Lyse øyeblikk


John Grisham: The Confession

imagesEnda en bra Grisham-bok.
Han er en mester i å holde oppe spenning, han skriver sånne bøker som det er vanskelig å legge fra seg. En kunst.
Ekstra godt gjort er det at spenningen ofte dreier seg om juridiske spissfindigheter og finesser. Han er rettssalens krimforfatter.

Også denne gangen. Boken handler om opptakten til og gjennomføringen av et justismord. En ung, svart mann skal henrettes med giftsprøyte om et par dager. Forberedelsene pågår for fullt.
Vi vet at han er uskyldig dømt og at den rette morderen har meldt seg, og så blir det et kappløp med tiden om hvorvidt de klarer å overbevise myndighetene om å utsette avrettelsen. Spoiler alert: det klarer de ikke.

Game over, trodde jeg, men på dette tidspunkt er boken bare halvferdig og det viser seg at justismordet ikke var hovedsaken i romanen likevel. Dette er nemlig  ikke en egentlig kriminalroman. Boken er mer et kampskrift mot dødsstraff. Tonen blir etterhvert mer og mer polemisk og systemets feil og mangler blir trukket fram i lyset og får som fortjent. Handlingen fungerer bare som illustrasjon for et tydelig uttrykt poeng.

Jeg er selv mot dødsstraff. Jeg kan ikke forstå logikken.
Den eneste vitsen jeg har kunnet se med å kverke langtidsfanger straks er å spare det offentlige for utgiftene med å holde dem i live i årevis. Ikke at det er et poeng som jeg er villig til å forsvare!! Men selv det poenget avviser Grisham og påstår at utgiftene som det offentlige har med rettssaker og ankesaker osv i forbindelse med dødsdømte fanger langt overgår utgiftene med fengselsopphold. Så dét så.

Boken er velskrevet og leservennlig. Hvis du kjenner noen som er tilhenger av dødsstraff kan denne boken være en idé til julegave.


Ketil Bjørnstad: Sytti-tallet

Jeg har lest bok nummer to i den monumentale selvbiografiske serien Verden som var min. Den handler om Syttitallet som var mulighetenes og de åpne vegers tiår på så mange måter.

Dette er en bok om Valgets kval. Valgenes tiår.

Bjørnstad fortsetter der han slapp på Seksti-tallet, i lett, flanerende stil, med treffende og variert ordbruk. Masse avvæpnende humor og selvironi. Boken er i overkant lang. I overkant detaljert. Vi trenger ikke 800 sider og åtte eksempler for å underbygge hvert poeng. Komposisjonen er tredelt som før.

For det første får vi et innblikk i en ung manns ytre og indre liv. Forfatteren klarer på beundringsverdig måte å være tilstede i perioden, unngår å ta på seg etterpåklokskapsbrillene.
Det er en ærlig bok og vi ser en ung mann som er plaget av valgets kval og som second-gjetter seg selv hele vegen med en nevrotisk selvopptatthet som nærmer seg det Woody-Allenske. Har dette inngående selvstudiet noe med antroposofi å gjøre? Likevel må han ha hatt en veldimensjonert porsjon selvtillit for å gjennomføre sine prosjekter, han går på med dødsforakt.
På syttitallet vanket Bjørnstad i kulturnobilitetens kretser i hovedstaden og ramser opp personer og anledninger så det holder. Det virker på meg som litt påtatt name-dropping. Noen anekdoter er det dog interessant å få høre, om Paus, Lindfors, Bye og Saabye. Jeg hadde glemt for en avgjørende posisjon NRK hadde i kulturlivet den gangen, på godt og vondt. En form for statsdrevet sensur.

For det andre får vi et gjensyn med Watergate og andre historiske begivenheter i perioden.

