Lyse øyeblikk


Minneord ved båren

Kjære venner.
Takk for at dere er her med oss.
Pappa er død. Et liv er over. Minnene lever videre.
Alle vi sitter her med minner, personlige minner og felles minner, forhåpentligvis mest gode minner. Dem skal vi ta vare på, dele med hverandre og takke for.
Pappa var den beste ektemann, en god far og svigerfar, en super og litt sprø farfar og soffafai, oldefar, bror og onkel.
Pappa kom fra det som het og heter små kår. I årene etter krigen var det ingen selvfølge at en arbeidersønn fra Ringshaug skulle få muligheten til å ta utdannelse. Det fikk han.
I talen som pappa holdt for sin far på hans 75 års dag gjorde han nummer av det, og takket sine foreldre for at de hadde trosset janteloven, spent inn livreimen og gitt sønnen den muligheten. Continue reading


Tale for dagen

Kæru vinir
lueMér var boðið að taka til máls hér í dag í tilefni dagsins. Það fannst mér vænt um og ég þáði það með þökkum. Í dag er þjóðhátíðardagur minn og þjóðhátíðardagur norðmanna. Ef við værum í Noregi nú myndi ég hefja mál mitt á að segja Til hamingju með daginn!
17.maí er mikill hátíðardagur í Noregi eins og allir vita sem hafa verið þar á þessum tíma árs. Þetta er eins og jólin. Langur undirbúningur og mikið tilstand. Öllu til tjaldað. Þessi hátíðarhöld fara að mestu leyti fram utandyra í sameiginlegu rými svo þetta er eins og öll þjóðin séu að halda jólin saman. Ekki ósvipað kjötkveðjuhátíðinni í Río. Allir úti á götu í skrautlegum búningum, mannmargar skrúðgöngur með yngsta barninu í vagni og langafa í hjólastól, glymjandi tónlist úr öllum áttum, uppgrip hjá ís- og pyslusölum og þrekmestu menn og konur skemmta sér fram á næsta dag.
En þessi dagur er ekki tóm skrautsýning heldur fyllist hann á hverju ári merkingu litað af þeim málefnum sem eru efst á baugi hverju sinni, í heiminum, í Noregi eða á viðkomandi stað.  Continue reading


Valla – in memoriam

 

vallaValdís Halldórsdóttir er látin.

Síðustu misserin voru henni erfið, læknaheimsóknir tíðar og líkaminn lúinn. Hún hélt heimili sjálf þangað til á síðasta ári þegar hún kom sér fyrir á hjúkrunarheimilinu Hömrum þar sem hún kunni vel við sig. Þar fékk hún hægt andlát í eigin rúmi 27.maí sl  eftir skammvinn veikindi.

Minningar Continue reading


Tale til 80-årsdagen

Kjære mamma

Vi synes du fortjener en tale, og jeg ble meldt frivilling til å holde den. Du er selv en veldig flink taler, det har du vist ved flere anledninger i brylluper og konfirmasjoner, så jeg kjenner ansvaret tynge. Nå når jeg skal si deg noen sannhetens ord.

Det er ikke lett å ta inn over seg at du er blitt 80 år, verken for oss eller for deg selv. Du glemmer alderen for du er glad i livet. Vi glemmer alderen din fordi du er så sprek og aktiv, oppegående og selvhjelpen.

Du er sprek fordi du har tatt godt vare på deg selv. Du har disiplin og tar vare på og steller fint med alt som er dyrebart.
Slinger i valsen er ikke din greie. Continue reading


12 ár í sópran

Úr tíkallasíma í sjoppunni við Lönguhlíð hringdi ég í Hörð og bauð mig fram í Mótettukórinn. Þá var 1983.

Ég var nýflutt til Íslands, ungbarnamóðir í námi og var að leita að tómstundastarfi sem ekki væri of tímafrekt, ekki of dýrt og gæfi kost á að kynnast og vinna með skemmtilegu fólki. Ég vissi af reynslu að í góðum kór fær maður míkið fyrir peningana og mér leist vel á það sem ég hafði heyrt um þennan nýja kór og organista í Hallgrímskirkju.

