Lyse øyeblikk


Ingen garanti

If you don´t make changes – nothing will change!

The more things change – the more they stay the same, sa Quark i den siste episoden av StarTrek DS9. Det var hans siste replikk og han valgte å sitere Jean-Baptiste Alphonse Karr som visstnok skal ha uttalt denne sannheten først. På fransk riktignok.
Dette er en sannhet – vitterlig. Men med modifikasjoner. Det er nemlig mulig å gjøre varige endringer. Både små og store.



I samme episode hadde Garak sin siste replikk: We live in uncertain times.
Jeg kunne ikke sagt det bedre selv.
Vi lever alltid i usikkerhet. Jeg går i fare hvor jeg går, som han sa, Hans Adolf Brorson.

Continue reading


Shaken – but not stirred

Jeg hadde en rystende opplevelse for nylig.
Etter en god natts søvn våknet jeg fullstendig helpeløs og kom meg ikke ut av sengen. Jeg kunne ikke sette meg opp. Jeg kunne ikke bevege hodet.
Hvis jeg lå ubeveglig og så rett fram var jeg som vanlig. Med én gang jeg flyttet blikket eller prøvde å sette meg opp, gikk det helt rundt for meg og jeg begynte å kaste opp. Jeg hadde fått et kraftig anfall av BPPV, krystallsyke.
Etter noen timer og et par konsultasjoner med legevakten endte det med at jeg ble båret ut i sykebilen av to sterke karer og fraktet til akutten. Hver gang vi passerte en fartsdump, spydde jeg.
På legevakten ble jeg godt mottatt, selv om det var midt i covid19-krisen og undersøkt av en hel gjeng av leger, både spesialister og legestudenter. Det ble tatt blodprøver i hytt og vær, hjernen min ble scannet to ganger og jeg svarte på de samme spørsmålene igjen og igjen som i et tredjegradsforhør. Så lenge jeg lå stille var jeg frisk som en fisk, med én gang jeg léet på meg mistet jeg hodet og begynte å spy som en alke.

Jeg var ganske rolig for jeg mente å vite hva som var i veien med meg, men det var betryggende at legene tok tilstanden så alvorlig og ville utelukke andre og skumlere diagnoser.

Langt utpå kvelden kom det omsider en ung øre-nese-hals lege og fikset meg. Hun var vennlig, men kontant – en ypperlig kombinasjon for en lege med dårlig tid.
Uten videre om og men utførte hun Epleys manøver. Det føltes som et fysisk overgrep, som det jo i en viss forstand var. Det går kort fortalt ut på å riste de malplasserte krystallene tilbake på plass, det vil si å riste pasientens hode fram og tilbake, opp og ned etter et mønster som den godeste Epley i sinn tid klarte å pønske ut. Prosedyren endte med at jeg måtte sitte på sengekanten i 15 minutter mens de bortkomne krystallene fant vegen hjem igjen.
Det var en selsom opplevelse. Jeg satt i sykehussengen og klamret meg panisk til sengekanten og spydde uten pause. Det var som å være ombord i Roald Amundsen over Drake-passasjen i full storm.

Etter at kvarteret var omme fikk jeg lov å legge meg ned igjen og ble flyttet til et enerom der jeg fikk tilbringe natten i ro og fred.
Da jeg våknet neste morgen klarte jeg å sette meg opp i sengen. Forsiktig som en olding satte jeg beina på gulvet og da legen kom på morgenvisitt stod jeg på egne bein uten å holde meg. For en bedring!
Med støtte fra en hjelpepleier kunne jeg stavre meg på toalettet for egen maskin. To timer senere var jeg hjemme igjen. Takket være Epley.

Det tok nærmere to uker før jeg var restituert. De første dagene gikk jeg langs veggene og støttet meg og lot være å kjøre bil eller gjøre brå bevegelser. Fortsatt merker jeg at yogaøvelser med hodet ned og baken opp ikke er noe for meg, men det går framover.

Moralen er: enkelte problemer kan bare løses ved å gjennomgå rystende opplevelser.
Det kan kjennes uutholdelig smertefullt og grusomt mens det står på, men resultatet kan være legende og tjenlig på alle måter.


