Lyse øyeblikk


Minneord ved båren

Kjære venner.
Takk for at dere er her med oss.
Pappa er død. Et liv er over. Minnene lever videre.
Alle vi sitter her med minner, personlige minner og felles minner, forhåpentligvis mest gode minner. Dem skal vi ta vare på, dele med hverandre og takke for.
Pappa var den beste ektemann, en god far og svigerfar, en super og litt sprø farfar og soffafai, oldefar, bror og onkel.
Pappa kom fra det som het og heter små kår. I årene etter krigen var det ingen selvfølge at en arbeidersønn fra Ringshaug skulle få muligheten til å ta utdannelse. Det fikk han.
I talen som pappa holdt for sin far på hans 75 års dag gjorde han nummer av det, og takket sine foreldre for at de hadde trosset janteloven, spent inn livreimen og gitt sønnen den muligheten. Continue reading


Personlig hygiene

Personlig hygiene er nettopp det: personlig.

Jeg blir provosert når reklamene prøver å fortelle meg når, hvor, hvordan, hvor ofte og med hva jeg skal vaske meg, skylle meg og smøre meg inn.
Jeg tar mine råd fra leger og tannleger: hyppig håndvask, nitid sårstell, regelmessig tannpuss og -pirking og årlig tannlegekontroll. Det er min kroppspleie i et nøtteskall. Sporadisk hårvask og dusjing etter behov kommer i tillegg.
Manikyren tar Anna Dóra seg av, min negledame.

Mine utgifter til toalettprodukter er tilsvarende små. Jeg budsjetterer med en hundrings i måneden. Toppen. For å være helt ærlig sparer jeg penger på å snylte på de andre i familien. Når jeg går i dusjen, griper jeg den første og beste plastflasken som er for hånden, som noen andre har satt fra seg, og bruker den.
Etter at synet ble dårligere har det av og til gitt seg uforutsette utslag, som da jeg forleden oppdaget at jeg stod og vasket meg med hårbalsam. Jeg tok ikke skade av det. Tvert imot merket jeg at huden ble naturlig glansende, myk og føyelig. Akkurat som reklamen hadde lovet.

I morges lot jeg hårproduktet stå og grep i steden en irrgrønn flaske som bar det treffende navnet Irish Green. Når jeg pirte veldig med øynene mente jeg å kunne skimte at det stod Body Wash på flasken. Med én gang jeg åpnet den visste jeg at dette ikke var noe for meg. Denne var beregnet på menn, den hadde en maskulin duft.
En eller annen (Elizabeth Arden?) har indoktrinert nesen min til å godta at det finnes herre- og damesåper. WTF. Ved nærmere snusing kom jeg fram til at det var furunål det luktet. En frisk og god duft – men er den spesielt maskulin? Kaller den fram bildet av de dype furuskoger der menn er menn og går rundt i rutete tømmerhoggerskjorter med oppbrettete ermer og massive underarmer? Såpeproduksjon er en trilliardbusinnes så jeg går ut fra at det investeres mye i å forske på sånne ting …
Jeg nølte, men så kom jeg på at jeg hadde fått et steindyrt fotbadesalt en gang som luktet furunål – så det måtte likevel være ok for damer å vaske seg med furu, i alle fall opp til knærne.

Hudkremer og sminke er en historie for seg. Jeg får ikke taket på det og jeg er klar over at det er meg det er noe i veien med – at det er jeg som avviker fra normalen her.
Selv mine nærmeste venner fortviler og gir meg sminkekurs i bursdagsgave. Og jeg setter stor pris på det, kors på halsen. Nå er jeg over 60 år gammel og har ennå ikke kommet igang med leppestift og øyenskygge – jeg frykter at det kan være for sent ..
Men huden min er sunn og frisk, uten lyte, etter 60 års bruk. Jeg har en hud som reklamene evfemistisk kaller “moden”. Kanskje jeg til og med har havnet i kategorien “moden 2”.
Litt rynker her og der er ikke til å unngå men holder meg ikke våken om natten. At jeg er litt blass og kunne ha nytte av en smule farge i fjeset skal jeg være den første til å innrømme, men det står så langt nede på min prioriteringsliste at jeg kommer liksom aldri helt fram til det.

Sannsynligheten er stor for at jeg kommer til å tatovere meg før jeg begynner å sminke meg daglig. Sånn som det ser ut nå i alle fall.


