Lyse øyeblikk


Personlig hygiene

Personlig hygiene er nettopp det: personlig.

Jeg blir provosert når reklamene prøver å fortelle meg når, hvor, hvordan, hvor ofte og med hva jeg skal vaske meg, skylle meg og smøre meg inn.
Jeg tar mine råd fra leger og tannleger: hyppig håndvask, nitid sårstell, regelmessig tannpuss og -pirking og årlig tannlegekontroll. Det er min kroppspleie i et nøtteskall. Sporadisk hårvask og dusjing etter behov kommer i tillegg.
Manikyren tar Anna Dóra seg av, min negledame.

Mine utgifter til toalettprodukter er tilsvarende små. Jeg budsjetterer med en hundrings i måneden. Toppen. For å være helt ærlig sparer jeg penger på å snylte på de andre i familien. Når jeg går i dusjen, griper jeg den første og beste plastflasken som er for hånden, som noen andre har satt fra seg, og bruker den.
Etter at synet ble dårligere har det av og til gitt seg uforutsette utslag, som da jeg forleden oppdaget at jeg stod og vasket meg med hårbalsam. Jeg tok ikke skade av det. Tvert imot merket jeg at huden ble naturlig glansende, myk og føyelig. Akkurat som reklamen hadde lovet.

I morges lot jeg hårproduktet stå og grep i steden en irrgrønn flaske som bar det treffende navnet Irish Green. Når jeg pirte veldig med øynene mente jeg å kunne skimte at det stod Body Wash på flasken. Med én gang jeg åpnet den visste jeg at dette ikke var noe for meg. Denne var beregnet på menn, den hadde en maskulin duft.
En eller annen (Elizabeth Arden?) har indoktrinert nesen min til å godta at det finnes herre- og damesåper. WTF. Ved nærmere snusing kom jeg fram til at det var furunål det luktet. En frisk og god duft – men er den spesielt maskulin? Kaller den fram bildet av de dype furuskoger der menn er menn og går rundt i rutete tømmerhoggerskjorter med oppbrettete ermer og massive underarmer? Såpeproduksjon er en trilliardbusinnes så jeg går ut fra at det investeres mye i å forske på sånne ting …
Jeg nølte, men så kom jeg på at jeg hadde fått et steindyrt fotbadesalt en gang som luktet furunål – så det måtte likevel være ok for damer å vaske seg med furu, i alle fall opp til knærne.

Hudkremer og sminke er en historie for seg. Jeg får ikke taket på det og jeg er klar over at det er meg det er noe i veien med – at det er jeg som avviker fra normalen her.
Selv mine nærmeste venner fortviler og gir meg sminkekurs i bursdagsgave. Og jeg setter stor pris på det, kors på halsen. Nå er jeg over 60 år gammel og har ennå ikke kommet igang med leppestift og øyenskygge – jeg frykter at det kan være for sent ..
Men huden min er sunn og frisk, uten lyte, etter 60 års bruk. Jeg har en hud som reklamene evfemistisk kaller “moden”. Kanskje jeg til og med har havnet i kategorien “moden 2”.
Litt rynker her og der er ikke til å unngå men holder meg ikke våken om natten. At jeg er litt blass og kunne ha nytte av en smule farge i fjeset skal jeg være den første til å innrømme, men det står så langt nede på min prioriteringsliste at jeg kommer liksom aldri helt fram til det.

Sannsynligheten er stor for at jeg kommer til å tatovere meg før jeg begynner å sminke meg daglig. Sånn som det ser ut nå i alle fall.


John Irving: A Prayer for Owen Meany

downloadJohn Irving er og blir en av mine favoritter. Garps bok setter jeg høyest, men historien om Owen Meany er høyt oppe på listen.
Scenen er velkjent; en amerikansk småby på østkysten. Et fargerikt og bisarrt persongalleri. En ung gutt som vokser opp og formes av miljøet forteller sin historie. Denne gangen heter han John Wheelwright og er Owen Meanys beste venn. En bildungsroman heter det visst.

Og så det absurde elementet. I alle bøkene hans kommer det inn et absurd element. Her er det Owen Meanys livshistorie som går som en rød tråd gjennom fortellingen, på tvers av alle andres. Som en komét som følger sin egen bane i rommet og influerer de legemer den komme i kontakt med, for ikke å snakke om på kollisjonskurs med.

Handlingen finner sted på 50- og 60-tallet i hovedsak, og Vietnamkrigen fungerer som en person i romanen.

Owen Meany tror ikke på tilfeldigheter, og uten ironi går denne boken med på det premisset; alt har en hensikt. Når alle trådene samles til slutt, og vi får se hva som var hensikten med alle de merkelige tilfeldighetene, får vi en av litteraturens mest overraskende avslutninger.

