Lyse øyeblikk


Nordisk mesterskap

Nordisk mesterskap åpen klasse benkpress og styrkeløft er over. En opplevelse og noe å være stolt av å ha tatt del i å få på plass.
Mange fine resultat. Fire verdensrekorder satt – et år etter at jeg trumfet igjennom at stevnet skulle på den internasjonale kalenderen.
Kjekt å samarbeide med sånne mennesker som ikke skaper problemer, men løser problemer. Som ikke trenger beskjed mer enn én gang. Som tenker like fort som du. Kanskje t.o.m. enda fortere.

10610555_486576811478722_6644042782560163882_n


Skarreværra skrarreværra

Nå har jeg vært i Brumunddal. Et lite sted, men dét skal brumunddølene ha: hårpleie tar de på alvor! Jeg har aldri sett en sånn konsentrasjon av frisørsalonger noe sted. Uansett hvor jeg stod i sentrum hadde jeg minst én salong i sikte.
Men jeg var ikke der for sveisens skyld.
Jeg var på tur med fire islandske styrkeløftgutter som hadde fått invitasjon til nasjonalt norsk ungdomsstevne i regi av Brumunddal atletklubb. Continue reading


Kvalifiseringsstevnet 2004

Jeg starter med veteranstevne og fortsetter med debutantstevne. Bakvendtland?

Jeg stilte til kvalifiseringsstevne som eneste kvinnelige deltaker. Jeg hadde ingen med meg til å assistere. Kjente ingen. Hadde riktignok kontaktet Jens på forhånd og blitt forsikret om at han kunne hjelpe meg hvis det ble nødvendig.
Det hadde vært dommerkurs i forbundet, og dommerkandidatene skulle dømme stevnet, det var deres eksamen. Blant dem var María, halleluja, en annen jente! Vi var de eneste damemenneskene på stedet. Det var jo litt bra å kunne veie inn sammen med en kvinnelig dommer og se guttene forlate rommet så lenge. Det var ingen problemer med vekten denne gangen heldigvis, jeg veide inn med 73,4 kg. Så gikk jeg og spiste en rå hamburger!

Da jeg kom til stevnelokalet ble jeg kjempegodt mottatt, som dronning Elisabeth på offisielt besøk. Alle var tydeligvis nysgjerrige på hvem denne norske spirrevippen var og var ikke redde for å spørre. María gav meg gode råd og inviterte meg til å bli med på en av hennes treninger. Det skal jeg gjøre, jeg er sikker på at jeg kan lære mye av det. Hun har nettopp tatt 180 kg i markløft og har tatt mål av seg til å bli den første islandske kvinne som plukker opp 200 kg.

Jeg valgte begynnervektene 105 – 60 – 130.
Litt konservativt kanskje, men bedre føre var osv. Jeg hadde ingen følelse for dagsformen.

Oppvarmingen begynte. Det er trangt i hjørnet der vektene står og jeg fikk litt følelsen av at jeg hadde havnet inn i en elefanthjord eller buffalobøling når de store guttene kom brasende. De bråker jo ikke lite i “opp-psykings”-fasen! Heldigvis var Jón Gunnar der som hadde vært så hyggelig på veteranstevnet. Vi brukte de samme oppvarmingsvektene, så jeg følte meg ikke fullt så ensom.
Det var flere deltakere denne gangen, mer stemning og action og bedre organisert. Likevel opplevde jeg å bli kalt opp før stangen var klar, og måtte stå der med knebind og bli mer og mer nummen mens de somlet seg i gang.
Jeg fikk hjelp fra en tilfeldig forbipasserende til å surre. Det viste seg å være Kári Elíson, mange ganger mester. Han tok oppgaven alvorlig og adopterte meg på stedet uten videre om og men. Han fulgte meg gjennom hele stevnet og gav meg en mengde tips og oppmuntring. Han fant til og med et nytt p-punkt på meg. Da jeg skulle ut i 145 kg ropte han over hele salen at han hadde hørt at nordmenn var noen ynkelige fjotter, og hvis jeg ikke løftet det lommerusket der ville det bevise at ryktet var sant. Jeg kunne jo ikke la det stå ubesvart og måtte bare fikse løftet!

