Lyse øyeblikk


Mailer,Norman: The Executioner´s Song

Jeg har nettopp lest en veldig sterk bok. Den er skrevet av Norman Mailer og heter The Executioner´s Song, kom ut i 1979 og ble tildelt Pulitzerprisen.
Den handler om Gary Gilmore-saken og er en halvdokumentarisk roman.
Sterke greier.
Gary Gilmore ble dømt til døden for to mord og skutt i 1977. Jeg husker saken, den vakte verdensomspennede interesse av to grunner; det var den første henrettelsen i USA på mange år, og Gilmore tok avstand fra de kreftene som jobbet for benåding. Han ville få det overstått.
Historien er minst like sterkt fortalt i en TV-produksjon fra 1982 der Tommy Lee Jones spiller Gilmore. Han fikk Emmyprisen for tolkningen og gjorde et så uutslettelig inntrykk på meg at det satt i i årevis etterpå. Tommy Lee Jones har vært min favorittskuespiller i Hollywood siden dess.
Boken er i samme sjanger som Truman Capotes bok og beveger seg i det farlige grenselandet der nådeløse mordere kan bli myteomspunnet og forherliget. Morderen blir mer interessant enn offeret.

I boken fortelles det bl.a. om mor til Gilmore som på denne tiden i historien er invalid og ensom og bor i en campingvogn. Hun er selvsagt ødelagt og knust av sønnens skjebne. De eneste vennene hun har er minnene.

Minner er en fantastisk ting. Gode minner.
Tenk at vi er skapt med evnen til å ta vare på gode opplevelser og kalle dem fram igjen og glede oss over når vi vil! Baksiden av medaljen er at vonde minner følger med på lasset og kan plage og ødelegge hele liv.
Av én eller annen grunn sitter mor Gilmore igjen i mine tanker etter at jeg har lest historien igjen. Hun er også interessant.


Bob Woodward: The last of the President´s men

Nixon gikk av i 1974.
Denne boken kom ut 2015. Ennå, mer enn førti år senere, er det plass til flere biter i puslespillet.
Alexander Butterfield spilte en nøkkelrolle i Watergatesaken. Hans vitnemål var det som satte kroken på døren for presidenten.
Hans historie er ikke blitt fortalt før, men nå har altså Bob Woodward jobbet seg fram til han. Den siste av presidentens menn.
Woodward skriver som vanlig glimrende og stoffet kjennes ikke uaktuelt. Det er interessant å få enda en ny synsvinkel på Nixon, detaljer som fyller ut i bildet.
Butterfield slutter seg til Haldemans beskrivelse av han; “weird”


Ketil Bjørnstad: Sytti-tallet

Jeg har lest bok nummer to i den monumentale selvbiografiske serien Verden som var min. Den handler om Syttitallet som var mulighetenes og de åpne vegers tiår på så mange måter.

Dette er en bok om Valgets kval. Valgenes tiår.

Bjørnstad fortsetter der han slapp på Seksti-tallet, i lett, flanerende stil, med treffende og variert ordbruk. Masse avvæpnende humor og selvironi. Boken er i overkant lang. I overkant detaljert. Vi trenger ikke 800 sider og åtte eksempler for å underbygge hvert poeng. Komposisjonen er tredelt som før.

For det første får vi et innblikk i en ung manns ytre og indre liv. Forfatteren klarer på beundringsverdig måte å være tilstede i perioden, unngår å ta på seg etterpåklokskapsbrillene.
Det er en ærlig bok og vi ser en ung mann som er plaget av valgets kval og som second-gjetter seg selv hele vegen med en nevrotisk selvopptatthet som nærmer seg det Woody-Allenske. Har dette inngående selvstudiet noe med antroposofi å gjøre? Likevel må han ha hatt en veldimensjonert porsjon selvtillit for å gjennomføre sine prosjekter, han går på med dødsforakt.
På syttitallet vanket Bjørnstad i kulturnobilitetens kretser i hovedstaden og ramser opp personer og anledninger så det holder. Det virker på meg som litt påtatt name-dropping. Noen anekdoter er det dog interessant å få høre, om Paus, Lindfors, Bye og Saabye. Jeg hadde glemt for en avgjørende posisjon NRK hadde i kulturlivet den gangen, på godt og vondt. En form for statsdrevet sensur.