John Wheelwright blir religiøs. Det er en logisk slutning hvis du mister troen på tilfeldigheter.


Paul Kalanithi: When Breath becomes Air

9781847923677En døende manns refleksjoner.
Det er nærmest blitt en trend har jeg inntrykk av, at døende mennesker skriver sine blogger og deler sine lidelser. Jeg har ikke helt sansen, for å være ærlig. Jeg synes det sporer litt av når jeg hører utsagn som: hun tapte kampen mot kreften …
Nei, tenker jeg da. Hun tapte kampen mot døden. Den lar seg ikke vinne.
At et menneske dør er den absolutt minst oppsiktsvekkende nyhet du kan komme med. Det eneste sikre i verden er at vi skal dø.
Den fåfenge kampen mot døden er ikke tema i denne boken, den handler om kampen for og vitsen med livet.

Kalanithi er en særdeles talentfull og vellykket og tidlig moden mann. Han søker meningen med livet, og utdanner seg i litteratur og filosofi for å finne den. Det blir litt for abstrakt for den godeste Kalanithi, som omskolerer seg til nervekirurg – brain surgeon, rett og slett – og blir en av de mest ettertraktede unge spesialister på sitt felt i USA (les: verden). Han har knapt et år igjen av plikttjenesten og professorater ved Stanford og andre prestisjetunge universitet står i kø og venter på han når han blir syk og får diagnosen uhelbredelig kreft. Han er 34 år gammel. Nedtur.

Nå haster det plutselig med å finne meningen med livet.
Med sin uvanlige bakgrunn fra litteratur- og språkvitenskap, filosofi og medisin har han et solid utgangspunkt til å hanskes med den hverdagslige, almennmenneskelige virkelighet:

Han vet at han skal dø. Det vet jeg også at jeg skal.
Han vet ikke når. Det vet ikke jeg heller.
Det kan bli om to uker, to måneder eller to år. Det gjelder oss alle.
Han kan glemme å tenke 10 år fram i tid – den muligheten har vi andre. Bortsett fra det, er vi i samme båt.
Hvordan gjør vi våre valg utfra den prognosen?

Mr. Kalanithi gjør sine valg for åpen scene i boken. Han velger bl.a. å fortsette i jobben sin etter beste evne. En kollega spør bebreidende: Burde ikke du bruke mer tid sammen med familien din? (underforstått: siden du snart skal dø). Svaret gir seg selv: Burde ikke DU?.

Boken ble gitt ut postumt, han levde bare 18 måneder etter diagnosen. Den er helt usentimental, morsom, klok og velskrevet. Dette er ikke en bok du er ferdig med når du legger den fra deg. Den lever nemlig videre.

snoopyDen handler ikke om en mann som kjemper mot døden, men som streber for å leve til han dør.
Som Snoopy sier: (En dag skal vi alle dø) , men alle  andre dager skal vi det ikke.


Lesley Stahl: Becoming Grandma

stahl_lesley_hiresLesley Stahl er en dame med stil og kompetanse. En av USAs vektigste journalister behengt med priser og utmerkelser. Hun har intervjuet hele halve verden, vært nyhetsanker sammen med Walter Cronkite, satt flere viktige saker på dagsorden, saker som har endret det amerikanske samfunnet. Nå har hun vært journalist i programmet 60 minutes i 25 år. Hun virker klok og ukuelig engasjert i en alder av 75.

Det nærmeste jeg har kommet Lesley Stahl er å spise hamburger to bord bortenfor henne på PJ Clarkes på Upper West Side og smugkikke litt start-struck. Hun spiste lunsj sammen med en jentunge som jeg tipper var hennes barnebarn. Det så veldig hverdagslig og hyggelig ut.

Lesley og jeg har en ting felles: Vi har tatt innover oss viktigheten av bestemorsrollen.
Verken mors- eller bestemorsrollen er videre kreditert i vårt moderne samfunn, tvert imot nedvurdert og bagatellisert som noe man kan drive med i fritiden. Mors- og bestemorsansvaret (eller foreldre- og besteforeldreansvaret for å være politisk korrekt) og oppgavene som tilhører, har de fleste familier i dagens vestlige samfunn satt bort til lønnsarbeidere.
I de fleste underutviklete u-land derimot har mor og bestemor hovedansvar for familiens barn og deres sosialisering, personlighetsutvikling, tilhørighets- og trygghetsfølelse, fysiske og psykiske sunnhet. Noe så akterutseilt ..?

