Lyse øyeblikk


Vegbúinn

Noen mennesker er mer musikalske enn andre.
Noen mennesker ER musikk. Musikk er en så essensiell del av dem at den ikke kan utskilles.

Her på Island har jeg møtt mange musikalske mennesker, musikere av internasjonal kaliber for den del, men bare to om hvem jeg kan si at de ER musikk. De to er Björk og KK.
Björk kunne du se det på fra hun var liten jentunge. Hun var annerledes. Hun VAR musikk, kunne ikke defineres uten den. Det var åpenbart for alle å se. Hun har  fått muligheten til å utvikle det videre og er blitt en verdenskjent om enn kontroversiell artist og fortsetter å gå sine egne veier. Continue reading


12 ár í sópran

Úr tíkallasíma í sjoppunni við Lönguhlíð hringdi ég í Hörð og bauð mig fram í Mótettukórinn. Þá var 1983.

Ég var nýflutt til Íslands, ungbarnamóðir í námi og var að leita að tómstundastarfi sem ekki væri of tímafrekt, ekki of dýrt og gæfi kost á að kynnast og vinna með skemmtilegu fólki. Ég vissi af reynslu að í góðum kór fær maður míkið fyrir peningana og mér leist vel á það sem ég hafði heyrt um þennan nýja kór og organista í Hallgrímskirkju.

Stuttu síðar var ég komin upp í kirkju í prufusöng. Hörður tók mér fagnandi. Á milli þess sem ég söng, lýsti hann fyrir mér framtíðarsýn sinni um kórinn og tónlistarlífið í kirkjunni. Það tók mig fimm mínútur að átta mig á að hér færi maður með háleit markmið og raunhæfar hugmyndir um hvernig mætti ná þeim, mikinn sannfæringarkraft og hæfileika til að hrífa aðra með sér. Hálftíma síðar var ég orðin félagi í kórnum.

Hefði ég vitað hvað ég ætti í vændum! Strandpartý í Nice, plötuupptöku á söngloftinu í Kristskirkju þar sem brakaði svo í gólfinu að maður varð að anda með eyrunum, vígsla Hallgrímskirkju með pompi og prakt, Plánetur í anddyri Háskólabíós með hljómsveitinni inni í sal og tveir stjórnendur – annar á sjónvarpsskjá, átakafundir í kórbúninganefnd, yndislegir páskamorgnar sem öll fjölskyldan fékk að njóta, sungið fyrir Páfa á Þingvöllum með stórar slaufur í barminum, sameiginlegar badmintonæfingar, flutningur á Mozart Requiem í nývígðri Hallgrímskirkju þegar loftið var áþreifanlega rafmagnað af eftirvæntingu, laugardagsmorgnar með skrýtnum tilbrigðum við morgunleikfimi og Kaffe Fassett á prjónunum, Lýðveldishátíðin í Bonn, að hvetja fararstjóra í kapphlaupi við járnbrautalest, “passið þið nóturnar!”, “gott jarðsamband!” og “þriðja röðin fyrst inn!”.

Og tónlistin – að kynnast allri þessari tónlist innanfrá og fá að flytja hana fyrir þakkláta hlustendur í mörgum löndum, við ólíkustu og stundum ólíklegustu aðstæður.

Fyrstu tónleikar sem ég tók þátt í voru haldnir í Kristskirkju, Hallgrímskirkja var í byggingu. Flutt var einföld a capella dagsskrá. Í þá daga saumuðu konur kórbúningana sína sjálfar, með innfeldri blúndu eins og á gamaldags koddaveri og við biðum spennt eftir að sjá hvort einhver kæmi til að hlusta á okkur.

Siðustu tónleikar mínir voru haldnir í fullsetinni Hallgrímskirkju 12 árum síðar. Uppselt var á tvenna tónleika í röð á Sálumessu Mozarts með hljómsveit, einsöngvurum og dönsurum.

