Lyse øyeblikk


Ian McEwan: Barneloven

Jeg hadde aldri lest McEwan før, så da jeg likevel var innom bokhandelen, tok jeg med meg én som så overkommelig ut. Barneloven. Kom ut 2014.
Jeg gikk hjem og leste den ut i en glefs. Den var kort og lettlest og det var kaldt og surt ute og fred og ro inne, så det gikk greit.
Jeg ble regelrett oppslukt av den. Lettlest uten på noen måte å være billig eller banal. Langt ifra. Tonen i boken kan virke nesten juridisk presis og nøktern, selv når store følelser og dramatiske hendelser skildres. Jeg leste den i oversettelse av Halvor Kristiansen.

Hovedpersonen i boken er høyesterettsdommer og jobber med saker i henhold til den forholdsvis nye barneloven der barns interesser og rettigheter har prioritet. Hun tar for seg overgrepssaker, foreldrerettssaker, barnevernssaker og denslags. Mange av sakene er kontroversielle og får oppslag i media.
I første del av boken får vi innblikk i juridiske og moralske dilemma som dommeren må ta stilling til. Veldig interessant og tankevekkende. Vi får også bli med henne hjem og se at ikke alt er fred og fordragelighet på hjemmebane. Der står hun også overfor dilemma som hun må ta stilling til, og det er ikke enkelt å være dommer i sin egen sak.
Hovedsaken i boken, bokstavelig talt, dreier seg om en 17 år gammel gutt som har fått agressiv leukemi. Han selv og foreldrene er Jehovas vitner og vil ikke samtykke den behandlingen som må til for å redde livet hans. Sykehuset går til sak for å få tvangsbehandlet han, og hastesaken havner på dommerens bord. Hun går til sykehuset for å snakke med gutten selv før hun tar avgjørelsen. Det møtet får konsekvenser for dem begge.

En engasjerende bok om viktige prinsippspørsmål presentert i en avmålt og saklig tone. Forfriskende forandring fra dagens hyperboler.
Jeg gikk sporenstreks og handlet en bok til av samme forfatter. Nøtteskall. Den ligger i Norge og venter på meg.


Atwood, Margaret: The handmaid´s tale

Boken kom ut i 1985.
Den har vært oversatt i det uendelige og gjort om til film, ballett, opera og TV-serie.
Akkurat nå er den mest aktuell som ny TV-serie med Elisabeth Moss i hovedrollen som Offred.
Utrolig nok hadde jeg aldri lest den, selv om den var første bok som fikk Arthur C. Clarke prisen i 1987!
En dystopisk roman som skildrer livet i et totalitært kristenfundamentalistisk USA.
Skremmende mye som virker kjent.
Ikke hver dag i 2018, sløvet av massemedias ubønnhørlige bombardement, at jeg opplever å bli sjokkert til taushet.
Jeg har ikke tatt med noe i boken som ikke har basis i virkeligheten, sier Atwood. Ingenting skjer i boken som ikke har funnet sted i virkeligheten.
Dette er ikke dikt og forbannet løgn. Skremmende.


Ketil Bjørnstad: Seksti-tallet

Med undertittelen: Verden som var min.

Jeg trodde jeg hadde fått nok av selvbiografiske romaner for en stund. Det norske bokmarkedet har vært oversvømt av dem, og de fleste har vært for navlebeskuende og problemorienterte for min smak. Jeg har aldri vært noen egentlig KetilBjørnstad-fan heller, så jeg hadde i utgangspunktet tenkt å stå over denne nye bokserien hans. “Min livshistorie” som romansyklus i 6 bind? Spar meg!

Men så var jeg på jakt etter en 60-års presang, og Thorhild var på besøk, så jeg spurte henne om hun trodde denne boken kunne være noe.
Hun satte seg rett opp i stolen med strålende øyne; Den bare MÅ du lese!
Det viste seg at hun hadde lest den, hennes mor hadde lest den, med gjenkjennende nikk og latterutbrudd.
Jeg har stor tiltro til både Thorhilds og Gudruns dømmekraft og smak.

Ergo fikk Ellen boken i gave og jeg kjøpte et eksemplar til meg selv også, for good measure.

