Lyse øyeblikk


Tsarens kurér

 

Jeg elsker å lese og jeg begynte tidlig.
Jeg husker ennå den første boken jeg leste selv. Den var liten og avlang og het Trollet og nøkkelhullet. Den handlet om et fantete troll og var veldig spennende.
Dermed var jeg i gang og jeg tror jeg kan si med hånden på hjertet at det ikke har gått en dag siden uten at jeg har hatt en bok i hånden, eller i det minste FOR hånden.
Det er en så selvfølgelig del av hverdagen at jeg ikke kan forestille meg hvordan det er å leve uten bøker.

Det kunne vært artig å vite omtrent hvor mange bøker jeg har lest i løpet av de siste seksti årene. Noen har jeg til og med lest omigjen og omigjen. Noen hadde jeg lyst til å lese i utgangspunktet, noen var jeg nødt til å lese av ulike årsaker, noen fikk jeg anbefalt eller i gave og noen snublet jeg over av en tilfeldighet.
Noen har etterlatt dype spor, hendelser, personer, setninger eller ord og vendinger sitter igjen i hukommelsen. Andre ikke så mye. Noen ganger har jeg opplevd å være kommet til side 220 i en bok før det går opp for meg at oi, denne har jeg visst lest før!

Continue reading


Bob Woodward: The last of the President´s men

Nixon gikk av i 1974.
Denne boken kom ut 2015. Ennå, mer enn førti år senere, er det plass til flere biter i puslespillet.
Alexander Butterfield spilte en nøkkelrolle i Watergatesaken. Hans vitnemål var det som satte kroken på døren for presidenten.
Hans historie er ikke blitt fortalt før, men nå har altså Bob Woodward jobbet seg fram til han. Den siste av presidentens menn.
Woodward skriver som vanlig glimrende og stoffet kjennes ikke uaktuelt. Det er interessant å få enda en ny synsvinkel på Nixon, detaljer som fyller ut i bildet.
Butterfield slutter seg til Haldemans beskrivelse av han; “weird”


John Grisham: The Guardians

Nok en thriller fra Grisham, med tydelig spark mot det amerikanske rettssystemet.
Det handler nok en gang om justismord. Innsatte som er uskyldig dømt for å være svarte, fattige eller bare på feil plass til feil tid.
Helten er Cullen Post, en advokat/pastor som driver en organisasjon The Guardian Ministries som jobber for å få frikjent uskyldig dømte. Vi følger med et par saker, bl.a. en gammel mordsak der de virkelige morderne har alt å tape på at saken blir tatt opp på nytt og gjør sitt beste for å forhindre det.
Boken er som vanlig velskrevet og lettlest og jeg sitter igjen med en enda dypere forundring over det amerikanske samfunnet der de mest nødvendige samfunnsoppgaver er avhengige av veldedige gaver.
Jeg er en privilegert skattebetaler og skjønner ganske enkelt ikke tankegangen


Ágúst Kristján Steinarsson: Riddarar hringavitleysunnar

Jeg havnet borti denne ved en tilfeldighet og lyttet til den som lydbok mens jeg gjorde husarbeid.
Dette var ikke underholdende tidtrøyte, men en dypt personlig fortelling som gjorde inntrykk.
Ágúst gir detaljert og hårreisende innblikk i selvopplevd sykdom, både fysisk og psykisk. Beskrivelsene av stoma-operasjonen, av schizofrenisk virkelighetsoppfatning og manikerens overmot fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på meg.
Hatten av for forfatteren og alle andre som lever med og på tross av kroniske sykdommer.


Sigríður Hagalín Björnsdóttir: Eyland

Jeg er altfor lite flink til å lese islandsk litteratur.
Etter anbefaling fra Dagný tok jeg denne for meg som karantenelektyre.
Det var egentlig ikke noe heldig valg. Den handler nemlig om et postapokalyptisk Island.
Hva skjer med land og folk helt avskåret fra omverdenen, når alle lover og regler mister sin mening og alt handler om det neste måltidet.
Landet er ikke selvforsynt og kan ikke overleve. Penicillin er ikke å få. Vi er tilbake til den mørke middelalder.
Boken er godt skrevet og lett å lese.
Handlingsforløpet blir godt nok beskrevet til at man kan kjøpe det selv om det høres fantastisk og utrolig ut. Og samfunnsforfallet går litt for hurtig for seg, synes jeg.
Men så kan man jo bare se rundt seg på en verden i pandemisk krise.
Virkeligheten overgår fantasien.
Kanskje er det nettopp i pandemitider man skal lese apokalyptiske tekster.
Hvordan kan vi sikre matforsyning og nødvendig medisin?