Jeg tok 105 i knebøy uten vanskelighet. Første forsøk på 115 var ikke dypt nok. Jeg hadde tenkt å ta 115 – 120, men måtte altså ha 2 forsøk på 115. Det er ikke vekten som er problemet, det er dybden. Jeg må i praksis helt ned på huk. Når jeg har fått bedre teknikk her må jeg skaffe meg drakt. Jeg var den eneste som ikke løftet i drakt.
I benken tok jeg 60 og 70 uten problem. Så bad jeg om 75. Det gikk ikke, jeg hadde den nesten oppe, men det manglet de siste 5 cm. Det var min egen feil, det var et dårlig løft. Banen var god, men jeg hadde ikke tilstrekkelig spenning i kroppen og var rett og slett ukonsentrert. Jeg var selvsagt rasende da jeg måtte gi opp. Hadde jeg hatt det raseriet da jeg var i løftet, hadde det gått som smurt.
I markløft startet jeg i 130 som jeg endte med sist. Det var ikke noe problem. Jeg fikk skryt for stilen, og jeg tror det stemmer at markløft er min styrke. Det har fordeler å være liten av og til. Jeg tok 140 også uten problem. Men jeg var litt sliten og bad om 145, ikke 150 slik jeg hadde håpet på forhånd. Det gikk bra, det var et konsentrert og godt løft.

Minimumskravene klarte jeg uten problem. Målet var å forbedre resultatet fra forrige stevne, og det klarte jeg med 20 kilo. Nå er det islandsmesterskap om 3 uker og alle forlangte at jeg skulle stille der. Vi får se.

Nå har jeg vært inne på hjemmesiden til Norges Styrkeløftforbund. Det begynte jeg med å gå rett på 1.april-limpinnen og juble over at styrkeløft er blitt olympisk idrett. Det er den lusneste aprilspøk jeg har opplevd noen gang! Jeg ble helt lei meg da jeg forstod at det var tull.
Men jeg smilte igjen da jeg så det flotte jenteprosjektet deres! Det er tydeligvis et satsningsområde å få flere jenter med. Bra. Der fant jeg også en treningsopplegg fra Dietmar Wolf som jeg har tenkt å prøve. Et flott tilbud må jeg si.


Islandsmesterskapet 2009

Dette var mitt fjerde islandsmesterskap. Jeg begynner å få erfaring.

Det var en historisk anledning på flere måter.
For det første var det det første mesterskapet jeg har deltatt i der folk dro hjem uten å ha fått vite hvem som ble mester. Kaoset var totalt, mangelen på organisasjon en skandale av enorm dimensjon, selv i islandsk målestokk. Jeg gidder ikke å nevne alle de tingene som klikket, jeg kan bare f.eks. trekke fram salgsbordet for tilskuerne ved inngangen. Det var mildt sagt lite fristende. Og det faktum at den store pokalen stod igjen på premiebordet da alle var gått hjem. Det var klart på forhånd at dette kom til å bli det største mesterskap arrangøren hadde hatt, så det burde være klart at behovet for god planlegging på forhånd var større enn noensinne. Her var det nødvendig å planlegge ned til minste detalj og skaffe frivillige med klare og definerte oppgaver. Her var det nødvendig med en sikker hånd i ledelsen og en klar speaker som sa ting som f.eks. “Nå løfter Hans Hansen. Han forsøker på 200 kg. Etter han kommer Ole Olsen, Nils Nilsen og Frank Fredriksen” – ikke “Hvem er nestemann? Er det det Hans? Og hva er det på stangen? Karl, kan du komme hit litt. Ok, dette går bra!”
Det var dessverre denne komplett utilgivelige mangel på system som sitter igjen i minnet.
For det andre fikk vi den nyheten på selve stevnet at Idrettsforbundet hadde samme morgen på sitt landsting vedtatt å stifte et eget styrkeløftforbund innen to år. Et etterlengtet mål i sikte. Guðjón og Sigurjón kom til stevnestedet direkte fra idrettstinget, i dress og oppildnet av nyheten.
For det tredje var dopingkontrollen møtt opp – for første gang i sportens historie på Island – og hvem hadde den ære å bli tatt til kontroll for første gang i livet: Yours truly. Ikke før hadde jeg fått av meg markløftdrakten før det dukket opp to rødkledde damer med mapper og ID-kort og bad meg om å komme og tisse på et glass. Jeg ble glad for å se dem, men hjelpe meg hvor vanskelig det er å tisse på bestilling! Særlig når to damer venter på deg og dilter etter deg hele tiden. Jeg drakk fire brusflasker og en halv liter kaffe før det ble resultater.
For det fjerde hadde jeg med meg en ny assistent denne gangen. Jeg har aldri hatt noen særlig nær medhjelper som jeg har kunnet stole på på stevner. Det har alltid ordnet seg på et vis, men jeg har opplevd å stille til start i håp om å finne en tilfeldig forbipasserende på stedet. Det er ingen fremtidsløsning. Da jeg var i Norge, så jeg at flere av de norske jentene hadde rekruttert ektemannen og nå hadde også Maria skaffet seg et mannfolk som var brukbar som assistent. Kanskje ingen dum ide? Jeg bestemte meg for å prøve å trene min mann opp i rollen. En mann jeg har hatt gående i 35 år og som har vist seg å være til å stole på, er en uutnyttet ressurs. Jeg foreslo derfor at hvis han ble min assistent, skulle jeg bli hans caddy i golfen i sommer. Han slo til uten tenkepause.Vi har vært gift i 35 år og vi er så ulike som to mennesker kan bli. Interessene våre tangerer ikke hverandre. Han har vært tilstede på et styrkeløftstevne én eneste gang i sitt liv, så her var det snakk om å starte fra scratch.
Jeg fikk dradd han med på to treninger før mesterskapet for å gi han et innblikk i forholdene. Det ble til at jeg måtte avtale med Klaus om å surre meg på stevnet, min kjære klarte ikke å opparbeide tilstrekkelig hurtighet i tide. Nå går vi inn i en fase i vårt ekteskap med regelmessig surringstrening. Kanskje vi kan finne en interessant vri på det …
Ellers gikk det greit. Han kledde meg i benkskjorte, meldte løftene, hentet forsyninger og peppet meg opp. Jeg tror det kan være en framtid her. Nå må jeg bare venne han av med å mase så mye. En assistent må kunne holde kjeft og gjøre som han får beskjed om. Det er noe alle menn burde kunne – come to think of it.

