Lyse øyeblikk


Ward, Jesmyn: Sing, Undburied, Sing

Jesmyn Ward mottok 2017 MacArthur “Genius Grant” og er altså offisielt genierklært. Boken “Sing, Unburied, Sing” vant USA National Book Award 2017 og jeg tenkte jeg skulle kjøpe den og lese. En ung, svart kvinne skriver en best-seller.

Historien foregår på landsbygda i Mississippi post-Kathrina. Hovedpersonen er Jojo, en 12 årig svart gutt som vokser opp i fattigdom og håpløshet hos sine besteforeldre. Mormor er dødssyk av kreft og står ikke opp av sengen i løpet av boken. Morfar er tidligere straffange som dyrker jorden og holder griser og geiter for å brøfø familien. Mor er uberegnelig og meth-avhengig. Far sitter inne. Og så er det en treårig søster. Kayla.

Første kapittel er minneverdig og setter tonen. Jojo, bare barnet, får et sterkt møte med voksenverden når han må bli med morfar ut i natten for å slakte og partere en geit. Han lærer om liv og død, om hva man må gjøre for å overleve, om livets grusomhet og livets gang. Og om morfars støtte.

Farmor ligger for døden, men hun har også lært fra seg litt om overlevelseskunst. Urtemedisin og kjerringråd og svartekunster. Vi får innblikk i generasjoners måter å takle en tøff tilværelse på. Helt tilbake til slavetiden.

Farmor har evnen til å se det usynlige, og det ser ut til at flere i familien har arvet den. På den måten får vi kontakt med fortiden – de døde lever og deltar i handlingen. Richie, en ung svart gutt som levde et tragisk liv med en tragisk utgang, en onkel som ble drept av hvite naboer i en “jaktulykkke”. Ward stapper flere generasjoner og tidsepoker inn i historien på en ganske fiffig måte.

Romanen er en dannelsesroman over flere generasjoner. Den handler om fattigdom og rase, kriminalitet og misbruk, håp og kjærlighet. Og håpløshet.

Jojo er født inn i håpløse forhold. Kayla også.
Likevel ser vi at han er en oppegående og evnerik gutt og vi ønsker av hjertet at han skal få en sjanse til å leve opp og bli til noe.

Mange unge svarte amerikanere klamrer seg til det samme håpet, leser vi i statistikkene i 2018.

 


To read or not to read …..

Det er mange år nå siden jeg oppdaget lydboken som medium. Jeg abonnerer på to tjenester, Audible og Storytel, og har stor glede av det. De siste årene har jeg faktisk ikke lest særlig mye med øynene, det meste har gått inn via ørene.

Lydbøker har sine pre.
For det første det åpenbare at det går an å gjøre flere ting på én gang. Man kan lytte og strikke, lytte og vaske opp, lytte og kjøre bil, lytte og gå tur, lytte og ta fly/tog og det er like lett å lytte på sengen som å lese på sengen. I våre dagers tidsklemme er dette en fordel for mange.
For det andre tar lydbøker mindre plass enn lesebøker. Du har den på telefonen og med deg hvor du går. På venterommet til tannlegen, i kjedelige selskaper …. steder du ikke ville dra med deg tykke mursteinsutgaver til.
Og for det tredje kan en god lydbok, lest av en god skuespiller, gi en ekstra dimensjon ved kunstverket. Noen opplesere er riktignok irriterende dårlige, men de fleste er riktig gode. Å høre Stephen Fry lese Harry Potter eller Sherlock Holmes er en opplevelse i seg. Eller Meryl Streep lese Heartburn. Eller Rolf Lassgård lese Mankell.
Anbefales.

Jeg hadde store planer for sommeren, en lang liste med bøker jeg hadde tenkt å høre.
Nå er høsten snart her, og jeg må innse at det ble med planene. Det ble for mange distraksjoner.
For én ting har den gode gamle leseboken framfor lydboken; du kan IKKE gjøre andre ting samtidig!
Du er nødt til å sette deg NED med boken og gi den din fulle oppmerksomhet.
And there is a lot to be said for that.