For det andre får vi et gjensyn med Watergate og andre historiske begivenheter i perioden.

Jeg kjenner meg igjen i det hele, selv om jeg ikke var gammel nok til å delta i folkeavstemmingen. Jeg var til stede da han presenterte Leve Patagonia på Nordens hus i Reykjavik og kjente godt Þórdís Þórleifsdóttir som han forteller om. Jeg studerte ved UiB med bl.a. Georg Johannesen som skulle forelese om Wergeland, men snakket mest om Georg Johannesen.  Jeg satt i elevrådet på Ulrikke Pihls pikeskole i noen år og husker vel godt at vi ble infiltrert av AKP (m-l)s utsendinger. Det ene året satt vi og forfattet brev til skolen ledelse og forlangte bedre do-papir. Straks! (Toalettene var forsynte med en slags glanspapir som vi måtte gni lenge mellom hendene for at det skulle bli mykt nok til å absorbere en TÅRE!)
Det neste året sendte vi fra oss åpne brev til Norges og (om jeg ikke husker feil) USAs regjeringer og forlangte umiddelbar endring i utenrikspolitikken og krigshandlingene i Vietnam.

“LA ELVA LEVE!” But, of course.
Og det var viktig å uttrykke seg i riktig språkform for å vise solidaritet med proletariatet og urbefolkningen.
A-formene hadde sin glanstid. Ekstra krevende for bergensere – jeg husker ennå plakaten ved inngangen til Nygårdsparken: LA PARKA LEVE!

Ja, det var tider det.
Store saker, store valg, store spørsmål, stort engasjement, store sannheter og store ord.

For det tredje får vi en voksens manns tilbakeblikk anno 2016.

Om det som ble og det som ikke ble. Det som kunne ha blitt, eller kanskje aldri var liv laga.

Mange valg ble tatt på sytti-tallet, politiske og personlige. Konsekvensene lever vi med i dag.

En lesverdig, men litt for lang, bok.

Terningkast? Nei, les selv!


Bob Woodward: Fear

Jeg må innrømme at jeg har blitt grepet av Donald Trump.
Jeg har ingenting til overs for han, verken som person eller som president, men det scenariet som nå utspiller seg i amerikansk politikk, det spektakulære spetakkelet, er jeg blitt oppslukt av.
Hvordan kunne dette skje? Man må jo spørre seg.
Hvor ligger hunden begravet? I hvor stor grad kan populismen og isolasjonismen i USA forbindes med lignende trender i Europa?
Og så er det jo framtoningen selv, The Donald, som trosser enhver beskrivelse. Å følge med på utspillene fra Det Hvite Hus er mer spennende en både House of Cards og Game of Thrones. Tilsammen.

Jeg har lest tre bøker om fenomenet Trump i sommer,
Rick Wilson; Everything Trump Touches Dies.
Jóhn R O´Donnell: Trumped
Michael Wolff: Fire and Fury

For å få perspektiv leste jeg omigjen Bernstein, Woodward: All the Presidents Men og The Final Days

Inntrykket jeg sitter igjen med er “sobering” som det heter over der.

John O´Donnells bok kom ut i 1991, lenge før hovedpersonen ble presidentkandidat. O´Donnell var  tidligere ansatt i Trumps casinobusiness og gir en detaljert beskrivelse av en vankunnig og kynisk eier som har null peiling på bransjen, liten oversikt over finansene og manglende lederegenskaper. Boken er skrevet av en “disgruntled employee” som Sarah Sanders sier og må taes med en klype salt, men får det likevel til å gå kaldt nedover ryggen på meg. Forfatteren konkluderer med at Trump har en patologisk mangel på empati og selvinnsikt.

