det ender med ekteskap.

Housekeeping er en underlig bok. Også om forlatte barn og om kvinner. Ikke sterke kvinner, men svake kvinner som lever uten mål og med. Menn glimrer påfallende med sitt fravær. Fortelleren Ruth og hennes søster Lucille blir tidlig morløse og vokser opp hos sin bestemor – og så etter tur hos to grandtanter og hos tante Sylvie, alle like uegnet til oppgaven.

Både Lila og Ruth er overgitt til skjebnen. De har ikke noe hjem. De lærer tidlig å ikke stole på noen eller noe. De lever med døren åpen, hele tiden klare til å flykte. Lila får en sjanse til å komme seg videre og griper den med stort personlig mot. Ruth avfinner seg med skjebnen og driver formålsløst inn i en ukjent framtid.

Verden er full av flyktninger. Barn uten omsorgspersoner blir sendt fram og tilbake hensynsløst og mer eller mindre tilfeldig.
Som om ikke det er nok utformes for tiden en lov som fratar norske barn sitt hjem. Som forplikter barn til å bo litt her og litt der, hvis det passer foreldrene. Barn kan bli dømt til delt bosted.

De psykologisakkyndige uttaler seg: “I de første 18 til 36 levemånedene anbefales at barn har en fast omsorgsbase, et fast bosted, det vil at de for det meste bor og sover samme sted, og har en hovedomsorgsperso

Omsorgsbase? Fast bosted?  Hva skjedde med begrepet “hjem”?

Barn skal ikke ha to hjem før fylte tre år? Barn skal ikke ha to hjem – punktum! Barn skal ha et hjem.

Det er ikke alltid man trenger å være psykolog for å forstå hva som er bra.
Noen ganger er det nok å være et tenkende menneske. Eller forfatter.