Ég fékk að fylgjast með kórnum vaxa og dafna og hasla sér völl í tónlistarlífi Íslendinga og sjá bæði kór og stjórnanda þroskast og vaxa við hverja raun.
Hörður er skipulegur stjórnandi og vinnur sína heimavinnu vel. Hann er metnaðarfullur og vandar til allra hluta, ekkert smáatriði er “overlatt til tilfeldighetene”. Hann sníðir sér stakk eftir vexti, en passar alltaf upp á að víkka stakkinn um leið og hann passar í hann til að hefta ekki vöxt. Ég hef ekki forsendur til að leggja mat á listræn afrek Harðar og hæfileika, en eitt er víst að hann hefur ávaxtað sitt pund afskaplega vel og það er væntanlega það sem spurt er um þegar upp er staðið.

Hver á svona kór? Stjórnandinn? Kirkjan? Félagarnir fyrr og nú? Áheyrendur? Sennilega á hann sig sjálfur og er eingöngu til sem samvinna og samhugur allra þessara aðila á hverjum tíma.
Að fá að vinna með fólki sem manni þykir vænt um að sameiginlegu markmiði og standa svo hlið við hlið á tónleikum og finna verkið öðlast sjálfstætt líf og vekja gleði í okkur öllum er ekki hversdagslegur atburður. Við erum öll blessuð sem höfum fengið að eiga aðild að því kraftaverki sem slíkur kór er.

(Skrifað í afmælisrit Mótettukórsins 2003)


Orgeltónleikar

Eitt af því sem ég er virkilega þakklát fyrir í þessu lífi er að hafa lært að njóta góðrar listar. Bókmennta, leiklistar, tónlistar, myndlistar. Það hefur auðgað líf mitt no end.
Hver þarf að fara í heimsreisu til að upplifa stórkostlega hluti og öðlast lífsreynslu þegar maður getur skroppið í Langholtskirkju eina kvöldstund og gert það? Continue reading


Mma Afrika

Það fór þá aldrei svo að ég fengi ekki að heyra og sjá Miriam Makeba live.

Mér fannst heiður að fá að vera í sama húsi og hún.
Að vera í návist þessarar femme formidable og vita um allt sem hún hefur gengið í gegnum og afrekað á sinni löngu ævi.

Hún er orðin 74 ára og þetta voru hennar síðustu tónleikar.
Hún átti erfitt með gang, en gat dillað sér og blikkað forsetanum á fremsta bekk eins og unglingsstúlka.
Þegar hún talaði var eins og hún hafði enga rödd, en þegar hún byrjaði að syngja var þvílíkt páver í henni.

Með henni var hljómsveit færra manna frá allri Afríku.

Höllin var full af fólki sem stóð upp í lokin og stappaði og klappaði.

Saguguka sathi beka nantsi, pata pata.


Leave a comment

Sissel

Íslandsbanki inviterte til fest i Háskólabíó. Sissel Kyrkebø var på Island og banken en av hovedsponsorene for hele greien. En hel konsert ble arrangert til ære for dem og deres kunder, bl.a. meg.

Salen var stappfull av forventningsfulle folk som hadde fått drikke og kanapéer i foajéen på forhånd. Stor stemning.

Sissel er jo kjent her på Island, jeg vet ikke helt hvorfor. Kanskje juleplaten? Spør ikke meg, men det virket som om mange av de frammøtte hadde et forhold til henne. For meg og andre nordmenn var det jo forståelig nok en særlig anledning.

På scenen var det full rulle med symfoniorkester, band og kvinnekor, kjempe lysshow. Sissel selv stilte i nyinnkjøpt islandsk designerkjole og skyskraperhæler og snakket norsk til publikum, en litt usikker vingling mellom bergensk og bokmål. Litt usikker og overdrevent kokett virket hun i det hele tatt foran publikum
– så lenge hun snakket.

Men så begynte hun å synge!

For en nådegave den jentungen har.
(Jeg sier jentunge, for det er noe Julie Andrewsk evig-uskyldig over henne)
Stemmen har beholdt mye av sin fjellbekke friskhet og klokkeklare renhet, trass i alder, skilsmisser, barnefødsler og jeg vet ikke hva. Og hun kjenner stemmen sin og dens styrke og begrensninger til fulle og vet hvordan hun skal utnytte den.

