Lyse øyeblikk


Nordisk mesterskap

Nordisk mesterskap åpen klasse benkpress og styrkeløft er over. En opplevelse og noe å være stolt av å ha tatt del i å få på plass.
Mange fine resultat. Fire verdensrekorder satt – et år etter at jeg trumfet igjennom at stevnet skulle på den internasjonale kalenderen.
Kjekt å samarbeide med sånne mennesker som ikke skaper problemer, men løser problemer. Som ikke trenger beskjed mer enn én gang. Som tenker like fort som du. Kanskje t.o.m. enda fortere.

10610555_486576811478722_6644042782560163882_n


Fra kvige til ku

Sosiale medier og andre medier er fulle av unge mødre med manualer i den ene hånden og babyer i den andre. Treningssentrenes mammatimer er ventelistet. Amme og trimme i samme slengen. Effektive til 1000. Ute for å slette alle spor etter fødselen.

“XX har fått kroppen sin tilbake” stod det å lese i VG her om dagen. (XX er en ung, kvinnelig kjendisperson) Fått den tilbake etter fødselen.

Fått kroppen sin tilbake?! Er de ikke riktig kloke?!
Hadde hun mistet den? I fødselen? Var fødselen et tap for henne?  Er det røyk som kommer ut av ørene mine?

Selvfølgelig har hun fått en endret kropp. En kvinnekropp. Hun har født et barn for fa´n. Face it – deal with it.
Hun har gått fra kvige til ku!
For å si det sånn.
Men det er vel feil å si det sånn. Man skal ikke sammenligne mennesker med dyr. Å kalle en kvinne en ku er sikkert kjempeupolitiskkorrekt.

Jeg har født fire barn. Kroppen min bærer preg av å ha vært i krigen. Jeg er stolt av mine arr. Det var ikke før ved svangerskap, fødsel og amming at min kropps fulle potensiale ble aktivert. Jeg mistet ikke – jeg FIKK – min kropp i fødselen, for helvete!

Men det er vel feil å si det også. At man først blir “riktig” kvinne når man har fått barn. Det er sikkert kjempeKJEMPEupolitiskkorrekt. Det kan støte alle de kvinnene som ikke har barn. Og det må vi jo unngå. Å støte kvinner som har det tøft.

Jeg er lei av å tilhøre en gruppe, i dette tilfellet gruppen “kvinner”, der vi er så hårsåre at det ikke går an å snakke om oss.
Grow up girls.

Å føde et barn endrer kroppen din og psyken din. Deal with it.
Frivillig barnløshet er et valg. Deal with it.
Ufrivillig barnløshet er en sorg. Deal with it.

Få barn eller ikke. Vær ku eller kvige. Ta vare på kroppen din. den er den eneste du har. Vis respekt for den, med eller uten svangerskap.

.. og news flash: Du er mer enn kropp.

rulesSjekk denne fra en “feminist father”:
Rules for dating my (sic) daughter:
– I don´t make the rules!
– You don´t make the rules!
– She makes the rules!
so far so good, men så kommer det:
– her body – her rules!

Moral: Det er kroppen hennes det handler om, selvfølgelig, hun er i hovedsak en kropp.

Hva med:
– her money – her rules!
– her time – her rules!
– her job – her rules!
– her clothes – her rules!

Det er kanskje ikke i takt med tidsånden, men jeg er begeistret for dette: http://4thtrimesterbodies.com/


Kraftasaga – horft um öxl

Kraftlyftingasamband Íslands er að verða 4 ára.

Fjögur ár er stuttur tími en um leið langur tími. Það fer eftir hvernig á það er litið. Við hvað er miðað.
Ég á fjögurra ára gamla dótturdóttur. Hún minnir í mörgu á KRAFT. Hún hefur tekið stórstígum framförum á fjórum árum. Full af orku með framtíðina fyrir sér. Rétt að byrja að átta sig á eigin styrk og möguleikum. Það er að byrja að renna upp fyrir henni að til eru leikreglur sem hún þarf að fylgja, skyldur sem hún þarf að bera. Rétt að uppgötva að til eru takmarkanir og vonbrigði líka, og ekki alltaf bara gaman.