Enginn leitar augna minna

Jeg pleier å lese morgenavisen ved kjøkkenbordet hver morgen. To aviser faktisk. Den ene har flere sider av minneord/nekrologer hver dag. Islendingene pleier å gjøre det, offentliggjøre nekrologer om alle og enhver. Disse sidene blir mer og mer interessante for meg jo eldre jeg blir – hva nå det kan komme av …
Jeg leser bare om folk som jeg har hatt et personlig forhold til, men kaster alltid blikket over de andre også, sjekker hvor de kom fra, hvem de var i familie med, hva de drev det til i livet – såpass smittet er jeg blitt av det islandske behovet for å vite “hvaða manna” folk er.

Av og til, stadig oftere kan det virke som, leser jeg om unge mennesker som har gått bort. Oftere enn det er til å utstå kan jeg lese mellom linjene at vedkommende har tatt sitt eget liv eller tatt en overdose. Det er ikke til å holde ut.
I dag leste jeg om Bjarglaug Vaka som ble begravet 9.juli. Hun var født i 1998. Jeg kjente henne ikke og har aldri møtt noen av hennes familie. Bildet viste en vakker, ung kvinne som så ut til å ha livsglede og styrke nok til å leve opp til sitt kraftfulle navn. Av minneteksten framgikk det at hun ikke hadde funnet gleden og det var nærliggende å trekke den slutningen at hun hadde valgt å tre ut av rekkene.
En av minnetekstene siterte noen ord som Bjarglaug Vaka hadde sagt:
Enginn leitar augna minna.
Ingen søker blikket mitt.

Det slo meg som et av de mest gripende uttrykk for menneskelig ensomhet som jeg noensinne har hørt.
Enginn leitar augna minna.

Skal vi tro evangelistene, fortalte Jesus en lignelse om en gjeter som forlot nittini sauer for å lete etter en som var kommet bort fra flokken. En gjeter som ikke tenkte, skitt au, én til eller fra, litt svinn må vi regne med.
Bildet på en Gud som leter etter alle – som søker alles blikk.
Vi kristne skal gjenspeile den innstillingen i møte med andre.
Jeg må bli flinkere til å søke andres blikk.


So much to do – so little time!

Jeg er født 1956 og fyller altså 64 i år. Utrolig – men sant. Hvor ble tiden av?
Nå er jo ikke dette all verdens alder, for all del, men likevel ….
Tiden er inne for å begynne nedtellingen, det er bare å se det i øynene.
Statistisk sentralbyrå sier at norske kvinner lever gjennomsnittlig 84,3 år ergo har jeg ca 20 år igjen å slå ihel. Det er realistisk, tror jeg. Og plenty tid egentlig, til å få gjort en del. Det verste er jo at jeg ikke har noen garanti for at jeg følger normalkurven her. Det kan være slutt i morgen! Her gjelder det å holde tungen rett i munnen, ha is i magen og legge en plan.

Hver epoke i livet har sin sjarme. Alt til sin tid, som det står i den store, kloke boken.
Hva skal man drive med i min alder? Fallskjermhopping? Fluefiske? Mimring?
Jo flere venner og kjente som vandrer heden, jo mer nærliggende og naturlig blir det å se seg tilbake, gjøre opp og evaluere. Det er både interessant og utfordrende. Vemodig kanskje – men ikke nødvendigvis trist.
Jeg er blitt mer og mer begeistret for å lese biografier. Det er vel også noe som hører til alderen går jeg ut fra. Nå holder jeg på med Kathryn Graham som har mye å fortelle. Hun forteller om en ordveksling hun hadde med en venninne om disse tingene, hva skal man gjøre som pensjonist. De var enige om at det var viktig å ta vare på helsen og å lese bøker. Høres ut som en plan.

En ting jeg faktisk skulle ønske jeg hadde fått med meg er å kunne segle.
Det må være fantastisk gøy
.

Jeg gleder meg i alle fall til framtiden, den er i mine hender.
Ta vare på helsen og lese bøker står høyt på listen. Lære noe nytt. Ta fram igjen litt av det gamle.
Jobbe meg nedover bucket-listen over ting jeg vil prøve på.
Og finne ut hva jeg ikke vil kaste vekk mer tid på. Sitte i telefonkø for eksempel!
Been there – done that!!