Stuttu síðar var ég komin upp í kirkju í prufusöng. Hörður tók mér fagnandi. Á milli þess sem ég söng, lýsti hann fyrir mér framtíðarsýn sinni um kórinn og tónlistarlífið í kirkjunni. Það tók mig fimm mínútur að átta mig á að hér færi maður með háleit markmið og raunhæfar hugmyndir um hvernig mætti ná þeim, mikinn sannfæringarkraft og hæfileika til að hrífa aðra með sér. Hálftíma síðar var ég orðin félagi í kórnum.

Hefði ég vitað hvað ég ætti í vændum! Strandpartý í Nice, plötuupptöku á söngloftinu í Kristskirkju þar sem brakaði svo í gólfinu að maður varð að anda með eyrunum, vígsla Hallgrímskirkju með pompi og prakt, Plánetur í anddyri Háskólabíós með hljómsveitinni inni í sal og tveir stjórnendur – annar á sjónvarpsskjá, átakafundir í kórbúninganefnd, yndislegir páskamorgnar sem öll fjölskyldan fékk að njóta, sungið fyrir Páfa á Þingvöllum með stórar slaufur í barminum, sameiginlegar badmintonæfingar, flutningur á Mozart Requiem í nývígðri Hallgrímskirkju þegar loftið var áþreifanlega rafmagnað af eftirvæntingu, laugardagsmorgnar með skrýtnum tilbrigðum við morgunleikfimi og Kaffe Fassett á prjónunum, Lýðveldishátíðin í Bonn, að hvetja fararstjóra í kapphlaupi við járnbrautalest, “passið þið nóturnar!”, “gott jarðsamband!” og “þriðja röðin fyrst inn!”.

Og tónlistin – að kynnast allri þessari tónlist innanfrá og fá að flytja hana fyrir þakkláta hlustendur í mörgum löndum, við ólíkustu og stundum ólíklegustu aðstæður.

Fyrstu tónleikar sem ég tók þátt í voru haldnir í Kristskirkju, Hallgrímskirkja var í byggingu. Flutt var einföld a capella dagsskrá. Í þá daga saumuðu konur kórbúningana sína sjálfar, með innfeldri blúndu eins og á gamaldags koddaveri og við biðum spennt eftir að sjá hvort einhver kæmi til að hlusta á okkur.

Siðustu tónleikar mínir voru haldnir í fullsetinni Hallgrímskirkju 12 árum síðar. Uppselt var á tvenna tónleika í röð á Sálumessu Mozarts með hljómsveit, einsöngvurum og dönsurum.

Ég fékk að fylgjast með kórnum vaxa og dafna og hasla sér völl í tónlistarlífi Íslendinga og sjá bæði kór og stjórnanda þroskast og vaxa við hverja raun.
Hörður er skipulegur stjórnandi og vinnur sína heimavinnu vel. Hann er metnaðarfullur og vandar til allra hluta, ekkert smáatriði er “overlatt til tilfeldighetene”. Hann sníðir sér stakk eftir vexti, en passar alltaf upp á að víkka stakkinn um leið og hann passar í hann til að hefta ekki vöxt. Ég hef ekki forsendur til að leggja mat á listræn afrek Harðar og hæfileika, en eitt er víst að hann hefur ávaxtað sitt pund afskaplega vel og það er væntanlega það sem spurt er um þegar upp er staðið.

Hver á svona kór? Stjórnandinn? Kirkjan? Félagarnir fyrr og nú? Áheyrendur? Sennilega á hann sig sjálfur og er eingöngu til sem samvinna og samhugur allra þessara aðila á hverjum tíma.
Að fá að vinna með fólki sem manni þykir vænt um að sameiginlegu markmiði og standa svo hlið við hlið á tónleikum og finna verkið öðlast sjálfstætt líf og vekja gleði í okkur öllum er ekki hversdagslegur atburður. Við erum öll blessuð sem höfum fengið að eiga aðild að því kraftaverki sem slíkur kór er.

(Skrifað í afmælisrit Mótettukórsins 2003)


Leave a comment

Tale for dagen. 17.mai 2010

Kjære gamle – og nye landsmenn. Nordmenn og norgesvenner.
Gratulerer med dagen. Gratulerer med 17.mai.
I dag feirer vi Norges grunnlov. I dag har Norge bursdag.

Det første spørsmålet en stiller på en bursdag er vel dette:
Hvor gammel er du blitt nå, da? Lille venn..