Mjøsen i våre hjerter

Årets kusinetur gikk til Hedmarken. Den ble amputert, for vi manglet en kusine. Irene, som i hovedsak hadde planlagt hele greien, ble syk og måtte melde pass. Dette ble derfor mer en søster-/dattertur, men, men ..
Øystein og Kristjan ble med, ikke bare på kjøtt og flesk, men også på egg og bacon.

Vi pakket oss i to biler, og mor fordelte seg likelig mellom oss for å unngå søskenrivalisering Hun holdt stort sett fred i baksetet og var grei å ha med å gjøre.

Turen gikk over Filefjell til Hamar uten de store begivenhetene underveis. I Lærdal ble vi riktignok forsøkt praiet av en eldre dame på krykker som ville ha skyss til Gjøvik. Vi dysset ned nestekjærligheten og bad henne ryke og reise med bussen isteden. På Fagernes spiste vi en verre middag på Chen´s Beijing House.

I Hamar var det full sommer og et yrende liv på og ved Mjøsen. Vi ble tatt godt i mot av Stordalens medsammensvorne på Clarion hotel. De ansatte var påfallende imøtekommende og kveldsmaten var inkludert. Way to go! Kveldspromenade langs stranden avsluttet en lang dag.

Morgenen etter var i varmeste laget og ingen hadde solkrem, men vi utfordret skjebnen på soldekket på Skibladner som var mindre og holdt større fart enn jeg hadde sett for meg. Det var fint med damp og fløyte og skovler, hvitmaling og messing. Vi gikk fra Hamar 11.15 og seilte til Gjøvik, Moelv og Lillehammer der vi gikk i land.

Ferden var behagelig og utsikten fortreffelig. Bleikir akrar og slegin tun, som han sa, Gunnar fra Lidarende.
Et tallrikt reisefølge fra Tyrili var på utflukt, og når de ikke stod på fordekket og damprøykte eller sugde på kjærlighet, satt de på øvre dekk hos oss og ble opplyst av en lokalkjent deltaker. Jeg smuglyttet og fikk med meg mye interessant som ikke nødvendigvis var hentet fra den offisielle reisehåndboken. Høytaleranlegget ombord var heldigvis ødelagt, så vi ble spart for uønsket guiding på hedmarks og gebrokken engelsk.

Mellom Gjøvik og Moelv ble vi bespist i den mondene salongen. Trangt og lavt under taket, men gøy med hvite duker, blomsterdekor, parafinlysekroner i taket og uniformerte tjenere. Laks med poteter, agurksalat, sandefjorsmør, jordbær, fløte og bobler i glasset – mer sommerlig kan det ikke bli.
Vi sendte et Skibladnerkort til vår altfor fjerne slektning på rekonvalesens på Jeløy kurbad.

I Lillehammer gikk vi i land og Øystein orget skyss til jernbanestasjonen der det krydde av forventningsfulle speidere på veg mot Trondheim i full mundur.

Vi hentet bilene i Hamar og tok til Hoel gård på Nes, et sted det kan skrives mye om. Kristján og jeg ble innkvartert i den ikke helt ferdigstilte kårboligen som vertskapet skal trekke seg tilbake til med tiden.  Alt i huset var overdimensjonert, antakelig vanskelig å trappe ned for folk som har bodd på herregård hele sitt liv. Jeg rakk ikke opp til kjøkkenskapene, men hadde sansen for de gedigne gulv-til-tak vinduene vendt uhindret mot Mjøsa og Helgøya.
Morgenutsikten mot vannspeilet var uovertruffen og verdt å våkne til.

Frokosten var solid med varmt, nystekt brød bakt på hvete, rug, sirop, karve og ristete solsikkefrø. Kristján var på kjøkkenet hos den litauiske bakstekona og sjarmerte til seg oppskriften som var i Schønberg-Erkensk målestokk. Nå gjelder det å dividere, subtrahere og kokkelere.
Vi fikk omvisning i hovedhuset av bonden sjøl i kjeledress fra Felleskjøpet. Kompromissløst restaurert til moderne bruk. Ballsalen har vært mye brukt til politiske og økonomiske forhandlinger, sa han, bl.a. mellom FARC og columbianske myndigheter og i arbeidet med Osloavtalen i sin tid. Vi lyttet respektfullt og det var nummeret før jeg gjorde honnør.

Turen gikk videre.