Det er når hun tolker salmer og folketoner at den først kommer til sin fulle rett, og der er det ikke mange som slår henne. Salmer er en undervurdert musikkform etter min mening, og jeg blir alltid glad når noen tar dem for seg og viser dem frem. Sissel Kyrkebøs utgave av Eg veit i himmerik ei borg kunne jeg tenke meg å få høre i min egen begravelse. Sigvart Dagslands Det er makt i de foldede hender likeså.
Det var en gjennomført profesjonell og flott konsert som ingen ble skuffet over, trass i store forventninger på forhånd. Da hun avsluttet med den bunnløst melankolske Sofðu unga ástinn minn på meget god islandsk var det ikke et tørt øye i salen.
Det var en opplevelse, Sissel. Takk!


Leave a comment

Matteuspasjonen

Hvis man er heldig, kan det skje at man får oppleve historiske hendelser i sitt liv. Hvis man er ekstra heldig, er det positive hendelser. At man får være tilstede der det skjer noe som er eksepsjonelt, noe som er så godt og oppbyggelig at man føler at verden er blitt et bedre sted etterpå.

Jeg var så heldig å få oppleve det 28. august, da jeg var på konsert med Oslo Domkantori og hørte dem synge Trond Kvernos Matteuspasjon under ledelse av Terje Kvam.
Det var avslutningskonserten på Kirkemusikkfestivalen i Hallgrimskirke. Den festivalen blir bedre og mer ambisiøs for hvert år. Nå er den virkelig i verdensklasse.

Jeg var ikke flink å gå på arrangementene, som vanlig må det ti ville hester til for å dra meg ut av huset om kveldene, men uten videre våger jeg å påstå at dette var festivalens høydepunkt. Bedre kan det nemlig ikke gjøres. Jeg angrer som en hund på at jeg ikke fikk pillet meg avgårde for å høre mitt eget motettkor framføre Bachs Matteuspasjon. Det var visst også en gjennomført flott prestasjon, og det hadde vært artig å kunne sammenlikne de to verkene.

Trond Kverno himself var tilstede i sin side, svarte kledning og holdt et fordrag på forhånd om verket og dets tilblivelse. En opplevelse i seg. Men det var veldig dumt at han hadde latt seg overtale til å holde den på engelsk. Jeg er sikker på at han hadde kunnet uttrykke seg mye tydeligere og inderligere på norsk, og de frammøtte var alle velutdannete, motiverte mennesker som hadde forstått norsk uten problemer.

Hele konserten var en opplevelse. Koret var fantastisk, en tett men bevegelig vegg av lyd uten svake punkt. Dirigenten var i toppform.
Om formiddagen var jeg så heldig å få synge under hans ledelse i gudstjenesten. Vi sang Mendelssohns Richte mich, Gott. En motett jeg aldri har likt – før nå. Hans tempovariasjoner gav komposisjonen liv og mening som jeg ikke hadde oppdaget før.

Matteuspasjonen var en åpenbaring. En a capella pasjon for to kor og ti solister. På latin. Den var preget av middelaldersk kirkemusikk, norske folketoner, ortodoks liturgi og moderne virkemidler. Full av symbolikk og geniale løsninger. Tenk å la fem menn, derav en kontratenor, i kvintett synge rollen som Jesus! Med den økte dybden og mangfoldet det gir. Eli, Eli, lama sabaktani i stigende toneart… Det gikk gjennom marg og bein!

Jeg vet ikke om jeg fornærmer kunstnerne når jeg sier dette, men konserten var ikke en kunstopplevelse. Den var noe mye mer og annet enn det. Den var en religiøs opplevelse. I mitt liv var det en historisk hendelse.


Helikon Wasp m.m.

