Lyse øyeblikk


Verdinøytral??

Jeg er lingvist med særlig svakhet for pragmatikk. Det er den disiplinen innenfor faget som handler om hvordan folk bruker språket og hvorfor de velger som de gjør.
Alle språklige ytringer har en hensikt, bevisst eller ubevisst, åpenlys eller fordekt. Alle språklige ytringer blir oppfattet av mottaker, ikke nødvendigvis i tråd med hensikten.
For å gjøre en pragmatisk analyse må man ha godt grep på morfologi, syntaks, semantikk, fonologi (hvis det er et muntlig utsagn), etymologi, språkhistorie, psykologi, sosiologi, kulturhistorie, filosofi m.m. I pragmatikken er intet menneskelig uvedkommende.

Pragmatikeren i meg har hatt litt å stri med nå en stund. Jeg har fått begrepet “verdinøytral” på hjernen og jobber febrilsk for å forstå det. Det har vært brukt i debatten et godt stykke tid, men jeg fikk det først innpå meg for et års tid siden da det gikk ut et bud fra UDI om at asylsøkere bare måtte innkvarteres i verdinøytrale rom. Midt i den store folkevandringen 2017 hadde en unevnt kristen institusjon åpnet dørene for flyktninger som formodentlig var muslimer. Det hang kors på noen av veggene. Kanskje Jesus-bilder også, for alt jeg vet.
Det gikk fram av nyheten av UDI mente at hvis korset ble tatt ned, da ble rommet verdinøytralt.
Dette overgår min forstand.

Ikke at flyktninger har søvnproblemer, det er lett å forstå, og kanskje kan et kors på veggen forringe søvnen ytterligere, det kan jo hende. Kanskje mente UDI at det var viktig å kamuflere at kristendom finnes i Norge og kors kan finnes på offentlig sted. Debatten om hvordan vi skal presentere norske skikker og omgivelser for gjester orker jeg ikke å engasjere meg i.
Det er selv ordet – begrepet – jeg sliter med.

Verdinøytral?
Er ikke det en contradiction-in-terms? Kan en ting ha en nøytral verdi? Være uten et verdiinnhold? Er det ikke det samme som å være verdiløs? Og er det noe å trakte etter?

Jeg går ut fra at vertskapet ble pålagt å bare servere verdinøytral mat også. Hvilke verdier de i den sammenheng skulle forholde seg nøytrale til, næringsverdier eller smaksverdier …. hva vet jeg?

I debatten om verdinøytrale innkvarteringsmuligheter og verdinøytral skole virker det som begrepet blir sett på som positivt, noe å trakte etter. Jo utydeligere verdier, jo bedre.

Er det  mulig å tenke seg et menneskelig forhold som ikke har en implisitt verdi?

It does not compute in my head.


Fotballfeberfri

Fotball er egentlig ikke min greie.
Styrkeløft er den eneste idretten jeg har nådd langt i og engasjert meg i direkte. Som utøver, dommer, i styre og stell og som stevnearrangør. Håndball er den eneste idretten jeg har betalt meg inn for å se, bortsett fra ett og annet friidrettstevne.
Jeg har jo vært på fotballkamp, for all del. To ganger i Engand, men da mer for å se på publikum enn på spillet. Og så i barndommen da pappa tok meg med på Bergheim for å se Florvåg spille 3-divisjonskamp mot Varegg. Type ..
Det var sikker mest for at mamma skulle få fred den stunden. For meg handlet det mest om å få is i pausen. Det var en is- og brushytte der som solgte en firkantet Isbjørns jordbæris som var kjempegod og verdt en hel omgangs kjedsommelige venting.

Klubbfotball – ellers takk.
Brannsupportere og ManU-folk som sover i sengetøy med klubblogo ser jeg på med skepsis. Det virker helt sprøtt på meg. For sosialpsykologer kan jeg se at det er et interessant forskningsområde, men jeg er lingvist og den eneste faglige innfallsvinkelen jeg kan finne er valget av klubbnavn og de språklige implikasjonene i kampropene.
Vålerenga – Rosenborg – Lillestrøm er jo klubbnavn som gir seg selv.
Men Brann?
Brann??
Alvorlig???

Nok om det.

Jeg gjør unntak fra fotball-likegyldigheten når det er VM og EM. De stor turneringene fenger meg. Engasjementet på tribunene interesserer meg. Og selv om jeg aldri husker fra runde til runde hvem som spilte uavgjort mot hvem i forrige kamp, så klarer jeg sånn noenlunde å henge med. Jeg har sett tilstrekkelig mange kamper til å forstå offside-reglene og jeg har utviklet skjønn nok til å kunne sette pris på godt spill. Jeg kjenner det igjen når jeg ser det.