Jeg har en mistanke om at han er den som har gjort den beste dealen her, forresten. Jeg ser fram mot sommeren med blandete følelser. Jeg ser meg selv i ånden drassende på en svær golfbag over stokk og stein.
For det femte oppnådde jeg mitt beste resultat noensinne. Denne gangen hadde jeg definerte mål i sikte. Jeg visste hva jeg måtte oppnå for å være a)fornøyd – b)kjempefornøyd – c)ekstatisk. Nemlig a)360 – b)370 – c)380.

I bøy startet jeg i 120. Som vanlig hadde jeg brukt de to siste treningene på å prøve å komme meg ned til gyldig dybde. Uten særlig resultat. Jeg var likevel rimelig trygg på at jeg skulle klare det når jeg måtte, og det slo til. 120 var enkelt og greit. Så tok jeg 130 som var ny nordisk VET-rek. Tre hvite lys. Jeg hadde klart å forbedre meg og jeg bestemte meg for å gi meg i kast med 140. Det har vært mitt mål i 5 år nå. Persen var 137,5, et idiotisk tall.
Stangen var ubeskrivelig tung på ryggen. Jeg tenkte for meg selv: “WTF – skal jeg bøye med dette her??”. Jeg bestemte meg for å la det stå til og stole på den islandske innstillingen: Det vil helst gå bra.
Jeg mistet mer eller mindre kontrollen på veg opp, men Klaus skreik inn i øret mitt “fight, fight!” og jeg gjorde det og kom meg opp igjen på et vis. Det var et elendig løft, men gyldig 2-1 og jeg hadde satt nok en nordisk rekord og ikke minst en personlig rekord. 15 kg forbedring fra november. Ikke dårlig.
Det var en god begynnelse, nå gjaldt det å beholde den gode følelsen over i benken.
Jeg hadde tatt 100 kg med stopp på trening og 105 med litt hjelp fra en venn. Ergo hadde jeg en drøm om å få prøve meg på 100 kg i tredjeløftet. Men jeg merket egentlig allerede i det første løftet at dette ikke var dagen for de helt store utskeielsene. Stangen kjentes så tung allerede i 85 kg. Jeg begynte der, og det gikk så greit at alle trodde at det hadde vært en enkel sak og oppfordret meg til å legge skikkelig på i andreløftet. Jeg mente det var tryggest å holde meg til 90 kg. Det var det egentlige målet mitt – det måtte jeg i hvertfall klare. Det kjentes også tungt ut, men gikk opp 3-0 akkurat slik jeg hadde planlagt.
Skulle jeg prøve 100?? Jeg visste med meg selv at det var urealistisk, dette var ikke dagen. 95 var kanskje innenfor rekkevidde, så jeg bestemte meg for det. Jeg gjorde meg all den flid jeg kunne og fikk stangen opp etter et gyldig stopp. Men så skjedde det noen merkelig som jeg ikke kan forklare. Jeg trodde jeg var ferdig med løftet, men plutselig var stangen på veg ned igjen!! Jeg trodde virkelig at jeg hadde avsluttet løftet, men hadde altså ikke låst skikkelig. Jeg vet egentlig ikke hva som skjedde. Det var høyre siden som sviktet slik den har gjort før i vinter. Noe gikk galt.
Men, men, det er ikke bare, bare. Eller som Petter Solberg sier: but, but, it isn´t only, only
Jeg var fornøyd med 90 tross alt. Ny norsk VET-rek. Jeg vet at jeg kan klare mer. Nå gir jeg meg ikke før jeg klarer 100.