Kanskje må jeg revidere mitt litteraturinntak og velge medium litt mer bevisst.
Det har ikke så lite for seg å faktisk sette seg ned og konsentrere seg om innholdet og la strikketøyet ligge og oppvasken stå, la ørene være forbeholdt fuglesangen og bekkeklukket ute i naturen, kanskje vurdere å prate med sidepassasjeren på flyet?

Jeg må tenke over saken.

Her er listen over de bøkene jeg begynte på, men ikke kom over i sommer.
De ligger og slenger som halvferdige strikketøy:
V.S.Naipaul: A house for Mr. Biswas
Andrew Sean Greer: Less
Lee Child: The Midnight Line
Colson Withehead: The Intuitionist
Patricia Hample: The Art of the Wasted Day
Martha Hall Kelly The Lilac Girls
Jesmyn Ward: Sing, Unburied, Sing
Maria Shriver: I´ve been thinking

Noe fikk jeg likevel lest:
John R O´Donnell: Trumped! (Den leste jeg i ren skadefryd)
James S A Corey: Abaddon´s Gate
James S A Corey: Cibola Burn
James S A Corey: Leviathan Wakes
Bungey, Forde: West Cork (interessant format, kjedelig bok)
Georges Simenon: The Jugde´s House
David Ritz: Respect (elendig – jeg returnerte den)
Lars Kepler: Hypnotisören


Verdinøytral??

Jeg er lingvist med særlig svakhet for pragmatikk. Det er den disiplinen innenfor faget som handler om hvordan folk bruker språket og hvorfor de velger som de gjør.
Alle språklige ytringer har en hensikt, bevisst eller ubevisst, åpenlys eller fordekt. Alle språklige ytringer blir oppfattet av mottaker, ikke nødvendigvis i tråd med hensikten.
For å gjøre en pragmatisk analyse må man ha godt grep på morfologi, syntaks, semantikk, fonologi (hvis det er et muntlig utsagn), etymologi, språkhistorie, psykologi, sosiologi, kulturhistorie, filosofi m.m. I pragmatikken er intet menneskelig uvedkommende.

Pragmatikeren i meg har hatt litt å stri med nå en stund. Jeg har fått begrepet “verdinøytral” på hjernen og jobber febrilsk for å forstå det. Det har vært brukt i debatten et godt stykke tid, men jeg fikk det først innpå meg for et års tid siden da det gikk ut et bud fra UDI om at asylsøkere bare måtte innkvarteres i verdinøytrale rom. Midt i den store folkevandringen 2017 hadde en unevnt kristen institusjon åpnet dørene for flyktninger som formodentlig var muslimer. Det hang kors på noen av veggene. Kanskje Jesus-bilder også, for alt jeg vet.
Det gikk fram av nyheten av UDI mente at hvis korset ble tatt ned, da ble rommet verdinøytralt.
Dette overgår min forstand.

Ikke at flyktninger har søvnproblemer, det er lett å forstå, og kanskje kan et kors på veggen forringe søvnen ytterligere, det kan jo hende. Kanskje mente UDI at det var viktig å kamuflere at kristendom finnes i Norge og kors kan finnes på offentlig sted. Debatten om hvordan vi skal presentere norske skikker og omgivelser for gjester orker jeg ikke å engasjere meg i.
Det er selv ordet – begrepet – jeg sliter med.

Verdinøytral?
Er ikke det en contradiction-in-terms? Kan en ting ha en nøytral verdi? Være uten et verdiinnhold? Er det ikke det samme som å være verdiløs? Og er det noe å trakte etter?

Jeg går ut fra at vertskapet ble pålagt å bare servere verdinøytral mat også. Hvilke verdier de i den sammenheng skulle forholde seg nøytrale til, næringsverdier eller smaksverdier …. hva vet jeg?

I debatten om verdinøytrale innkvarteringsmuligheter og verdinøytral skole virker det som begrepet blir sett på som positivt, noe å trakte etter. Jo utydeligere verdier, jo bedre.