De hadde rett. Det er en fornøyelig bok. Bjørnstad har unngått den forurettete tonen som har gjennomsyret så mange andre i sjangeren de siste årene. Det er like mye en minnebok som en selvbiografi.
Han kaller det: Historien om et liv. Historien om en tid.
Hvert enkelt år har fått sitt eget kapittel der han trekker fram hendelser som preget nyhetsbildet og samfunnsdebatten akkurat da. Store verdensbegivenheter som månelanding, studentopptøyer, U2 skandalen og mordet på Kennedy. Mindre begivenheter som NM på skøyter, norgesfinalen i MGP og kinobrann i Oslo. Personlige begivenheter som skolegang, familieliv og avisbudjobb.
Elegant fletter han dette sammen til en helhet utfra tre ulike synsvinkler. Noen avsnitt er nærmest for nyhetsbulletiner å regne – med litt vel mye overvekt på flystyrt og andre ulykker. Noen avsnitt er fortalt i personlig jeg-form med stemmen til en gutt i tenårene – imponerende ekte barnslig i tonen. Noen avsnitt er fortalt i tredje person, med en voksen manns tilbakeblikk. Dette klarer han uten at det hikster noe særlig i maskineriet.
Boken har blitt kritisert for å være for lang, og den kunne nok med fordel ha vært mer stringent (endelig fikk jeg anledning til å bruke det ordet!) Men den er ikke utflytende og man rekker ikke å kjede seg underveis.
Og nesten umerkelig formes bildet av en ung mann og kunstner i utvikling, som begynner å ta selvstendige valg styrt både av ungdommelig overmot og usikkerhet. Han løfter på en fin måte, og uten store ord, fram voksne og jevnaldrende som har påvirket han på godt og ondt. Mest på godt.

Boken er skrevet i en lett og selvironisk tone som det er en fryd å lese. Eksemplene er velvalgte og ordvalget treffende.

Dette var også min tid, selv om jeg ligger litt etter Bjørnstad i løypen. Det ble reneste “Husker du” å lese mye av stoffet. Kapittelet om Carl Jacob Schnitler f.eks. fikk meg til å grøsse selv om jeg bare var 7 år den gangen.

Boken inviterer derfor lesere i min alder inn i fortellingen på en helt spesiell måte. Det er ikke til å unngå å trekke paralleller til eget liv og egen oppvekst.

Tankevekkende, informativ, fornøyelig. En god bok


Hjorth, Vigdis: Arv og miljø

Jeg har ikke lest Vigdis Hjort før. Jeg har i det hele tatt lest skammelig lite av norsk samtidslitteratur. Jeg har gjort noen forsøk, halvhjertete riktignok. Jeg har kanskje vært uheldig med valgene mine, men jeg finner de fleste bøkene jeg har kommet borti uinteressante. For å si det rett ut.
Snevre. Med for mye tanker og for lite action. Bla bla bla.
For politisk korrekte. For norske. For ett eller annet ….

Denne boken har forsåvidt nok stoff til drama. En grim familiehistorie med overgrep og vold i heimen, dysset ned på skikkelig vis, munner ut i et arveoppgjør som fører til uventet og uønsket samvær og konfrontasjoner.

Det er stoff nok her til en 20 episoders TV-serie. Shakespear ville hatt en field day. Han ville klart å gjøre noe almennmenneskelig, storslagent, tidløst, KLOKT utav det.

Det klarer ikke Vigdis Hjort. Jeg lurte lenge på hva jeg mente om boken, den ble tross alt prisbelønt og kritikerrost, og who am I to protest? Men nå må jeg bare ta mot til meg og si:
Dette blir for personlig navlebeskuende. For snevert. For mye tanker og blablabla. For politisk korrekt. For norsk.
For surt.
Stort drama gjort billig.
Nå ser jeg at søsteren hennes har gått ut med et tilsvar i romanform. Det er etter min mening det mest interessante med denne boken. At den har framprovosert en slik reaksjon.

Det blir en stund til jeg leser Vigdis Hjort igjen, tror jeg.


Tønseth, Jan Jakob: Prosten

Jan Jakob Tønseth har skrevet en roman om sin egen morfar, prosten Kristen Skjeseth. Han var prost i Vågan i Lofoten 1921 – 1951. Litt av et sted og litt av en tid og litt av en mann. Og litt av et liv. “Prøvelser” er et ord som blir brukt blant kristne, mer på prost Skjeseths tid  enn nå, kanskje. Han var i sannhet en prøvet mann. Mistet sin kone fra fire unge barn, mistet to sønner i krigen, satt selv på Grini, opplevde krigens grusomheter og livet og prestegjerningen i Lofoten i forrige århundre var ikke noe for pingler.
Skjeseth fremstår som en modig mann, og lærte gjennom alle prøvelsene, som Job, ydmykhet. Overbærenhet med menneskene, vilje til tilgivelse og takknemlighet. Erkjennelsen av at livet ikke alltid er/skal være en dans på roser. At det finnes ting som ikke kan fikses, som ganske enkelt ikke kan fikses, verken med utredninger, gjennomganger, prosjekt eller tiltak. Men han hadde sine meninger og sine meningers mot og var f.eks. en av de få som protesterte mot behandlingen av tyskere og tyskvennlige etter krigen.