Nå er VM på gang. I Russland med tilhørende politisk bakteppe og ståhei.
Jeg driter i det og benker meg foran TV-en i så stor grad at det blir abstinens når finalen er over.
I år var Island med for første gang, så nå fikk vi det helt inn på livet. 20% av befolkningen reiste til Russland.
Jeg holdt meg på sidelinjen i den forstand at jeg kjøpte ikke engang supportertrøye.
(VM skapte faktisk problemer for oss i Styrkeløftforbundet, for leverandøren av våre nye landslagsdrakter var offisiell skaffer av islandske fotballdrakter og hadde så mye å gjøre at han kunne ikke overholde avtalen med oss! Typisk!)
Jeg lærte heller ikke navnene på de islandske heltene. Bortsett fra Gylfi Sigurðsson, kaptein Aron med vikingskjegget, Birkir – han unge barnslige med langt lyst hår og Hannes som reddet straffe fra Messi. Også Heimir selvsagt, trener og tannlege fra Vestmannaøyene.
Men jeg lærte Húh-ið og trente på det med mine små barnebarn!

Nå er de ute av dansen til nasjonens store skuffelse blandet med intens stolthet. De gjorde det sa bra som det var mulig å forvente på forhånd. I motsetning til tyskerne.

De fleste store nasjonene er videre. Noen av dem med et nødskrik, men kvalitetene viser seg etterhvert. Det blir spennende å se. Jeg har tenkt å la meg rive med.
Brasil begynner å vise takter. Belgia er gode. Ronaldo har tenkt å bli verdensmester. Hva gjør Frankrike, eller den nye England. Blir det Danmark-Sverige i finalen?

Fotballen er rund. Den som lever får se.


The human factor

Det som skiller kristendom, og kanskje andre religioner også for alt jeg vet, fra andre ideologier og tankekonstrusjoner, politiske, økonomiske og vitenskapelige, er at den tar høyde for den menneskelige faktor.

Noen sier at det som kjennetegner religionen er at den tar det guddommelige med i beregningen. Nei, sier jeg. Det som kjennetegner kristendommen er vel så mye at den tar det menneskelige med i beregningen.

Hvis du stiller opp en vitenskapelig teori og har tenkt å legge den til grunn uten å ta den menneskelige faktor med i beregningen, kan du fort komme skjevt ut.
Hvis du vil kalkulere økonomisk vekst utfra økonomiske regneformler uten å ta den menneskelige faktor med i beregningen, vil du bli overrasket.
Hvis du vil drive politikk utfra sosiologiske teorier og ideologisk overbevisning uten å ta høyde for den menneskelige faktor, kan du fort tape et valg.

Det er ikke alle som tror som jeg at Bibelen forteller sannheten om Gud, det får så være.
Men at den forteller sannheten om Mennesket, det er det ikke mye tvil om.


I Herrens hus

Jeg har vært i mange kirker de siste dagene.
Domkirken i Köln og Storkyrkan og Tyska St:a Gertruds kyrka i Stockholm, to name but a few.
Kolossale bygg til Herrens ære.
Utsøkte kunstverk og overdådige utsmykninger som trosser enhver beskrivelse. Kulturhistoriske og kunstneriske høydare.
Jeg var ikke alene i katedralene. Et uoverskuelig pilgrimstog av turister fra hver en verdenskrok hadde vandret innom for å beundre og ta selfie. Soknebarna var fortrengt til sidekapell der de holdt bønnestund og andakt beskyttet av små skilt som sa Bitte, nicht stören.
For meg er Kølnerdomen i første rekke et gudshus, i andre rekke et kunstverk, men jeg skal innrømme at det kan være vanskelig å få øye på Herren midt i all prakten. Lysekronene og glassmaleriene er manifestasjoner av verdslige autoriteters makt og myndighet. Alteret i sølv og ibenholt er blasfemisk sett med nåtidens øyne.
Jeg velger å se det med datidens øyne.
Og om jeg ikke ser Herren når jeg løfter blikket og får kink i nakken av å stirre opp i hvelvet, så får jeg øye på Han når jeg senker blikket og ser ned.
Blankslitte steingulv der de troendes føtter har satt  spor, bønneskamler der stoppingen stikker ut gjennom stoffet, harde trebenker med fordypninger etter tusen bakender. Det var ikke myke seter og varme pledd man brukte pengene på.
Jeg vet at millioner av mine trosfeller og forgjengere har våget seg til å trå, knele og sitte her. Har slått seg for brystet og hvisket: Gud, vær meg synder nådig.