Ég álpaðist inn í kraftlyftingaheiminn 2004, þegar hið svonefnda „Gamla KRAFT“ var enn við lýði.
Þar mætti ég á minn fyrsta aðalfund 2008 og varð svo fræg að ná að greiða atkvæði með því að leggja all undir til að verða hluti af ÍSÍ. Mín fyrsta handaupprétting í KRAFT var til að samþykkja að leggja niður „gamla“ KRAFT og verða nefnd innan ÍSÍ.
Við þennan gjörning stóðu margir gamlir félagar upp og gengu út.
Eftir varð öflugur og samhentur hópur sem lagðist á árarnar af fullum þunga – og, eins og oft er með slíka menn, án þess að berast á.
Á mettíma var öllum skilyrðum uppfyllt og ÍSÍ stóð við gefna yfirlýsingu og stofnaði Kraftlyftingasamband Íslands 15.apríl 2010.
Aftur var ég viðstödd og menn sýndu mér það traust að kjósa mig í fyrstu stjórn. Pælið í því.
Gerðu svo vel – taktu á þig þessa ábyrgð – byggðu upp eitt stykki sérsamband!
Hjúkk! Hvernig fer maður að því?? Continue reading


Skarreværra skrarreværra

Nå har jeg vært i Brumunddal. Et lite sted, men dét skal brumunddølene ha: hårpleie tar de på alvor! Jeg har aldri sett en sånn konsentrasjon av frisørsalonger noe sted. Uansett hvor jeg stod i sentrum hadde jeg minst én salong i sikte.
Men jeg var ikke der for sveisens skyld.
Jeg var på tur med fire islandske styrkeløftgutter som hadde fått invitasjon til nasjonalt norsk ungdomsstevne i regi av Brumunddal atletklubb. Continue reading


Derfor driver jeg styrkeløft

Jeg tok mine første nølende skritt inn på et treningsstudio i januar 1998. Jeg hadde fått 3 måneders trening med privattrener av mannen min til jul. Det var ikke uten grunn at han hadde funnet på den gaven. Jeg var i elendig form både fysisk og psykisk etter mange års vanrøkt. Jeg var altfor tung og slapp, hadde ikke tatt vare på meg selv i det hele tatt. Jeg var en deltidsarbeidende firebarnsmor som hadde sagt til seg selv i over 10 år: Nå må jeg se å få gjort noe med dette her! Jeg begynte å trene av samme grunn som de fleste kvinner i min alder antakelig; for å ta av og for å komme i noenlunde form.   Continue reading


Alternativ trening

Mennesket er skapt til å bevege seg. Barn som ikke får tilstrekkelig anledning til å bruke kroppen sin fritt blir hemmet, ikke bare fysisk, men også i sin mentale utvikling. For barn med lese- og skrivevansker har det vist seg å være nyttig å lære å sykle eller trene opp andre fysiske ballansekunster. Det burde ikke komme som noen overraskelse. Continue reading


Odin SK

Jeg er medlem av Odin SK i Bergen. For å være registrert i NSF må jeg ha en norsk klubb, og Odin var mest nærliggende – selv om den jo ligger litt langt fra mitt bosted i Reykjavik….
Jeg tror jeg gjorde et godt valg.
Odin SK ble stiftet 20. oktober 1992 av Robert Øren, Eirik Storebø og Øyvind Askeland. Bra jobbet, karer.
Det eneste jeg stiller spørsmål ved er: Hvem fant på at klubben skulle hete Odin?? Continue reading


Budo og fitness gym, Vasa.

