Dette var en bok jeg ikke hadde på min ønskeliste. I bakhodet hadde jeg en mistanke om at dette var en slags chick-lit etter definisjonen: “heroine-centered narratives that focus on the trials and tribulations of their individual protagonists”. Av en eller annen grunn. Og både genren og begrepet irriterer meg.
Så kom jeg tilfeldigvis til å bli sittende og se den nye dokumentarfilmen om Michelle. Den heter også Becoming, bygger på boken og følger henne rundt i USA på bokselgerturné. Det var en inspirerende film om en interessant kvinne, og derfor måtte jeg gi meg i kast med boken.
Nå er den lest.
Mye interessant og mye inspirerende.

Michelle Obama er født i 1964 og altså 56 år gammel, sånn noenlunde midt i livet som det heter. Nå er hun avgått førstedame med ekstremt høy been-there-done-that score. Hva skal hun nå ta seg til? Hvile på sine lauvbær? Hun har vel nådd alle sine mål, lenger er det vel ikke mulig å komme? Heretter går det vel nedoverbakke?
Det er ikke hennes perspektiv, tvert imot er vi alle i stadig endring, hele tiden i ferd med å BLI / BECOME noe nytt, noe mer, noe annerledes.
Hun brukte stadig ordet “story” i møte med mennesker.
Alle har sin historie. Alle historier er unike. Alle historier er interessante.
Og selv om mange premisser er lagt på forhånd, har vi mulighet til å skrive mye av historien vår selv.
Og historien er ikke over før den er over.

En døende manns refleksjoner.
Det er nærmest blitt en trend har jeg inntrykk av, at døende mennesker skriver sine blogger og deler sine lidelser. Jeg har ikke helt sansen, for å være ærlig. Jeg synes det sporer litt av når jeg hører utsagn som: hun tapte kampen mot kreften …
Nei, tenker jeg da. Hun tapte kampen mot døden. Den lar seg ikke vinne.
At et menneske dør er den absolutt minst oppsiktsvekkende nyhet du kan komme med. Det eneste sikre i verden er at vi skal dø.
Den fåfenge kampen mot døden er ikke tema i denne boken, den handler om kampen for og vitsen med livet.

Kalanithi er en særdeles talentfull og vellykket og tidlig moden mann. Han søker meningen med livet, og utdanner seg i litteratur og filosofi for å finne den. Det blir litt for abstrakt for den godeste Kalanithi, som omskolerer seg til nervekirurg – brain surgeon, rett og slett – og blir en av de mest ettertraktede unge spesialister på sitt felt i USA (les: verden). Han har knapt et år igjen av plikttjenesten og professorater ved Stanford og andre prestisjetunge universitet står i kø og venter på han når han blir syk og får diagnosen uhelbredelig kreft. Han er 34 år gammel. Nedtur.

Nå haster det plutselig med å finne meningen med livet.
Med sin uvanlige bakgrunn fra litteratur- og språkvitenskap, filosofi og medisin har han et solid utgangspunkt til å hanskes med den hverdagslige, almennmenneskelige virkelighet:

Han vet at han skal dø. Det vet jeg også at jeg skal.
Han vet ikke når. Det vet ikke jeg heller.
Det kan bli om to uker, to måneder eller to år. Det gjelder oss alle.
Han kan glemme å tenke 10 år fram i tid – den muligheten har vi andre. Bortsett fra det, er vi i samme båt.
Hvordan gjør vi våre valg utfra den prognosen?

Mr. Kalanithi gjør sine valg for åpen scene i boken. Han velger bl.a. å fortsette i jobben sin etter beste evne. En kollega spør bebreidende: Burde ikke du bruke mer tid sammen med familien din? (underforstått: siden du snart skal dø). Svaret gir seg selv: Burde ikke DU?.

Boken ble gitt ut postumt, han levde bare 18 måneder etter diagnosen. Den er helt usentimental, morsom, klok og velskrevet. Dette er ikke en bok du er ferdig med når du legger den fra deg. Den lever nemlig videre.

Den handler ikke om en mann som kjemper mot døden, men som streber for å leve til han dør.
Som Snoopy sier: (En dag skal vi alle dø) , men alle  andre dager skal vi det ikke.

Jeg er blitt mer og mer begeistret for biografier med årene. Det er interessant og lærerikt å lese om interessante og kloke mennesker som satte spor etter seg i sin samtid. Som formet  sin samtid og ble formet av den.
Det gjelder i høyeste grad for Sammy Davis Jr.
Selvbiografien ble skrevet med hjelp fra Jane og Burt Boyar, nære venner i årtier, og kom ut i 1965.

For en utrolig livshistorie. Her passer virkelig det utvannete ordet “utrolig”. Fra 0 til 100 mot alle odds. Med et pågangsmot og en overbevisning om sitt kall som altså … ikke er til å tro.
Jeg får frysninger av å lese om rasediskrimineringen som var normen da han var ung, beskrevet i  nøkterne ord og hjerteskjærende detalj. Jeg får frysninger av å lese om hvordan han nektet å bli liggende nede for telling, men reiste seg gang på gang på gang og krysset den ene grensen etter den andre. Skrevet med stor selvinnsikt.
Gir samtidig innsikt i en bransje – amerikansk showbiz – av en som var vokst opp i den og kjente den bedre enn noen annen. Been there, done that! Inspirerende og rørende, med uforglemmelige kapitler.

Han fikk ikke oppleve å se en Negro i Det hvite hus. Men vi hører ekkoet av slageren hans i Obamas slagord.