Kollevåg

Feriebesøk til badestranden i Kollevåg.
Wildlife møter Beach life. David Attenborough møter David Hasselhof. Sandstrand full av maur og klegg.
Jeg vet forbausende lite om maur tatt i betraktning at jeg har hatt dem nært innpå livet i alle år. De svarte kalte vi steinmaur. Det var flust av dem. Flittige som maur.
Nistepakker med syltetøy var sikkert mauragn. Så lenge det ikke var pissemaur eller hestemaur var det greit. Hestemaur biter skikkelig fra seg. Kleggsesongen er i gang, det virker som om de kommer opp av havet.

To islandske barn – begge uvant både med strand og småkryp. Anita slapp seg løs med spade og bøtte, sand, vann, håv og krabbestang. Pitstop innimellom for en matbit eller aller helst litt potetgull. Hilmir mer skeptisk. Han setter ikke sine bein hvor som helst, og skjellsand er ikke innafor. Badesko neste gang.
Jeg faller i transe på et strandhåndkle. Underlaget er hardt, skjellsanden er exfolierende, mauren kravler og kleggen lurer. Ryggen opp og magen ned, hodet på armene og øynene lukket. Gjennomvarm med plasking og barnefryd i ørene.
Boller og saft. Jeg glemte kaffe.
Det gjelder andre lover på stranden både for antrekk og oppførsel. Intimsonen er snever. En mann med mage stikker baken omtrent inn i fjeset på meg. En dame i blomstrende badedrakt med obskøne bevegelser som ville alarmert sedelighetspolitiet på gaten får ikke folk til å løfte øyenbrynene på stranda. Alle skjønner at hun har fått en klegg på seg.
Dette er tross alt maurens og kleggens turf.


Midt på treet

I am a very stable genius, sa den amerikanske presidenten, og demonstrerte derved en selvinnsikt utenom det vanlige.

Selv er jeg stabil og stødig vil jeg si, men neppe noe geni.
Jeg er en vanlig medelsvensson av den typen det går tretten på dusinet av. Og er ikke det helt greit? Er vi ikke det, de fleste av oss? Helt vanlige mennesker?
Det finnes ting jeg ikke får til, ikke har greie på, ikke forstår og må ha hjelp til.
Det finnes ting jeg har bra greie på, er noenlunde selvhjelpen med og får til så jeg klarer meg.
Og det finnes ting jeg er over gjennomsnittet god til, har god greie på og kan hjelpe andre med.
Noen grensesprengende, epokegjørende genistreker har jeg ikke tegnet ennå, og tviler på at jeg kommer til å. Jeg er med andre ord et stabilt gjennomsnittsmenneske.

Her i landet er det blitt vanlig de siste årene å bruke ordet geni og genialt – snillingur og snilli – om helt hverdagslige saker.
Baker du en kake er du snillingur. Tar du et bra bilde er du snillingur. Gjør du en fornufting investering er du snillingur. Ungene får også høre det; rydder du på rommet ditt er du et geni. Blander du en salat til middag er du et geni.
Etter den målestokken har Trump kanskje dekning for påstanden sin.

Jeg går ut fra at det her handler om en endring i ordenes betydning. Snilli/genialitet har gått over til å dekke en hvilken som helst vellykket handling. På samme måte som ordet geðveikt/sinnsykt har gått fra å være en diagnose til å beskrive noe som kjempebra.
Antakelig forholder det seg slik.
For det er vel ikke sånn å forstå at foreldre på alvor genierklærer ungen fordi hun kan knyte skoene sine?
Det er vel ikke sånn at det er nødvendig å fortelle hverdagsmennesker at de er unormale, utenomordentlige og eksepsjonelt begavet?
Er det ikke nok å være helt vanlig? Leve livet sitt etter beste evne? Etter normalkurven?
Noe blir mislykket. Noe blir kjempebra. Det meste blir tilfredsstillende og funker helt greit.
Midt på treet.

Er du sikker på det med livsløgnen, doktor Relling?


Fugle-influenser

Et av de vakreste lyriske bilder jeg vet om er første linjen i Gunnar Reiss-Andersens dikt Fuglene bygger; Måkene bygger i lys

Måkene bygger i lys …
Den linjen, den forestillingen har sittet spikret i mitt hode siden jeg leste den først for mange år siden.
Måkene bygger i lys.

Måkene har mistet litt av sin popularitet de siste årene, etter at de gikk mer og mer over til å bli innlands søppelfugler. Det har ikke slått an. De er blitt en pest og en plage for mange.
Men i sitt rette element er de majestetiske kunstflygere. Blendende hvite med uovertrufne flyegenskaper.
Måkeskrik er selve lyden av sommer og god fangst for oss som bor ved havet.