Jeg kjenner meg igjen i det hele, selv om jeg ikke var gammel nok til å delta i folkeavstemmingen. Jeg var til stede da han presenterte Leve Patagonia på Nordens hus i Reykjavik og kjente godt Þórdís Þórleifsdóttir som han forteller om. Jeg studerte ved UiB med bl.a. Georg Johannesen som skulle forelese om Wergeland, men snakket mest om Georg Johannesen.  Jeg satt i elevrådet på Ulrikke Pihls pikeskole i noen år og husker vel godt at vi ble infiltrert av AKP (m-l)s utsendinger. Det ene året satt vi og forfattet brev til skolen ledelse og forlangte bedre do-papir. Straks! (Toalettene var forsynte med en slags glanspapir som vi måtte gni lenge mellom hendene for at det skulle bli mykt nok til å absorbere en TÅRE!)
Det neste året sendte vi fra oss åpne brev til Norges og (om jeg ikke husker feil) USAs regjeringer og forlangte umiddelbar endring i utenrikspolitikken og krigshandlingene i Vietnam.

“LA ELVA LEVE!” But, of course.
Og det var viktig å uttrykke seg i riktig språkform for å vise solidaritet med proletariatet og urbefolkningen.
A-formene hadde sin glanstid. Ekstra krevende for bergensere – jeg husker ennå plakaten ved inngangen til Nygårdsparken: LA PARKA LEVE!

Ja, det var tider det.
Store saker, store valg, store spørsmål, stort engasjement, store sannheter og store ord.

For det tredje får vi en voksens manns tilbakeblikk anno 2016.

Om det som ble og det som ikke ble. Det som kunne ha blitt, eller kanskje aldri var liv laga.

Mange valg ble tatt på sytti-tallet, politiske og personlige. Konsekvensene lever vi med i dag.

En lesverdig, men litt for lang, bok.

Terningkast? Nei, les selv!


Bob Woodward: Fear

Jeg må innrømme at jeg har blitt grepet av Donald Trump.
Jeg har ingenting til overs for han, verken som person eller som president, men det scenariet som nå utspiller seg i amerikansk politikk, det spektakulære spetakkelet, er jeg blitt oppslukt av.
Hvordan kunne dette skje? Man må jo spørre seg.
Hvor ligger hunden begravet? I hvor stor grad kan populismen og isolasjonismen i USA forbindes med lignende trender i Europa?
Og så er det jo framtoningen selv, The Donald, som trosser enhver beskrivelse. Å følge med på utspillene fra Det Hvite Hus er mer spennende en både House of Cards og Game of Thrones. Tilsammen.

Jeg har lest tre bøker om fenomenet Trump i sommer,
Rick Wilson; Everything Trump Touches Dies.
Jóhn R O´Donnell: Trumped
Michael Wolff: Fire and Fury

For å få perspektiv leste jeg omigjen Bernstein, Woodward: All the Presidents Men og The Final Days

Inntrykket jeg sitter igjen med er “sobering” som det heter over der.

John O´Donnells bok kom ut i 1991, lenge før hovedpersonen ble presidentkandidat. O´Donnell var  tidligere ansatt i Trumps casinobusiness og gir en detaljert beskrivelse av en vankunnig og kynisk eier som har null peiling på bransjen, liten oversikt over finansene og manglende lederegenskaper. Boken er skrevet av en “disgruntled employee” som Sarah Sanders sier og må taes med en klype salt, men får det likevel til å gå kaldt nedover ryggen på meg. Forfatteren konkluderer med at Trump har en patologisk mangel på empati og selvinnsikt.

Michael Wolff: Fire and Fury kom ut i fjor med et brak, og ble selvfølgelig også møtt med store ord fra podiet til Sarah Sanders. Ifølge forfatteren selv bygger boken på intervjuer med en rekke personer på innsiden av Huset, og selv sier Wolff at han nærmest var en flue på veggen der inne i månedsvis. Boken gir kronisk hakeslepp. For å sitere Sean Spicer: You cannot make this shit up!

