Lyse øyeblikk


Ann Cleeves: Vera Stanhope

Brenda Blethyn som Vera

Alltid på jakt etter nye krimforfattere fulgte jeg rådet fra Kristín og anskaffet meg min første Vera Stanhope bok. Jeg kjøpte den som lydbok, et godt trekk, for oppleseren var fantastisk og brukte stemmen og dialekter til å differensiere og beskrive personene.

Jeg falt så pladask for bøkene at før jeg visste ordet av det hadde jeg kjøpt hele serien. Bøkene handler om Vera, hun er hovedpersonen i dem alle sammen. En middelaldrende detektiv ved politiet i Northumberland, nordøst i England. Der vokste hun opp sammen med sin far, en småkriminell og alkoholisert jernbanearbeider som etterhvert mistet grepet og forsømte sine plikter som far for en ung jente. Vera er preget av barndommen, bort fortsatt i det skaberakle huset hun arvet etter faren, kler seg i gummistøvler og strikkejakker, er stor og ferm, jordnær og usminket i enhver forstand.

Vera er glad i og nysgjerrig på mennesker og ser på dem med stor overbærenhet, så lenge de holder seg på den smale sti.

Hun er flink til å få folk i tale og hører hva de egentlig sier, uten at hun nødvendigvis sluker alt rått. Rundt seg har hun et team av etterforskere som alle er en smule redde for henne og opptatt av å gjøre henne til lags. Historiene finner sted i dagens utkants-England. Miljø og personer er troverdige og interessante. Litt Sjöwall og Wahlöö, selv om den sosiale brodden ikke er fullt så skarp. Britisk krim på sitt beste.

The Crowtrap
Telling Tales
Hidden Depths
Silent Voices
The Glass Room
Harbour street
The Moth Catcher
The Seagull
The darkest Evening


Arnaldur Indriðason: Stúlkan hjá brúnni

Da fikk jeg lest en bok denne julen også. En islandsk bestselger. Av den islandske bestselgeren Arnaldur Indriðason. Han kommer med minst én bok hvert år, gjerne tidsnok til jul, og selger godt. Han blir regelmessig oversatt til mange språk og er en internasjonalt anerkjent krimforfatter.

Denne boken er i kjent stil og har flere tilknytningspunkter til tidligere bøker selv om den er et selvstendig verk. Hovedpersonen, Konráð, er en pensjonert politimann som vikles ufrivillig inn i noe som ser ut som et tragisk overdosedødsfall. Samtidig får vi uforklarte glimt tilbake til hendelser som foregikk da Konráð var guttunge. Etterhvert skjønner vi at alle de ulike hendelsene i nåtid og fortid henger sammen på et vis og etterhvert som detaljene faller på plass ser vi en sammenhengende tragedie der fedrenes synder går igjen i generasjoner. Mishandling og misbruk, fortielse og feighet, fattigdom og rusmisbruk er tema.

Boken er velskrevet og velkomponert. Spenningen bygger seg gradvis og troverdig opp. Den er som vanlig umiskjennelig islandsk med innslag av spiritisme og slektskunnskap. Lopapeysur, hafragrautur og súrt slátur.


John Grisham: The Confession

imagesEnda en bra Grisham-bok.
Han er en mester i å holde oppe spenning, han skriver sånne bøker som det er vanskelig å legge fra seg. En kunst.
Ekstra godt gjort er det at spenningen ofte dreier seg om juridiske spissfindigheter og finesser. Han er rettssalens krimforfatter.

Også denne gangen. Boken handler om opptakten til og gjennomføringen av et justismord. En ung, svart mann skal henrettes med giftsprøyte om et par dager. Forberedelsene pågår for fullt.
Vi vet at han er uskyldig dømt og at den rette morderen har meldt seg, og så blir det et kappløp med tiden om hvorvidt de klarer å overbevise myndighetene om å utsette avrettelsen. Spoiler alert: det klarer de ikke.

Game over, trodde jeg, men på dette tidspunkt er boken bare halvferdig og det viser seg at justismordet ikke var hovedsaken i romanen likevel. Dette er nemlig  ikke en egentlig kriminalroman. Boken er mer et kampskrift mot dødsstraff. Tonen blir etterhvert mer og mer polemisk og systemets feil og mangler blir trukket fram i lyset og får som fortjent. Handlingen fungerer bare som illustrasjon for et tydelig uttrykt poeng.