Mor dro til Brumunddal for å besøke en eldgammel venninne fra 65 år tilbake. Det var som om vi hadde sett hverandre i går! kom hun gledesstrålende hjem igjen. Sånt kan skje ..

Imens gikk jeg fra konseptene i fabrikkutsalget til Ment på Fåberg. Født på Fåberg – ment for verden var konseptet jeg gikk til. Jeg hadde fått øye på en mugge i vinduet på Husfliden på Fagernes og falt som et tonn murstein. Kristján gav sitt tiende samtykke og satte opp en tapper mine, og vi stilte trippende utålmodige utenfor huset en halvtime før åpningstid. Det var vel helst jeg som trippet… Vi handlet frokostsett i Beite, ferdig med flue i suppen, Krum mugge og vase m.m. Vi fikk en Bestemor sukkertøyskål på kjøpet.

Været var wunderbart.

Jeg fortsatte til Bjerkebæk der jeg var eneste gjest og fikk privatomvisning i hus og hage og kunne spørre og grave usjenert. Guiden var en ung kvinne, jeg en litt eldre kvinne, og sammen diskuterte vi Undsets forfatterskap, konvertering og kvinnesyn. En inspirerende opplevelse. Jeg handlet med meg Torbjørg Ørjasæters biografi som jeg aldri har lest, og en bok med sidestilte sitater fra Undset og Bjørnson i ulike livsepoker.
De andre var kommet fra Brumunddal, Kristján hadde sjekket oss inn på Mølla og vi lunsjet på Egon. Øystein tok en hvil mens vi dro til Hett Glass blåseri og fabrikkutsalg for å handle, og så tilbake til Fåberg for mer keramikk.

Nedlastet returnerte vi til hvile og middag på Bryggeriet. Elgburger og diverse i friluft en nydelig sommerkveld som vi avsluttet på Toppen bar. Jeg prøvde en Espresso Martini for første gang; espresso – kahlúa – stolichnaya rystet med is. Perfekt punktum. Den må jeg trene på.

Siste dagen la vi avgårde mot vest, med blandete følelser etter å ha sjekket yr.no.

Vi hilste på Patrick, Solveig, Mikael og Ruth i Skåbu i forbifarten. De holdt på å legge nytt tak på stabburet, og Patrick så ut som en ulk med det flotte skjegget. Han kunne sittet modell for Krohg.

Himmelsk rømmegrøt på Bygdin, fjellmat innkjøpt på Bitibua, flere innkjøp hos Valdres sølvsmie og keramikkverksted (der de hadde stengt, men karen hadde glemt pipen sin og var kommet tilbake, åpnet for oss og viste seg å være en innbitt islandsvenn som trakk fram gamle fotografier av sine eskapader med jeep i straumtunge elver og ble perlevenn med Kristján på flekken), kaffe og vafler i Lærdal, medkjøpt pizza fra Svingen og hjem.

Astrid og Anita hadde vasket huset fint, en million e-poster ventet. I morgen avgjør jeg om jeg leser dem eller sletter dem …

Regnet kom. Jeg gikk til sengs.

Vi var alle enige om at det hadde vært en fin tur. Hva blir det neste?

Vi får strekke oss mot nye høyder.


John Irving: A Prayer for Owen Meany

downloadJohn Irving er og blir en av mine favoritter. Garps bok setter jeg høyest, men historien om Owen Meany er høyt oppe på listen.
Scenen er velkjent; en amerikansk småby på østkysten. Et fargerikt og bisarrt persongalleri. En ung gutt som vokser opp og formes av miljøet forteller sin historie. Denne gangen heter han John Wheelwright og er Owen Meanys beste venn. En bildungsroman heter det visst.

Og så det absurde elementet. I alle bøkene hans kommer det inn et absurd element. Her er det Owen Meanys livshistorie som går som en rød tråd gjennom fortellingen, på tvers av alle andres. Som en komét som følger sin egen bane i rommet og influerer de legemer den komme i kontakt med, for ikke å snakke om på kollisjonskurs med.

Handlingen finner sted på 50- og 60-tallet i hovedsak, og Vietnamkrigen fungerer som en person i romanen.

Owen Meany tror ikke på tilfeldigheter, og uten ironi går denne boken med på det premisset; alt har en hensikt. Når alle trådene samles til slutt, og vi får se hva som var hensikten med alle de merkelige tilfeldighetene, får vi en av litteraturens mest overraskende avslutninger.