Var på symfonikonsert i går med Sæa, Takako og Stina. Det var en fantastisk artig greie. Dirigent var Christian Lindberg, en snål svenske med en fargerik bakgrunn som popmusiker, trombonist, skuespiller, dirigent og komponist – og sikkert mye mer. Han stilte i lærbukser og trange skjorter som han skiftet mellom hvert nummer. Han var så vital og smilende at man måtte le bare av å se på han.
Første nummer var Jan Sandström: Ocean Child. Et moderne verk med mange effekter og kraftig innsats fra brassavdelingen. Kjempleflott! Sandström er blitt beskyldt for å gjøre nåtidsmusikk folkelig, og det må jeg si gjelder for dette verket. Det var utrolig vakkert. Jeg opplevde å se hele livet mitt passere foran mitt indre øye. A near-death experience??
Neste stykke var av dirigenten himself, som både dirigerte, spilte trombonesolo, deklamerte og sang underveis. Helikon Wasp het stykket. Det var urkomisk, men utrolig sammensatt og ble mottatt med stormende jubel.
Sibelius symfoni nr. 1 var sist på programmet. Vakkert og melankolsk. Hva er det med finnene??


Masse musikk

Det har vært mye musikk i det siste. 22. november feiret Hörður 50 årsdag. Det startet med en times program i Hallgrímskirkja. Begge korene sang og gjestene fyllte neste hele kirken. De sang bl. a. Frank Martin´s messe for to kor. Den er ulidelig vakker. Den skal framføres på konsert i februar og dit skal jeg gå!
I anledning bursdagen og Motettkorets 20 årsjubileum kom det ut en bok for spesielt interesserte. Jeg skrev en liten notis i den: 12 ár í sópran.

Så var det symfonikonsert med teatergjengen 27. november. Nytt verk av Áskell Másson: Frón. Svært islandsk! Islandske stev med lydeffekter. Litt rart, men ganske fengende. “Interessant” er vel det riktige ordet. Og så Rachmaninoffs pianokonsert nr 2 i c-moll. At det går an å skrive sånn musikk! Hvor kommer den fra? Det var en russisk pianist som spilte, Lev Vinocour. Han var virtuos, men jeg syntes han spilt litt vel “soft”. Jeg var ikke enig i hans bruk av pedal.
Til slutt Sibelius symfoni nr. 5 i i Ess-dur. Kraftige greier full av overraskelser.

1. søndag i advent var det adventsstund i kirken som vanlig. Dagný og koret sang så fint. Hele familien stilte, utenom Nils som ikke var bra. Etterpå var det sjokolade og lystenning hjemme som vanlig.

I går var det gospel-konsert i Filadelfia, pinsemeninghetens årlige veldedighetskonsert. Det er en blanding av konsert og forkynnelse, profesjonalisme og dugnad. Gospelkoret er det sug i og solistene er svært gode. Orkesteret er bra og den musikalske lederen er riktig mann på riktig sted. Så er det alltid tekniske problemer, så kraftige karer må løpe til og fra med ledninger og utstyr og fikse. Men ånden svever over vannene og publikum er entusiastisk og med på alt. Det er godt å komme inn i sånne forsamlingssaler der man med en gang merker at folk hører til og setter pris på hverandre.

I kveld er det adventskonsert i Fella- og Hólakirkju. Kirkekoret og solister og orkester. Jeg skal dit. Det skal bl. a. synge to verk som de sang på adventskvelden på søndag, av Hildigunnur Rúnarsdóttir (Canite tuba) og Bára Grímsdóttir. Særlig “Ég vil lofa eina þá” av Bára var flott. Jeg gleder meg.


Kiri Te Kanawa

Var på konsert på lørdag med Kiri Te Kanawa. Rart å sitte i en primitiv kinosal på Island og høre denne verdenskapasiteten. Herregud! Ærefrykt er egentlig ordet! For en stemme og for en stemmebeherskelse. Når man møter en virkelig storhet kan det ikke være tvil i sjelen om at dette mennesket er noe helt spesielt. Sånn var det å se Jessica Lange på scenen, og sånn var det å høre Kiri Te Kanawa. Man visste at dette var noe enestående, man var vitne til den ytterste grense for hva en menneske kan prestere på et område.