Minneord ved båren

Kjære venner.
Takk for at dere er her med oss.
Pappa er død. Et liv er over. Minnene lever videre.
Alle vi sitter her med minner, personlige minner og felles minner, forhåpentligvis mest gode minner. Dem skal vi ta vare på, dele med hverandre og takke for.
Pappa var den beste ektemann, en god far og svigerfar, en super og litt sprø farfar og soffafai, oldefar, bror og onkel.
Pappa kom fra det som het og heter små kår. I årene etter krigen var det ingen selvfølge at en arbeidersønn fra Ringshaug skulle få muligheten til å ta utdannelse. Det fikk han.
I talen som pappa holdt for sin far på hans 75 års dag gjorde han nummer av det, og takket sine foreldre for at de hadde trosset janteloven, spent inn livreimen og gitt sønnen den muligheten. Continue reading


Personlig hygiene

Personlig hygiene er nettopp det: personlig.

Jeg blir provosert når reklamene prøver å fortelle meg når, hvor, hvordan, hvor ofte og med hva jeg skal vaske meg, skylle meg og smøre meg inn.
Jeg tar mine råd fra leger og tannleger: hyppig håndvask, nitid sårstell, regelmessig tannpuss og -pirking og årlig tannlegekontroll. Det er min kroppspleie i et nøtteskall. Sporadisk hårvask og dusjing etter behov kommer i tillegg.
Manikyren tar Anna Dóra seg av, min negledame.

Mine utgifter til toalettprodukter er tilsvarende små. Jeg budsjetterer med en hundrings i måneden. Toppen. For å være helt ærlig sparer jeg penger på å snylte på de andre i familien. Når jeg går i dusjen, griper jeg den første og beste plastflasken som er for hånden, som noen andre har satt fra seg, og bruker den.
Etter at synet ble dårligere har det av og til gitt seg uforutsette utslag, som da jeg forleden oppdaget at jeg stod og vasket meg med hårbalsam. Jeg tok ikke skade av det. Tvert imot merket jeg at huden ble naturlig glansende, myk og føyelig. Akkurat som reklamen hadde lovet.

I morges lot jeg hårproduktet stå og grep i steden en irrgrønn flaske som bar det treffende navnet Irish Green. Når jeg pirte veldig med øynene mente jeg å kunne skimte at det stod Body Wash på flasken. Med én gang jeg åpnet den visste jeg at dette ikke var noe for meg. Denne var beregnet på menn, den hadde en maskulin duft.
En eller annen (Elizabeth Arden?) har indoktrinert nesen min til å godta at det finnes herre- og damesåper. WTF. Ved nærmere snusing kom jeg fram til at det var furunål det luktet. En frisk og god duft – men er den spesielt maskulin? Kaller den fram bildet av de dype furuskoger der menn er menn og går rundt i rutete tømmerhoggerskjorter med oppbrettete ermer og massive underarmer? Såpeproduksjon er en trilliardbusinnes så jeg går ut fra at det investeres mye i å forske på sånne ting …
Jeg nølte, men så kom jeg på at jeg hadde fått et steindyrt fotbadesalt en gang som luktet furunål – så det måtte likevel være ok for damer å vaske seg med furu, i alle fall opp til knærne.

Hudkremer og sminke er en historie for seg. Jeg får ikke taket på det og jeg er klar over at det er meg det er noe i veien med – at det er jeg som avviker fra normalen her.
Selv mine nærmeste venner fortviler og gir meg sminkekurs i bursdagsgave. Og jeg setter stor pris på det, kors på halsen. Nå er jeg over 60 år gammel og har ennå ikke kommet igang med leppestift og øyenskygge – jeg frykter at det kan være for sent ..
Men huden min er sunn og frisk, uten lyte, etter 60 års bruk. Jeg har en hud som reklamene evfemistisk kaller “moden”. Kanskje jeg til og med har havnet i kategorien “moden 2”.
Litt rynker her og der er ikke til å unngå men holder meg ikke våken om natten. At jeg er litt blass og kunne ha nytte av en smule farge i fjeset skal jeg være den første til å innrømme, men det står så langt nede på min prioriteringsliste at jeg kommer liksom aldri helt fram til det.

