Lyse øyeblikk


Kor ti’ skal du komme hem?

Da jeg var liten, var ungene ute og lekte om ettermiddagen og kvelden.
Særlig om våren, når det var lyst lenge, var det spennende å være ute så sent som mulig.
Vi fikk streng beskjed om når vi skulle komme hjem.
Kor lenge får du lov å være ute? var et vanlig spørsmål. Det var litt status å få være lenge ute, og teit å være den første som måtte pitle seg hjemover. Hvis noen var ulydig og ikke passet tiden, ble det roping og hauking fra trapper og altaner.

Kom hjem! Øyeblikkelig!

Sånn ser jeg på døden. Et rop om å komme hjem. Nå er tiden ute.
Jeg takker for meg. Leken er over for mitt vedkommende. Nå må jeg gå hjem.
Gullet skal hem – som de pleier å si, Brannsupporterne.

Min tid er ute. Min far har sagt at no må eg komme hem. Takk for meg.

Jeg tror at jeg lever på Guds bud. Jeg tror at jeg dør på Guds bud.
At jeg er i Herrens hender i alt som med meg skjer.


På tide med en morgenbønn-app?

Det er viktig med gode morgenrutiner.
Like viktig som en skje Møllers på fastende mage er morgenbønnen. For meg i alle fall.
Noen minutter til å samle seg, sette kursen for dagen, vie seg til tjeneste.
Ikke én gang for alle, men for dagen i dag.

Det er så mange ting i omgivelsene som skaper forstyrrelse, forvirring og fortvilelse. Så mange falske krav og pålegg, kunstige behov og forventninger. Så mye unødvendig å ta stilling til og velge mellom.
Eller som det heter på bibelspråk: så mange fristelser.

Verden er full av fristelser, ting som trekker oss vekk fra virkeligheten og det som er viktig. Den er fullere en noen sinne, og overveldet av inntrykk og input blir mennesket fristet til å tro at det er viktig og nødvendig å engasjere seg i alt. Det er ikke bare én sak vi skal ta stilling til, men tusen. Å velge seg et klesplagg er blitt et moralsk anliggende.
Det er ikke bare én bok du skulle ha lest, én film du skal ha sett og én fjelltopp du skulle ha erobret.
Du må foreta et opplyst valg mellom stevia og aspartam. Skal du unngå gluten?
Det krever sin mann å manøvrere på den smale sti.
Mennesker i sin beste alder er utslitte og utbrente midt i velstand og makelighet. Tjueåringer kaster inn håndkléet. De har mistet gnisten.
Da har latt seg lokke og kjørt seg ut på den brede veg av timeligheter.

Hjelp tilbys, i forskjellige former og til ulike priser. Kjøp sjelefred og suksess, i bokform, som kurs, eller hos en personlig coach/trener.
Mindfulness er et buzz-ord.
Lære å være tilstede, ta kontroll over egne tanker, sette seg ned og holde kjeft et øyeblikk,  sette fristeren på vent (aka slå av mobilen), få pusten igjen, gå off-line. Å få kontakt med seg selv her og nå.
Sikkert gode greier, så langt som det når.

Bønn er noe helt annet og next level.
Det handler ikke om å få kontakt med seg selv. Det handler om å få kontakt med universets skaper. I hvis nærvær fristelser blir uinteressante og likegyldige som fjerdeplasser i OL.
En daglig dose styrkemiddel mot stress, frykt, forvirring og motløshet. Like nødvendig som Møllers tran.

Jeg ser at de som selger mindfulness har konstruert en Mindfulness-app. Ikke dumt. Den koster ikke så mye.
Det er i tråd med tidens ånd – hvis du skal motivere mennesker til å gjøre noe, må du konstruere en app først.

Kanskje en morgenbønn-app er tingen? Den vil koste enda mindre, for som denne gateselgeren har fått med seg: info om Jesus er gratis …
2016-09-28-19-32-32


Pinse

Så er pinsen over oss igjen. Språklærernes høytid.

Den Hellige Ånd kommer susende, og hva er det første den setter i gang med? Et lynkurs i fremmedspråk! For en vanlig menig språklærer er dette stort.