Det er disse blendende havmåkene dikteren har for sine indre øyne. Han ser deres fantastiske flukt og de usynlige linjene i kjølfaret som tegner luftige tårn og eventyrslott og palasser.
Den som har evnen til å sanse dette trenger ikke reise til India for å se Taj Mahal. Han har utsikt til verdens underverker fra sitt kjøkkenvindu.

Det som imponerer meg mest er ikke fuglenes flukt, men dikterens evne til å sanse dette bildet og dele det med meg med noen enkle ord på et papir.
De ordene har fulgt meg hele livet og gitt meg glede. Og sikkert ikke bare meg. Ord er mektige.

Måkene bygger i lys. Luftslottene er flyktige.
Forfatteren bygger i ord. Ordene kan vare lenge.

Jeg bygger av og til i ord, på denne bloggen. Jeg kaller det Lyse øyeblikk, og det er ganske beskrivende. Ingen inngående argumentasjoner og polemiske utgytelser, men enkle strøtanker. Jeg aner ikke om noen leser det, jeg skriver det mer for meg selv enn andre. Jeg har ingen ambisjoner om å influere.

(apropos: Influenser er et begrep jeg får latterkrampe av – og litt avsmak for nå i disse influensatider. Agitator, misjonær, propagandist, selger? Ja.
Influenser? Hahahahahahahahahahaha – jeg tror jeg dør).

Men ord har innflytelse, og Reiss-Andersen har gitt meg et bilde på skjønnheten i verden, skjønnheten i det dagligdagse rund meg og den muligheten den fattigste av oss har til å skape noe vakkert.
Byggherren av de luftige katedralene kommer fra et fattigslig, flatklemt rede.

FUGLENE BYGGER.

Måkene bygger i lys
en hvit katedral over sundet—,
bygger og river den ned–,
river og reiser den høyt.

Ternene svever en stund
på toppen av spisse buer
og kaster seg ned fra seg selv
mot sitt eget bilde i vannet.
En smal, gotisk søyle skinner
et nu mellem hvelv og vann.

Måkene slynger sin hvithet
med langt, hvitt kjølvann av lys,
føyer den hvilende flukten
inn i romanske hvelv
og oppreiser øyeblikkets
blennhvitt svevende kupler.

Jeg gjemmer bak øynene bildet
av fuglenes fattige reder–,
flatklemte bygg av strå,
foret med avslitt dun.
Jeg gjemmer bak øynenen bildet,
men skyver det lengre inn
og drukner mitt blikk i fluktens
blennende arkitektur.


Mitt sted.

Hva er mitt yndlingssted?
Det stedet jeg har det best og helst vil være?
I Bergen? I Paris? London? Italia? På hytten? På sjøen? På trening?
Mitt yndlingssted er sengen min.

Dette høres patetisk ut, jeg vet det.
Det er ikke sånn at jeg helst ikke vil stå opp om morgenen og helst vil ligge til sengs hele dagen, det er ikke dét jeg mener. Riktignok er jeg flegmatisk og makelig anlagt, men ikke SÅ.
Jeg er ganske enkelt glad i sengen min. Jeg bruker den til å sove i.
Jeg spiser ikke frokost på den – ikke engang i helgene.
Jeg leser ikke på den – det har jeg sluttet med for lenge siden.
Jeg har aldri hatt TV på soverommet, på meg virker det helt bakvendt.
Nei, sove og drømme og hvile – det har jeg sengen til.

Å slange seg ned i kjølig sengetøy etter en lang dag og vri og vende på seg som en hund for å finne den riktige stillingen? Herlig.

Jeg sover godt, bank i bordet. Jeg våkner riktignok opp om natten oftere enn jeg vil, men jeg har ikke problemer med å sovne igjen. Jeg har et hemmelig sovemiddel som virker som bare det. På null komma null.

Kanskje jeg burde ta patent på det?
Det er inspirert av den tidløse metoden som alle foreldre og besteforeldre kjenner – nynning og/eller historiefortelling.
Det er søvndyssende å bli sunget eller lest for. Det kan være søvndyssende å lese for andre også, for den saks skyld. Hvor mange besteforeldre har ikke sovnet selv, midt under putekrigen?

