Lyse øyeblikk


Inn for landing

Vi hadde som vanlig bestilt seter med et sete mellom oss. Det er utrolig hvor ofte det betyr at vi får hele seteraden for oss selv. Det skjer egentlig alltid så lenge flyet ikke er fullbooket.
Kirstján forlanger vindussetet. Du satt ved vinduet forrige gang og rett skal være rett! Bevares vel, selvfølgelig, ta vindussetet du. Ti minutter senere husker han at han egentlig ikke trives ved vinduet. Det er trangere og mer klaustrofobisk der. Vil du sitte ved vinduet? Neida, bare sitt du. Det er klart du skal ha vinduet! Fem minutter senere reiser han seg og ber om å få slippe fram i håp om at jeg flytter innover mens han er på do. Det gjør jeg, så når han kommer tilbake kan han sette seg ved midtgangen og samtidig si at det var jeg som henviste han dit. Et av samlivets små skuespill der vi begge får det som vi vil til slutt. Og han får markert seg.
Hvordan det nå enn er så virker metoden med å velge seter med mellomrom og vi kan bre oss utover.

Jeg er glad i å fly og jeg har ikke lengre bein enn at jeg kan ha det sånn noenlunde komfortabelt. Jeg er blitt ekspert i å pakke slik at jeg har alt jeg trenger og ingenting jeg ikke trenger for hånden. Fra jeg finner setet mitt til jeg sitter med beltet spent, ryggsekken under setet foran og alt jeg trenger innenfor rekkevidde går det toppen 90 sekunder. Så kan jeg sitte der og se overbærende på dem som står på hodet i sekken og leter etter vannflasken, boken, puten, teppet, nisten, brillene, øreproppene mens køen bak dem vokser. Jeg er ikke den som oppdager, når flyverten kommer med serveringsvognen, at lommeboken ligger i lommen på jakken som ligger i bagasjehyllen under to poser med duty-free gods som tilhører den kinesiske familien tre seterader bak.

Så kommer Norge til syne under oss. Jeg blir like rørt hver gang. Jeg vet ikke hva som gjør det. Mitt land. Og så starter gjettekonkurransen om hvor vi er og hva vi ser under oss. Islandsflyene kommer ofte inn over Nordhordland og flyr så sørover over Askøy. Hvis jeg er heldig da kan jeg se huset mitt fra oven, det er alltid fasinerende. Synes nå jeg.
Vel nede blir vi møtt av det store velkomstskiltet. Bergen??

VESTLANDET. Fjell og fjell og fjell og fjell. Knaus og knaus og knaus og knaus. Små tettsteder og ensomme hustun der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Men jammen gjør de det. Hele vestlandet er sønderskåret og skapt for folk som vil bo for seg selv. Landet fostrer sære, steile, ukuelige og kompromissløse individer. Værbitte og furete striler.

Aldri et spørsmål!


Kollevåg

Feriebesøk til badestranden i Kollevåg.
Wildlife møter Beach life. David Attenborough møter David Hasselhof. Sandstrand full av maur og klegg.
Jeg vet forbausende lite om maur tatt i betraktning at jeg har hatt dem nært innpå livet i alle år. De svarte kalte vi steinmaur. Det var flust av dem. Flittige som maur.
Nistepakker med syltetøy var sikkert mauragn. Så lenge det ikke var pissemaur eller hestemaur var det greit. Hestemaur biter skikkelig fra seg. Kleggsesongen er i gang, det virker som om de kommer opp av havet.

To islandske barn – begge uvant både med strand og småkryp. Anita slapp seg løs med spade og bøtte, sand, vann, håv og krabbestang. Pitstop innimellom for en matbit eller aller helst litt potetgull. Hilmir mer skeptisk. Han setter ikke sine bein hvor som helst, og skjellsand er ikke innafor. Badesko neste gang.
Jeg faller i transe på et strandhåndkle. Underlaget er hardt, skjellsanden er exfolierende, mauren kravler og kleggen lurer. Ryggen opp og magen ned, hodet på armene og øynene lukket. Gjennomvarm med plasking og barnefryd i ørene.
Boller og saft. Jeg glemte kaffe.
Det gjelder andre lover på stranden både for antrekk og oppførsel. Intimsonen er snever. En mann med mage stikker baken omtrent inn i fjeset på meg. En dame i blomstrende badedrakt med obskøne bevegelser som ville alarmert sedelighetspolitiet på gaten får ikke folk til å løfte øyenbrynene på stranda. Alle skjønner at hun har fått en klegg på seg.
Dette er tross alt maurens og kleggens turf.


På Herdla

herdla_vadeflokk

http://www.nrk.no/video/herdla/15D37A93731B778B/

Egill Skallagrímsson kom til Herdla og kvad:

Þél höggr stórt fyr stáli
stafnkvígs á veg jafnan
út með éla meitli
andærr jötunn vandar,
en svalbúinn selju
sverfr eirar vanr þeiri
Gestils ölpt með gustum
gandr of stál fyr brandi.

.. med andre ord:
Andærr vandar jötunn höggr stórt þel með éla meitli fyr stáli út á jafnan stafnkvígs veg,
en svalbúinn selju gandr sverf með gustum eirar vanr þeiri Gestils ölpt of stá fyr brandi.

.. eller som vi ville sagt i dag:
Stórhöggt andviðrið meitlar sífellt með éljunum þjöl út á jafnsléttan sjóinn fyrir stafni.
En hinn kaldi stormur sverfur óþyrmilega í byljunum með henni (þjölinni) skipið um stefnið fyrir framan brandinn.

Egill, minn maður


Da vi fikk bil

Der går pappa bortover veien. 
Han skal ta bussen. Han skal til by´n.
Han har hatt og frakk på seg. Pappa ser veldig rar ut med hatt. Han ser ut som en fremmed mann, det er litt ekkelt.
Mamma og jeg står i kjøkkenvinduet og ser etter han.
Mamma sukker. Jaja, nå får vi vente og se! Continue reading