Og svaret er 196 år. I dag er det 196 år siden det norske folket fikk sin egen grunnlov. Den loven som samfunnet vårt og nasjonen er bygget på. Det er en ganske anselig alder for en grunnlov.
Den norske grunnloven ble til i en tid av stor omveltning i Europa, en tid der nye ideer og teknologi tvang fram store samfunnsendringer. Viktige forutsetninger for den var den amerikanske uavhengighetserklæringen fra 1776 og parolene under den franske revolusjon på slutten av 1700-tallet. Den fikse idé at ethvert individ hadde grunnleggende rettigheter, uansett kjønn, hudfarge formue og stilling var temmlig radikal i en verden der rikdom og stand betydde absolutt makt, der rettigheter avhang av hvilken familie du var født inn i og der slaveriet ennå ikke var avskaffet. Det krevde innsikt å se at det var dette som var rett og moralsk mot å rive ned gamle grunnvoller og legge nye. Den norske grunnloven bygger på disse prinsippene og er ennå ikke gått ut på dato.

Den norske selvstendige staten derimot er ikke fullt så gammel. Det er bare 105 år siden unionen ble oppløst og Norge ble et eget rike. Og det er ingen særlig alder å skryte av for et land. Vi er en ung nasjon. Det finnes mennesker som er eldre enn Norge. I forhold til voksne stater som Egypt og Japan er vi for rene jypligene å regne. Hvor gamle er vi egentlig?

Jeg har hund. Den er 13 år. Menneskeår vel å merke. Det er nemlig ikke det samme som hundeår, da må du gange med 7. Ett hundeår er 7 menneskeår. Regnet på denne måten er hunden min 91 år gammel. Det forklarer en hel del. Det forklarer tunghørtheten, det dårlige synes, inkontinensen og hjerteproblemene.

Jeg lurer på om det finnes noe som heter nasjonsår. En nasjon som er 105 år, hvor gammel ville den være i menneskeår?

Vel, vi er vel over den aller første barndom. Der vi er helt avhengige av andre og forsvarsløse. Naiv tillit til at andre synes at vi er kjempesøte og vil gi oss det vi har lyst på av den grunn alene er vel over. Det er ikke nok å stille seg opp, smile og si Se på meg hva jeg kan. Det har vi skjønt.

Vi er vel også gjennom puberteten, tror dere ikke det? Det aller verste markeringsbehovet ligger forhåpentligvis bak oss. Troen på egen uovertreffelighet og de andres håpløse mangel på forståelse tilhører denne alderen. Det har begynt å demre for oss at det kan være lurt å gå stille i dørene av og til og lytte til andres erfaringer. At det faktisk er tenkbart at vi kan ta feil.

Vi har opplevd litt av hvert, sett både gode og onde dager. Det har begynt å gå opp for oss at vi har ansvar, at våre handlinger har konsekvenser for oss selv og andre. At mulighetene ikke er endeløse.

Jeg ser oss for meg som et ungt par i hus, hjem,barn, lån, karrierefasen. Mest opptatt av rentenivå, strømpriser og barnehageplasser. Mest opptatt av seg og sitt, stort sett på god fot med naboen, en temmelig regulert og en smule tidsklemt hverdag. Uten de store helseproblemene foreløpig. Skal vi si sånn ca 27 årsalderen?

I så fall får vi en kvotieng på 3,8.
Et menneskeår er 3,8 nasjonsår.

I så fall ville USA være en 60 åring. Det kan vel stemme sånn noenlunde? Makelig veletablert, overbærende generøs mot de unge så lenge de oppfører seg ordentlig, men som begynner å merke en gryende uro over at verden forandrer seg og at han kanskje ikke lenger er helt up-to-date. At det er nye strømmer på gang som han ikke har helt oversikten over.

Island ville være en 17-åring. Det er en sårbar alder med et stort markeringsbehov. I den alderen er troen på egen uovervinnelighet stor og mulighetene er uendelige. Man vil stå på egne ben, men er voldsomt opptatt av omgivelsenes anerkjennelse og bekreftelse. Jeg husker meg selv i den alderen. Jeg husker usikkerheten når jeg kom i familieselskap eller store anledningen. Skulle jeg sette meg blant de voksne eller ved barnebordet? Hvem var jeg?