Det kan være lyden av en monoton stemme, men jeg tror det er mer det å måtte ligge stille og  konsentrere seg om å høre etter. Alle distraksjoner som ellers holder en våken; lyder utenfra, lyder fra huset, skygger på veggene, tanker og bekymringer blir borte når man konsentrerer seg om å følge med i melodien eller historien. Og vips – er man i drømmeland.
Det er min metode.
Jeg har ingen som leser for meg, jeg må fortelle selv.
Jeg legger meg godt til rette, så velger jeg en historie jeg kjenner godt. Det er en fordel om den er litt innviklet, med mange hoved- og bipersoner. Hobbiten f.eks, eller Ringenes herre. Eller en krimintrige, a la Agatha Christie.
Så begynner jeg å fortelle meg selv historien i tankene – jeg snakker ikke høyt.
Det var en gang en hobbit. En hobbit er et lite vesen som bor i et hull i jorden. Ikke et fuktig, rått og stinkende hull, men et tørt og velutstyrt, koselig og romslig hull med rund inngangsdør og dørklinke midt på. Vår spesielle hobbit het Bilbo og …. dermed er jeg sovnet. Det skal ikke mer til. Neste kveld må jeg begynne forfra igjen, og jeg kommer sjelden lenger enn til å presentere hovedpersonene før jeg mister bevisstheten.

Som en klokke! Bare prøv.  

ps. I det siste har jeg sovnet til beskrivelsen av Watergate-skandalens utvikling f.o.m. 17.juni 1972. Det virker også, og jeg har ennå ikke fått mareritt.


But for the Grace ….

En av de (mange) tingene som alltid har forundret meg er menneskets tendens til å ta ting “for gitt”.
Hvor har vi fått den forestillingen fra? At noe er “gitt” og selvfølgelig?
Hva er det som gjør at vi tillater oss å bli snurt, forurettet, forbanna, indignerte, fornærmet og såret når ting ikke går som planlagt, når andre folk ikke oppfører seg sånn som jeg synes de burde gjøre og mine forventninger ikke slår til. Det var ikke sånn jeg hadde tenkt det!

Det er lett å forstå at folk blir skuffet og lei seg, fortvilet og oppgitt over å måtte begynne på nytt når det skjærer seg. Skuffelse er naturlig.
Men indignasjon, sinne og til og med hevnlyst?
Som om noen har GJORT meg noe?
Som om jeg hadde en underskrevet kontrakt på at ting skulle gå “my way”?
Hvor kommer den forestillingen fra? At vi kan ta noe for gitt?
Hvem er det vi blir sinte på når planene går i vasken og virkeligheten endrer seg?
Vår egen maktesløshet? Skjebnen? Gud? Foreldrene våre? Arbeidsgiver? Regjeringen? Innvandrerne? Kineserne? Feministene? De jævla søringan´?
Det må jo være noen sin SKYLD!

“Mennesket spår, Gud rår”, sa de gamle. Det er én måte å se det på.
I så fall er det Gud sin feil. Godt å vite hvor man skal plassere ansvaret …


Nuet

Lev i nuet.
Det er tidens mantra og du kan finne hyllemeter på hyllemeter av bøker som skal hjelpe akkurat DEG til å leve i nuet. Det er en hel vitenskap.
Greit nok det.

Men jeg vil slå et slag for  fortiden og framtiden. Lev mer i fortiden og framtiden – når du er ferdig med å konsentrere deg om nuet.
Vi mennesker har hukommelse. Den mest fantastiske gaven av alle!
Den kan vi bruke til å gjenoppleve fortidens alle gleder. Vi trenger ikke dvele ved det vanskelige – vi kan kalle fram gode minner og glede oss over dem igjen og igjen og igjen. Vi kan treffe mennesker som er gått bort, vi kan besøke hus som ikke står lenger.
Hvorfor ikke?
Vi har også fantasi. En annen fantastisk gave.
Den kan vi bruke til å se inn i framtiden og oppleve glede og håp. Evnen til å drømme om og glede seg til noe er en undervurdert ressurs. Bruk den!

Ikke et vondt ord om nuet. Øyeblikket er evig and all that jazz.
Men hukommelsen og fantasien får ikke plass der. De trives best i fortiden og framtiden.
De er grunnlaget for takknemlighet og håp.