Lyse øyeblikk


Donna Tartt: The Goldfinch

the_goldfinch_donna_tartt_webÅrets Pulitzervinner.

En murstein av en bok på over 700 sider. Et massivt verk som det tok 11 år å skrive.

Skrevet av en kvinne om en mannlig hovedperson. En bildungs-roman, er det ikke det det heter. Hvordan blir man den man blir? Hva er det i gener og miljø, begivenheter, valg, tilfeldigheter som leder oss?

Theo Decker heter hovedpersonen som vi følger fra han er 13 år og opplever en katastrofe som merker han for livet.
Vi ser verden gjennom hans øyne, hører hvordan han resonnerer, ser hvilke valg han tar – noen ganger mot bedre vitende, og opplever konsekvensene.
Hans resonnement er av og til lett å gjennomskue og finne feil ved, og jeg får lyst til å rope: ikke gjør det! men det er han som bestemmer, ikke leseren.
Og nettopp dette spørsmålet: hva former vår liv – i hvilken grad er vi herrer over vår egen tilværelse – er bokens tema.

Boken ble en bestseller over natten, og er nå filmatisert og televisjonert og prisbelønnet så det holder.
Fortellerkunst på nivå med Dickens! sier noen. Et persongalleri som nærmer seg John Irving! sier jeg.

Andre kritikere tar avstand og debatten rundt boken og dens verdi som litteratur har tatt av og lever sitt eget liv.

James Wood in The New Yorker mener at boken burde katalogiseres som “en barnebok for voksne”. Den fantastiske handlingen, det heseblesende tempoet, den ungdommelige synsvinkelen … en barnsliggjøring av litteraturen. Dette er ikke seriøs, men fordummende litteratur. Vi har fått en verden der voksne går rundt og leser Harry Potter – sier han.
Jeg vet ikke helt om det er nedsettende for Tartt eller oppvurderende for Rowling?

Uten å kunne sette fingeren på det, vet jeg hva disse kritikerne mener. Det er noe i fortellerstilen som minner om Rowling. Den er underholdende. Språket er billedlig, og jeg finner mange gode bilder i den, ikke så mange klisjéer som noen vil ha det til.

Historien vil vise hvem som har rett. De som mener at en slik boks popularitet er begynnelsen på slutten for den litterære smak, eller de som mener at dette er noe folk kan lese med god samvittighet og i godt selskap.


Viet Thanh Nguyen: The Sympathizer

Nok en gang har Mr. Pulitzer ført meg til en spennende bok. Og en god bok, utrolig nok er det forfatterens debutroman. Er det mulig?

the-sympathizer-newDen er veldig annerledes. Skrevet av en mann om en mann. Jeg merker at jeg har lest for mange bøker om kvinner skrevet av kvinner de siste årene. Vanskelig å sette fingeren på hva det er, men det er en forskjell.

Jeg får altså synsvinkelen til en mann, og en mann i en svært spesiell situasjon.

Hovedpersonen er sør-vietnameser og lever i Saigon under borgerkrigen. Han er ansatt som assistent for de amerikanske styrkene, men er egentlig kommunist og spion for Viet Cong. Han lever et dobbeltliv og har amerikanernes fulle tillit.

Sammen med sine arbeidsgivere flykter han hals over hode fra Saigon i april 1975 og bosetter seg som immigrant i USA. Han fortsetter som agent og melder tilbake om eksilvietnameseres aktiviteter og planer.

Presset blir etterhvert for stort og han reiser tilbake til et Vietnam som er forandret for all tid – og ikke nødvendigvis i den retning han hadde sett for seg.

Så mange filmer og så mange romaner har jeg sett og lest om vietnamkrigen. De fleste (les: alle) sett gjennom øynene til vestlige og amerikanske soldater, politikere og utenforstående. Vietnameserne har vært statister i fortellingene.
Her får jeg historien til en vietnameser som sympatiserer med kommunistene, men som lever blant amerikanerne og kjenner deres situasjon og motivasjon inngående og har nære personlige forhold til dem.

Han er verdensmester i å se saker fra to sider og sympatisere med begge.
Han ser klart sin egen situasjon og har stor selvinnsikt, men etterhvert blir det for vanskelig å holde tungen rett i munnen. Slutten er ganske uventet – eller kanskje ikke. Det er kjent at revolusjonen spiser sine barn.