John Wheelwright blir religiøs. Det er en logisk slutning hvis du mister troen på tilfeldigheter.


Paul Kalanithi: When Breath becomes Air

9781847923677En døende manns refleksjoner.
Det er nærmest blitt en trend har jeg inntrykk av, at døende mennesker skriver sine blogger og deler sine lidelser. Jeg har ikke helt sansen, for å være ærlig. Jeg synes det sporer litt av når jeg hører utsagn som: hun tapte kampen mot kreften …
Nei, tenker jeg da. Hun tapte kampen mot døden. Den lar seg ikke vinne.
At et menneske dør er den absolutt minst oppsiktsvekkende nyhet du kan komme med. Det eneste sikre i verden er at vi skal dø.
Den fåfenge kampen mot døden er ikke tema i denne boken, den handler om kampen for og vitsen med livet.

Kalanithi er en særdeles talentfull og vellykket og tidlig moden mann. Han søker meningen med livet, og utdanner seg i litteratur og filosofi for å finne den. Det blir litt for abstrakt for den godeste Kalanithi, som omskolerer seg til nervekirurg – brain surgeon, rett og slett – og blir en av de mest ettertraktede unge spesialister på sitt felt i USA (les: verden). Han har knapt et år igjen av plikttjenesten og professorater ved Stanford og andre prestisjetunge universitet står i kø og venter på han når han blir syk og får diagnosen uhelbredelig kreft. Han er 34 år gammel. Nedtur.

Nå haster det plutselig med å finne meningen med livet.
Med sin uvanlige bakgrunn fra litteratur- og språkvitenskap, filosofi og medisin har han et solid utgangspunkt til å hanskes med den hverdagslige, almennmenneskelige virkelighet:

Han vet at han skal dø. Det vet jeg også at jeg skal.
Han vet ikke når. Det vet ikke jeg heller.
Det kan bli om to uker, to måneder eller to år. Det gjelder oss alle.
Han kan glemme å tenke 10 år fram i tid – den muligheten har vi andre. Bortsett fra det, er vi i samme båt.
Hvordan gjør vi våre valg utfra den prognosen?

Mr. Kalanithi gjør sine valg for åpen scene i boken. Han velger bl.a. å fortsette i jobben sin etter beste evne. En kollega spør bebreidende: Burde ikke du bruke mer tid sammen med familien din? (underforstått: siden du snart skal dø). Svaret gir seg selv: Burde ikke DU?.

Boken ble gitt ut postumt, han levde bare 18 måneder etter diagnosen. Den er helt usentimental, morsom, klok og velskrevet. Dette er ikke en bok du er ferdig med når du legger den fra deg. Den lever nemlig videre.

snoopyDen handler ikke om en mann som kjemper mot døden, men som streber for å leve til han dør.
Som Snoopy sier: (En dag skal vi alle dø) , men alle  andre dager skal vi det ikke.


Lesley Stahl: Becoming Grandma

stahl_lesley_hiresLesley Stahl er en dame med stil og kompetanse. En av USAs vektigste journalister behengt med priser og utmerkelser. Hun har intervjuet hele halve verden, vært nyhetsanker sammen med Walter Cronkite, satt flere viktige saker på dagsorden, saker som har endret det amerikanske samfunnet. Nå har hun vært journalist i programmet 60 minutes i 25 år. Hun virker klok og ukuelig engasjert i en alder av 75.

Det nærmeste jeg har kommet Lesley Stahl er å spise hamburger to bord bortenfor henne på PJ Clarkes på Upper West Side og smugkikke litt start-struck. Hun spiste lunsj sammen med en jentunge som jeg tipper var hennes barnebarn. Det så veldig hverdagslig og hyggelig ut.

Lesley og jeg har en ting felles: Vi har tatt innover oss viktigheten av bestemorsrollen.
Verken mors- eller bestemorsrollen er videre kreditert i vårt moderne samfunn, tvert imot nedvurdert og bagatellisert som noe man kan drive med i fritiden. Mors- og bestemorsansvaret (eller foreldre- og besteforeldreansvaret for å være politisk korrekt) og oppgavene som tilhører, har de fleste familier i dagens vestlige samfunn satt bort til lønnsarbeidere.
I de fleste underutviklete u-land derimot har mor og bestemor hovedansvar for familiens barn og deres sosialisering, personlighetsutvikling, tilhørighets- og trygghetsfølelse, fysiske og psykiske sunnhet. Noe så akterutseilt ..?

