Lyse øyeblikk


Midt på treet

I am a very stable genius, sa den amerikanske presidenten, og demonstrerte derved en selvinnsikt utenom det vanlige.

Selv er jeg stabil og stødig vil jeg si, men neppe noe geni.
Jeg er en vanlig medelsvensson av den typen det går tretten på dusinet av. Og er ikke det helt greit? Er vi ikke det, de fleste av oss? Helt vanlige mennesker?
Det finnes ting jeg ikke får til, ikke har greie på, ikke forstår og må ha hjelp til.
Det finnes ting jeg har bra greie på, er noenlunde selvhjelpen med og får til så jeg klarer meg.
Og det finnes ting jeg er over gjennomsnittet god til, har god greie på og kan hjelpe andre med.
Noen grensesprengende, epokegjørende genistreker har jeg ikke tegnet ennå, og tviler på at jeg kommer til å. Jeg er med andre ord et stabilt gjennomsnittsmenneske.

Her i landet er det blitt vanlig de siste årene å bruke ordet geni og genialt – snillingur og snilli – om helt hverdagslige saker.
Baker du en kake er du snillingur. Tar du et bra bilde er du snillingur. Gjør du en fornufting investering er du snillingur. Ungene får også høre det; rydder du på rommet ditt er du et geni. Blander du en salat til middag er du et geni.
Etter den målestokken har Trump kanskje dekning for påstanden sin.

Jeg går ut fra at det her handler om en endring i ordenes betydning. Snilli/genialitet har gått over til å dekke en hvilken som helst vellykket handling. På samme måte som ordet geðveikt/sinnsykt har gått fra å være en diagnose til å beskrive noe som kjempebra.
Antakelig forholder det seg slik.
For det er vel ikke sånn å forstå at foreldre på alvor genierklærer ungen fordi hun kan knyte skoene sine?
Det er vel ikke sånn at det er nødvendig å fortelle hverdagsmennesker at de er unormale, utenomordentlige og eksepsjonelt begavet?
Er det ikke nok å være helt vanlig? Leve livet sitt etter beste evne? Etter normalkurven?
Noe blir mislykket. Noe blir kjempebra. Det meste blir tilfredsstillende og funker helt greit.
Midt på treet.


Fugle-influenser

Et av de vakreste lyriske bilder jeg vet om er første linjen i Gunnar Reiss-Andersens dikt Fuglene bygger; Måkene bygger i lys

Måkene bygger i lys …
Den linjen, den forestillingen har sittet spikret i mitt hode siden jeg leste den først for mange år siden.
Måkene bygger i lys.

Måkene har mistet litt av sin popularitet de siste årene, etter at de gikk mer og mer over til å bli innlands søppelfugler. Det har ikke slått an. De er blitt en pest og en plage for mange.
Men i sitt rette element er de majestetiske kunstflygere. Blendende hvite med uovertrufne flyegenskaper.
Måkeskrik er selve lyden av sommer og god fangst for oss som bor ved havet.

Det er disse blendende havmåkene dikteren har for sine indre øyne. Han ser deres fantastiske flukt og de usynlige linjene i kjølfaret som tegner luftige tårn og eventyrslott og palasser.
Den som har evnen til å sanse dette trenger ikke reise til India for å se Taj Mahal. Han har utsikt til verdens underverker fra sitt kjøkkenvindu.

Det som imponerer meg mest er ikke fuglenes flukt, men dikterens evne til å sanse dette bildet og dele det med meg med noen enkle ord på et papir.
De ordene har fulgt meg hele livet og gitt meg glede. Og sikkert ikke bare meg. Ord er mektige.

Måkene bygger i lys. Luftslottene er flyktige.
Forfatteren bygger i ord. Ordene kan vare lenge.

Jeg bygger av og til i ord, på denne bloggen. Jeg kaller det Lyse øyeblikk, og det er ganske beskrivende. Ingen inngående argumentasjoner og polemiske utgytelser, men enkle strøtanker. Jeg aner ikke om noen leser det, jeg skriver det mer for meg selv enn andre. Jeg har ingen ambisjoner om å influere.

(apropos: Influenser er et begrep jeg får latterkrampe av – og litt avsmak for nå i disse influensatider. Agitator, misjonær, propagandist, selger? Ja.
Influenser? Hahahahahahahahahahaha – jeg tror jeg dør).

Men ord har innflytelse, og Reiss-Andersen har gitt meg et bilde på skjønnheten i verden, skjønnheten i det dagligdagse rund meg og den muligheten den fattigste av oss har til å skape noe vakkert.
Byggherren av de luftige katedralene kommer fra et fattigslig, flatklemt rede.

FUGLENE BYGGER.

Måkene bygger i lys
en hvit katedral over sundet—,
bygger og river den ned–,
river og reiser den høyt.