Arnaldur Indriðason: Stúlkan hjá brúnni

Da fikk jeg lest en bok denne julen også. En islandsk bestselger. Av den islandske bestselgeren Arnaldur Indriðason. Han kommer med minst én bok hvert år, gjerne tidsnok til jul, og selger godt. Han blir regelmessig oversatt til mange språk og er en internasjonalt anerkjent krimforfatter.

Denne boken er i kjent stil og har flere tilknytningspunkter til tidligere bøker selv om den er et selvstendig verk. Hovedpersonen, Konráð, er en pensjonert politimann som vikles ufrivillig inn i noe som ser ut som et tragisk overdosedødsfall. Samtidig får vi uforklarte glimt tilbake til hendelser som foregikk da Konráð var guttunge. Etterhvert skjønner vi at alle de ulike hendelsene i nåtid og fortid henger sammen på et vis og etterhvert som detaljene faller på plass ser vi en sammenhengende tragedie der fedrenes synder går igjen i generasjoner. Mishandling og misbruk, fortielse og feighet, fattigdom og rusmisbruk er tema.

Boken er velskrevet og velkomponert. Spenningen bygger seg gradvis og troverdig opp. Den er som vanlig umiskjennelig islandsk med innslag av spiritisme og slektskunnskap. Lopapeysur, hafragrautur og súrt slátur.


John Grisham: The Confession

imagesEnda en bra Grisham-bok.
Han er en mester i å holde oppe spenning, han skriver sånne bøker som det er vanskelig å legge fra seg. En kunst.
Ekstra godt gjort er det at spenningen ofte dreier seg om juridiske spissfindigheter og finesser. Han er rettssalens krimforfatter.

Også denne gangen. Boken handler om opptakten til og gjennomføringen av et justismord. En ung, svart mann skal henrettes med giftsprøyte om et par dager. Forberedelsene pågår for fullt.
Vi vet at han er uskyldig dømt og at den rette morderen har meldt seg, og så blir det et kappløp med tiden om hvorvidt de klarer å overbevise myndighetene om å utsette avrettelsen. Spoiler alert: det klarer de ikke.

Game over, trodde jeg, men på dette tidspunkt er boken bare halvferdig og det viser seg at justismordet ikke var hovedsaken i romanen likevel. Dette er nemlig  ikke en egentlig kriminalroman. Boken er mer et kampskrift mot dødsstraff. Tonen blir etterhvert mer og mer polemisk og systemets feil og mangler blir trukket fram i lyset og får som fortjent. Handlingen fungerer bare som illustrasjon for et tydelig uttrykt poeng.

Jeg er selv mot dødsstraff. Jeg kan ikke forstå logikken.
Den eneste vitsen jeg har kunnet se med å kverke langtidsfanger straks er å spare det offentlige for utgiftene med å holde dem i live i årevis. Ikke at det er et poeng som jeg er villig til å forsvare!! Men selv det poenget avviser Grisham og påstår at utgiftene som det offentlige har med rettssaker og ankesaker osv i forbindelse med dødsdømte fanger langt overgår utgiftene med fengselsopphold. Så dét så.

Boken er velskrevet og leservennlig. Hvis du kjenner noen som er tilhenger av dødsstraff kan denne boken være en idé til julegave.


Ketil Bjørnstad: Sytti-tallet

Jeg har lest bok nummer to i den monumentale selvbiografiske serien Verden som var min. Den handler om Syttitallet som var mulighetenes og de åpne vegers tiår på så mange måter.

Dette er en bok om Valgets kval. Valgenes tiår.

Bjørnstad fortsetter der han slapp på Seksti-tallet, i lett, flanerende stil, med treffende og variert ordbruk. Masse avvæpnende humor og selvironi. Boken er i overkant lang. I overkant detaljert. Vi trenger ikke 800 sider og åtte eksempler for å underbygge hvert poeng. Komposisjonen er tredelt som før.