Boken er velskreven og endrer tempo og stemning utfra situasjonen. Beskrivelsen av den desperate flukten fra Saigon forteller det vi ikke kan se i de gamle videopptakene på TV, grafisk og grusom. Tilværelsen i USA som immigrant, den amerikanske overfloden og selvgodheten og innflytterens jakt på den amerikanske drømmen. Tragikomisk til tider. Oppholdet  i kommunistenes omskoleringsleir beskrives så det går kaldt nedover ryggen på en.


Frode Grytten: Menn som ingen treng

9da18fd8-3089-4b7f-83d6-12f576348b60Jeg liker å lese Frode Grytten. Språket er uanstrengt og upretensiøst, men klangfullt og presist. Det hverdagslige er presist skildret – det synes jeg kjennetegner Grytten. Dermed blir det hverdagslige satt under lupen og belyst til de grader! Og det opphører å være hverdagslig.

Boken er den tredje boken på rappen jeg har lest med mannlig hovedperson og forteller og tydelig maskulin synsvinkel.
Interessant.

Denne boken handler om menn som ingen trenger, som har mistet sin funksjon, sin rolle, sin status. Som er i utakt med omgivelsene, av ulike grunner. Det kan være personlige grunner, eller bunne i samfunnsendringer.
Kvinnerollen har endret seg radikalt det siste hundreåret. Mannsrollen også, men på hvilken måte?

Frode Grytten henviser til den fransk-jødiske filosofen Emmanuel Lévinas, som sa at for at et menneske skal være til å stole på, må det være ønsket. Menn som ingen har bruk for, blir farlige. For seg selv og andre.

I novellene møtte jeg menn som jeg vanligvis ikke ville støte på. Overgripere, drapsmenn, halliker, utenforstående.
Ingen har bruk for dem, de mister fotfestet, lar seg skyve ut av vegbanen og havner i grøften.

Er det det som skjer med menn som blir overflødige? Er det det som har skjedd med hvite menn i rustbeltet? Er de farlige?

Boken vekker ettertanke og tema er aktuelt og interessant. Jeg er ikke ferdig med denne novellesamlingen på langt nær.


Gene Wilder: Kiss me like a Stranger

51YT8wKJHkL._SL300_Jeg fikk nyheten om at Gene Wilder var gått bort. I en alder av 83 år. Tiden går så fort.
Mange ganger har jeg frydet meg over hans opptredener på filmlerretet.
Blazing Saddles og See no Evil, Hear no Evil – what can I say.

Til ære for mannen leste jeg denne boken. Den handler om “Love and Art” sier han selv. Han forteller intime detaljer fra sitt liv, om enkelthendelser og tilfeldigheter som fikk følger og ble retningsgivende i livet hans. En lavmælt og personlig fortelling. Ingen stor visdom, ingen sladderhistorier fra Hollywood, men det er ikke vanskelig å få sympati for fortelleren.


John Grisham: The Litigators

downloadJohn Grisham har skrevet bedre bøker enn denne.
Som vanlig er handlingen lagt til rettsalen og hovedpersonene advokater.
Denne gangen handler det om et par utjaskete blålysjegere, advokater som følger etter sykebiler og lusker rundt på legevakten for å finne klienter som vil søke om skadeerstatning.
De får uventet hjelp av en topputdannet advokat som har fått nok av kjøret i jobben sin hos et prestisjetungt globalt advokatfirma, brenner alle broer bak seg og melder seg på hos dem. Etterhvert får han taket på sin nye tilværelse og gjett om de plutselig får klørne i en stor erstatningssak som kan gi milliongevinst både til klienter og advokater.
Handlingen fenger ikke. Boken er velskreven, det er ikke noe å si på håndtverket til Grisham, men dette er ikke en thriller. Boken gir et lite flatterende, men interessant innblikk i en kynisk verden der jurister slåss om beina som kjøtere.

Jeg leste den ut. Men leser den neppe igjen.


Paul Kalanithi: When Breath becomes Air

9781847923677En døende manns refleksjoner.
Det er nærmest blitt en trend har jeg inntrykk av, at døende mennesker skriver sine blogger og deler sine lidelser. Jeg har ikke helt sansen, for å være ærlig. Jeg synes det sporer litt av når jeg hører utsagn som: hun tapte kampen mot kreften …
Nei, tenker jeg da. Hun tapte kampen mot døden. Den lar seg ikke vinne.
At et menneske dør er den absolutt minst oppsiktsvekkende nyhet du kan komme med. Det eneste sikre i verden er at vi skal dø.
Den fåfenge kampen mot døden er ikke tema i denne boken, den handler om kampen for og vitsen med livet.