Rick Wilsons bok er underholdende og tankevekkende og svært eksplisitt. Han er republikaner og har jobbet som politisk strategiker og mediakonsulent for partiet i årevis. Han kjenner bransjen fra innsiden og vet hva som skjer bak kulissene. Han kjenner alle aktørenes gode og mindre gode sider og legger ikke fingrene imellom i sin vurdering, enten det gjelder republikanere eller demokrater. Eller Trump. Alle får så ørene flagrer. Og det er mye tankevekkende i det han sier. Mediamannen har dessuten ordet i sin makt og kunne hatt en karriere som stand-up komiker.

Og så kom endelig den etterlengtede nye boken til Bob Woodward: Fear.
Og bekrefter alle bange anelser og vel så det. Bare coveret. Han ser jo ut som ondemannen sjøl.


Ward, Jesmyn: Sing, Undburied, Sing

Jesmyn Ward mottok 2017 MacArthur “Genius Grant” og er altså offisielt genierklært. Boken “Sing, Unburied, Sing” vant USA National Book Award 2017 og jeg tenkte jeg skulle kjøpe den og lese. En ung, svart kvinne skriver en best-seller.

Historien foregår på landsbygda i Mississippi post-Kathrina. Hovedpersonen er Jojo, en 12 årig svart gutt som vokser opp i fattigdom og håpløshet hos sine besteforeldre. Mormor er dødssyk av kreft og står ikke opp av sengen i løpet av boken. Morfar er tidligere straffange som dyrker jorden og holder griser og geiter for å brøfø familien. Mor er uberegnelig og meth-avhengig. Far sitter inne. Og så er det en treårig søster. Kayla.

Første kapittel er minneverdig og setter tonen. Jojo, bare barnet, får et sterkt møte med voksenverden når han må bli med morfar ut i natten for å slakte og partere en geit. Han lærer om liv og død, om hva man må gjøre for å overleve, om livets grusomhet og livets gang. Og om morfars støtte.

Farmor ligger for døden, men hun har også lært fra seg litt om overlevelseskunst. Urtemedisin og kjerringråd og svartekunster. Vi får innblikk i generasjoners måter å takle en tøff tilværelse på. Helt tilbake til slavetiden.

Farmor har evnen til å se det usynlige, og det ser ut til at flere i familien har arvet den. På den måten får vi kontakt med fortiden – de døde lever og deltar i handlingen. Richie, en ung svart gutt som levde et tragisk liv med en tragisk utgang, en onkel som ble drept av hvite naboer i en “jaktulykkke”. Ward stapper flere generasjoner og tidsepoker inn i historien på en ganske fiffig måte.

Romanen er en dannelsesroman over flere generasjoner. Den handler om fattigdom og rase, kriminalitet og misbruk, håp og kjærlighet. Og håpløshet.

Jojo er født inn i håpløse forhold. Kayla også.
Likevel ser vi at han er en oppegående og evnerik gutt og vi ønsker av hjertet at han skal få en sjanse til å leve opp og bli til noe.

Mange unge svarte amerikanere klamrer seg til det samme håpet, leser vi i statistikkene i 2018.

 


To read or not to read …..

Det er mange år nå siden jeg oppdaget lydboken som medium. Jeg abonnerer på to tjenester, Audible og Storytel, og har stor glede av det. De siste årene har jeg faktisk ikke lest særlig mye med øynene, det meste har gått inn via ørene.

Lydbøker har sine pre.
For det første det åpenbare at det går an å gjøre flere ting på én gang. Man kan lytte og strikke, lytte og vaske opp, lytte og kjøre bil, lytte og gå tur, lytte og ta fly/tog og det er like lett å lytte på sengen som å lese på sengen. I våre dagers tidsklemme er dette en fordel for mange.
For det andre tar lydbøker mindre plass enn lesebøker. Du har den på telefonen og med deg hvor du går. På venterommet til tannlegen, i kjedelige selskaper …. steder du ikke ville dra med deg tykke mursteinsutgaver til.
Og for det tredje kan en god lydbok, lest av en god skuespiller, gi en ekstra dimensjon ved kunstverket. Noen opplesere er riktignok irriterende dårlige, men de fleste er riktig gode. Å høre Stephen Fry lese Harry Potter eller Sherlock Holmes er en opplevelse i seg. Eller Meryl Streep lese Heartburn. Eller Rolf Lassgård lese Mankell.
Anbefales.