Da var det tilbake i den forferdelig trange drakten til markløft. Jeg bestemte meg for å sette ned begynnervekten til 125. Det var ingen sak. Gikk så til 135 som var litt tyngre, og så til 140. Det var målet jeg hadde satt meg og jeg var bestemt på at det skulle opp. Det var i nærheten av max, jeg hadde kanskje tatt 145 men jeg er ikke sikker. Jeg hadde i alle fall forbedret meg, enda en rekord, åtte gyldige løft og 370 totalt. Jeg var kjempefornøyd. Dette er kvalifiseringskravet til åpent NM i min klasse. Jeg synes det er kult at en dame i min alder kan klare å oppfylle det kravet. Men jeg står over NM denne gangen. Kanskje jeg kan begynne å tenke på et internasjonalt veteranstevne? For å delta for Norge på VET-EM må man ha 290 kg ….
Det ble en lang dag i Mofellsbæ. Det tok uendelig lang tid og var ikke over før klokken var over ni om kvelden.
Et sånt arrangement kan ikke et ordentlig idrettsforbund være bekjent av. Man arrangerer ikke et islandsmesterskap, et hvilket som helst mesterskap, sånn på lykke og fromme.
Odin SK holdt norgesmesterskapet i benk forleden. Det var 173 påmeldte deltakere. Odin er en liten klubb med 38 registrerte medlemmer ifølge hjemmesiden. Noen av dem deltok på stevnet. Likevel klarte klubben å arrangere mesterskapet på en god måte med god planlegging. Sånn skal det gjøres. Her er et stort forbedringspotensiale for KRAFT, og denne arrangøren må aldri få sjansen til å gjenta noe liknende.
Nå er denne tørnen over og jeg er klar for neste mål: ned i – 82,5.


U/J/V – NM 2005 (no)

Etter at jeg hadde satt to norske veteranrekorder på det siste islandske mesterskapet, tenkte jeg at jeg kanskje hadde noe å gjøre på NM for ungdom og veteraner 2005. Det var jo nærliggende ettersom mesterskapet skulle arrangeres i Bergen og alt og det. Jeg hadde rikelig tid til å forberede meg. nå skulle jeg skikkelig skrive meg inn i de norske bøkene. Treningen gikk bra, særlig gikk det framover i bøy. Derfor bestemte jeg meg for å konkurrere i samme vektklasse igjen for å prøve å forbedre min egen rekord i bøy før jeg tar steget opp i eldre veteran ved nyttår. KRAFT skulle holde islandsk cupstevne helgen før, og jeg bestemte meg for å ta det som en generalprøve. Det var jo en stund siden jeg hadde vært med på stevne.  Jeg overtalte Maria til å bli med til Norge, kjøpte flybilletter, fikk fri på jobben, meldte meg på til stevnene og begynte å pusse løfteskoene, stryke benkpresskjorten og polere beltespennen. Alt var klart!

På siste trening før cupstevnet betstemte jeg meg for å slutte men et siste markløft, en slags lykke-til-løft, prikken over i-en. Jeg hadde tatt 140 og var ferdig med treningen, men bestemte meg likevel dessverre for å ta en 135 for moro skyld. Det var ikke tungt, det var et godt utført løft, verken skeivt eller ukonsentrert, men da stangen var kommet 10 cm fra gulvet, hører jeg en ekkel lyd i ryggen og plutselig står jeg på ett bein bleik av smerte.
Jeg visste med en gang at det ikke ville bli noe cupstevne på meg, og at det også nå spøkte for NM.

Jeg haltet hjem og satte meg i en bøtte med is og tømte i meg et glass med smertestillende. Fysioterapeuten så tenksom på meg og befølte meg høyt og lavt. Han konkluderte med at korsryggen hadde hoppet ut at stilling og musklene rundt hadde sympatisert med krampe og forstrekkelser. Jaja, det kunne vært verre, tenkte jeg. Fyren begynner å kna og herje og sier at jeg skal trene lett og forsiktig. Ingen bøy eller mark thank-you-very-much. Det hadde jeg jo ikke tenkt å gjøre heller, så det var greit nok.

Nå er gode råd dyre. Hva skal jeg gjøre? Cupstevnet kan jeg glemme, det er helt klart. Isteden får jeg assistere Maria, som stiller i 75 kg klassen og setter 9 islandske rekorder på ett brett.