Ternene svever en stund
på toppen av spisse buer
og kaster seg ned fra seg selv
mot sitt eget bilde i vannet.
En smal, gotisk søyle skinner
et nu mellem hvelv og vann.

Måkene slynger sin hvithet
med langt, hvitt kjølvann av lys,
føyer den hvilende flukten
inn i romanske hvelv
og oppreiser øyeblikkets
blennhvitt svevende kupler.

Jeg gjemmer bak øynene bildet
av fuglenes fattige reder–,
flatklemte bygg av strå,
foret med avslitt dun.
Jeg gjemmer bak øynenen bildet,
men skyver det lengre inn
og drukner mitt blikk i fluktens
blennende arkitektur.


Mitt sted.

Hva er mitt yndlingssted?
Det stedet jeg har det best og helst vil være?
I Bergen? I Paris? London? Italia? På hytten? På sjøen? På trening?
Mitt yndlingssted er sengen min.

Dette høres patetisk ut, jeg vet det.
Det er ikke sånn at jeg helst ikke vil stå opp om morgenen og helst vil ligge til sengs hele dagen, det er ikke dét jeg mener. Riktignok er jeg flegmatisk og makelig anlagt, men ikke SÅ.
Jeg er ganske enkelt glad i sengen min. Jeg bruker den til å sove i.
Jeg spiser ikke frokost på den – ikke engang i helgene.
Jeg leser ikke på den – det har jeg sluttet med for lenge siden.
Jeg har aldri hatt TV på soverommet, på meg virker det helt bakvendt.
Nei, sove og drømme og hvile – det har jeg sengen til.

Å slange seg ned i kjølig sengetøy etter en lang dag og vri og vende på seg som en hund for å finne den riktige stillingen? Herlig.

Jeg sover godt, bank i bordet. Jeg våkner riktignok opp om natten oftere enn jeg vil, men jeg har ikke problemer med å sovne igjen. Jeg har et hemmelig sovemiddel som virker som bare det. På null komma null.

Kanskje jeg burde ta patent på det?
Det er inspirert av den tidløse metoden som alle foreldre og besteforeldre kjenner – nynning og/eller historiefortelling.
Det er søvndyssende å bli sunget eller lest for. Det kan være søvndyssende å lese for andre også, for den saks skyld. Hvor mange besteforeldre har ikke sovnet selv, midt under putekrigen?

Det kan være lyden av en monoton stemme, men jeg tror det er mer det å måtte ligge stille og  konsentrere seg om å høre etter. Alle distraksjoner som ellers holder en våken; lyder utenfra, lyder fra huset, skygger på veggene, tanker og bekymringer blir borte når man konsentrerer seg om å følge med i melodien eller historien. Og vips – er man i drømmeland.
Det er min metode.
Jeg har ingen som leser for meg, jeg må fortelle selv.
Jeg legger meg godt til rette, så velger jeg en historie jeg kjenner godt. Det er en fordel om den er litt innviklet, med mange hoved- og bipersoner. Hobbiten f.eks, eller Ringenes herre. Eller en krimintrige, a la Agatha Christie.
Så begynner jeg å fortelle meg selv historien i tankene – jeg snakker ikke høyt.
Det var en gang en hobbit. En hobbit er et lite vesen som bor i et hull i jorden. Ikke et fuktig, rått og stinkende hull, men et tørt og velutstyrt, koselig og romslig hull med rund inngangsdør og dørklinke midt på. Vår spesielle hobbit het Bilbo og …. dermed er jeg sovnet. Det skal ikke mer til. Neste kveld må jeg begynne forfra igjen, og jeg kommer sjelden lenger enn til å presentere hovedpersonene før jeg mister bevisstheten.

Som en klokke! Bare prøv.  

ps. I det siste har jeg sovnet til beskrivelsen av Watergate-skandalens utvikling f.o.m. 17.juni 1972. Det virker også, og jeg har ennå ikke fått mareritt.


But for the Grace ….

En av de (mange) tingene som alltid har forundret meg er menneskets tendens til å ta ting “for gitt”.
Hvor har vi fått den forestillingen fra? At noe er “gitt” og selvfølgelig?
Hva er det som gjør at vi tillater oss å bli snurt, forurettet, forbanna, indignerte, fornærmet og såret når ting ikke går som planlagt, når andre folk ikke oppfører seg sånn som jeg synes de burde gjøre og mine forventninger ikke slår til. Det var ikke sånn jeg hadde tenkt det!