For det første får vi et innblikk i en ung manns ytre og indre liv. Forfatteren klarer på beundringsverdig måte å være tilstede i perioden, unngår å ta på seg etterpåklokskapsbrillene.
Det er en ærlig bok og vi ser en ung mann som er plaget av valgets kval og som second-gjetter seg selv hele vegen med en nevrotisk selvopptatthet som nærmer seg det Woody-Allenske. Har dette inngående selvstudiet noe med antroposofi å gjøre? Likevel må han ha hatt en veldimensjonert porsjon selvtillit for å gjennomføre sine prosjekter, han går på med dødsforakt.
På syttitallet vanket Bjørnstad i kulturnobilitetens kretser i hovedstaden og ramser opp personer og anledninger så det holder. Det virker på meg som litt påtatt name-dropping. Noen anekdoter er det dog interessant å få høre, om Paus, Lindfors, Bye og Saabye. Jeg hadde glemt for en avgjørende posisjon NRK hadde i kulturlivet den gangen, på godt og vondt. En form for statsdrevet sensur.

For det andre får vi et gjensyn med Watergate og andre historiske begivenheter i perioden.

Jeg kjenner meg igjen i det hele, selv om jeg ikke var gammel nok til å delta i folkeavstemmingen. Jeg var til stede da han presenterte Leve Patagonia på Nordens hus i Reykjavik og kjente godt Þórdís Þórleifsdóttir som han forteller om. Jeg studerte ved UiB med bl.a. Georg Johannesen som skulle forelese om Wergeland, men snakket mest om Georg Johannesen.  Jeg satt i elevrådet på Ulrikke Pihls pikeskole i noen år og husker vel godt at vi ble infiltrert av AKP (m-l)s utsendinger. Det ene året satt vi og forfattet brev til skolen ledelse og forlangte bedre do-papir. Straks! (Toalettene var forsynte med en slags glanspapir som vi måtte gni lenge mellom hendene for at det skulle bli mykt nok til å absorbere en TÅRE!)
Det neste året sendte vi fra oss åpne brev til Norges og (om jeg ikke husker feil) USAs regjeringer og forlangte umiddelbar endring i utenrikspolitikken og krigshandlingene i Vietnam.

“LA ELVA LEVE!” But, of course.
Og det var viktig å uttrykke seg i riktig språkform for å vise solidaritet med proletariatet og urbefolkningen.
A-formene hadde sin glanstid. Ekstra krevende for bergensere – jeg husker ennå plakaten ved inngangen til Nygårdsparken: LA PARKA LEVE!

Ja, det var tider det.
Store saker, store valg, store spørsmål, stort engasjement, store sannheter og store ord.

For det tredje får vi en voksens manns tilbakeblikk anno 2016.

Om det som ble og det som ikke ble. Det som kunne ha blitt, eller kanskje aldri var liv laga.

Mange valg ble tatt på sytti-tallet, politiske og personlige. Konsekvensene lever vi med i dag.

En lesverdig, men litt for lang, bok.

Terningkast? Nei, les selv!


Bob Woodward: Fear

Jeg må innrømme at jeg har blitt grepet av Donald Trump.
Jeg har ingenting til overs for han, verken som person eller som president, men det scenariet som nå utspiller seg i amerikansk politikk, det spektakulære spetakkelet, er jeg blitt oppslukt av.
Hvordan kunne dette skje? Man må jo spørre seg.
Hvor ligger hunden begravet? I hvor stor grad kan populismen og isolasjonismen i USA forbindes med lignende trender i Europa?
Og så er det jo framtoningen selv, The Donald, som trosser enhver beskrivelse. Å følge med på utspillene fra Det Hvite Hus er mer spennende en både House of Cards og Game of Thrones. Tilsammen.

Jeg har lest tre bøker om fenomenet Trump i sommer,
Rick Wilson; Everything Trump Touches Dies.
Jóhn R O´Donnell: Trumped
Michael Wolff: Fire and Fury

For å få perspektiv leste jeg omigjen Bernstein, Woodward: All the Presidents Men og The Final Days

Inntrykket jeg sitter igjen med er “sobering” som det heter over der.