Jeg var hjemmeværende mor da jeg hadde små barn, og følte stadig vekk at jeg måtte legitimere mitt valg og forklare hvorfor jeg ikke var ute i samfunnet og gjorde viktige ting, spilte en rolle, brukte evnene mine, deltok i samfunnet og bidro med noe. Jeg prøvde å forsvare meg så godt jeg kunne. Jeg gjorde det av overbevisning og jeg nekter å skrive under på at vårt samfunn ikke trenger heltidsforeldre. De økonomiske forutsetningene kan vi skape hvis vi vil.

Nå er jeg bestemor og føler et nytt ansvar som jeg ikke kan bortforklare uansett hvor gammeldags og teit det høres ut. Et eller annet sted inne i meg har jeg en overbevisning om at denne rollen er viktig. Og når jeg ser hvor store ressurser samfunnet vårt i dag setter inn på å utdanne og betale mennesker for å kompensere for foreldre og besteforeldre synes jeg det er et tankekors. Når jeg ser hvor mange kjernefamilier som i dag bikker over av stress og hvor mange besteforeldre  anser at det ikke angår dem og prioriterer viktigere interesser, blir jeg tankefull. Mangel på tilstedeværende foreldre og besteforeldre er ikke roten til alt godt.

Og jeg ser at jeg har Lesley Stahl på min side.
Hun er blitt mormor, og som den gravejournalisten hun er, tar hun rollen fram i dagslyset og studere den fra alle mulige kanter. Bestemorsrollen får like stor oppmerksomhet og faglig behandling som Guantanamo.

Boken er viktig, tror jeg. Og de som skyver den til side som nok et eksempel på lettvektig litteratur om bagatellmessige kvinnelige særinteresser bør ta skylappene av.

For å få litt faglig backup siterer jeg Martin Wednesday, Ph.D.
lesley-stahl-becoming-grandma-book-jacketThis review is from: Becoming Grandma: The Joys and Science of the New Grandparenting (Hardcover)
This is the first book I know of to take a comprehensive and interdisciplinary and intellectually rigorous look at grandmothering. In Lesley Stahl’s hands, grandmothering isn’t just cookies and coziness–she pushes beyond the simple associations, cliches, and stereotypes to generate a rich and fascinating perspective on the topic. She looks at the evolutionary prehistory of grandmothering, and the cooperative breeding hypothesis that grandmothers are the ones who helped our species thrive. She looks at grandmothers throughout history, and grandmothers all over the world. She looks at foster grandmothers and how they enrich the lives of children in one community, and she looks at step grandmothers, too, a growing demographic in the US. This book is going to change the way we think about grandmothers, childrearing, families, and our very selves. I loved it and believe it is an important contribution to the sociological literature on women’s lives, roles, and life stages. Not to mention a page-turning read about Lesley Stahl’s personal and very moving grandmothering journey.


Beauty is a casual glimpse of something very ordinary

milkmaidDette er veldig sant og veldig innsiktsfullt sagt av Marilynne Robinson.
Opplevelse av skjønnhet er personlig og flyktig.
Knefall for kulturdikterte skjønnhetsidealer er normal menneskelig oppførsel til enhver tid.

You have to have a certain detachment in order to see beauty for yourself rather than something that has been put in quotation marks to be understood as “beauty.” Think about Dutch painting, where sunlight is falling on a basin of water and a woman is standing there in the clothes that she would wear when she wakes up in the morning—that beauty is a casual glimpse of something very ordinary. Or a painting like Rembrandt’s Carcass of Beef, where a simple piece of meat caught his eye because there was something mysterious about it. You also get that in Edward Hopper: Look at the sunlight! or Look at the human being! These are instances of genius. Cultures cherish artists because they are people who can say, Look at that. And it’s not Versailles. It’s a brick wall with a ray of sunlight falling on it.

At the same time, there has always been a basic human tendency toward a dubious notion of beauty. Think about cultures that rarify themselves into courts in which people paint themselves with lead paint and get dumber by the day, or women have ribs removed to have their waists cinched tighter. There’s no question that we have our versions of that now. The most destructive thing we can do is act as though this is some sign of cultural, spiritual decay rather than humans just acting human, which is what we’re doing most of the time.


Lønnlig iblant oss

NRK hadde nylig en spørrerunde på gaten for å finne ut hvordan det står til med folks kunnskaper om julesanger. Kan folk Glade jul og Deilig er jorden? Hva med Kimer i klokker?
Resultatet var nedslående, men kanskje ikke så overraskende. Det står dårlig til. Folk synger ikke lenger, ser det ut til. I alle fall ikke julesanger.

Jeg tillot meg å bli forarget, men så satte jeg meg selv på en prøve. Til min forskrekkelse fant jeg ut at jeg trenger å friske opp litt, jeg også. Det er jo forsyne meg fire vers på Glade jul! Og englene både daler ned, bringer bud, synger så smukt og går lønnlig iblant oss. Det hadde jeg glemt. Men nå kan jeg det. Continue reading