Det er lett å forstå at folk blir skuffet og lei seg, fortvilet og oppgitt over å måtte begynne på nytt når det skjærer seg. Skuffelse er naturlig.
Men indignasjon, sinne og til og med hevnlyst?
Som om noen har GJORT meg noe?
Som om jeg hadde en underskrevet kontrakt på at ting skulle gå “my way”?
Hvor kommer den forestillingen fra? At vi kan ta noe for gitt?
Hvem er det vi blir sinte på når planene går i vasken og virkeligheten endrer seg?
Vår egen maktesløshet? Skjebnen? Gud? Foreldrene våre? Arbeidsgiver? Regjeringen? Innvandrerne? Kineserne? Feministene? De jævla søringan´?
Det må jo være noen sin SKYLD!

“Mennesket spår, Gud rår”, sa de gamle. Det er én måte å se det på.
I så fall er det Gud sin feil. Godt å vite hvor man skal plassere ansvaret …


Nuet

Lev i nuet.
Det er tidens mantra og du kan finne hyllemeter på hyllemeter av bøker som skal hjelpe akkurat DEG til å leve i nuet. Det er en hel vitenskap.
Greit nok det.

Men jeg vil slå et slag for  fortiden og framtiden. Lev mer i fortiden og framtiden – når du er ferdig med å konsentrere deg om nuet.
Vi mennesker har hukommelse. Den mest fantastiske gaven av alle!
Den kan vi bruke til å gjenoppleve fortidens alle gleder. Vi trenger ikke dvele ved det vanskelige – vi kan kalle fram gode minner og glede oss over dem igjen og igjen og igjen. Vi kan treffe mennesker som er gått bort, vi kan besøke hus som ikke står lenger.
Hvorfor ikke?
Vi har også fantasi. En annen fantastisk gave.
Den kan vi bruke til å se inn i framtiden og oppleve glede og håp. Evnen til å drømme om og glede seg til noe er en undervurdert ressurs. Bruk den!

Ikke et vondt ord om nuet. Øyeblikket er evig and all that jazz.
Men hukommelsen og fantasien får ikke plass der. De trives best i fortiden og framtiden.
De er grunnlaget for takknemlighet og håp.


Mot normalt

Vi lever i pandemiens tid. Nå heter det ikke lenger “i våre dager“. Nå heter det “i disse koronatider“.
Verden står på hodet. Jeg har satt en bamse i vinduet.
Ting som jeg tok for gitt viste seg å ikke være gitt.
Å kunne gå inn og ut av mitt eget hus, å kunne få en klem av et barnebarn, å kunne gå til tannlegen og frisøren, å invitere gjester, å reise fritt, gå på kino eller kafé, på jobb, på skole, ta bussen. Alt er avlyst. Barnedåper, konfirmasjoner, bryllup og begravelser. Eksamen! Barnetoget! Til og med OL er avlyst! Hovedprosesjonen i Bergen henger i en tynn tråd, jeg sier ikke mer  …

Her på Island har myndighetene tatt kloke grep og har i full åpenhet og med gjennomtenkte og godt begrunnete tiltak klart å holde hodet over vannet. Presidenten har kommet med et par kloke innspill. Statsministeren og helseministeren har stått i bakgrunnen og nikket samtykkende mens fagfolk har tatt seg av formidling og kontakt med publikum.
De har virkelig fått til en dugnad, noe som jeg egentlig alltid har ment strider mot dette kranglevorne folkets natur. De har ikke noe ord for dugnad i språket engang.
Men altså; under slagordene “Við erum öll almannavarnir” “Hlýðum Víði” og “Stöndum saman”  har folk gjort som de har fått beskjed om. Mot normalt.
Mennesket er tilpasningsdyktig. Det er vår styrke og svakhet. Vi venner oss til ting.
Det forbauser meg hvor fort det unormale er blitt normalt.
Når jeg nå ser en film fra gamle dager, f.eks. fra januar 2020, der folk omfavner hverandre og sitter i tette klynger og koser seg og hoster og nyser – da reagerer jeg instinktivt i protest. Når jeg ser barn dele en is og slikke hver sin gang får jeg innskytelsen å løpe til og forhindre en ulykke.
Når jeg ser et menneske på butikken med maske for ansiktet himler jeg ikke lenger med øynene  ….

Og det går opp for meg at “normalen” er en illusjon. Det eksisterer ikke en normal som vi skal tilbake til når det unormale er over. Det normale er det vi venner oss til her og nå.
Jeg bygger nye vaner i “disse koronatider” og noen av dem håper jeg vil vare  så lenge at de bli normale. Som å ha god håndhygiene f.eks.
Skal tro om disse koronatidene varer lenge nok til at verden rekker å opparbeide seg nye vaner? Nye normaler.


Med eller uten

Livet er fullt av dilemma. Sånn er det bare. Man kan ikke få både i pose og sekk – det fant de ut allerede i gamle dager.