NM henger i en tynn tråd, men jeg bestemmer meg for å reise og varme opp og se hvordan det går. Jeg merker at det går bedre dag for dag så jeg er blitt forholdsvis optimistisk på at jeg vil klare å gjennomføre stevnet. Om det blir forbedringer av resultatene er en annen sak.

Vi reiser om torsdagen. Mesterskapet starter fredag med gamlekara. Damer og ungdommer skal løfte lørdag.

Jeg våkner tidlig fredag morgen, vi har litt å gjøre om formiddagen og så har vi tenkt å dra i hallen og se på gamlingene.
Best å stikke ut på badet og pusse tennene. Jeg rusler ut på badet, stiger inn på badegulvet og DERMED SKJER DET! Jeg glir på badegulvet rett ut i spagaten, muskelfestet øverst i høyre lår revner og jeg ligger i forsterstilling skrikende på gulvet. Det var 5 cm klaring på at jeg smalt nakken i kanten på dusjkabinettet. NEEEEIIII DET ER IKKE MULIG. DETTE KAN IKKE VÆRE SANT. BACK TO SQUARE ONE AND THEN SOME. Jeg har ikke hatt så vondt siden forrige barnefødsel.
Maria kommer løpende og glor med åpen munn. Hva skjer? Jeg kan ikke snakke og drar meg på alle fire inn på soverommet og vurderer å begynne å gråte. Jeg bestemmer meg for å droppe det..
Jeg vet ikke hva som er verst, smertene eller at jeg nå definitivt har mistet anledningen til å gjøre noe fornuftig på plattingen. Eller at det skulle skje på en så utrolig tåpelig måte. Å gli på badegulvet som en beinskjør åttiåring er for teit. Jeg presser Maria til å avlegge høytidelig løfte om aldri å fortelle hva som egentlig skjedde, vi må tenke ut en litt mindre pinlig offisiell forklaring.

Hva skal jeg nå gjøre? All fornuft tilsier at jeg skal kaste inn håndkleet og se virkelighetene i øynene. Og jeg har svart belte i fornuftig oppførsel.
– Jeg vet hva guttene ville ha gjort, sier Maria
– Å? Hva da?
– De ville bite tenne sammen.
– Is that so?? Er det alternativene? Å ta fornuften fatt – eller oppføre seg som et mannfolk?
Jeg bestemmer meg for å ikke gi meg. Jeg stiller, varmer opp og så får vi se hvor langt det holder. Jeg gir meg ikke i første omgang.

Formiddagen går med til å finne et treningssted for Maria. Hun må ha en marktrening, hun forbereder seg til det islandske mesterskapet i mark der hun har som mål å ta 200kg. Linda Høyland foreslår Vektertoret. Vi er innom Puls i Strusshamn, men der har de ikke vekter nok til å fylle stangen for henne. Der treffer vi en frisk og tannløs syttiåring som viser seg å ha vært på landslaget i vektløfting og være tidligere verdensmester for veteraner. Han forteller at han har vært på Island flere ganger, bl.a. som reiseleder for et styrkeløftlag for funksjonshemmede. Vi prater lenge, løfterer finner man overalt.

Så drar vi til Haukelandshallen for å følge med veteranherrene. Der var det mange spreke og spenstige. Høydepunktet var da Rolf Halvorsen satte verdensrekord for superveteraner med 163 kg i benkpress i direkte tv-overføring. Det var kult. Arrangementet var forbilledlig og i pausen kunne vi se på utstyr til salgs, spise varm mat og kaker. Jeg investerte i nye knebøysko og Maria i markløftdrakt.
Jeg var skikkelig dårlig, kunne verken sitte eller gå og vi dro tidlig hjem. Etter en forferdelig omgang med massasje la jeg meg og bestemte meg for å se lyst på livet.

Den store dagen opprant med typisk bergensk vær. Det regnet trollkjerringer. Innveiing var allerede klokken 9. Der var alle jentene fremmøtt, bl.a. Hildeborg Hugdal som var stor og strålende og smilende. Tone Glomstein stod over, men Lise Engsnes var der. Hun har noenlunde samme totalvekt som jeg så det kunne bli moro. Jeg begynte tidlig å varme opp, svært rolig og jeg var skikkelig spent på hvordan det skulle komme til å gå. Jeg hadde ikke bøyd knærne siden midt i oktober. Jeg hadde vondt, men ikke uutholdelig. Men allerede i 80 kg merket jeg at jeg stod på én fot og løftet. Høyrefoten virket ikke lenger. Det var ingen styrke i den. Jeg bestemte meg for å prøve med drakt og surringer. Da ble det litt bedre. Jeg satte begynnervekten ned fra 130 til 120 og bestemte meg for å la det stå til.