Kalanithi er en særdeles talentfull og vellykket og tidlig moden mann. Han søker meningen med livet, og utdanner seg i litteratur og filosofi for å finne den. Det blir litt for abstrakt for den godeste Kalanithi, som omskolerer seg til nervekirurg – brain surgeon, rett og slett – og blir en av de mest ettertraktede unge spesialister på sitt felt i USA (les: verden). Han har knapt et år igjen av plikttjenesten og professorater ved Stanford og andre prestisjetunge universitet står i kø og venter på han når han blir syk og får diagnosen uhelbredelig kreft. Han er 34 år gammel. Nedtur.

Nå haster det plutselig med å finne meningen med livet.
Med sin uvanlige bakgrunn fra litteratur- og språkvitenskap, filosofi og medisin har han et solid utgangspunkt til å hanskes med den hverdagslige, almennmenneskelige virkelighet:

Han vet at han skal dø. Det vet jeg også at jeg skal.
Han vet ikke når. Det vet ikke jeg heller.
Det kan bli om to uker, to måneder eller to år. Det gjelder oss alle.
Han kan glemme å tenke 10 år fram i tid – den muligheten har vi andre. Bortsett fra det, er vi i samme båt.
Hvordan gjør vi våre valg utfra den prognosen?

Mr. Kalanithi gjør sine valg for åpen scene i boken. Han velger bl.a. å fortsette i jobben sin etter beste evne. En kollega spør bebreidende: Burde ikke du bruke mer tid sammen med familien din? (underforstått: siden du snart skal dø). Svaret gir seg selv: Burde ikke DU?.

Boken ble gitt ut postumt, han levde bare 18 måneder etter diagnosen. Den er helt usentimental, morsom, klok og velskrevet. Dette er ikke en bok du er ferdig med når du legger den fra deg. Den lever nemlig videre.

snoopyDen handler ikke om en mann som kjemper mot døden, men som streber for å leve til han dør.
Som Snoopy sier: (En dag skal vi alle dø) , men alle  andre dager skal vi det ikke.


Jennifer Egan: A Visit from the Goon Squad

imagesEn illevarslende tittel på en bok jeg kjøpte for lenge siden. Etter anbefaling fra Mr. Pulitzer som gav den pris i 2011. Jeg har gjort flere forsøk på å få lest den, for så å miste tråden, men nå var det ferie og mange bed som skulle lukes og marker som skulle slåes og greit å ha en lydbok på øret.

Boken har 13 kapitler. Den beveger seg rundt i USA med avstikkere til Afrika og et ikke-navngitt diktatur som kan være i Afrika eller kanskje Sør-Amerika (?) i perioden 1960 – 2050 (ca). Hvert kapittel er en selvstendig historie, nærmest en novelle. Hvert kapittel har sin egen form og sjanger, tone og fortellerstemme. Jeg skvatt litt hver gang det kom et kapittelskifte, og måtte gire opp eller ned og orientere meg på nytt i terrenget. Kapitlene henger sammen likevel, det er til en viss grad det samme persongalleriet som går igjen. En person som vi såvidt får et lite forbifartglimt av i ett kapittel blir hovedpersonen i det neste. Eller omvendt, for kapitlene er ikke i kronologisk rekkefølge. Den voksne forbifartspersonen kan komme på banen igjen som barn fire kapitler senere. Høres litt slitsomt ut, men litt etter litt danner det seg et helhetsbilde og en erkjennelse av at vi alle er en del av hverandres liv. Tilværelsen består av millioner av sammenvevde livstråder i en vev som det er umulig å oppdage uten å kunne ta noen skritt tilbake og betrakte helheten i et større perspektiv.

Med min egen 60-årsdag like om hjørnet har jeg tatt noen skritt tilbake og er opptatt med å finne trådene i min egen livsvev. Derfor fanget boken min interesse og fasinasjon.
Den frister til gjenlesing fordi jeg fikk lyst til å trekke ut enkelttråder og se på hver person for seg.
Men er det egentlig mulig? Eksisterer vi uavhengige av hverandre? Er det ikke som en del av veven at tråden har sin verdi?