Jeg hadde store planer for sommeren, en lang liste med bøker jeg hadde tenkt å høre.
Nå er høsten snart her, og jeg må innse at det ble med planene. Det ble for mange distraksjoner.
For én ting har den gode gamle leseboken framfor lydboken; du kan IKKE gjøre andre ting samtidig!
Du er nødt til å sette deg NED med boken og gi den din fulle oppmerksomhet.
And there is a lot to be said for that.

Kanskje må jeg revidere mitt litteraturinntak og velge medium litt mer bevisst.
Det har ikke så lite for seg å faktisk sette seg ned og konsentrere seg om innholdet og la strikketøyet ligge og oppvasken stå, la ørene være forbeholdt fuglesangen og bekkeklukket ute i naturen, kanskje vurdere å prate med sidepassasjeren på flyet?

Jeg må tenke over saken.

Her er listen over de bøkene jeg begynte på, men ikke kom over i sommer.
De ligger og slenger som halvferdige strikketøy:
V.S.Naipaul: A house for Mr. Biswas
Andrew Sean Greer: Less
Lee Child: The Midnight Line
Colson Withehead: The Intuitionist
Patricia Hample: The Art of the Wasted Day
Martha Hall Kelly The Lilac Girls
Jesmyn Ward: Sing, Unburied, Sing
Maria Shriver: I´ve been thinking

Noe fikk jeg likevel lest:
John R O´Donnell: Trumped! (Den leste jeg i ren skadefryd)
James S A Corey: Abaddon´s Gate
James S A Corey: Cibola Burn
James S A Corey: Leviathan Wakes
Bungey, Forde: West Cork (interessant format, kjedelig bok)
Georges Simenon: The Jugde´s House
David Ritz: Respect (elendig – jeg returnerte den)
Lars Kepler: Hypnotisören


Ian McEwan: Barneloven

Jeg hadde aldri lest McEwan før, så da jeg likevel var innom bokhandelen, tok jeg med meg én som så overkommelig ut. Barneloven. Kom ut 2014.
Jeg gikk hjem og leste den ut i en glefs. Den var kort og lettlest og det var kaldt og surt ute og fred og ro inne, så det gikk greit.
Jeg ble regelrett oppslukt av den. Lettlest uten på noen måte å være billig eller banal. Langt ifra. Tonen i boken kan virke nesten juridisk presis og nøktern, selv når store følelser og dramatiske hendelser skildres. Jeg leste den i oversettelse av Halvor Kristiansen.

Hovedpersonen i boken er høyesterettsdommer og jobber med saker i henhold til den forholdsvis nye barneloven der barns interesser og rettigheter har prioritet. Hun tar for seg overgrepssaker, foreldrerettssaker, barnevernssaker og denslags. Mange av sakene er kontroversielle og får oppslag i media.
I første del av boken får vi innblikk i juridiske og moralske dilemma som dommeren må ta stilling til. Veldig interessant og tankevekkende. Vi får også bli med henne hjem og se at ikke alt er fred og fordragelighet på hjemmebane. Der står hun også overfor dilemma som hun må ta stilling til, og det er ikke enkelt å være dommer i sin egen sak.
Hovedsaken i boken, bokstavelig talt, dreier seg om en 17 år gammel gutt som har fått agressiv leukemi. Han selv og foreldrene er Jehovas vitner og vil ikke samtykke den behandlingen som må til for å redde livet hans. Sykehuset går til sak for å få tvangsbehandlet han, og hastesaken havner på dommerens bord. Hun går til sykehuset for å snakke med gutten selv før hun tar avgjørelsen. Det møtet får konsekvenser for dem begge.

En engasjerende bok om viktige prinsippspørsmål presentert i en avmålt og saklig tone. Forfriskende forandring fra dagens hyperboler.
Jeg gikk sporenstreks og handlet en bok til av samme forfatter. Nøtteskall. Den ligger i Norge og venter på meg.