Jeg er selv mot dødsstraff. Jeg kan ikke forstå logikken.
Den eneste vitsen jeg har kunnet se med å kverke langtidsfanger straks er å spare det offentlige for utgiftene med å holde dem i live i årevis. Ikke at det er et poeng som jeg er villig til å forsvare!! Men selv det poenget avviser Grisham og påstår at utgiftene som det offentlige har med rettssaker og ankesaker osv i forbindelse med dødsdømte fanger langt overgår utgiftene med fengselsopphold. Så dét så.

Boken er velskrevet og leservennlig. Hvis du kjenner noen som er tilhenger av dødsstraff kan denne boken være en idé til julegave.


John Grisham: The Litigators

downloadJohn Grisham har skrevet bedre bøker enn denne.
Som vanlig er handlingen lagt til rettsalen og hovedpersonene advokater.
Denne gangen handler det om et par utjaskete blålysjegere, advokater som følger etter sykebiler og lusker rundt på legevakten for å finne klienter som vil søke om skadeerstatning.
De får uventet hjelp av en topputdannet advokat som har fått nok av kjøret i jobben sin hos et prestisjetungt globalt advokatfirma, brenner alle broer bak seg og melder seg på hos dem. Etterhvert får han taket på sin nye tilværelse og gjett om de plutselig får klørne i en stor erstatningssak som kan gi milliongevinst både til klienter og advokater.
Handlingen fenger ikke. Boken er velskreven, det er ikke noe å si på håndtverket til Grisham, men dette er ikke en thriller. Boken gir et lite flatterende, men interessant innblikk i en kynisk verden der jurister slåss om beina som kjøtere.

Jeg leste den ut. Men leser den neppe igjen.


Nora Roberts: The Witness

Hva tenkte jeg på da jeg falt for dette salgstricket:

12716613Daughter of a controlling mother, Elizabeth finally let loose one night, drinking at a nightclub and allowing a strange man’s seductive Russian accent lure her to a house on Lake Shore Drive. The events that followed changed her life forever.

Twelve years later, the woman known as Abigail Lowery lives on the outskirts of a small town in the Ozarks. A freelance programmer, she designs sophisticated security systems — and supplements her own security with a fierce dog and an assortment of firearms. She keeps to herself, saying little, revealing nothing. But Abigail’s reserve only intrigues police chief Brooks Gleason. Her logical mind, her secretive nature, and her unromantic viewpoints leave him fascinated but frustrated. He suspects that Abigail needs protection from something — and that her elaborate defenses hide a story that must be revealed.

With a quirky, unforgettable heroine and a pulse-pounding plotline, Nora Roberts presents a riveting new read that cements her place as today’s most reliably entertaining thriller — and will leave people hungering for more.

Aldri mer. Aldri mer. Sky den som pesten – den er akkurat så på jordet som reklamen antyder.


John Grisham: The Testament

The_book_cover_of_The_TestamentGrisham er en god spenningsforfatter. Han skriver thrillere på løpende bånd, alle med bakgrunn i rettsystemet og juridisk praksis. Grisham selv arbeidet som advokat før han slo gjennom som forfatter. Juridiske thrillere er det visst det heter, det han lager. Han skriver drivende godt og klarer å gjøre rettsprosedyrer og juridiske spissfindigheter umåtelig spennende. Bygger historien stein på stein, som en bevisføring, og kommer gjerne med en uventet twist på slutten. Stort sett seirer rettferdigheten.

Dette er ikke den beste boken hans etter min mening.
En styrtrik gamling dør og forlater sin ufordragelige familie arveløs mens en illegitim datter som ingen kjente til, arver hele sulamitten. Hun er ikke interessert i verdslig gods og har jobbet i 12 år som misjonær blant isolerte indianere i den brasilianske regnskogen (!)
Familien bestrider selvsagt testamentet, og vi har en floke som en haug med jurister tjener godt på å vase med.
Testamentfullbyrderens kollega, en såvidt tørrlagt suicidal alkoholiker, blir sendt ut i sumpen i en gammel holk for å lete etter arvingen blant alligatorer og anacondaer. En smule over-the-top.

En uventet side ved boken er at Grisham tar misjonærens religiøse tro på fullt alvor og omtaler den uten kynisme, hån og bagatallisering. Han tar hennes gudstro på strak arm og behandler den  respektfullt.
En sjeldenhet i litteraturen der de kristne personlighetene heller er dustete eller direkte djevelske prester og stygge og hatefulle kvinnfolk. Som sladrer.
Rart egentlig, i lys av at hundrevis av millioner mennesker verden rundt faktisk tror. Og litt deilig for en troende leser som meg å endelig få en krim som behandler tro på en skikkelig måte.

Bortsett fra det var boken en skuffelse. Terningkast 3 i mine papirer.