En fasinerende og velskrevet bok. Marcel Proust meets The Sopranos, det er de to inspirasjonskildene ifølge forfatteren selv. Den var en fryd å lese. Språket er en nytelse og Egan modulerer sømløst  fra ungdomssjargong til mediaspråk til musikals fagterminologi.
Lettlest, men krevende. Den forutsetter og fortjener konsentrert lesning. Absolutt å anbefale.

Tittelen forblir meg dog en gåte. “Bølle på døra” heter den i norsk oversettelse av Kyrre Haugen Bakke, utgitt på Oktober forlag.
En av personene gir replikken: “Time’s a goon, right? You gonna let that goon push you around?”
Kanskje det ligger noe der? Vi lever i og blir manipulert av tiden …. eller?


Nora Roberts: The Witness

Hva tenkte jeg på da jeg falt for dette salgstricket:

12716613Daughter of a controlling mother, Elizabeth finally let loose one night, drinking at a nightclub and allowing a strange man’s seductive Russian accent lure her to a house on Lake Shore Drive. The events that followed changed her life forever.

Twelve years later, the woman known as Abigail Lowery lives on the outskirts of a small town in the Ozarks. A freelance programmer, she designs sophisticated security systems — and supplements her own security with a fierce dog and an assortment of firearms. She keeps to herself, saying little, revealing nothing. But Abigail’s reserve only intrigues police chief Brooks Gleason. Her logical mind, her secretive nature, and her unromantic viewpoints leave him fascinated but frustrated. He suspects that Abigail needs protection from something — and that her elaborate defenses hide a story that must be revealed.

With a quirky, unforgettable heroine and a pulse-pounding plotline, Nora Roberts presents a riveting new read that cements her place as today’s most reliably entertaining thriller — and will leave people hungering for more.

Aldri mer. Aldri mer. Sky den som pesten – den er akkurat så på jordet som reklamen antyder.


Rachel Joyce: The Unlikely Pilgrimage of Harold Fry

imagesJeg hørte denne som lydbok. Lest av Jim Broadbent, som skapt til oppgaven.

Harold Fry begir seg ut på vandring bort fra det kjente og hverdagslige, en vandring i takt med sin egen indre motivasjon og behov – upåvirket av omgivelsene og andres mening. Han følger sin egen indre stemme. Vekker assosiasjoner til Forest Gump og hans løpeturer. Og til John Bunyan.

En ganske underlig bok som må leses som en allegori. Jeg begynte på den med litt skepsis, men ble fanget. Den vakte mange tanker og refleksjoner om mennesket og tiden vi lever i. Det ble mange anledninger til å nikke gjenkjennende og både smile og sukke. Enkelt og upretensiøst vakkert språk fremført av Broadbent var en nytelse å høre på.

 


Harry Markopolos: No One Would Listen

51Ylmzu-UjL._SX301_BO1,204,203,200_No One Would Listen: A True Financial Thriller

En moderne utgave av Keiserens nye klær.

Noen ganger overgår virkeligheten fantasien. Noen historier er for utrolige til å være sanne, og noen sanne historier er ikke til å tro.

Historien om hvordan Bernie Madoff svindlet $64.8 billioner ut av kunder over hele verden, ble dømt til 150 år i fengsel og $170 billioner i erstatning er en sånn historie. Hvordan er det mulig?!

Harry Markopolos luktet lunten tidlig på 90-tallet og sendte flere advarsler og bekymringsmeldinger til SEC, det amerikanske kontrollorganet som skulle sikre markedets sunnhet. Ingen ville høre på han, og hadde ikke krakket i 2008 satt en stopper for den, er det ikke godt å vite hvor lenge svindelen hadde kunnet pågå.

Denne boken er Markopolos egen beretning om hvordan det tok han 5 minutter å skjønne at det var noe muffens på gang, 3 timer å finne ut hva det var, et par måneder å samle sterke beviser og nesten 10 år på å få gehør for argumentene sine.

Boken leses som en thriller, og hadde det ikke vært fordi man vet at det er sant, ville den virket overdreven. Det er lett å bli fascinert og revet med, på samme måte som man kan bli fascinert og trukket inn i å se på en brann, en bilulykke eller en annen katastrofe. En gåsehudopplevelse.

Markopolos bruker boken til å slakte SEC og ta personlig revansje for alle de kalde skuldrene han møtte i årenes løp. Skadefryden skinner gjennom i litt for stor grad på slutten. Men han har jo faktisk dekning for kritikken sin – og han fikk det siste ordet.