Dette er nå bare fabuleringer for moro skyld. For, som jeg nå hører meg selv si oftere og oftere for tiden, så er det ikke alderen som spiller den største rollen. Det er mer et spørsmål om modenhet.

Noen av verdens eldste nasjoner og kulturer finner vi i Asia.
Jeg kan ta feil, men min oppfatning er at disse landene har et litt annet verdisyn enn vi. En litt annen oppfatning av hva som fortjener respekt, av individets betydning. At jeg ikke bare har verdi i meg selv og i det jeg kan realisere av egne evner, men at min verdi i like stor grad ligger i at jeg er en del av et hele, av en familie, av et samfunn, i et fellesskap. At det er det som gjør meg betydningsfull.
At jeg som enkeltperson kan være viktig for samfunnet.

I år går det vel ikke an å holde en 17 mai tale uten å nevne Bjørnstjerne Bjørnsson. Han var en viktig enkeltperson, en viktig aktør på scenen da Norge fikk sin selvstendighet. I år markerer vi at det er 100 år siden hans død i 1910.
Bjørnstjerne elsket landet sitt. Det har han sagt sjøl. Han elsket det med den samme lidenskap som han la i det meste han holdt på med, kan det virke som. Han hyllet det ”norske” i datidens pompøse ordelag. Saganattens eventyrlystne vikinger, naturens værbitte storslagenhet, forfedrenes furete ansikter som lyste av styrke og visdom. Det var ikke måte på.

Denne retorikken kan vi faktisk risikerer å støte på den dag i dag. At vi fra dette landet er utstyrt med nedarvete attributter som gjør oss bedre egnet enn andre i ulike sammenhenger.

Men Bjørnson, midt i sin erkenorskhet,var moden nok til å se at når han fremhevet det norske var det for å vise at vi var LIKE GODE SOM de andre, vi også VAR noe, ikke bedre enn, men likeverdige med andre nasjoner. Vi var nordmenn og som sådann medborgere i verden.
Jeg er ingen Bjørnsonekspert, men jeg opplever han som en menneskevenn vel så mye som en norgesvenn. En verdensborger vel så mye som en nordmann. I en 17 mai tale i dag tror jeg han like gjerne ville droppe kjære landsmenn-hilsenen og si kjære medmennesker.

Det tror jeg er et tegn på modenhet, både for en person og for en nasjon. Å kunne ta inn over seg at vi er en del av et hele.

Vi befinner oss nå i et land som på dramatisk vis har fått oppdage at enkeltpersoners handlinger kan ha vidtrekkende konsekvenser. På Island ser vi for tiden svidd jord, både i faktisk og overført betydning.

Jeg har ikke tenkt meg å snakke om folk som stikker av med andre menneskers penger, som bruker opp fellesskapets ressurser som om de var deres egne, som lever på lån med et forbruk hinsides all fornuft og moral på andres bekostning.

Jeg har tenkt å bruke det som en bakgrunn når vi løfter våre hoder og ser utover verden og ser vår posisjon i den globale sammenhengen. Når vi ser på oss selv ikke bare som nordmenn, men som verdensborgere.

For vi lever også på lån. Vi fråtser også i ressurser som vi ikke har egenrett til. Andre steder i verden lider folk mangel på grunn av vår fråtsing, vårt forbruk som er hinside all fornuft og moral og vi helst ikke vil la noe rokke ved. Som vi helst vil opprettholde og synes kanskje til og med at vi har fortjent.
Hvem er det som skal betale våre regninger?

Hvor gamle er vi egentlig? Er vi voksne nok til å ta på oss ansvar?

Å fraskrive seg ansvar er en enkel sak, jeg nevner ingen navn.
Å påta seg ansvar er bale. Det betyr som regel at du må GJØRE noe og at du kommer til å miste noe, måtte gi avkall på noe. Det kan være slitsomt.
Men det betyr også at du blir aktiv, at du blir en spiller, at du blir en betydningfull person i fellesskapet. Og det er ikke så dumt.

De dramatiske hendelsene i islandsk samfunn den siste tiden gir meg håp.
Når jeg ser hvor mye et menneske, eller en liten gruppe mennesker, kan ødelegge på kort tid, vekker det meg til ettertanke om hvor mye et menneske eller en liten gruppe mennesker kan bygge opp og gjenopprette på kort tid. For det er to sider av den saken.