Sannsynligheten er stor for at jeg kommer til å tatovere meg før jeg begynner å sminke meg daglig. Sånn som det ser ut nå i alle fall.


Mjøsen i våre hjerter

Årets kusinetur gikk til Hedmarken. Den ble amputert, for vi manglet en kusine. Irene, som i hovedsak hadde planlagt hele greien, ble syk og måtte melde pass. Dette ble derfor mer en søster-/dattertur, men, men ..
Øystein og Kristjan ble med, ikke bare på kjøtt og flesk, men også på egg og bacon.

Vi pakket oss i to biler, og mor fordelte seg likelig mellom oss for å unngå søskenrivalisering Hun holdt stort sett fred i baksetet og var grei å ha med å gjøre.

Turen gikk over Filefjell til Hamar uten de store begivenhetene underveis. I Lærdal ble vi riktignok forsøkt praiet av en eldre dame på krykker som ville ha skyss til Gjøvik. Vi dysset ned nestekjærligheten og bad henne ryke og reise med bussen isteden. På Fagernes spiste vi en verre middag på Chen´s Beijing House.

I Hamar var det full sommer og et yrende liv på og ved Mjøsen. Vi ble tatt godt i mot av Stordalens medsammensvorne på Clarion hotel. De ansatte var påfallende imøtekommende og kveldsmaten var inkludert. Way to go! Kveldspromenade langs stranden avsluttet en lang dag.

Morgenen etter var i varmeste laget og ingen hadde solkrem, men vi utfordret skjebnen på soldekket på Skibladner som var mindre og holdt større fart enn jeg hadde sett for meg. Det var fint med damp og fløyte og skovler, hvitmaling og messing. Vi gikk fra Hamar 11.15 og seilte til Gjøvik, Moelv og Lillehammer der vi gikk i land.

Ferden var behagelig og utsikten fortreffelig. Bleikir akrar og slegin tun, som han sa, Gunnar fra Lidarende.
Et tallrikt reisefølge fra Tyrili var på utflukt, og når de ikke stod på fordekket og damprøykte eller sugde på kjærlighet, satt de på øvre dekk hos oss og ble opplyst av en lokalkjent deltaker. Jeg smuglyttet og fikk med meg mye interessant som ikke nødvendigvis var hentet fra den offisielle reisehåndboken. Høytaleranlegget ombord var heldigvis ødelagt, så vi ble spart for uønsket guiding på hedmarks og gebrokken engelsk.

Mellom Gjøvik og Moelv ble vi bespist i den mondene salongen. Trangt og lavt under taket, men gøy med hvite duker, blomsterdekor, parafinlysekroner i taket og uniformerte tjenere. Laks med poteter, agurksalat, sandefjorsmør, jordbær, fløte og bobler i glasset – mer sommerlig kan det ikke bli.
Vi sendte et Skibladnerkort til vår altfor fjerne slektning på rekonvalesens på Jeløy kurbad.

I Lillehammer gikk vi i land og Øystein orget skyss til jernbanestasjonen der det krydde av forventningsfulle speidere på veg mot Trondheim i full mundur.

Vi hentet bilene i Hamar og tok til Hoel gård på Nes, et sted det kan skrives mye om. Kristján og jeg ble innkvartert i den ikke helt ferdigstilte kårboligen som vertskapet skal trekke seg tilbake til med tiden.  Alt i huset var overdimensjonert, antakelig vanskelig å trappe ned for folk som har bodd på herregård hele sitt liv. Jeg rakk ikke opp til kjøkkenskapene, men hadde sansen for de gedigne gulv-til-tak vinduene vendt uhindret mot Mjøsa og Helgøya.
Morgenutsikten mot vannspeilet var uovertruffen og verdt å våkne til.

Frokosten var solid med varmt, nystekt brød bakt på hvete, rug, sirop, karve og ristete solsikkefrø. Kristján var på kjøkkenet hos den litauiske bakstekona og sjarmerte til seg oppskriften som var i Schønberg-Erkensk målestokk. Nå gjelder det å dividere, subtrahere og kokkelere.
Vi fikk omvisning i hovedhuset av bonden sjøl i kjeledress fra Felleskjøpet. Kompromissløst restaurert til moderne bruk. Ballsalen har vært mye brukt til politiske og økonomiske forhandlinger, sa han, bl.a. mellom FARC og columbianske myndigheter og i arbeidet med Osloavtalen i sin tid. Vi lyttet respektfullt og det var nummeret før jeg gjorde honnør.

Turen gikk videre.