Jeg var hjemmeværende mor da jeg hadde små barn, og følte stadig vekk at jeg måtte legitimere mitt valg og forklare hvorfor jeg ikke var ute i samfunnet og gjorde viktige ting, spilte en rolle, brukte evnene mine, deltok i samfunnet og bidro med noe. Jeg prøvde å forsvare meg så godt jeg kunne. Jeg gjorde det av overbevisning og jeg nekter å skrive under på at vårt samfunn ikke trenger heltidsforeldre. De økonomiske forutsetningene kan vi skape hvis vi vil.

Nå er jeg bestemor og føler et nytt ansvar som jeg ikke kan bortforklare uansett hvor gammeldags og teit det høres ut. Et eller annet sted inne i meg har jeg en overbevisning om at denne rollen er viktig. Og når jeg ser hvor store ressurser samfunnet vårt i dag setter inn på å utdanne og betale mennesker for å kompensere for foreldre og besteforeldre synes jeg det er et tankekors. Når jeg ser hvor mange kjernefamilier som i dag bikker over av stress og hvor mange besteforeldre  anser at det ikke angår dem og prioriterer viktigere interesser, blir jeg tankefull. Mangel på tilstedeværende foreldre og besteforeldre er ikke roten til alt godt.

Og jeg ser at jeg har Lesley Stahl på min side.
Hun er blitt mormor, og som den gravejournalisten hun er, tar hun rollen fram i dagslyset og studere den fra alle mulige kanter. Bestemorsrollen får like stor oppmerksomhet og faglig behandling som Guantanamo.

Boken er viktig, tror jeg. Og de som skyver den til side som nok et eksempel på lettvektig litteratur om bagatellmessige kvinnelige særinteresser bør ta skylappene av.

For å få litt faglig backup siterer jeg Martin Wednesday, Ph.D.
lesley-stahl-becoming-grandma-book-jacketThis review is from: Becoming Grandma: The Joys and Science of the New Grandparenting (Hardcover)
This is the first book I know of to take a comprehensive and interdisciplinary and intellectually rigorous look at grandmothering. In Lesley Stahl’s hands, grandmothering isn’t just cookies and coziness–she pushes beyond the simple associations, cliches, and stereotypes to generate a rich and fascinating perspective on the topic. She looks at the evolutionary prehistory of grandmothering, and the cooperative breeding hypothesis that grandmothers are the ones who helped our species thrive. She looks at grandmothers throughout history, and grandmothers all over the world. She looks at foster grandmothers and how they enrich the lives of children in one community, and she looks at step grandmothers, too, a growing demographic in the US. This book is going to change the way we think about grandmothers, childrearing, families, and our very selves. I loved it and believe it is an important contribution to the sociological literature on women’s lives, roles, and life stages. Not to mention a page-turning read about Lesley Stahl’s personal and very moving grandmothering journey.


Beauty is a casual glimpse of something very ordinary

milkmaidDette er veldig sant og veldig innsiktsfullt sagt av Marilynne Robinson.
Opplevelse av skjønnhet er personlig og flyktig.
Knefall for kulturdikterte skjønnhetsidealer er normal menneskelig oppførsel til enhver tid.

You have to have a certain detachment in order to see beauty for yourself rather than something that has been put in quotation marks to be understood as “beauty.” Think about Dutch painting, where sunlight is falling on a basin of water and a woman is standing there in the clothes that she would wear when she wakes up in the morning—that beauty is a casual glimpse of something very ordinary. Or a painting like Rembrandt’s Carcass of Beef, where a simple piece of meat caught his eye because there was something mysterious about it. You also get that in Edward Hopper: Look at the sunlight! or Look at the human being! These are instances of genius. Cultures cherish artists because they are people who can say, Look at that. And it’s not Versailles. It’s a brick wall with a ray of sunlight falling on it.

At the same time, there has always been a basic human tendency toward a dubious notion of beauty. Think about cultures that rarify themselves into courts in which people paint themselves with lead paint and get dumber by the day, or women have ribs removed to have their waists cinched tighter. There’s no question that we have our versions of that now. The most destructive thing we can do is act as though this is some sign of cultural, spiritual decay rather than humans just acting human, which is what we’re doing most of the time.