Her må noe gjøres i en fei, tenkte Den Hellige Ånd, for å få slutt på denne babelske forvirring. Og visp, så var apostlene polyglotter hele gjengen. For en metodikk! For en pedagogisk evne!

En av pinsetekstene er hentet fra 1.Mosebok og omhandler hendelsene i Babel, grunnen til at Ånden måtte ta affære. Den fortellingen vil jeg helst forbigå i stillhet, for jeg synes ikke Gud gjør den helt gode figuren  her. Å gripe inn og skape forvirring blant folk for at de ikke skal kunne samarbeide?  Burde ikke det tiltaket ha vært ute til høring? Jeg er forbauset over at Stephen Fry ikke nevnte dette i sin hovmodige tirade, han – en språkmann par excellence. Men, aldri så galt så er det godt for noen. I dette tilfellet; språklærere.

Jeg tror. På hele rukla. Fader, sønn og Hellig Ånd. Om de er én eller tre, treenige eller uenige … det overlater jeg til teologene å diskutere. Jeg bygger min tro på egen erfaring, ren empiri. Og Ånden er ute og går, det kan jeg skrive under på. Vi er på talefot. Den snakker et språk som er lett å forstå, det handler om å høre etter.  sun_rays_by_smikus1-d6d67cn  


God romløsning

Jeg sakser denne også, jeg.

Morgenandakten i dag. Hanne Elstrøm 

Til ungdommen:
doorVi snakker så ofte om dere. Ikke så ofte til dere. Kanskje fordi vi er redd for å bli avvist. Kanskje fordi dere minner oss om oss selv.
Dere lytter neppe på radio nå. Dere er på vei et sted. Men kanskje snakker jeg like mye til meg selv. Og alle som lever i fellesskap med dere.
Våre liv har helt ubegrenset med rom. Rom i den forstand at vi har utallige tilstander vi beveger oss i på både fysisk og psykisk. Og vi har åpne rom og lukkede rom. Lyse og mørke rom. Stille rom og rom med mye lyd.
Det å vokse opp er å være på evig jakt etter gode romløsninger. Og på et tidspunkt kanskje finne ut at jeg har det altfor trangt eller jeg har for mange rom.. Er det noe det ville vært klokt å velge bort?
Å vokse opp er vedlikeholdsarbeid. Er det noe i mitt liv jeg forsømmer? Å lære seg hvilke rom som er gode å oppsøke, som gjør deg godt. Gir deg påfyll og overskudd.

Rommene våre er vår familie, våre venner, interesser, behov, skolen, jobben, musikken. Og det kan være troen din. Det rommet i deg som inneholder tankene om Gud. Tvilen, undringen, spørsmålene, tilliten.
Det rommet – som handler om deg og Gud – har vært der alltid. Og det kommer alltid til å være der. Og jeg liker å tenke på at den døra alltid står åpen. Selv om vi velger å lukker den hardt igjen og går derfra, så er det alltid en som åpner den fra innsiden og lar lyset strømme ut.
Den Gud som skapte deg, ville og ønsket deg, og som ikke på noe tidspunkt står med ryggen til deg, han åpner den døra og holder den åpen.

Dere har flere rom og større hus enn noen av oss som har oppdradd dere eller som oppdro oss igjen. Vår verden var så mye mindre enn deres og jeg tenker ofte på hvor uendelig mange flere som skriker etter deres oppmerksomhet enn da jeg vokste opp.
Dere har langt flere aktører som legger press på deres liv. Hele tiden. Valgene er flere og presset på å lykkes, hva det nå enn er å lykkes, er større.
Dermed er også frykten for å mislykkes større. Det viser seg at flere og flere av dere, våre ungdommer, har et rom som heter depresjon. Flere og flere har mørke rom der de er bitte små og ingenting verd i egne øyne. Flere og flere skader seg selv for å få ut den smerten de ikke kan snakke om til noen. Det er ikke noe rom for det.
Behovet for å fortelle dere hvor utrolig flott dere er blir så stort! I hver eneste en av dere ligger denne muligheten som heter “i morgen”. Og dette “i morgen” det er bare ditt. Og du vakre, kloke, gode deg. Du kan åpne og lukke de dørene du vil.