Boken er bygget på prostens egne ord, brev og taler, og språket er derfor litt gammeldags, men helt i tråd med innholdet. En del av holdningene og meningene kan også virke gammeldags i vår tid. Men går mot, overbærenhet, ydmykhet, tilgivelse og takknemlighet egentlig noensinne ut på dato?

Jeg hører et ekko av min egen morfar i denne boken. Han levde på samme tid, han levde i samme tro og han snakket langt på veg samme språk.

Interessant bok. Kritiskerrost og slett ikke så sær og kjedelig som det kan høres ut til. Den gir innsikt i norsk historie og kirkehistorie og et stort menneskesinn.


Maria Semple: Today it will be different

28449270Today I will be present
Look people in the eye
listen deeply
play boardgames with Tomby
initiate sex with Joe
take pride in my apperance
change into yoga clothes only for yoga
not swear
not talk about money
It will be an ease about me, my face will be relaxed, I will radiate calm
buy local
be my best self, the person I am capable of being.

 

Sending money to my parents
give to charity
extra time for patients
lifting weights at WAC
cute links sent to Ellinore
building steam engines for Timby
shower before getting in the pool
picking up garbage off the sidewalk
keeping the thermostate at 68
not wasting dinner rolls
letting other cars into traffic
remembering names
buy salt free potato chips
colonoscopy
giving Eleanore the best parking space

Og så videre.
En ny heseblesende roman av Maria Semple. Jeg hadde allerede lest boken om Bernadette.
Denne er også om en kvinne, mor til ett barn og kone til en karrieremann, som ikke finner ut av det.
Eleanore er så opptatt av å leve det riktige og ansvarlige og ordenlige livet at hun glemmer å leve. Og hun tror at lykken ligger i å perfeksjonere seg selv og jobbe med seg selv. You can do it!
Vår tids store illusjon.
En velskrevet bok om en amerikansk kvinne som er fange i sitt eget hode. Lettlest. Egentlig kanskje litt for lett.


Donna Tartt: The Goldfinch

the_goldfinch_donna_tartt_webÅrets Pulitzervinner.

En murstein av en bok på over 700 sider. Et massivt verk som det tok 11 år å skrive.

Skrevet av en kvinne om en mannlig hovedperson. En bildungs-roman, er det ikke det det heter. Hvordan blir man den man blir? Hva er det i gener og miljø, begivenheter, valg, tilfeldigheter som leder oss?

Theo Decker heter hovedpersonen som vi følger fra han er 13 år og opplever en katastrofe som merker han for livet.
Vi ser verden gjennom hans øyne, hører hvordan han resonnerer, ser hvilke valg han tar – noen ganger mot bedre vitende, og opplever konsekvensene.
Hans resonnement er av og til lett å gjennomskue og finne feil ved, og jeg får lyst til å rope: ikke gjør det! men det er han som bestemmer, ikke leseren.
Og nettopp dette spørsmålet: hva former vår liv – i hvilken grad er vi herrer over vår egen tilværelse – er bokens tema.

Boken ble en bestseller over natten, og er nå filmatisert og televisjonert og prisbelønnet så det holder.
Fortellerkunst på nivå med Dickens! sier noen. Et persongalleri som nærmer seg John Irving! sier jeg.

Andre kritikere tar avstand og debatten rundt boken og dens verdi som litteratur har tatt av og lever sitt eget liv.

James Wood in The New Yorker mener at boken burde katalogiseres som “en barnebok for voksne”. Den fantastiske handlingen, det heseblesende tempoet, den ungdommelige synsvinkelen … en barnsliggjøring av litteraturen. Dette er ikke seriøs, men fordummende litteratur. Vi har fått en verden der voksne går rundt og leser Harry Potter – sier han.
Jeg vet ikke helt om det er nedsettende for Tartt eller oppvurderende for Rowling?

Uten å kunne sette fingeren på det, vet jeg hva disse kritikerne mener. Det er noe i fortellerstilen som minner om Rowling. Den er underholdende. Språket er billedlig, og jeg finner mange gode bilder i den, ikke så mange klisjéer som noen vil ha det til.

Historien vil vise hvem som har rett. De som mener at en slik boks popularitet er begynnelsen på slutten for den litterære smak, eller de som mener at dette er noe folk kan lese med god samvittighet og i godt selskap.