Mor dro til Brumunddal for å besøke en eldgammel venninne fra 65 år tilbake. Det var som om vi hadde sett hverandre i går! kom hun gledesstrålende hjem igjen. Sånt kan skje ..

Imens gikk jeg fra konseptene i fabrikkutsalget til Ment på Fåberg. Født på Fåberg – ment for verden var konseptet jeg gikk til. Jeg hadde fått øye på en mugge i vinduet på Husfliden på Fagernes og falt som et tonn murstein. Kristján gav sitt tiende samtykke og satte opp en tapper mine, og vi stilte trippende utålmodige utenfor huset en halvtime før åpningstid. Det var vel helst jeg som trippet… Vi handlet frokostsett i Beite, ferdig med flue i suppen, Krum mugge og vase m.m. Vi fikk en Bestemor sukkertøyskål på kjøpet.

Været var wunderbart.

Jeg fortsatte til Bjerkebæk der jeg var eneste gjest og fikk privatomvisning i hus og hage og kunne spørre og grave usjenert. Guiden var en ung kvinne, jeg en litt eldre kvinne, og sammen diskuterte vi Undsets forfatterskap, konvertering og kvinnesyn. En inspirerende opplevelse. Jeg handlet med meg Torbjørg Ørjasæters biografi som jeg aldri har lest, og en bok med sidestilte sitater fra Undset og Bjørnson i ulike livsepoker.
De andre var kommet fra Brumunddal, Kristján hadde sjekket oss inn på Mølla og vi lunsjet på Egon. Øystein tok en hvil mens vi dro til Hett Glass blåseri og fabrikkutsalg for å handle, og så tilbake til Fåberg for mer keramikk.

Nedlastet returnerte vi til hvile og middag på Bryggeriet. Elgburger og diverse i friluft en nydelig sommerkveld som vi avsluttet på Toppen bar. Jeg prøvde en Espresso Martini for første gang; espresso – kahlúa – stolichnaya rystet med is. Perfekt punktum. Den må jeg trene på.

Siste dagen la vi avgårde mot vest, med blandete følelser etter å ha sjekket yr.no.

Vi hilste på Patrick, Solveig, Mikael og Ruth i Skåbu i forbifarten. De holdt på å legge nytt tak på stabburet, og Patrick så ut som en ulk med det flotte skjegget. Han kunne sittet modell for Krohg.

Himmelsk rømmegrøt på Bygdin, fjellmat innkjøpt på Bitibua, flere innkjøp hos Valdres sølvsmie og keramikkverksted (der de hadde stengt, men karen hadde glemt pipen sin og var kommet tilbake, åpnet for oss og viste seg å være en innbitt islandsvenn som trakk fram gamle fotografier av sine eskapader med jeep i straumtunge elver og ble perlevenn med Kristján på flekken), kaffe og vafler i Lærdal, medkjøpt pizza fra Svingen og hjem.

Astrid og Anita hadde vasket huset fint, en million e-poster ventet. I morgen avgjør jeg om jeg leser dem eller sletter dem …

Regnet kom. Jeg gikk til sengs.

Vi var alle enige om at det hadde vært en fin tur. Hva blir det neste?

Vi får strekke oss mot nye høyder.


John Irving: A Prayer for Owen Meany

downloadJohn Irving er og blir en av mine favoritter. Garps bok setter jeg høyest, men historien om Owen Meany er høyt oppe på listen.
Scenen er velkjent; en amerikansk småby på østkysten. Et fargerikt og bisarrt persongalleri. En ung gutt som vokser opp og formes av miljøet forteller sin historie. Denne gangen heter han John Wheelwright og er Owen Meanys beste venn. En bildungsroman heter det visst.

Og så det absurde elementet. I alle bøkene hans kommer det inn et absurd element. Her er det Owen Meanys livshistorie som går som en rød tråd gjennom fortellingen, på tvers av alle andres. Som en komét som følger sin egen bane i rommet og influerer de legemer den komme i kontakt med, for ikke å snakke om på kollisjonskurs med.

Handlingen finner sted på 50- og 60-tallet i hovedsak, og Vietnamkrigen fungerer som en person i romanen.

Owen Meany tror ikke på tilfeldigheter, og uten ironi går denne boken med på det premisset; alt har en hensikt. Når alle trådene samles til slutt, og vi får se hva som var hensikten med alle de merkelige tilfeldighetene, får vi en av litteraturens mest overraskende avslutninger.

John Wheelwright blir religiøs. Det er en logisk slutning hvis du mister troen på tilfeldigheter.