Jeg fant det.
Det lå i andre etasje. Trappen opp var smal og mørk og tvilsom.
Men resepsjonisten på det eksklusive hotellet hadde jo anbefalt det, så det kunne vel ikke være så ille.
Jeg måtte gjennom en glassdør som var dekket av plakater. Bak en høy disk satt en ung mann uten hår i ettersittende T-skjorte og snakket i mobiltelefon . Han hadde ring i øret og dramatiske tatoveringer på massive underarmer. Jeg er kommet til rett sted, tenkte jeg tilfreds. Ingen tvil. Continue reading


Høydetrening i Skåbu

Høydetrening skal være bra sier de. Bjørndalen, Bjørgen og co pleier å ligge oppe i åssidene og trene med blodsmak i munnen. Jeg vet ikke om høyden har samme effekt for styrkeløftere, men jeg bestemte meg for å sjekke det ut da jeg likevel skulle til Skåbu. Skåbu er Norges høyestliggende bygd. Hvis motbakkeløping er din greie, kan du jogge opp til tregrensen på et øyeblikk. I bygden bor det ca 600 mennesker og en skulle ikke tro at treningstilbudet var så mye å skryte av. Likevel sjekket jeg på nettet på forhånd, og der fant jeg lenke til et treningsrom.
Ergo pakket jeg med meg treningstøy og la trøstig i veg. Continue reading


Takhøyde

Det lar seg ikke nekte at styrkeløft er en særegen sport. Av mange grunner. Ta meg som eksempel. Det er ikke mer enn vel to år siden jeg var med på mitt første stevne, og jeg kjenner allerede flere verdensmestre i idretten. Personlig. Jeg tar meg ikke tid til å nevne alle sølv- og bronsevinnerne jeg kjenner. Jeg kan ikke se for meg hvilken annen sport det hadde kunnet inntreffe i. Neste gang jeg stiller til start, regner jeg med å bli assistert av en løfter som har konkurrert i VM. Jeg regner med å bli heiet på av en verdensmester.
Kan jeg se meg selv i langrennsløypa etter to års trening med Marit Bjørgen hoiende på sidelinjen? Egentlig ikke. Kan jeg regne med at Susanne Wigene kommer og knyter lissene mine neste gang jeg skal ut og løpe 5000 meter? Neppe.
Ikke fordi at Marit og Susanne er så høye på pæra. Det er bare annerledes i styrkeløft. Og det er ikke bare fordi det er en liten idrett og et lite miljø

Jeg har nettopp kommet hjem fra islandsmesterskapet i markløft. Jeg var påmeldt til å løfte, men det hadde fysioterapeuten sterke motforestillinger mot, så jeg bestemte meg for å lyde og stå over. Igjen. Nå er jeg skikkelig lei av å sitte på tribuner og se på at andre løfter. Men nok om det.

I den tyngste puljen var det påmeldt flere løftere som ikke ville risikert overvekt på flyet. For å si det med Inger Hagerup. Store sterke menn med barnlige blikk og brede smil. Som hadde trent og trent og nå skulle ut og konkurrere mot sine helter og forbilder. Fulle av entusiasme over å stå i rampelyset og bli heiet på. Jeg syntes det var et flott syn. Der stod de og trippet og besteg så plattingen med stor konsentrasjon og klare mål. Og der oppe stod det to nybakte verdensmestre og ventet på dem, klare til å laste stangen for dem og hjelpe på alle mulige måter innenfor regelverket.
Jeg er kanskje sentimental, men jeg kan ikke hjelpe for det. Jeg ble rørt av synet. Jeg ble glad for at det finnes steder og idretter med så stor takhøyde at det er plass til alle innenfor samme arrangement. Her stilte hver og en med sine egne mål og forutsetninger og fikk nøyaktig samme behandling uansett medbrakt “bagasje”.
Det er en dimensjon ved sporten som jeg synes det er verdt å snakke om og ta vare på.