Lyse øyeblikk


Mindfulness – eller Over bekken etter vann

Mindfulness er et av de nye hype-ordene i menneskenes jakt på lykken.
En form for tilstedeværelse – bli kjent med deg selv.
Jeg har ikke sett noe norsk ord for det ennå?
Bli lykkelig med mindfulness – lykken er bare et kveldskurs unna….

Fare for at det kan utarte til MINEfulness … at man blir full av seg selv og glemmer Øverland:
Det er en lykke i livet
som ikke vendes til lede:
Det at du gleder en annen
det er den eneste glede.

Eller for å sitere Mikael Aksnes:
Den største gleda ein kan ha,
det er å gjera andre glad;
og vil du gjerne lukka nå,
då først deg sjølv du gløyma må.

Jeg er kristen og har drevet et aktivt bønneliv i årtier.
Det er en fantastisk opplevelse.
Tanke og sinn fokuseres 100% på noe annet enn deg selv, noe annet enn de daglige bekymringer, konflikter og følelser.
Du går ut av deg selv og inn i et hellig rom der du selv ikke er i sentrum.
Du går inn i samfunn med universets skaper. Du plasserer deg selv i en kontekst av evighet og uendelighet.
Det gir perspektiv på fortiden, framtiden og hverdagen. Det avstresser helt og fullt.
Minner på mange måter om det de beskriver som driver meditasjon. Only more so …

Det gir styrke og pågangsmot, overskudd og glede og åpner øynene for andre rundt deg.
Og sist men ikke minst, det kommer ikke bare deg selv til gode.
Gjennom bønn kan du nemlig hjelpe andre og få veiledning og, i fortsettelsen, konkrete oppgaver fra oven.
Bønn kan avstedkomme mirakler. NO shit – trust me, I know. Det ER makt i de foldede hender.

For den som vil oppleve tilstedeværelse i nuet, bakkekontakt med virkeligheten, innsikt i seg selv, frihet fra bekymring, en tilstand av takknemlighet, ydmykhet, indre fred – (ikke den fred som verden gir – Joh.14,27) anbefaler jeg bønn. På det varmeste!

Det er gratis, kan bedrives når og hvor som helst, sammen med andre eller på enerom.
Gode greier!


Livet i vater

Jeg tror på bønn. Det har jeg visst skrevet før her. Altså, faktisk tror! At Bibelens ord om bønn holder stikk.

Likevel er ikke det noe jeg går rundt og snakker om til daglig. Så dum er jeg ikke. Jeg vil ikke bli sett på som gal!

Når mine nærmeste og venner betror sine sorger til meg eller ber om råd, pleier jeg ikke å anbefale dem å be, Ikke engang mine troende venner får det rådet, kanskje fordi jeg regner med at de allerede vet det. Jeg gjør mitt beste for å komme med trøst og gode innspill, men faktum er at det beste rådet jeg har å gi er dette: Be! Uansett utfordring.

For en kristen er bønn alltid førstevalget. Burde i alle fall være det. 
En kristen vet at å gå igang med et arbeid eller en oppgave uten å starte med bønn er som for en snekker å sette i gang å bygge uten å bruke vaterpass. Det går fint an, og lenge og vel kan det se riktig og funksjonelt ut, men før eller siden vil du komme til et punkt der du innser at – oi, her er det noe som ikke stemmer. Jeg kom visst skjevt ut fra starten av. Back to the drawing board. Og husk vater denne gangen. 

En voksen og erfaren kristen vet dette. 
En nybegynner går gjerne i fellen gang på gang og gir seg selvsikkert i kast med dagens dont uten bønn. Dette har jeg kontroll på, en enkel sak, ikke noe å bry Gud med. 
Vel, alle må vel få gjøre sine egne erfaringer, I guess. Hvis du har tid å kaste bort, så kjør i veg. Men vil du høre på en erfaren kristen, så husk vater!

Og vel å merke:
jeg er erfaren fordi jeg selv har gått i denne fellen utallige ganger. 

Seinest i går …


Morgunbænir

Jeg starter hver eneste dag med å høre på morgenandakten på NRK.

Litt under 5 minutter må jeg spandere.
5 minutters fokus på det guddommelige. 5 minutters konsentrasjon, kontemplasjon og ettertanke.
5 minutters ro i sjelen. Etterfulgt av Fadervår og Velsignelsen.
Fylt av nåde og kraft går jeg ut i hverdagen.
Andaktens tanker blir liggende ett eller annet sted i (under-)bevisstheten og kan dukke opp igjen når jeg minst venter det, men kanskje mest trenger det. De preger hele dagen.
De 5 minuttene stiller mine strenger i riktig toneart og ruster meg for dagens dont.

Nå har RUV i sin visdom bestemt seg for å legge ned morgenandakten i islandsk radio. Kveldsbønnen også, for sikkerhets skyld.
5 minutters kontemplasjon, konsentrasjon og ettertanke er ikke noe å satse på.
For at det ikke skal se ut som diskrimingering av religion skal morgenandakten “erstattes” med et ukentlig program med “hugleiðingar um trú, menningu og samfélag” ifølge Þröst Helgason, programredaktør.

Det viser en total mangel på forståelse for hva morgenandakten er, på hva det handler om. 
Det er som å erstatte  daglig morgengymnastikk med et ukentlig program om fysisk fostring.
Helt på trynet!


Bønn er ikke for amatører ..

Spiller det noen rolle hvordan vi ber? Er ikke hele greia med Gud at han elsker oss  som vi er – uansett? Eller sitter han ved kateteret med rødpennen, som en annen skolemester?

Nei da, han gjør ikke det. Merete Thomassen og Sylfest Lomheim, forfatterne av «Når dere ber», presiserer riktignok at vi bør utvide metaforbruken når vi taler om Gud, det er tross alt den eneste måten å snakke om Gud på, men «skolemester» er ikke blant ordene de foreslår.
Men, som Lomheim slår etter­trykkelig fast: «Å be – offentleg – i kyrkja, eller andre stader, er ikkje for amatørar. Så ærlege må me vera.»
Hva kreves så av en «profesjonell» bønn? Vel, det var nettopp det. Continue reading


Bønn i fellesskap

Gjennom bønn kan vi mennesker oppleve noe som overgår all forstand og alle forsøk på forklaring eller beskrivelse – samvær med Universets herre og skaper.
Så paradoksalt som det enn høres at jeg, et lite og ubetydelig menneske hvis eksistens knapt registreres i den store sammenhengen, får audiens hos verdens Herre. Det er ikke rart at utenforstående tviler på at vi kristne er riktig kloke! Continue reading


Bønn i hvile

Kom til meg alle dere som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile.

Har du noen gang fått et bedre tilbud? Hørt et mer trøstende ord? For han som gir dette løftet, han har all makt i himmel og på jord. Og holder det han lover.
Når jeg har tenkt meg trett til døden – si meg hva du har tenkt, o Gud.
Sorg, motgang, sykdom, tap, frykt, død, utbrenthet, fortvilelse.
Jeg løfter mine øyne opp mot fjellene. Hvor skal min hjelp komme fra? (Salme 121)