Michael Wolff: Fire and Fury kom ut i fjor med et brak, og ble selvfølgelig også møtt med store ord fra podiet til Sarah Sanders. Ifølge forfatteren selv bygger boken på intervjuer med en rekke personer på innsiden av Huset, og selv sier Wolff at han nærmest var en flue på veggen der inne i månedsvis. Boken gir kronisk hakeslepp. For å sitere Sean Spicer: You cannot make this shit up!

Rick Wilsons bok er underholdende og tankevekkende og svært eksplisitt. Han er republikaner og har jobbet som politisk strategiker og mediakonsulent for partiet i årevis. Han kjenner bransjen fra innsiden og vet hva som skjer bak kulissene. Han kjenner alle aktørenes gode og mindre gode sider og legger ikke fingrene imellom i sin vurdering, enten det gjelder republikanere eller demokrater. Eller Trump. Alle får så ørene flagrer. Og det er mye tankevekkende i det han sier. Mediamannen har dessuten ordet i sin makt og kunne hatt en karriere som stand-up komiker.

Og så kom endelig den etterlengtede nye boken til Bob Woodward: Fear.
Og bekrefter alle bange anelser og vel så det. Bare coveret. Han ser jo ut som ondemannen sjøl.


Ketil Bjørnstad: Seksti-tallet

Med undertittelen: Verden som var min.

Jeg trodde jeg hadde fått nok av selvbiografiske romaner for en stund. Det norske bokmarkedet har vært oversvømt av dem, og de fleste har vært for navlebeskuende og problemorienterte for min smak. Jeg har aldri vært noen egentlig KetilBjørnstad-fan heller, så jeg hadde i utgangspunktet tenkt å stå over denne nye bokserien hans. “Min livshistorie” som romansyklus i 6 bind? Spar meg!

Men så var jeg på jakt etter en 60-års presang, og Thorhild var på besøk, så jeg spurte henne om hun trodde denne boken kunne være noe.
Hun satte seg rett opp i stolen med strålende øyne; Den bare MÅ du lese!
Det viste seg at hun hadde lest den, hennes mor hadde lest den, med gjenkjennende nikk og latterutbrudd.
Jeg har stor tiltro til både Thorhilds og Gudruns dømmekraft og smak.

Ergo fikk Ellen boken i gave og jeg kjøpte et eksemplar til meg selv også, for good measure.

De hadde rett. Det er en fornøyelig bok. Bjørnstad har unngått den forurettete tonen som har gjennomsyret så mange andre i sjangeren de siste årene. Det er like mye en minnebok som en selvbiografi.
Han kaller det: Historien om et liv. Historien om en tid.
Hvert enkelt år har fått sitt eget kapittel der han trekker fram hendelser som preget nyhetsbildet og samfunnsdebatten akkurat da. Store verdensbegivenheter som månelanding, studentopptøyer, U2 skandalen og mordet på Kennedy. Mindre begivenheter som NM på skøyter, norgesfinalen i MGP og kinobrann i Oslo. Personlige begivenheter som skolegang, familieliv og avisbudjobb.
Elegant fletter han dette sammen til en helhet utfra tre ulike synsvinkler. Noen avsnitt er nærmest for nyhetsbulletiner å regne – med litt vel mye overvekt på flystyrt og andre ulykker. Noen avsnitt er fortalt i personlig jeg-form med stemmen til en gutt i tenårene – imponerende ekte barnslig i tonen. Noen avsnitt er fortalt i tredje person, med en voksen manns tilbakeblikk. Dette klarer han uten at det hikster noe særlig i maskineriet.
Boken har blitt kritisert for å være for lang, og den kunne nok med fordel ha vært mer stringent (endelig fikk jeg anledning til å bruke det ordet!) Men den er ikke utflytende og man rekker ikke å kjede seg underveis.
Og nesten umerkelig formes bildet av en ung mann og kunstner i utvikling, som begynner å ta selvstendige valg styrt både av ungdommelig overmot og usikkerhet. Han løfter på en fin måte, og uten store ord, fram voksne og jevnaldrende som har påvirket han på godt og ondt. Mest på godt.

Boken er skrevet i en lett og selvironisk tone som det er en fryd å lese. Eksemplene er velvalgte og ordvalget treffende.