Viet Thanh Nguyen: The Sympathizer

Nok en gang har Mr. Pulitzer ført meg til en spennende bok. Og en god bok, utrolig nok er det forfatterens debutroman. Er det mulig?

the-sympathizer-newDen er veldig annerledes. Skrevet av en mann om en mann. Jeg merker at jeg har lest for mange bøker om kvinner skrevet av kvinner de siste årene. Vanskelig å sette fingeren på hva det er, men det er en forskjell.

Jeg får altså synsvinkelen til en mann, og en mann i en svært spesiell situasjon.

Hovedpersonen er sør-vietnameser og lever i Saigon under borgerkrigen. Han er ansatt som assistent for de amerikanske styrkene, men er egentlig kommunist og spion for Viet Cong. Han lever et dobbeltliv og har amerikanernes fulle tillit.

Sammen med sine arbeidsgivere flykter han hals over hode fra Saigon i april 1975 og bosetter seg som immigrant i USA. Han fortsetter som agent og melder tilbake om eksilvietnameseres aktiviteter og planer.

Presset blir etterhvert for stort og han reiser tilbake til et Vietnam som er forandret for all tid – og ikke nødvendigvis i den retning han hadde sett for seg.

Så mange filmer og så mange romaner har jeg sett og lest om vietnamkrigen. De fleste (les: alle) sett gjennom øynene til vestlige og amerikanske soldater, politikere og utenforstående. Vietnameserne har vært statister i fortellingene.
Her får jeg historien til en vietnameser som sympatiserer med kommunistene, men som lever blant amerikanerne og kjenner deres situasjon og motivasjon inngående og har nære personlige forhold til dem.

Han er verdensmester i å se saker fra to sider og sympatisere med begge.
Han ser klart sin egen situasjon og har stor selvinnsikt, men etterhvert blir det for vanskelig å holde tungen rett i munnen. Slutten er ganske uventet – eller kanskje ikke. Det er kjent at revolusjonen spiser sine barn.

Boken er velskreven og endrer tempo og stemning utfra situasjonen. Beskrivelsen av den desperate flukten fra Saigon forteller det vi ikke kan se i de gamle videopptakene på TV, grafisk og grusom. Tilværelsen i USA som immigrant, den amerikanske overfloden og selvgodheten og innflytterens jakt på den amerikanske drømmen. Tragikomisk til tider. Oppholdet  i kommunistenes omskoleringsleir beskrives så det går kaldt nedover ryggen på en.


Frode Grytten: Menn som ingen treng

9da18fd8-3089-4b7f-83d6-12f576348b60Jeg liker å lese Frode Grytten. Språket er uanstrengt og upretensiøst, men klangfullt og presist. Det hverdagslige er presist skildret – det synes jeg kjennetegner Grytten. Dermed blir det hverdagslige satt under lupen og belyst til de grader! Og det opphører å være hverdagslig.

Boken er den tredje boken på rappen jeg har lest med mannlig hovedperson og forteller og tydelig maskulin synsvinkel.
Interessant.

Denne boken handler om menn som ingen trenger, som har mistet sin funksjon, sin rolle, sin status. Som er i utakt med omgivelsene, av ulike grunner. Det kan være personlige grunner, eller bunne i samfunnsendringer.
Kvinnerollen har endret seg radikalt det siste hundreåret. Mannsrollen også, men på hvilken måte?

Frode Grytten henviser til den fransk-jødiske filosofen Emmanuel Lévinas, som sa at for at et menneske skal være til å stole på, må det være ønsket. Menn som ingen har bruk for, blir farlige. For seg selv og andre.

I novellene møtte jeg menn som jeg vanligvis ikke ville støte på. Overgripere, drapsmenn, halliker, utenforstående.
Ingen har bruk for dem, de mister fotfestet, lar seg skyve ut av vegbanen og havner i grøften.

Er det det som skjer med menn som blir overflødige? Er det det som har skjedd med hvite menn i rustbeltet? Er de farlige?

Boken vekker ettertanke og tema er aktuelt og interessant. Jeg er ikke ferdig med denne novellesamlingen på langt nær.


Gene Wilder: Kiss me like a Stranger

51YT8wKJHkL._SL300_Jeg fikk nyheten om at Gene Wilder var gått bort. I en alder av 83 år. Tiden går så fort.
Mange ganger har jeg frydet meg over hans opptredener på filmlerretet.
Blazing Saddles og See no Evil, Hear no Evil – what can I say.

Til ære for mannen leste jeg denne boken. Den handler om “Love and Art” sier han selv. Han forteller intime detaljer fra sitt liv, om enkelthendelser og tilfeldigheter som fikk følger og ble retningsgivende i livet hans. En lavmælt og personlig fortelling. Ingen stor visdom, ingen sladderhistorier fra Hollywood, men det er ikke vanskelig å få sympati for fortelleren.