Er det  mulig å tenke seg et menneskelig forhold som ikke har en implisitt verdi?

It does not compute in my head.


Fotballfeberfri

Fotball er egentlig ikke min greie.
Styrkeløft er den eneste idretten jeg har nådd langt i og engasjert meg i direkte. Som utøver, dommer, i styre og stell og som stevnearrangør. Håndball er den eneste idretten jeg har betalt meg inn for å se, bortsett fra ett og annet friidrettstevne.
Jeg har jo vært på fotballkamp, for all del. To ganger i Engand, men da mer for å se på publikum enn på spillet. Og så i barndommen da pappa tok meg med på Bergheim for å se Florvåg spille 3-divisjonskamp mot Varegg. Type ..
Det var sikker mest for at mamma skulle få fred den stunden. For meg handlet det mest om å få is i pausen. Det var en is- og brushytte der som solgte en firkantet Isbjørns jordbæris som var kjempegod og verdt en hel omgangs kjedsommelige venting.

Klubbfotball – ellers takk.
Brannsupportere og ManU-folk som sover i sengetøy med klubblogo ser jeg på med skepsis. Det virker helt sprøtt på meg. For sosialpsykologer kan jeg se at det er et interessant forskningsområde, men jeg er lingvist og den eneste faglige innfallsvinkelen jeg kan finne er valget av klubbnavn og de språklige implikasjonene i kampropene.
Vålerenga – Rosenborg – Lillestrøm er jo klubbnavn som gir seg selv.
Men Brann?
Brann??
Alvorlig???

Nok om det.

Jeg gjør unntak fra fotball-likegyldigheten når det er VM og EM. De stor turneringene fenger meg. Engasjementet på tribunene interesserer meg. Og selv om jeg aldri husker fra runde til runde hvem som spilte uavgjort mot hvem i forrige kamp, så klarer jeg sånn noenlunde å henge med. Jeg har sett tilstrekkelig mange kamper til å forstå offside-reglene og jeg har utviklet skjønn nok til å kunne sette pris på godt spill. Jeg kjenner det igjen når jeg ser det.

Nå er VM på gang. I Russland med tilhørende politisk bakteppe og ståhei.
Jeg driter i det og benker meg foran TV-en i så stor grad at det blir abstinens når finalen er over.
I år var Island med for første gang, så nå fikk vi det helt inn på livet. 20% av befolkningen reiste til Russland.
Jeg holdt meg på sidelinjen i den forstand at jeg kjøpte ikke engang supportertrøye.
(VM skapte faktisk problemer for oss i Styrkeløftforbundet, for leverandøren av våre nye landslagsdrakter var offisiell skaffer av islandske fotballdrakter og hadde så mye å gjøre at han kunne ikke overholde avtalen med oss! Typisk!)
Jeg lærte heller ikke navnene på de islandske heltene. Bortsett fra Gylfi Sigurðsson, kaptein Aron med vikingskjegget, Birkir – han unge barnslige med langt lyst hår og Hannes som reddet straffe fra Messi. Også Heimir selvsagt, trener og tannlege fra Vestmannaøyene.
Men jeg lærte Húh-ið og trente på det med mine små barnebarn!

Nå er de ute av dansen til nasjonens store skuffelse blandet med intens stolthet. De gjorde det sa bra som det var mulig å forvente på forhånd. I motsetning til tyskerne.

De fleste store nasjonene er videre. Noen av dem med et nødskrik, men kvalitetene viser seg etterhvert. Det blir spennende å se. Jeg har tenkt å la meg rive med.
Brasil begynner å vise takter. Belgia er gode. Ronaldo har tenkt å bli verdensmester. Hva gjør Frankrike, eller den nye England. Blir det Danmark-Sverige i finalen?

Fotballen er rund. Den som lever får se.


Stillhet 2

Plutselig gikk lyset.

Motorduren stilnet. Stemmen som hittil hadde druknet i skravling lød plutselig klar og tydelig. – All håndbagasje skal anbringes i hyllen over deg eller under stolsetet foran deg.