Dette var også min tid, selv om jeg ligger litt etter Bjørnstad i løypen. Det ble reneste “Husker du” å lese mye av stoffet. Kapittelet om Carl Jacob Schnitler f.eks. fikk meg til å grøsse selv om jeg bare var 7 år den gangen.

Boken inviterer derfor lesere i min alder inn i fortellingen på en helt spesiell måte. Det er ikke til å unngå å trekke paralleller til eget liv og egen oppvekst.

Tankevekkende, informativ, fornøyelig. En god bok


Harry Markopolos: No One Would Listen

51Ylmzu-UjL._SX301_BO1,204,203,200_No One Would Listen: A True Financial Thriller

En moderne utgave av Keiserens nye klær.

Noen ganger overgår virkeligheten fantasien. Noen historier er for utrolige til å være sanne, og noen sanne historier er ikke til å tro.

Historien om hvordan Bernie Madoff svindlet $64.8 billioner ut av kunder over hele verden, ble dømt til 150 år i fengsel og $170 billioner i erstatning er en sånn historie. Hvordan er det mulig?!

Harry Markopolos luktet lunten tidlig på 90-tallet og sendte flere advarsler og bekymringsmeldinger til SEC, det amerikanske kontrollorganet som skulle sikre markedets sunnhet. Ingen ville høre på han, og hadde ikke krakket i 2008 satt en stopper for den, er det ikke godt å vite hvor lenge svindelen hadde kunnet pågå.

Denne boken er Markopolos egen beretning om hvordan det tok han 5 minutter å skjønne at det var noe muffens på gang, 3 timer å finne ut hva det var, et par måneder å samle sterke beviser og nesten 10 år på å få gehør for argumentene sine.

Boken leses som en thriller, og hadde det ikke vært fordi man vet at det er sant, ville den virket overdreven. Det er lett å bli fascinert og revet med, på samme måte som man kan bli fascinert og trukket inn i å se på en brann, en bilulykke eller en annen katastrofe. En gåsehudopplevelse.

Markopolos bruker boken til å slakte SEC og ta personlig revansje for alle de kalde skuldrene han møtte i årenes løp. Skadefryden skinner gjennom i litt for stor grad på slutten. Men han har jo faktisk dekning for kritikken sin – og han fikk det siste ordet.

 


Åsne Seierstad: En av oss

1989871Denne boken leste jeg i et jafs.
Den er en page-turner som det er umulig å legge fra seg, bygget opp som en spenningsroman. Skulle bare ønske at det var dét den var …

Mye arbeid og research ligger tydeligvis til grunn, mange samtaler og intervjuer, dokumenter og sakspapirer og til dels taushetsbelagt materiale. Og en del fri fantasi.
Språket og tonen er ballansert og fjernt fra sensasjonsjournalistikken. Alle involverte får en sjanse til å komme til orde og blir gjengitt forholdsvis nøkternt.

Boken gir innsyn i mer enn massemorderens fantasier, verdensbilde og selvoppfatning. Den gir et bilde av landet vårt. Undertittelen “en fortelling om Norge” er faktisk ganske treffende. Continue reading


Bernstein og Woodward: The Original Watergate Story

51uuq1PoXqL._SL300_I anledning 40-års markeringen for Watergate saken har det kommet ut en masse stoff, film, tv og litteratur.
Denne boken har forord av Bernstein og Woodward og følger saken gjennom de autentiske overskriftene og avisartiklene i Washington Post slik de ble publisert den gangen.

Spennende å lese historien forside for forside gjennom hele prosessen. Jeg er blitt helt hekta.


Bernstein og Woodward: All the President´s men

51qClaCVcBL._SL300_Jeg så filmen, men leste aldri boken den gangen på 70-tallet. Nå har jeg rettet på det, d.v.s. jeg har hørt den som lydbok, veldig bra lest av Richard Poe.