Atwood, Margaret: The handmaid´s tale

Boken kom ut i 1985.
Den har vært oversatt i det uendelige og gjort om til film, ballett, opera og TV-serie.
Akkurat nå er den mest aktuell som ny TV-serie med Elisabeth Moss i hovedrollen som Offred.
Utrolig nok hadde jeg aldri lest den, selv om den var første bok som fikk Arthur C. Clarke prisen i 1987!
En dystopisk roman som skildrer livet i et totalitært kristenfundamentalistisk USA.
Skremmende mye som virker kjent.
Ikke hver dag i 2018, sløvet av massemedias ubønnhørlige bombardement, at jeg opplever å bli sjokkert til taushet.
Jeg har ikke tatt med noe i boken som ikke har basis i virkeligheten, sier Atwood. Ingenting skjer i boken som ikke har funnet sted i virkeligheten.
Dette er ikke dikt og forbannet løgn. Skremmende.


Ketil Bjørnstad: Seksti-tallet

Med undertittelen: Verden som var min.

Jeg trodde jeg hadde fått nok av selvbiografiske romaner for en stund. Det norske bokmarkedet har vært oversvømt av dem, og de fleste har vært for navlebeskuende og problemorienterte for min smak. Jeg har aldri vært noen egentlig KetilBjørnstad-fan heller, så jeg hadde i utgangspunktet tenkt å stå over denne nye bokserien hans. “Min livshistorie” som romansyklus i 6 bind? Spar meg!

Men så var jeg på jakt etter en 60-års presang, og Thorhild var på besøk, så jeg spurte henne om hun trodde denne boken kunne være noe.
Hun satte seg rett opp i stolen med strålende øyne; Den bare MÅ du lese!
Det viste seg at hun hadde lest den, hennes mor hadde lest den, med gjenkjennende nikk og latterutbrudd.
Jeg har stor tiltro til både Thorhilds og Gudruns dømmekraft og smak.

Ergo fikk Ellen boken i gave og jeg kjøpte et eksemplar til meg selv også, for good measure.

De hadde rett. Det er en fornøyelig bok. Bjørnstad har unngått den forurettete tonen som har gjennomsyret så mange andre i sjangeren de siste årene. Det er like mye en minnebok som en selvbiografi.
Han kaller det: Historien om et liv. Historien om en tid.
Hvert enkelt år har fått sitt eget kapittel der han trekker fram hendelser som preget nyhetsbildet og samfunnsdebatten akkurat da. Store verdensbegivenheter som månelanding, studentopptøyer, U2 skandalen og mordet på Kennedy. Mindre begivenheter som NM på skøyter, norgesfinalen i MGP og kinobrann i Oslo. Personlige begivenheter som skolegang, familieliv og avisbudjobb.
Elegant fletter han dette sammen til en helhet utfra tre ulike synsvinkler. Noen avsnitt er nærmest for nyhetsbulletiner å regne – med litt vel mye overvekt på flystyrt og andre ulykker. Noen avsnitt er fortalt i personlig jeg-form med stemmen til en gutt i tenårene – imponerende ekte barnslig i tonen. Noen avsnitt er fortalt i tredje person, med en voksen manns tilbakeblikk. Dette klarer han uten at det hikster noe særlig i maskineriet.
Boken har blitt kritisert for å være for lang, og den kunne nok med fordel ha vært mer stringent (endelig fikk jeg anledning til å bruke det ordet!) Men den er ikke utflytende og man rekker ikke å kjede seg underveis.
Og nesten umerkelig formes bildet av en ung mann og kunstner i utvikling, som begynner å ta selvstendige valg styrt både av ungdommelig overmot og usikkerhet. Han løfter på en fin måte, og uten store ord, fram voksne og jevnaldrende som har påvirket han på godt og ondt. Mest på godt.

Boken er skrevet i en lett og selvironisk tone som det er en fryd å lese. Eksemplene er velvalgte og ordvalget treffende.