For å gjøre en lang historie kort, skuffelsen var total. Jeg fikk tre ugyldige løft. Alt var over. Jeg kunne skrike.
Det var ingen vits i å fortsette. Jeg så meg ikke klare noen forbedringer i benken og jeg tvilte på at jeg ville klare å bøye meg ned til stangen i markløft. Smertene var helt enkelt for store.
Jeg tåler ikke å gi meg. Jeg hater det!! Det er ingenting i vegen for å tape for en som er sterkere når en har klart å gjøre sitt beste, men å bli disket uten å ha gjort noe i det hele tatt er for jævli!! Jeg var rasende.
Kanskje har jeg godt av en på trynet i blant. Men jeg har ikke sagt mitt siste ord, det er helt 100% bombesikkert!

Om kvelden var det fin bankett med taler og greier og nyheter om at Tollef Taksdal hadde fått bronsemedalje i benk i Florida og holdt på å varme opp i markløft. Stor applaus.

Det gikk ikke som jeg hadde tenkt. Det er ikke det verste jeg har vært med på, men det er det mest utgjorte jeg har vært med på.
Det var moro lell. Moro å bli bedre kjent med Maria, moro å treffe mange hyggelige mennesker – gamle kjente og nye fjes. Vi kom oss ut av Bergen i grevens tid, dagen før det store uværet der menneskeliv gikk tapt.

Nå er vi kommet til april. Jeg er tilbake i trening, men går fortsatt og kjenner på skaden.
Det viste seg at muskelfestet var røket helt av og nerver og sener og pø oppi der også temmlig frynsete.
Jeg konsentrerer meg om benken, teknikktrening og grunnstyrke i alle grener. Det går framover, men det er vanskelig å være tålmodig og optimistisk når det går så langsomt.


Islandsmesterskapet for junior og veteraner 2004.

Jeg hadde lenge gått og tellet på knappene. Det var på tide å delta på stevne. Jeg hadde trent så pass lenge at det var på tide å få registrert noen gyldige løft og finne ut hva jeg var god for. Veteranmesterskapet stod for døren og jeg oppfylte aldersbetingelsene og vel så det.
Ikke før hadde jeg registrert meg før jeg fikk en synkende følelse av å ha bestilt plass i den elektriske stol til min egen henrettelse. Tanken på at jeg, en respektabel frue i beste alder skulle stå foran publikum i en idiotisk judodrakt, blå i fjeset og med øynene på stilker under en stang var ikke fristende. Jeg så for meg alt som kunne gå galt. Jeg kom til å gå rett på ræv, eller få stangen i hodet, eller ikke klare å fullføre stevnet, eller få så latterlige resultater at jeg ikke kunne se noen i øyene etterpå. Jeg bestemte meg for å kutte ut paranoiaen og gå i gang med å forberede meg. Jeg skulle delta og jeg skulle lykkes!
Jeg forstod at jeg måtte få tips og veiledning fra erfarne løftere og trene på lovlig utstyr. Jeg forflyttet meg over til Gym80 og trente der de to siste ukene før stevnet. Sjefen tok godt imot meg, studerte løftene mine og sa at det var elendige greier. Nei, han sa ikke egentlig det, men han så på meg med så skeptisk blikk at jeg i min følsomme tilstand syntes å høre det. OK, tenkte jeg, jeg skal vise han at jeg kan løfte! Jeg vet ikke om han ble overbevist til slutt, men jeg anstrengte meg i alle fall så voldsomt i forsøket at jeg lærte en hel mengde. Og det var jo hele vitsen.