For noen dører skal lukkes. Det er ikke alle rom som er gode rom å være i. Det er situasjoner og mennesker vi har lov å lukke døren for. Bruk tid på å finne ut hvem du er. Hvilke rom du trenger for å ha det godt.
Oppsøk det rommet der du kan snakke om det som er vondt. Det rommet finnes. Jeg lover. Som kan bære din fortelling. Åpne døra på vidt gap inn til det rommet som gir deg glede. Besøk det ofte!
Hold ved like med omsorgsfull hånd det rommet som kalles vennskap. Vær selv en god venn. En du kan stole på.

Og husk at Gud har vanvittig mange rom!! Han vet jo hvor forskjellig vi er! I hans hus er døren alltid åpen.
Jeg sier det ofte til meg selv: Den som sier at ungdommer er umulige dømmer seg selv.


Killing is always an option

Langfredag er dagen for død og forferdelse.
Den dagen menneskets verste egenskaper viser seg. Mennesket som alltid er åpent for den tanken at problemer lar seg løse med vold. Å drepe motstanderen er alltid et alternativ.

Den tanken er grunnen for kriger og mord til alle tider. Med bakgrunn i den tanken skaffer menige amerikanere seg våpen i huset, av denne grunn må danske journalister ha politivakt og kvinner trygghetsalarm.
Hvis et menneske eller en gruppe mennesker ikke gjør som du vil, blir for umedgjørlige og obsternasige, er det alltid et alternativ å ta kverken på dem.

Jesus var umedgjørlig og obsternasig. Han provoserte myndighetene i den grad at de ikke så noen annen utvei enn å ta livet av han.
Det er uhyggelig å lese pasjonsfortellingen og gjenkjenne mønsteret. De mektige føler seg truet av en dissident. Med aktiv lobbyisme og dårlig skjulte trusler får de  myndighetene til å legge prinsippene til side og gi etter for presset. Den lettbevegelige pøbelen, hvermannsens, modig i mengden, lar seg hisse opp til å rope korsfest – korsfest. Folkeviljen må respekteres. Pilatus toer sine hender og skyver ansvaret over på flertallet.
Hver dag får vi eksempler på at sånn holder mennesket på ennå.

Jesus gjorde det ikke lett for Pilatus. Han tidde eller gav enigmatiske svar under forhøret. Han gikk med åpne øyne inn i tortur og korsfestelse. Hvorfor i all verden?

For å vitne om sannheten er jeg født, og derfor er jeg kommet til verden. Hver den som er av sannheten, hører min røst, sa han.
For å vise en annen utvei. For å vise et alternativ: tilgivelse er også alltid et alternativ.
Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør….

Er det mulig? Å vaske sin fiendes føtter? Å vende det andre kinnet til?
Er det innenfor menneskelig makt å fatte vitsen med en sånn oppførsel. Viser ikke historien at det strir mot menneskelig natur.
Jeg er pessimist må jeg tilstå. Sorry Jesus, men dette er ikke realistisk. Jeg frykter at hvermannsens (les: min) etiske modenhet, kjærlighet, uselviskhet og raushet ikke strekker til. Jeg er redd for at vi ligger tynt an.

Hvis Kristus blir en del av ligningen tror jeg den har større sjanse for å gå opp.

Jeg er konge. Mitt rike er ikke av denne verden. 

Vel, da må jeg stemme i med resten av kristenheten: La riket ditt komme. La viljen din skje på jorden…


En messe verdt

skalholt_1860404865Jeg går i kirken så ofte jeg kan. Helt frivillig.
Også når jeg er ute og reiser. Det første jeg gjør når jeg har sjekket inn på hotellet er å finne ut hvor den nærmeste kirken ligger. På den måten har jeg fått med meg høymesser på mange språk i mange utgaver. Jeg hører hjemme i kristne menigheter uansett tid og sted.

Høymessen er for viderekomne, for de innvidde.
De som vil bli kjent med kristendommen og bli med i gjengen, bør ikke nødvendigvis besøke kirken søndag formiddag. Høymessen er ikke nødvendigvis den beste innfallsvinkelen og kan virke veldig fremmed.
Der møter man et spesialisert språk, en egen terminologi, en liturgi full av standardformularer og faste regler, et rom fullt av symboler som for den uinnvidde må fortone seg ganske uforståelige. Han vet ikke når eller hvorfor han skal sitte eller stå, hvorfor presten er kledd som han er og oppfører seg som han gjør foran alteret. Hele seremonien må virke ubegripelig, og det er risiko for at den uinnvidde vil komme til å kjede seg. En skjebne verre en døden i vår tids kultur ….