Han hadde ingen bagasje.

–  Nødutgangene er merket med Exit-skilt.
Stemmen fortsatte som om ingenting var hendt, mens passasjerene så på hverandre med uro. Dette var ikke etter planen. Strømmen skulle ikke slåes av på dette tidspunktet i prosedyren. Såpass flyvant var man da.

Der kom piloten over høytaleren. – Ladies and gentlemen, this is your captain speaking. We are experiencing …
Typisk, typisk, typisk!
Teknisk feil på flyet. Herregud, dette kunne jo ta forever! De kunne riskiere å bli stående her aldri så lenge. Kanskje de måtte bytte fly. Han orket ikke tenke tanken. Continue reading


Stillhet 1

Plutselig gikk lyset.

Det ble stummende mørkt og helt stille. Duringen fra kjøleskapet og bakgrunnstonene fra radioen i stuen var borte. Helt stille og helt mørkt. Unaturlig stille og mørkt. Eller var det det? Kanskje nettopp naturlig stille og naturlig mørkt, tenkte hun for seg selv. På fjellet i mars er dette naturlig stillhet og naturlig mørke. Den egentlige virkeligheten.

Det var fredag kveld og hun var alene på hytten. Hun hadde kommet oppover med ettermiddagsbussen i går og hadde gått av ved veivesenets stasjon. Hun hadde bare en ryggsekk med seg og hadde klart de to kilometerne inn til hytten på en liten halvtime. Han skulle komme oppover med bilen i morgen.

Det hadde allerede begynt å skumre da hun gikk av bussen, og da hun kom fram til hytten hadde hun måttet føle seg fram til lysbryteren, så mørkt var det blitt.
Hun hadde slått på alle lysene, både ute og inne
Ute hadde de bare en svak pære over inngangsdøren. Hun hadde ofte foreslått at de skulle sette opp bedre belysning på tunet. Kanskje til og med en kraftig lyskaster som kunne være grei å ha hvis de skulle gjøre noe utendørs i vinterhalvåret. Men han hadde satt seg opp mot det. Han ville ikke ha lysforstyrrelse i naturen. Forurensning, kalte han det. Continue reading


The human factor

Det som skiller kristendom, og kanskje andre religioner også for alt jeg vet, fra andre ideologier og tankekonstrusjoner, politiske, økonomiske og vitenskapelige, er at den tar høyde for den menneskelige faktor.

Noen sier at det som kjennetegner religionen er at den tar det guddommelige med i beregningen. Nei, sier jeg. Det som kjennetegner kristendommen er vel så mye at den tar det menneskelige med i beregningen.

Hvis du stiller opp en vitenskapelig teori og har tenkt å legge den til grunn uten å ta den menneskelige faktor med i beregningen, kan du fort komme skjevt ut.
Hvis du vil kalkulere økonomisk vekst utfra økonomiske regneformler uten å ta den menneskelige faktor med i beregningen, vil du bli overrasket.
Hvis du vil drive politikk utfra sosiologiske teorier og ideologisk overbevisning uten å ta høyde for den menneskelige faktor, kan du fort tape et valg.

Det er ikke alle som tror som jeg at Bibelen forteller sannheten om Gud, det får så være.
Men at den forteller sannheten om Mennesket, det er det ikke mye tvil om.