Ettersom d-dagen nærmet seg sluttet jeg å bekymre meg og begynte å glede meg. Jeg var spent på å se hvordan et sånt stevne foregikk og hvordan jeg ville takle situasjonen. Jeg følte meg som en uskyldsren jomfru som skulle til å gjøre noe nytt for aller første gang, noe som alle guttene sa var kjempegøy og jeg absolutt burde prøve …
Så var det det med vekten, da. Jeg var påmeldt i -75 kilos klassen. Da jeg steg på vekten var jeg godt over det. Godt over. F…, lynslanking! Beherskelse til frokost og beherskelse til kvelds, jogging og lange kvelds- og morgenturer med hunden. Han ble i hvert fall trimmet som aldri før. Jeg var ikke på den sikre siden før siste dagen og lovet meg selv at dette skulle jeg aldri gjøre omigjen.
Så stilte jeg til innveiing. Værsågod, inn i herregarderoben og av med klærne. Hallo gutter… jeg er jente .. hallo … bare se her… Neida, det virket ikke som om de la merke til det. Hvis det var meningen at vi skulle strippe midt inne på gulvet i herregarderoben i Gym80 kunne de jo ha sagt fra på forhånd. Da kunne jeg tatt på meg mitt spesielle undertøy og laget litt show…. Gutter i arrangementskommiteen, her er det et forbedringspotensiale!
Jónsi, min klippe og venn stilte opp selv om han var syk og egentlig burde holdt sengen. Og ikke nok med det, både Sæa og Stina møtte fram. To gode venninner som aldri har vært på et løftestevne før og hadde sånn passe peiling på hva som foregikk. Men som syntes det var topp at jeg hadde begynt med dette i voksen alder og ville støtte en god sak. Jeg ble helt rørt. Alle var forresten svært behjelpelige og vennlige, jeg følte meg hjemme.
Jeg begynte med 100 – 60 – 120 og endte med 110 – 70 – 130.
Jeg husker egentlig ingenting fra stevnet. Det var som om jeg mistet bevisstheten da jeg gikk i løftene, merkelig opplevelse. På trening gjør jeg meg ordentlig flid, med posisjon, bane, hastighet, spenning .. tenker hele tiden på hva jeg gjør. Men der var hodet blåst for enhver fornuftig tanke. Det eneste jeg registrerte var dommerens kommando. Merkelig! Huset kunne brent ned uten at jeg hadde lagt merke til det. Og bekymringer for hvordan jeg tok meg ut i den idiotiske drakten foran alle publikumerne? Glem det!
Jeg var fornøyd med at jeg klarte å gjennomføre stevnet og fikk gyldige løft i alle grener. Dybden var problemet i knebøy og jeg dreit meg ut i det siste markløftet. Jeg ville ta 140 kilo, men var nok blitt trøttere enn jeg var klar over og mistet konsentrasjonen. Men dette var en fin erfaring og jeg begynte straks å se framover mot neste stevne. Da skal jeg forbedre meg så det rekker
Det ble diskusjon om statsborgerskapet mitt. Det viste seg at det ikke er registrert islandske rekorder i min klasse, så alle løftene ville fått rekordstatus hvis jeg hadde vært islandsk statsborger. Dommerne prøvde å overtale meg til landsforræderi på flekken, men jeg blir nok ikke islandsk statsborger før i neste liv. Jeg fikk likevel tittel og premie, en fin overraskelse.
Jeg satte pokalen på et iøynefallende sted på jobben. På pokalen er det et bilde av en vill løfter midt i et markløft. Hvis elevene ypper seg, peker jeg på pokalen og flexer musklene litt, da holder de seg på matten…


