Lyse øyeblikk


Taus etter gull

freedom-of-speech1På 60-tallet hadde NRK et underholdningsprogram som het Taushet er gull. Det var en gjettelek styrt av Jan Voigt der lagene skulle mime seg fram til svarene uten å ytre et ord. Det var populær lørdagsunderholdning, og vi benket oss foran tv-en.
Min bror var fem år yngre, født i 1961, og hadde som vanlig ikke peiling. “Taus etter gull” kalte han det, hva han nå mente med det … Ei taus etter gull? Type “hund etter penger“?

Nok om det, taushet ER veldig ofte å foretrekke har jeg kommet fram til.
Ord er så mektige at de bør respekteres og brukes med omhu og omtanke. En skal ikke slå om seg i øst og vest uten mål og mening, da går det inflasjon í ordene og de blir meningsløse og mister sin kraft.
Jeg er kanskje yrkesskadet som språkviter med pragmatikk som spesiale; det blir fort problematisk hvis du møter et vanlig “God morgen!” med “Hva mener du med det??”

Ikke for å overproblematisere, men litt språkvitenskap í hverdagen er ikke å forakte.
I den flommen av tekst og ytringer vi møter til daglig kan det være greit å stoppe opp av og til og analysere: Hva slags type ytring er dette her? Hvilken rolle har den som snakker? Hvilken rolle har jeg som mottaker? Hvilken terminologi er i bruk, hvor kommer ordforrådet fra? Hva er det underliggende budskapet?
Det kan være nyttige tanker neste gang sjefen bruser med fjærene …
På samme måte når jeg ytrer meg selv: Hvorfor sier jeg det jeg gjør? Vet jeg hva jeg snakker om? Og har jeg beregnet mitt publikum?

Jeg liker å tenke først og tale så. Hvis taushet er gull, er jeg ei taus etter gull.
Det er ikke dumt å veie sine ord på gullvekt.
De kan være redskap for kjærlighet, nærhet, trøst, oppmuntring og dannelse.
De kan også være våpen mot hat, vold, mobbing, terror og ondskap.

Riktig brukt kan de forandre verden. På samme måte som tegninger.
Noen ganger er talen gull, og tausheten farlig. De bør brukes med forstand.


Jeg ønsker meg et ord

Jeg er glad i ord, eller for å være ærlig: jeg er lidenskapelig opptatt av dem. Jeg er en ordidiot. Som det går an å være bilidiot og fotballidiot, går det også an å være ordidiot.

Min mann er papiridiot. Han er papirforhandler og -ekspert. Han leser ikke bøker, han beføler dem. Når vi er på restaurant og skal velge fra menyen, kommer han aldri til saken. Han må studere materialet som menyen er trykket på. Mens jeg sulter …

Ikke for det … jeg kan også hefte kelneren hvis jeg finner uvanlig ordbruk i teksten, eller ikke får meg til å bestille “fiske suppe” uten kommentar. Vi har alle vårt …

Men altså .. jeg er glad i ord.
Fra jeg var liten har ord fasinert meg. Som andre barn samlet på fine steiner og klinkekuler, samlet jeg på ord. Jeg laget lister over ord jeg satte pris på. SMARAGD toppet listen. Det var så vakkert og fullt av østerlandsk mystikk.

Som bilidioten bruker tid på å se på biler, tenke på biler og automatisk legger merke til uvanlige biler i omgivelsene, går jeg rundt og tenker på ord og kvekker til når jeg hører et nytt eller møter noen som ordlegger seg på en fiks måte. Eller på en ufiks måte, for den saks skyld. Det slår begge veier.

Som en bilspesialist himler med øynene og mumler “tulling!” etter en sjåfør som kjører rundt i en bil han ikke har kompetanse og erfaring til å mestre, reagerer jeg når jeg møter mennesker som bruker et språk de ikke rår med.
Det er ikke snobberi, det vil jeg ikke belite meg på, det er en automatisk refleks som jeg veloppdragent straks tar meg i og konsentrerer meg om innholdet og budskapet og prøver å overse den uheldige språkbruken.
Det er tross alt budskapet som er det viktigste, er det ikke…?

Jeg setter pris på ord. Men jeg topper ikke Anne Middelboe Christensen. Hun har åpnet sin egen ordbutikk i København.

Hun selger ett og ett ord til 500 kroner stykket. Det kaller jeg å sette pris på ord!

Hvis noen vil gi meg et ord til jul, så ønsker jeg meg SMARAGD
Et ord jeg ikke har lyst på er GJERDESMETT. Av en eller annen grunn ..

 


Sindighet

… er et godt ord.

Jeg anser meg selv for å være sindig.
rolig og besindig – sier ordboken at det betyr. en litt rundt-om-en-enebærbusk-forklaring, spør du meg.

Sindig er lik besindig er lik sindig? I sindighet ligger et element av overveielse, ettertanke, refleksjon.

I sitt andre brev til Timoteus sier Paulus at Gud gav oss ikke en Ånd som gir motløshet, men en Ånd som gir kraft, kjærlighet og sindighet.

Sindighet som våpen mot motløshet. Der tror jeg Paulus er inne på noe.


Ljose augeblink

Eg strevar med nynorsken.

Eit språk eg elskar å lese, men ikkje rår med sjølv. Når eg attpåtil er bergensar, ligg eg tynt an. Er det ein eller ei pute? Ein eller eit kompass? Eller kanskje ei? Ei kompass – kompassa – kompasser – kompassene? Nei, det lyder fånigt, som den svenske kollegaen min seier.

Eg hugsar parolane på 70-talet då bergensarane óg ville vere med på leiken og det var a-formene som gjaldt.  Utanfor Studentsenteret var det sett opp ein stor plakat med fyndordet LA PARKA LEVA!

Eit døme til åtvaring for alle bergensarar som vil prøve seg.
Eg tek åtvaringa til meg, men held fram med friskt mot. Dette skal eg klare!
Eg satsar på at øving gjer meister, det er eg van med å seie til elevane mine.
Bruk ordboka!  Les og skriv!  Kjenn grensene dine; hald deg langt vekke frå kløyvd infinitiv!!

No skulle eg hatt Eli her, allerbestevenninna mi frå realskule- og gymnastida. Vi var vane med å gå lange turar saman når vi budde oss på eksamenar. Då snakka vi om faget, og skulle vi opp i engelsk, snakka vi engelsk heile vegen. Var det tysk som stod for døra, gjekk det på tysk. Og – sjølvsagt – på nynorsk når det var sidemål vi skulle ha. Turar til Bergheim der vi snakka nynorsk heile vegen – det var tider det! Kor er Eli no når eg treng henne som mest.

Eg har planar om å vere flink og lese nynorske bloggar  kvar dag.

Den første eg fann, var denne: http://hjartesmil.com/.
Sjarmerande, ung og forelska jente oppteken av seg og sitt. Eg veit ikkje om ho følgjer læreboknormalen, men ho skriv i det minste på nynorsk.  Og litt engelsk. Det må ein vel reikne med no til dags.