En enkel handling kan forme framtiden for mange.
Et enkelt ord. Som Eidsvollmennenes ja i 1814. Som kongens nei i 1940. Det skal ikke mer til så lenge du sier nei eller ja til de rette tingene.

Så, Ja, vi elsker dette landet. Og hurra for grunnloven. Den er til å rope hurra for.

En bursdag er en fin anledning til ettertanke. La oss tenke over hvor modne vi egentlig er blitt. Er vi oss vårt ansvar bevisst.
Kan vi også si Ja, vi elsker denne verden. Den vil vi heve fra nød til seier. Også vi når det blir krevet. Vi nordmenn og medborgere i verden.

Takk for at jeg fikk holde tale. Det var en ære.


Bryllupstale 14.mai 2006

 Kjære Ellen og Waldemar. 

Gratulerer med dagen.

80845794_2f646caa88_mÁ dauða mínum átti ég von, en ekki þessu sier islendingene når noe veldig uventet skjer, noe de ikke i sin villeste fantasi hadde forutsett. Direkte oversatt betyr det: min egen død hadde jeg regnet med å få oppleve, men ikke dette. 
De ordene kommer opp i hodet mitt nå, for jeg hadde ikke ventet at jeg skulle komme til å stå og holde tale i Ellen sitt bryllup. Derfor er det ekstra stort for meg å stå her og se deg så glad og få dele den gleden med deg og dere.

Jeg regner med at jeg er en av Ellen sine aller eldste venninner. Ikke nødvendigvis i alder, for Ellen har venner i alle aldre, men i ansennitet. Vi har en lang historie sammen bak oss siden vi vokste opp side om side på Kleppe.

Vi hadde en trygg og god oppvekst, priviligerte var vi vel egentlig. Men det var jo rart at vi overlevde, at vi ikke lo oss i hjel. Jeg reiste fra Askøy før jeg var fyllt 19 år, det er 30 år siden. Men vennskapet har vi bevart gjennom alle disse årene, det har vokst og utviklet seg selv om vi har levd våre liv på hver vår kant. Det er ikke minst Ellen sin fortjeneste, hun er en svært trofast venn som forstår verdien av vennskap, og som har en egen evne til å snakke om viktige ting og få sånne østerser som meg til å åpne seg.

Ellen var oppdradd i et hjem der man mente at det var forskjell på rett og galt. Og at man skulle gjøre det som var rett. Ellen har stått ovenfor mange store valg i sitt liv, og hun har alltid prøvd å gjøre det hun mente var rett. Ikke det som var enklest eller mest lettvint, men rett. Minste motstands vei er ikke nødvendigvis Ellens vei. Hun har mot til å følge sin overbevisning og samvittighet.
Og nå har hun gjort et nytt stort valg. Nå mente hun at det var på tide å gifte seg med Waldemar.

Det er flere år siden Kristján og jeg feiret vårt sølvbryllup, så jeg har lang fartstid på det området og burde kunne regne meg som ekspert. Som kunne komme med gode råd og vink til sånne nybegynnere.

Men hvis det er noe jeg har lært i løpet av livet, så er det at toppen på arroganse er å innbille seg at man vet hvordan andre bør takle livet. Jeg har mer enn nok med å takle utfordringene i mitt eget ekteskap, jeg har ingen planer om å si hvordan dere skal gjøre det. Det har jeg rett og slett ikke greie på det.

Derfor har jeg  bestemt meg for å snakke om noe som jeg HAR greie på. Noe av det som jeg liker best av alt i verden og som jeg vet at dere også er glad i. Nemlig å gå tur i marken.
Jeg pleier å gå turer på Kolbeinsvarden når jeg er på Askøy. Helst hver dag. Jeg vet at Ellen også setter pris på sånne turer, og så vidt jeg forstår er Valdemar godt kjent i Follesemarka. Så jeg regner med at vi har et noenlunde likt erfaringsgrunnlag.

En skikkelig tur er en nytelse og en utfordring. En vet aldri hva som venter bak neste sving. Det kan være fint å gå alene, men hvis en treffer noen som vil gå samme veg, så kan det være enda kjekkere å være to.