I Herrens hus

Jeg har vært i mange kirker de siste dagene.
Domkirken i Köln og Storkyrkan og Tyska St:a Gertruds kyrka i Stockholm, to name but a few.
Kolossale bygg til Herrens ære.
Utsøkte kunstverk og overdådige utsmykninger som trosser enhver beskrivelse. Kulturhistoriske og kunstneriske høydare.
Jeg var ikke alene i katedralene. Et uoverskuelig pilgrimstog av turister fra hver en verdenskrok hadde vandret innom for å beundre og ta selfie. Soknebarna var fortrengt til sidekapell der de holdt bønnestund og andakt beskyttet av små skilt som sa Bitte, nicht stören.
For meg er Kølnerdomen i første rekke et gudshus, i andre rekke et kunstverk, men jeg skal innrømme at det kan være vanskelig å få øye på Herren midt i all prakten. Lysekronene og glassmaleriene er manifestasjoner av verdslige autoriteters makt og myndighet. Alteret i sølv og ibenholt er blasfemisk sett med nåtidens øyne.
Jeg velger å se det med datidens øyne.
Og om jeg ikke ser Herren når jeg løfter blikket og får kink i nakken av å stirre opp i hvelvet, så får jeg øye på Han når jeg senker blikket og ser ned.
Blankslitte steingulv der de troendes føtter har satt  spor, bønneskamler der stoppingen stikker ut gjennom stoffet, harde trebenker med fordypninger etter tusen bakender. Det var ikke myke seter og varme pledd man brukte pengene på.
Jeg vet at millioner av mine trosfeller og forgjengere har våget seg til å trå, knele og sitte her. Har slått seg for brystet og hvisket: Gud, vær meg synder nådig.


Ian McEwan: Barneloven

Jeg hadde aldri lest McEwan før, så da jeg likevel var innom bokhandelen, tok jeg med meg én som så overkommelig ut. Barneloven. Kom ut 2014.
Jeg gikk hjem og leste den ut i en glefs. Den var kort og lettlest og det var kaldt og surt ute og fred og ro inne, så det gikk greit.
Jeg ble regelrett oppslukt av den. Lettlest uten på noen måte å være billig eller banal. Langt ifra. Tonen i boken kan virke nesten juridisk presis og nøktern, selv når store følelser og dramatiske hendelser skildres. Jeg leste den i oversettelse av Halvor Kristiansen.

Hovedpersonen i boken er høyesterettsdommer og jobber med saker i henhold til den forholdsvis nye barneloven der barns interesser og rettigheter har prioritet. Hun tar for seg overgrepssaker, foreldrerettssaker, barnevernssaker og denslags. Mange av sakene er kontroversielle og får oppslag i media.
I første del av boken får vi innblikk i juridiske og moralske dilemma som dommeren må ta stilling til. Veldig interessant og tankevekkende. Vi får også bli med henne hjem og se at ikke alt er fred og fordragelighet på hjemmebane. Der står hun også overfor dilemma som hun må ta stilling til, og det er ikke enkelt å være dommer i sin egen sak.
Hovedsaken i boken, bokstavelig talt, dreier seg om en 17 år gammel gutt som har fått agressiv leukemi. Han selv og foreldrene er Jehovas vitner og vil ikke samtykke den behandlingen som må til for å redde livet hans. Sykehuset går til sak for å få tvangsbehandlet han, og hastesaken havner på dommerens bord. Hun går til sykehuset for å snakke med gutten selv før hun tar avgjørelsen. Det møtet får konsekvenser for dem begge.

En engasjerende bok om viktige prinsippspørsmål presentert i en avmålt og saklig tone. Forfriskende forandring fra dagens hyperboler.
Jeg gikk sporenstreks og handlet en bok til av samme forfatter. Nøtteskall. Den ligger i Norge og venter på meg.


Atwood, Margaret: The handmaid´s tale

Boken kom ut i 1985.
Den har vært oversatt i det uendelige og gjort om til film, ballett, opera og TV-serie.
Akkurat nå er den mest aktuell som ny TV-serie med Elisabeth Moss i hovedrollen som Offred.
Utrolig nok hadde jeg aldri lest den, selv om den var første bok som fikk Arthur C. Clarke prisen i 1987!
En dystopisk roman som skildrer livet i et totalitært kristenfundamentalistisk USA.
Skremmende mye som virker kjent.
Ikke hver dag i 2018, sløvet av massemedias ubønnhørlige bombardement, at jeg opplever å bli sjokkert til taushet.
Jeg har ikke tatt med noe i boken som ikke har basis i virkeligheten, sier Atwood. Ingenting skjer i boken som ikke har funnet sted i virkeligheten.
Dette er ikke dikt og forbannet løgn. Skremmende.