 


Fiona Barton: The Widow

widow350Nok en gang har New York Times foreslått en god bok for meg. Den ligger langt oppe på bestselgerlistene i mange land, har jeg forstått. Fortjent, etter min mening.

Fiona Barton er journalist. Har vært “senior writer” på Daily Mail, nyhetsredaktør på Daily Telegraph og ansvarlig reporter på  The Mail on Sunday. Hun har vunnet nasjonale priser for sitt arbeid, sa opp i 2008 og har siden dess egnet seg til arbeidet for utviste og forfulgte journalister verden over. En erfaren dame, med andre ord.

Så fant hun på at hun skulle skrive bok, og dette er resultatet. Continue reading


Allen Eskens: The life we bury

20758175._UY2475_SS2475_Allen Eskens er nok en jurist med forfatterambisjoner.
Dette er hans første bok, og absolutt ikke noe å skamme seg over som debutroman.
Om han nødvendigvis bør gå videre i karrieren er en annen sak.
Hovedpersonen er en ung student som er ute i siste liten med en engelskoppgave. Han skal skrive en biografi om en eldre person, og oppsøker det lokale pleiehjemmet på jakt etter et intervjuobjekt.
Der finner han en gammel vietnamveteran og dømt pedofil og morder som er blitt overført fra fengselet for å ende sine dager på hjemmet.
Han har kreft i milten og ligger på det siste.
Etterhvert som han forteller sin historie blir det mer og mer tydelig for studenten at det er noe som ikke stemmer i forklaringen, og at mannen, som alltid har nektet skyld, kanskje har rett. Continue reading


Paula Hawkins: The Girl on the Train

21840310Jeg konfererte med NY-Times bestseller list for å finne noe å lese i helgen. Der har jeg ofte fått gode tips. Denne gangen tronte øverst på listen: The Girl on the Train. En krim av Paula Hawkins. Jeg hadde ikke hørt verken om bok eller forfatter og tenkte at Denne tar vi.

Som sagt, så gjort.

Boken er elegant komponert, sammensatt av tre ulike perspektiv i to ulike tidsperioder.
Tre jevngamle kvinner forteller om tildels de samme hendelsene, hver fra sitt ståsted. Vi oppdager litt etter litt at trådene flettes inn i hverandre. Til slutt er en av dem drept, de to andre har liv på samvittigheten. Hovedpersonen Rachel er alkoholisert og lever som de fleste alkoholikere i dypt selvbedrag. Det gjør de to andre også. Spenningen handler om å rekonstruere hendelsesforløpet utfra kvinnenes bruddstykkevise fortellinger og utfordringen er at du vet at alle tre lyger.

Svakheten ved boken er at de tre kvinnene er for like, har liknende problemer og snakker det samme språket. Og de snakker mye ….. om mann og barn. Det de er opptatt av er mann og barn. Alle tre har lagt ansvaret for egen livslykke og -mening over på mann og barn.

Jeg blir matt. Så jentete …
Det er kvinnelig forfatter, kvinnelige hovedpersoner, kvinnelig synsvinkel, ordbruk og fortellermåte. Gi meg en skikkelig krim uten så mye jentepreik og mas! Bla-bla-bla. Jeg klarer ikke å identifisere meg, det er vel noe i veien med meg ..

Jeg har ikke noe imot kvinnelige forfatterer, for all del, eller kvinnelig synsvinkel. Jeg nevner i fleng Sigrid Undset, Alice Munro, Marie Cardinal, Isabell Allende. De får frem kvinnelig synsvinkel uten at det blir ukebladnovelle.

I dette tilfellet tror jeg faktisk at filmen kan bli bedre enn boken….

 


William Landay: Defending Jacob

51MCY+I487L._SL300_Enda en amerikansk rettssals-krim.
Jeg har lest Grisham og Turow, og nå altså også Landay. Jurist blir forfatter.

Best seller og en av de beste bøkene i år, sier amerikansk media, så jeg gikk løs på den.

Absolutt verdt pengene.
Velskrevet og spennende om en dramatisk mordsak. Men den er mye mer enn det. Den handler om en familie. Den handler om de mekanismer som virker i familier, om hva som bygger opp og hva som river ned. Om ansvar og skyld, om tillit og svik, om åpenhet og fordekthet, sannhet og løgn, nærhet og avstand.

Veldig tankevekkende, for dette er en historie som kan skje med hvem som helst. Og som kanskje skjer med hvem som helst, før eller siden, i en eller annen form.

Kanskje ikke som mordsak, riktignok. Men mindre kan det vel ikke være for å tiltrekke seg oppmerksomhet i Junaiten.