John O´Donnells bok kom ut i 1991, lenge før hovedpersonen ble presidentkandidat. O´Donnell var  tidligere ansatt i Trumps casinobusiness og gir en detaljert beskrivelse av en vankunnig og kynisk eier som har null peiling på bransjen, liten oversikt over finansene og manglende lederegenskaper. Boken er skrevet av en “disgruntled employee” som Sarah Sanders sier og må taes med en klype salt, men får det likevel til å gå kaldt nedover ryggen på meg. Forfatteren konkluderer med at Trump har en patologisk mangel på empati og selvinnsikt.

Michael Wolff: Fire and Fury kom ut i fjor med et brak, og ble selvfølgelig også møtt med store ord fra podiet til Sarah Sanders. Ifølge forfatteren selv bygger boken på intervjuer med en rekke personer på innsiden av Huset, og selv sier Wolff at han nærmest var en flue på veggen der inne i månedsvis. Boken gir kronisk hakeslepp. For å sitere Sean Spicer: You cannot make this shit up!

Rick Wilsons bok er underholdende og tankevekkende og svært eksplisitt. Han er republikaner og har jobbet som politisk strategiker og mediakonsulent for partiet i årevis. Han kjenner bransjen fra innsiden og vet hva som skjer bak kulissene. Han kjenner alle aktørenes gode og mindre gode sider og legger ikke fingrene imellom i sin vurdering, enten det gjelder republikanere eller demokrater. Eller Trump. Alle får så ørene flagrer. Og det er mye tankevekkende i det han sier. Mediamannen har dessuten ordet i sin makt og kunne hatt en karriere som stand-up komiker.

Og så kom endelig den etterlengtede nye boken til Bob Woodward: Fear.
Og bekrefter alle bange anelser og vel så det. Bare coveret. Han ser jo ut som ondemannen sjøl.


Ward, Jesmyn: Sing, Undburied, Sing

Jesmyn Ward mottok 2017 MacArthur “Genius Grant” og er altså offisielt genierklært. Boken “Sing, Unburied, Sing” vant USA National Book Award 2017 og jeg tenkte jeg skulle kjøpe den og lese. En ung, svart kvinne skriver en best-seller.

Historien foregår på landsbygda i Mississippi post-Kathrina. Hovedpersonen er Jojo, en 12 årig svart gutt som vokser opp i fattigdom og håpløshet hos sine besteforeldre. Mormor er dødssyk av kreft og står ikke opp av sengen i løpet av boken. Morfar er tidligere straffange som dyrker jorden og holder griser og geiter for å brøfø familien. Mor er uberegnelig og meth-avhengig. Far sitter inne. Og så er det en treårig søster. Kayla.

Første kapittel er minneverdig og setter tonen. Jojo, bare barnet, får et sterkt møte med voksenverden når han må bli med morfar ut i natten for å slakte og partere en geit. Han lærer om liv og død, om hva man må gjøre for å overleve, om livets grusomhet og livets gang. Og om morfars støtte.

Farmor ligger for døden, men hun har også lært fra seg litt om overlevelseskunst. Urtemedisin og kjerringråd og svartekunster. Vi får innblikk i generasjoners måter å takle en tøff tilværelse på. Helt tilbake til slavetiden.

Farmor har evnen til å se det usynlige, og det ser ut til at flere i familien har arvet den. På den måten får vi kontakt med fortiden – de døde lever og deltar i handlingen. Richie, en ung svart gutt som levde et tragisk liv med en tragisk utgang, en onkel som ble drept av hvite naboer i en “jaktulykkke”. Ward stapper flere generasjoner og tidsepoker inn i historien på en ganske fiffig måte.

Romanen er en dannelsesroman over flere generasjoner. Den handler om fattigdom og rase, kriminalitet og misbruk, håp og kjærlighet. Og håpløshet.

Jojo er født inn i håpløse forhold. Kayla også.
Likevel ser vi at han er en oppegående og evnerik gutt og vi ønsker av hjertet at han skal få en sjanse til å leve opp og bli til noe.

Mange unge svarte amerikanere klamrer seg til det samme håpet, leser vi i statistikkene i 2018.