Dette var også min tid, selv om jeg ligger litt etter Bjørnstad i løypen. Det ble reneste “Husker du” å lese mye av stoffet. Kapittelet om Carl Jacob Schnitler f.eks. fikk meg til å grøsse selv om jeg bare var 7 år den gangen.

Boken inviterer derfor lesere i min alder inn i fortellingen på en helt spesiell måte. Det er ikke til å unngå å trekke paralleller til eget liv og egen oppvekst.

Tankevekkende, informativ, fornøyelig. En god bok


Hjorth, Vigdis: Arv og miljø

Jeg har ikke lest Vigdis Hjort før. Jeg har i det hele tatt lest skammelig lite av norsk samtidslitteratur. Jeg har gjort noen forsøk, halvhjertete riktignok. Jeg har kanskje vært uheldig med valgene mine, men jeg finner de fleste bøkene jeg har kommet borti uinteressante. For å si det rett ut.
Snevre. Med for mye tanker og for lite action. Bla bla bla.
For politisk korrekte. For norske. For ett eller annet ….

Denne boken har forsåvidt nok stoff til drama. En grim familiehistorie med overgrep og vold i heimen, dysset ned på skikkelig vis, munner ut i et arveoppgjør som fører til uventet og uønsket samvær og konfrontasjoner.

Det er stoff nok her til en 20 episoders TV-serie. Shakespear ville hatt en field day. Han ville klart å gjøre noe almennmenneskelig, storslagent, tidløst, KLOKT utav det.

Det klarer ikke Vigdis Hjort. Jeg lurte lenge på hva jeg mente om boken, den ble tross alt prisbelønt og kritikerrost, og who am I to protest? Men nå må jeg bare ta mot til meg og si:
Dette blir for personlig navlebeskuende. For snevert. For mye tanker og blablabla. For politisk korrekt. For norsk.
For surt.
Stort drama gjort billig.
Nå ser jeg at søsteren hennes har gått ut med et tilsvar i romanform. Det er etter min mening det mest interessante med denne boken. At den har framprovosert en slik reaksjon.

Det blir en stund til jeg leser Vigdis Hjort igjen, tror jeg.


Tønseth, Jan Jakob: Prosten

Jan Jakob Tønseth har skrevet en roman om sin egen morfar, prosten Kristen Skjeseth. Han var prost i Vågan i Lofoten 1921 – 1951. Litt av et sted og litt av en tid og litt av en mann. Og litt av et liv. “Prøvelser” er et ord som blir brukt blant kristne, mer på prost Skjeseths tid  enn nå, kanskje. Han var i sannhet en prøvet mann. Mistet sin kone fra fire unge barn, mistet to sønner i krigen, satt selv på Grini, opplevde krigens grusomheter og livet og prestegjerningen i Lofoten i forrige århundre var ikke noe for pingler.
Skjeseth fremstår som en modig mann, og lærte gjennom alle prøvelsene, som Job, ydmykhet. Overbærenhet med menneskene, vilje til tilgivelse og takknemlighet. Erkjennelsen av at livet ikke alltid er/skal være en dans på roser. At det finnes ting som ikke kan fikses, som ganske enkelt ikke kan fikses, verken med utredninger, gjennomganger, prosjekt eller tiltak. Men han hadde sine meninger og sine meningers mot og var f.eks. en av de få som protesterte mot behandlingen av tyskere og tyskvennlige etter krigen.

Boken er bygget på prostens egne ord, brev og taler, og språket er derfor litt gammeldags, men helt i tråd med innholdet. En del av holdningene og meningene kan også virke gammeldags i vår tid. Men går mot, overbærenhet, ydmykhet, tilgivelse og takknemlighet egentlig noensinne ut på dato?

Jeg hører et ekko av min egen morfar i denne boken. Han levde på samme tid, han levde i samme tro og han snakket langt på veg samme språk.

Interessant bok. Kritiskerrost og slett ikke så sær og kjedelig som det kan høres ut til. Den gir innsikt i norsk historie og kirkehistorie og et stort menneskesinn.