Jeg tenker at for en uinnvidd må høymessen fortone seg omtrent som en tenniskamp fortoner seg for meg.
Det eneste mine øyne ser er to lettkledde personer på hver sin side av et nett som slår en ball fram og tilbake mellom seg i timesvis. Når det går gisp gjennom publikum eller applausen bryter løs, aner jeg ikke hva det handler om. Etter 10 minutter begynner jeg å gjespe. Etter et kvarter er jeg mest sannsynlig sovnet i solsteiken. Jeg begriper ikke. Jeg blir ikke grepet.
Rundt meg sitter folk og klamrer seg til stolkanten og biter negler med 200 i puls av spenning. Jeg er uinnvidd, uengasjert og utenfor.

For å kunne ta del må jeg sette meg inn i reglene og få innsikt i hva det egentlig handler om. Jeg må lære. Jeg må gå på kamper, jobbe med saken og utvikle en dypere forståelse og innsikt i spillet. Best ville det nok være om jeg selv hadde prøvd å spille tennis. Da ville forestillingen gitt dypere mening, personlig engasjement og større utbytte.

Sånn har jeg det på en vanlig søndagsgudstjeneste. Jeg kan spillereglene ut og inn. Jeg kan gå inn i en kristen kirke hvor som helst i verden en søndags formiddag og ta del i opplevelsen. Det har ingenting å bety at jeg ikke kan språket. Jeg kan messeformen. Jeg vet hva presten sier og hva folk rundt meg sier. Jeg kan, hvis jeg vil, mumle med på mitt eget språk, rimelig sikker på at google-translate ville være enig med meg. Jeg er engasjert til 1000.
En uinnvidd som ser en uinspirert og tonedøv prest foran en likegyldig og døsig menighet – tar feil. Selv om jeg skal være den første til å medgi at det er lettere å få øye på den Hellige Ånd i en svart gospelmenighet i Sørstatene enn i den evangelisk-lutherske norske statskirken …

Jeg kommer ikke til høymesse for å bli underholdt. Og jeg mener at man skal være svært forsiktig med å gjøre endringer i liturgien. Ikke fordi den er hellig i seg selv eller har verdi i seg selv – det har den ikke.
Men fordi den har tradisjoner tilbake til begynnelsen og binder sammen alle kirker og alle kristne til alle tider.

Jeg kan gå inn i en hvilken som helst kristen kirke i verden og vite hva som foregår. Det gir meg en dyp følelse av tilhørighet. Det gir meg et evighetsperspektiv å vite at mine forfedre fant styrke i de samme ordene i sin tid.
Det er ikke så mye annet i omgivelsene mine som lar meg få øye på meg selv i evighetsperspektiv.

Det er stort.

Etter avsluttet høymesse får jeg si som tennisspillere og andre idrettsmenn  pleier å si etter vunnet mesterskap: Dette var stort!


Skråsikring

Livssyn er stadig oftere tema i media. I ulike sammenhenger, på godt og ondt.
Islam, kristendom, ateisme og humanetikk er oppe til samtale og meningsutveksling.
Det synes jeg er supert. Jeg er veldig glad for at folk tar seg tid til å snakke om grunnleggende verdier, sine egne og samfunnets.
En god samtale handler om å formidle og å lytte. En samtale blir lite fruktbar hvis den ene, eller begge samtalepartene er skråsikre i sin sak og poenget  er å overbevise den andre om at han tar feil. Da er vi over i debattens og polemikkens rike, og der passer livssynstemaet ikke alltid inn. Diskusjon med mål om å finne ut hvilket livssyn som er best og sannere enn de andre, gidder jeg simpelthen ikke. Men samtale, fortrolig og åpen samtale, setter jeg pris på.

Jeg er kristen.
Jeg kan ikke forsvare verken Gud, min tro eller statskirken.
Jeg kan bare tro, og vitne om min tro hvis noen er interesserte i å høre.