Jeg kan huske hendelsene, sånn litt uklart. Som tenåring var jeg ikke så veldig opptatt av saken, men det er interessant å lese om det nå, og litt etter litt demrer det for meg og jeg huske navn og overskrifter.
Boken handler egentlig ikke om Watergate, den handler om det journalistiske arbeidet som Bernstein og Woodward og andre medarbeidere på Washington Post gjorde for å rulle opp saken. Boken er bygget på deres arbeidsnotater underveis, mer eller mindre utførlige, og vi følger avsløringene i det tempo de skjedde. Skritt for skritt fra et tredje-rangs-innbrudd til konstitusjonell krise i verdens mektigste land. Den kan lese som den mest spennende Mankel-krim. Selv når man vet hvordan “det går” til slutt. Veldig fasinerende lesning. Veldig interessant om amerikansk samfunn og tankegang.

House of Cards – gå hem og vogg!


Bøkenes bok

I år feirer det islandske bibelselskapet 200 års jubileum. Det norske kommer like etter, det ble stiftet i 1816. Foreningen er den eldste forening i landet, still going strong. Det er et tankekors i denne religionsfiendtlige tid.

Her i byen styres vi av mennesker som mener at religion er roten til alt ondt, kan det virke som. Vel … roten til det meste onde, da .. i alle fall skadelig …
Forurensing, arbeidsledighet, høye bopriser … de har litt av hvert å stri med.
Blant de mange grep de har tatt for å prøve å gjøre livene våre enklere og bedre er å innføre forbud mot å dele ut NT til grunnskoleelever.
I alle år har Gideonforeningen gitt boken som gave til 10-åringer i skoletiden. Det er det nå blitt slutt på, i rettferdighetens, menneskerettighetenes og likestillingens navn. Bak det ansvarsfraskrivende argumentet at “hvis én skal få gi gaver så må alle få gi gaver” ligger en dårlig skjult agenda om å hindre barn fra å møte religion i det daglige så langt det lar seg gjøre. Om å frelse dem fra det onde, beskytte dem mot det skadelige. I et håp om at religionen etterhvert vil dø ut av seg selv, kanskje? Lionsklubbenes tradisjon for å dele ut gratis sykkelhjelmer har gått med i dragsuget.

Uansett hva man mener om barns tilgang til sykkelhjelmer og Bibler, må vel selv den mest innbarkete ateist medgi at Bibelen er verdens mest must-read bok. Om enn motvillig. Og at det er grunn til å stoppe opp ved det faktum at Islands eldste forening ble stiftet i den hensikt å trykke og distribuere én eneste bok. Og har jobbet med saken i 200 år. Uten profittkåte aksjeeiere på sidelinjen. Hva driver dem?

Ingen bok har vært trykt og lest av så mange i så mange år. Den nye oversettelsen i 2011 ble en umiddelbar bestselger i Norge. Pr i dag er hele eller deler av Bibelen blitt oversatt til 2883 ulike språk. Den har faktisk vært med til å skape skriftspråk i deler av verden. Hele folkeslag laget seg skriftspråk for å kunne oversette Bibelen. For tiden pågår oversettelse til nord-samisk; det viktigste arbeidet for språket til dags dato, mener mange. Den har hatt uoverskuelig innvirkning på tankesett, kultur, politikk, kunst og samfunnsforhold over hele kloden, både på godt og ondt. Den er Den Hellige Skrift for to milliarder mennesker i verden. Stikk den!
Enten man ser den som Guds ord eller som menneskers påfunn, må man vel gå med på at den definitivt er den viktigste boken i verdenshistorien?

Da sier det seg selv at det bør stå øverst på alle kultiverte menneskers to-do-list å få lest den. Asap. Foreldre bør forsikre seg om at barna får kjennskap til dette her, det er på linje med å lære noter og å sykle.
For å kunne regne seg som et opplyst, dannet og moderne menneske må det kunne forlanges at man har en litt mer enn overfladisk kjennskap til verdens mest leste bok. Den må være like selvfølgelig på alle nattbord som Jo Nesbø eller 50 shades of Grey.

Men det er klart at det innebærer en risk for leseren.
I tilfelle den skulle vise seg å være det den utgir seg for, mener jeg.