Islandsmesterskapet 2005

Jeg stilte til start for andre gang i et større mesterskap med masse publikum, løftere av internasjonal klasse, tv og media.
Det ble holdt på Grand Hotel Reykjavik og var jubileumsstevne for KRAFT, Islands styrkeløftforbund, som er 20 år i år. Fullt hus og stormende jubel.
Salen var for liten til den store folkemengden som strømmet til. Folk stod og satt over alt. Vi som var i ilden fikk tildelt et venteområde bak et skjermbrett ved inngangen og der ble det skikkelig intimt. Jeg havnet halvveis under en svær pottepalme og måtte skyve greinene til side for å kunne følge med. Men det gikk bra. Oppvarmingen for de letteste klassene foregikk nede i kjelleren og det var også forsåvidt greit nok. Men kommunikasjonen var litt treg, så vi holdt på å gå glipp av presentasjonen i starten.
Det var 4 damer med denne gangen, én i hver klasse for sikkerhets skyld. Vi var to utlendinger som ikke kunne vinne mesterskapstittel, men jeg hadde tatt mål av meg til å sette to norske veteranrekorder og konsentrerte meg om det.

I knebøy begynte jeg i 120 kg. Jeg hadde ikke tatt høyden på stativet nøyaktig nok, så jeg hadde problemer med å komme ut med stangen. Jeg måtte opp på tå som en annen ballerina. Heldigvis klarte jeg å holde hodet kaldt og gjøre et fint løft. Dette var jo min egen klønefeil, og de påpasselige vekterne fikset det til neste omgang.
I andre forsøk la jeg opp til ny norsk rekord, 132,5 kg. Igjen var det litt klabb og babb, for Jóhanna som skulle løfte før meg, hadde valgt å stå over omgangen uten at jeg hadde fått vite om det. Så mens jeg satt der og ble surret og ante fred og ingen fare, gikk klokken. Så ble det rop og ny aksellerasjonsrekord i knebindsurring og jeg kom meg på plattingen i grevens tid. Jeg visste at jeg hadde styrken inne, så jeg konsentrerte meg om å gjennomføre skikkelig, med riktig dybde og etter dommernes anvisninger. Det gikk bra, det var en fin opplevelse, for jeg merket med en gang at jeg hadde full kontroll og visste at jeg kom til å klare det.
Så var det spørsmål om 3. løftet. Skulle jeg prøve på 140? Det er målvekten min for øyeblikket, og nå hadde jeg sjansen til å gjøre det … Men så hadde jeg tatt mål av meg til å klare sammenlagtrekorden også, og da kom jeg til å trenge hvert gram jeg kunne få. Jeg valgte en litt mer konservativ linje og gikk for 137,5. Det var også et bra gjennomført løft, men en god del tyngre. Så jeg tror nok jeg gjorde rett i å stå over 140 i denne omgang. Jeg tar det neste gang.

Så var det over til benken. Jeg hadde perset med 75 på veteranstevnet i februar. Det var et litt suspekt løft er jeg redd for, jeg tror nok jeg hadde dommerne på min side da, men gyldig er gyldig. Nå stilte jeg til start i min nye benkpresskjorte som jeg hadde kjøpt trang da jeg var i -75. Nå var den SKIKKELIG trang. Jeg hadde satt opp begynnervekten til 72,5 for å være sikker på å i det hele tatt komme ned med stangen.
Første løftet var svært lett, jeg måtte konsentrere meg om å komme ned, oppturen var enkel og grei. Så tok jeg 77,5 i andre forsøk. Det var også lett, men det ble underkjent av en eller annen grunn. Jeg tror rett og slett at stangen ikke berørte kroppen, det må være det. Jeg ble litt sur fordi jeg hadde gledet meg til å prøve meg på 80 i tredjeløftet, men nå valgte jeg igjen den forsikte linje og bad om 77,5 igjen. Denne gangen gikk det bra.

Nå var det markløft. Alt blodet var kommet ut i musklene og ingenting var igjen i hodet. Det merket jeg da jeg skulle til å legge sammen resultatene mine og finne ut hva jeg måtte løfte i mark for å klare sammenlagtrekorden. 137,7 + 77,5 = ???? Ikke tale om at jeg kunne legge sammen i hodet. Og 360 – x = ????
Jeg måtte til med papir og blyant, legge sammen opp i mente og telle på fingrene for å finne ut at jeg trengte 145 kg. Det burde gå greit. Skulle jeg begynne der, eller ta det i andre forsøk?
Igjen valgte jeg den konservative linje og begynte i 130. Det var jo egentlig siste oppvarmingsløft. I andre forsøk tok jeg 145 under full kontroll. Og avsluttet med 150 som også var under brølegrensen.

Dermed var jeg i mål, med 137,5 – 77,5 – 150 = 365. Jeg var riktig tilfreds med det. Tilfreds med tallene, men enda mer tilfreds med måten jeg gjennomførte stevnet på. 8 gyldige løft og mye større selvsikkerhet og kontroll på plattingen. Jeg husker første stevnet mitt der jeg nærmest løftet i ørska og ikke husket noen ting etterpå. Nå var jeg hele tiden ved bevissthet i gjerningsøyeblikket.

Jeg skiftet og fikk med meg markløftene i superklassen. Auðunn tok 1117,5 sammenlagt etter å ha satt nordisk bøyrekord med 432,5 og islandsk benkrekord med 300 kg. Han er en sånn konkurransemann og så rolig og behersket at man vet ikke helt hvor han tar det fra. Gledelig å se at han lykkes. Benni hadde varslet ny verdensrekord i mark og åpnet i kjent stil med 410 uten problemer. Han kunne også ha klart 1100 sammenlagt hvis han hadde lagt listen litt lavere i andre forsøk, men han gikk rett på 425. Han hadde to gode forsøk uten å komme helt i mål. Men han har jo framtiden foran seg får vi håpe.

Stevnet var slutt klokken 17.00. Innveiingen startet kl. 10.00 så jeg var temmelig utmattet da det hele var over. Jeg var så tom i hodet at jeg ikke kunne finne bilnøklene mine. Jeg satte hele ryddegjengen i sving med å lete uten resultat. Jeg måtte ringe hjem og be Kristján komme med reservenøklene. Da jeg tok en siste runde i oppvarmingsrommet oppdaget jeg anorakken min som hang der så fint med lommene fulle av bilnøkler. Jeg hadde glemt at jeg hadde yttertøy med meg! Nå er det best å komme seg hjem og slappe av, tenkte jeg. Kanskje jeg burde få noen andre til å kjøre …?