Jeg kan ikke forsvare Gud, verken med ord eller våpen. Jeg kan ikke engang begripe Gud, og ser ikke at han trenger mitt forsvar. Jeg kan ikke uttale meg på hans vegne. Jeg vet ikke hvordan han stiller seg til homofile ekteskap eller oljeboring i Lofoten. (Eller Hun. Vi må jo for guds skyld ikke heve oss over kjønnskampen.. – sa hun ironisk)

Jeg kan ikke forsvare min tro med argumenter og beviser. Jeg kan bare vitne om den i det jeg sier og gjør. Jeg gråter når andre håner den. Da blir jeg lei meg, alle blir lei seg som får sine dypeste og helligste følelser latterliggjort. Mest lei meg blir jeg på vegne av dem som håner, og som så tydelig ikke har oppdaget det fantastiske livet som Guds barn.
Når folk sier: jomfrufødsel, gåing på vann, vekking av døde, evig liv, blir jeg svar skyldig. Det overgår min forstand, og jeg bruker ikke tid på å finne ut hvordan det går an å skape verden på 7 dager. Men det hindrer ikke min tro. Den begrenser seg ikke til det  jeg kan forstå og forklare med ord.

Jeg kan ikke forsvare statskirken. Den har gjort mye dumt, og fortsetter med det hele tiden. Har kanskje gått ut på dato. Jeg er statskirkemedlem under tvil.

Vi lever i en usikker verden. I forandringens tid.
Skråsikkerhet er i utgangspunktet en uklok innstilling både når det gjelder livssyn og andre store spørsmål.
Det er jeg helt bombesikker på!


En dag i livet til …

Denne dagen er i virkeligheten den eneste dagen. Dagen i dag er den eneste dagen i livet mitt.

Denne hemmeligheten er ikke noen hemmelighet, men det mest opplagte faktum i verden.
Det er nå jeg lever. Ikke i går. Ikke i morgen, bare i dag. Her. Nå.

At en så selvfølgelig sannhet skal være så vanskelig å begripe og forholde seg til!
Det ligger jo i dagen, for å si det sånn ..

I morges våknet jeg til en ny dag. Noe så fantastisk! Et mirakel hver morgen. Alvorlig talt!

Mange vise menn, for ikke å snakke om Den store kloke boken selv – anbefaler oss la hver dag ha nok med sin egen plage, å ta en dag om gangen og fokusere og konsentrere oss om den. Som barn gjør.
Det er ikke ansvarsfraskrivelse. Det er den eneste måten å leve på. Øyeblikk for øyeblikk. Minutt for minutt.

Screwtape har skjønt det. Han skriver til Wormwood:
The humans live in time but our Enemy destines them to eternity. He therefore, I believe wants them to attend chiefly to two things, to eternity itself and to that point in time which they call the Present. For the Present is the point at which time touches eternity. Of the present moment, and of it only, humans have an experience analogous to the experience whih our Enemy has of reality as a whole; in it alone freedom and actua are offered them. He would therefore have them continually concerned either with eternity or with the Present – either meditating on their eternal union with, or separation from, Himself, or else obeying the present voice of conscience, bearing the present cross, receiving the present grace, giving thanks for the present pleasure.

Djevelens oppgave handler derfor om å få oss til å fortape oss i minner fra fortiden eller bekymringer for fremtiden. Og der har han fått en oppgave som er enda lettere gjort enn sagt…


Frimodighet – ingen over, ingen ved siden.

Denne morgenandakten måtte jeg bare sakse. Takk til Rolf Hugo Hansen, som igjen har gitt meg litt å tenke på.

“Mot er alltid originalt” uttalte filosofen Ludwig Wittgenstein.

Min overskrift for denne ukens bidrag i morgensendingen har vært og er fortsatt lykke som livskvalitet, – i dag med mot som tema.

Men hva har mot med lykke å gjøre? For oss er det kanskje vanskelig å se den linken, men IKKE i antikken. For da var lykke et mer objektivt begrep som hadde med personlige dyder, karaktertrekk, egenskaper å gjøre.

Altså; lykken var å leve rett! – Med rettferdighet, kjærlighet, måteholdenhet, visdom og mot. Og for den store lykkefilosofen Aristoteles var mot kanskje den viktigste egenskapen. Nye Testamentet sier at Gud ikke ga oss motløshets ånd, men krafts og kjærlighets og visdoms ånd. Og hva betyr det? Jo, Gud gir oss mot! Han trykker oss ikke ned. Han løfter oss opp!