Et av mine daglige små dilemma er dette: skal jeg ta min morgentrim med eller uten øretelefoner, eller hørlurar som det så morsomt heter på svensk.
Jeg ser at de fleste rundt meg trimmer MED, enten de er ute på gangstien eller inne på tredemøllen.
Jeg kan forstå det.
Tiden går fortere hvis man har noe å høre på, og med en interessant og informativ podkast på øret kan man bli sprekere og klokere i samme slengen! To fluer i en smekk slår an hos dagens travle folk. Dessuten kan frisk musikk gi økt piff og pågangsmot når kreftene begynner å minke. Det er absolutt mye som taler for å trimme MED lyd på øret.

MEN

Det er ting som taler MOT også.
Jeg har oppdaget at hvis jeg legger hørlurene igjen hjemme så blir tankene og oppmerksomheten min ikke lenger styrt av utenlandske band og entusiastiske folkeopplysere. Tankene mine flagrer vilt og uhemmet fra det ene til det andre og plutselig kan en ny og lys idé slå ned – helt av seg selv.
Og hvis jeg er ute og går en tur på stien kan jeg høre fuglesangen.
To fluer i en smekk det også ….


Nytt år.

Da er det nye året her. Igjen!
Jeg starter hvert nytt år med Nyttårskonsert fra Wien, og kan ikke tenke meg en bedre begynnelse.
Årets konsert var spektakulær. Orkesteret spilte presist, som én mann, de spilte hverandre gode – som det heter på fotballspråket. Dirigenten var seriøs med minimalistiske gester, men storslått uttrykk. Fjernsynsproduksjonen var sømløs, kameravinklene oppfinnsomme, blomsterdekorasjonene så bugnende at du formelig kjente roseduften i stuen. Danserne var unge og spenstige, koreorgrafien tidsriktig, kostymene oppsiktsvekkende. Omgivelsene, gobelinene, parkettgulvene, marmorbalustradene, prismekronene, schlottene, ruinene, die Bürgen, die Bergen. die blaue Donau. Publikum i feststemning, soignerte og coiffurerte herrer, perlepyntete damer og kimonokledde japanere.
Overveldende overdådig overgikk Wienersymfonikerne seg selv denne gangen. Hver detalj gjennomtenk og utsøkt forseggjort. Finkultur på sitt aller ypperste og mest raffinerte.
Så høyt kan mennesket nå for å skape nytelse, skjønnhet og skjær fryd.

På kanalen ved siden av viste de nyhetskavalkade med bilder fra Jemen.
Så lavt kan mennesket nå for å skape smerte, redsel og skjær fortvilelse.
Hver detalj utpønsket og gjennomtenkt. Blottlagt grusomhet på sitt mest barbariske.
Den menneskelige spennvidden blir synlig. Fra det mest opphøyde til det mest nedrige.

Nyttårskonserten gir meg alltid håp, for den viser meg at vi er i stand til å skape stor skjønnhet og dele den med hverandre.

Mitt håp er uadskillelig fra min tro. Som kristen har jeg ingen illusjoner om enkeltmenneskets og menneskehetens evne til å frelse seg selv. Men jeg tror det finnes en sannhet som fører til en veg som fører til livet. (Joh. 14,6)

Komme ditt rike.
Godt år 2019


The fat lady is singing

Amalie_Materna_as_Brünhilde_1876_-_IL1

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

It ain´t over till the fat lady sings.

Sånn lyder et engelsk uttrykk. Antakelig kommer det fra operaverdenen. Der er det jo mange feite damer som synger, og en ordentlig opera ender sånn. Den feite divaen synger. Og dør. Mens hun fortsetter å synge.

Uttrykket betyr det samme som It ain´t over till it´s over.

Ikke ta seieren på forskudd – hvis en vil tolke det mistrøstig.

Men det har også optimistiske overtoner: så lenge det er liv er det håp.

Det er aldri for seint å snu.

Aldri for seint å begynne på nytt.

Jeg vet ikke om jeg kan kalle meg en lady, det er et definisjonsspørsmål, men jeg er i allefall ikke så verst feit. Og synge gjør jeg nå. Ut!

Ut med det gamle, Inn med det nye!

Out with the bad air – in with the good

 


Den nakne sannhet

La tissen levva
http://www.aftenbladet.no/meninger/Free-Willy-La-tissen-levva-3800335.html

Free the nipple
http://icelandmag.visir.is/article/icelandic-free-nipple-campaign-takes-over-capital

Jeg må tilstå at jeg ikke helt har sansen. Det er antakelig min inngrodde blygsel som får meg til å steile litt. Men kanskje er det ikke så gale. Kanskje er det dette verden trenger. At folk får se hvordan en faktisk levende kropp ser ut. Kanskje er det nødvendig at en faktisk autentisk ubearbeidet kropp får vise seg fram.

Av og til må jeg bare gi meg over og si som Obstfelder:
Jeg er visst kommet på en feil klode!
Her er så underlig…