Lyse øyeblikk


Matt. 15, 21 – 28

Þaðan hélt Jesús til byggða Týrusar og Sídonar. Þá kom kona nokkur kanversk úr þeim héruðum og kallaði: „Miskunna þú mér, Drottinn, sonur Davíðs! Dóttir mín er mjög kvalin af illum anda.“
En Jesús svaraði henni engu orði. Lærisveinar hans komu þá og báðu hann: „Láttu hana fara, hún eltir okkur með hrópum.“
Jesús mælti: „Ég er ekki sendur nema til týndra sauða af Ísraelsætt.“
Konan kom, laut honum og sagði: „Drottinn, hjálpa þú mér!“
Hann svaraði: „Ekki sæmir að taka brauð barnanna og kasta því fyrir hundana.“
Hún sagði: „Satt er það, Drottinn, þó eta hundarnir mola þá sem falla af borðum húsbænda þeirra.“
Þá mælti Jesús við hana: „Kona, mikil er trú þín. Verði þér sem þú vilt.“ Og dóttir hennar varð heil frá þeirri stundu.

Hugleiðing á konudaginn 2016 Continue reading


Matt. 7,7-8

Jeg ser av og til virkeligheten fremstilt som om vitenskap og tro er motsetninger til hverandre. At “kuren” mot religionen er opplysning og vitenskapelig forskning. At den som stiller vitenskapelige spørsmål, særlig naturvitenskapelige virker det som, ikke samtidig kan lete etter sannheten på det åndelige og religiøse plan.

Tja, hvorfor ikke egentlig?

Vitenskap er ikke troens motpol eller “fiende”. En kristen genforsker er vel ingen paradoksal tanke?
Vitenskapen får folk til å stoppe opp og stille spørsmål, å begi seg på jakt etter svar, etter sannhet. Vitenskapen får folk til å tenke over og sette fokus på annet enn det som ligger i dagen. Den får folk til å lete.

Det er en forutsetning for tro. Man finner ingenting før man begynner å lete. Det er likegyldigheten og det å slå seg til ro med øyeblikkets sanseinntrykk som hindrer tro.

Jakten på sannheten forutsetter at man er nysgjerrig, stiller spørsmål, innser at man ikke vet alt, åpner for tanken om at det finnes noe der ute som ikke ligger i dagen, som jeg ikke forstår i dag.

For å finne må man lete. Og den som leter – han finner. Sier Matteus: Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere. For den som ber, han får, og den som leter, han finner, og den som banker på, blir det lukket opp for.”


Matt.14.22-34

Blant de mest kjente bibelhistoriene er historien om da Jesus gikk på vannet. Den fanger fantasien. Uttrykket “å gå på vannet” brukes i betydningen  “å gjøre noe umulig” i mange språk. Bedriften regnes som et av Jesu mirakler.

I farten er det lett å glemme at det ikke bare var Jesus som gikk på vannet. Peter gikk også på vannet.

Typisk Peter! tenker jeg. Sånn møter vi han igjen og igjen i NT. Impulsiv, litt brautende, ikke redd for å stikke seg fram.  Og hyperentusiastisk. Han utfordrer Jesus: Herre, hvis det er deg, si at jeg skal komme til deg på vannet!

Jesus tar den på strak arm og svarer ganske enkelt: Kom!
Peter tar Jesus på ordet og går på vannet.

Og sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som tror på meg, skal også gjøre de gjerninger jeg gjør. Ja, han skal gjøre større gjerninger enn dem….. (Joh 14,12)

Den eneste forutsetningen er å ta Jesus på ordet. Det er en sjanse å ta. Man må våge å gamble litt. Det kan gi seg de mest utrolige utslag.