Jeg tror nettopp modighet er undervurdert i forhold til vår egen livskvalitet. Men enda mer er det forsømt å formidle mot i alle våre relasjoner. Mange mennesker mangler mot for dagen og håp for fremtiden.

De lever liv styrt av frykt og bekymring. De begrenser egen livsutfoldelse og gjør andre mismodig, De lever så å si med bremsene på og er ikke i nærheten av det lykkelige liv. De er redd for å tabbe seg ut og tar ingen sjanser uten sikkerhetsnett!

Men da er det vi, du og jeg, behøves og kan sette mot i dem gjennom oppmuntring og sjenerøsitet. Jeg bruker ordet sjenerøsitet med veldig hensikt fordi det er en egenskap som Gud har og som skal prege oss. Det finnes en setning fra Jesus som ikke står i evangeliene, men i Apostlenes gjerninger 20.35: “Det er en større lykke å gi enn å få…” Her er vi ved kjernen i et lykkelig liv; – å være sjenerøs!

Derfor skrev Arnulf Øverland i sin tid: “Det er en lykke i livet som ikke vendes til lede: Det at du gleder en annen det er den eneste glede.”

Om det er den eneste, tviler jeg på.. Men at det er den STØRSTE gleden er det ingen tvil om! – Det heter i et ordtak: “Det du gir, kan ingen ta ifra deg.”

Det du kommer til å få ut av livet ditt står i direkte proporsjon med din vilje til å gi andre mennesker det de vil få ut av sine liv! Så vær sjenerøs!

Metodistkirkens far: John Wesley har gitt oss denne appellen: Tjen så meget du kan. Spar så meget du kan. Gi så meget du kan! Poenget er nemlig; når Gud er så sjenerøs i forhold til oss, – da skal vi ligne Han. Jesu ord i Bergprekenen er min instruks for- og inspirasjon til det gode liv: “Gi, så skal dere gis!”

Og i dag handler det om å gi hverandre originalt mot og gjøre hverandre modige!

En konfirmantklasse diskuterte de ti bud, og denne dagen det sjuende; “Du skal ikke stjele!” Presten spurte: “Hva er den verste form for tyveri?” Ungdommene måtte tenke seg om, men etter en stund rakte én av klassens tøffe gutter opp hånden og sa: “Det verste er å stjele motet fra en annen”.

La oss gjøre det mot-satte; – sette mot i hverandre som kilde til lykke og livsglede.

Dronning Margrethe av Danmark stiller spørsmålet: “Hva er det vi jager etter? Er det lykken? Og hun fortsetter: Ingen har enda fanget lykken ved bare å tenke på seg selv, den glipper fra oss, hvis vi tror vi kan gripe den uten å dele den med andre!”

Og kanskje er å dele litt mot på livet det viktigste vi kan gi til- og gjøre for hverandre?

Rolf Hugo Hanssen


Að hneykslast á Guði

Fyrirgefning.

Þetta er kjarnaorð í kristinni. Fyrirgefning syndanna.
Það stendur í sumum, hef ég orðið vör við, að Guð skyldi bjóðast til að fyrirgefa allar syndir.
Enda ekki skrýtið.  Hvernig er hægt að bera virðingu fyrir og trúa á Guð sem fyrirgefur allar syndir. Ha?

Hvað með morðingja? Nauðgara? Barnaníðinga?
Er hann að fyrirgefa svona fólk? Veit hann ekki hvað við erum að tala um? Veit hann ekki hvers konar fólk þetta er?

Ég skil vel að menn skyldi hneykslast á svona Guði. Allar syndir?
Nei, sama og þegið, ég get ekki treyst Guði sem býður fyrirgefningu fyrir svona fólk.
Ég tek ekki sjensinn á að lenda í himnaríki með nauðgurum og barnaníðingum.

Látið hann tala við mig, svo skal ég segja honum hverjum hann ætti að frelsa. Og hverjir eiga annað skilið.
Svo ég geti sagt honum hvernig mér finnst hann ætti að vera.
Svo ég geti búið til Guð – eftir minni mynd.