På 60-tallet hadde NRK et underholdningsprogram som het Taushet er gull. Det var en gjettelek styrt av Jan Voigt der lagene skulle mime seg fram til svarene uten å ytre et ord. Det var populær lørdagsunderholdning, og vi benket oss foran tv-en.
Min bror var fem år yngre, født i 1961, og hadde som vanlig ikke peiling. “Taus etter gull” kalte han det, hva han nå mente med det … Ei taus etter gull? Type “hund etter penger“?
Nok om det, taushet ER veldig ofte å foretrekke har jeg kommet fram til.
Ord er så mektige at de bør respekteres og brukes med omhu og omtanke. En skal ikke slå om seg i øst og vest uten mål og mening, da går det inflasjon í ordene og de blir meningsløse og mister sin kraft.
Jeg er kanskje yrkesskadet som språkviter med pragmatikk som spesiale; det blir fort problematisk hvis du møter et vanlig “God morgen!” med “Hva mener du med det??”
Ikke for å overproblematisere, men litt språkvitenskap í hverdagen er ikke å forakte.
I den flommen av tekst og ytringer vi møter til daglig kan det være greit å stoppe opp av og til og analysere: Hva slags type ytring er dette her? Hvilken rolle har den som snakker? Hvilken rolle har jeg som mottaker? Hvilken terminologi er i bruk, hvor kommer ordforrådet fra? Hva er det underliggende budskapet?
Det kan være nyttige tanker neste gang sjefen bruser med fjærene …
På samme måte når jeg ytrer meg selv: Hvorfor sier jeg det jeg gjør? Vet jeg hva jeg snakker om? Og har jeg beregnet mitt publikum?
Jeg liker å tenke først og tale så. Hvis taushet er gull, er jeg ei taus etter gull.
Det er ikke dumt å veie sine ord på gullvekt.
De kan være redskap for kjærlighet, nærhet, trøst, oppmuntring og dannelse.
De kan også være våpen mot hat, vold, mobbing, terror og ondskap.
Riktig brukt kan de forandre verden. På samme måte som tegninger.
Noen ganger er talen gull, og tausheten farlig. De bør brukes med forstand.