Og hvis en blir enig om å gå sammen, og i hvilken retning, er det bare å gi seg i veg.

Det beste er å holde et jevnt tempo, prøve å falle inn i hverandres takt, skifte på å gå først  kanskje, sånn at ikke den ene stadig må halse etter den andre. Det begynner gjerne i lett terreng der beina nesten går av seg selv og det er god anledning til å snakke sammen og beundre hverandres stil.

–         Men plutselig står dere foran en bratt kneik som må forseres. Den er kanskje så bratt at den må klatres med fingre og knær. Kanskje kommer dere ikke opp uten å hjelpe hverandre. Den ene må skubbe og den andre må dra. Det kan bli skrubbsår, men hvis dere hjelper hverandre går det nok.

–         Vel oppe kommer dere til en stor åpen flate der man kan sette dere ned i ro og mak, kanskje vandre rundt hver for seg og se på forskjellige ting. Det er ikke sikkert dere er interessert i de samme tingene. Da gjelder det likevel å ikke miste hverandre av syne så dere plutselig kommer inn på hver sin sti. Kanskje dere må vente på hverandre litt, bli enige om hvilken sti som ser mest spennende ut å gå videre. Gå videre sammen!

–         Dere kan risikere å komme ut for myrer, hengemyrer er farlige. Skitt og lort som en kan bli hengende fast i. Pass dere for dem. Det er lett å dra hverandre uti, så det lønner seg ikkje å følge i den andres fotspor helt kritikkløst, det er unødvendig at begge plumper uti driten. Men hvis du ser at det ligger en myr foran deg som du ikke kan komme utenom, dritt som du må igjennom, gjelder det å finne faste tuer å trakke på. Det finnes alltid enkelte steder med fast underlag. Tuer og steiner du kan trakke på. Da er det ikke så farlig om du plumper uti litt her og der. Du mister ikke fotfestet.

–         En annen velkjent fare er gnagsår. De kan være skumle for de virker så uskyldige til å begynne med. Litt rødt og sårt, pøh, dette er ikke så farlig jeg kan tåle dette. Men hvis du ikke er obs på dem, så kan de ødelegge hele turen. Særlig når man går rundt i helt nye sko som ikke har rukket å gå seg skikkelig til, da må en være obs på ting som gnager og fikse dem med en gang.

–         Og så kommer dere plutselig ut på en lysning med utsikt . Plutselig står dere side om side og ser tilbake over hele den veien dere har tilbakelagt sammen, ser hele veien dere har gått for å komme opp. Husker du den bratte kneiken. Hvis ikke du  hadde hjulpet meg der, så hadde vi ikke stått her i dag. Hvis ikke vi hadde kommet oss gjennom den ekle myren, hadde vi ikke fått oppleve denne utsikten. Sammen har dere klart det, og sammen kan dere nyte det og sammen kan dere planlegge hvordan dere vil gå videre. For turen fortsetter alltid.

Det viktigste på en sånn fjelltur, synes jeg, er å gå med alle sanser åpne. Nyte alle opplevelsene underveis. Se den rare treroten, se den nydelige blåfargen på den blomsten, kjenn regndråpene mot ansiktet, kjenn duften av våt skogbunn, hør suset i trærne, lure på hvilken fugl det var. Nyt turen. Det er halve vitsen. Ikke på død å liv å komme til topps, men å gi seg tid til å nyte turen.

På en lang tur må man ha niste med. Dere har fått niste i dag.
Ellen og jeg har ofte diskutert tro og religion, jeg vet lite om hvor Waldemar står i den sammenhengen, men jeg registrerer jo at han har giftet seg kirkelig. Ekteskapet er hellig.

Dere har fått  velsignelse med på veien enten dere vet det eller ikke. Dere har fått vannflaske og niste i sekken i dag. Ikke glem det. Hvis dere trenger noe å styrke dere på, så har dere det i sekken.

Det er en ukjent sti dere har begitt dere ut på. Ingen har gått den før og vi vet ikke hvor den fører. Vi vet ikke hva som venter bak neste sving, dere har lovet hverandre i dag å gå sammen uansett. Det er ingen pakketur, dere må selv velge hvor dere vil gå. Dette er den type tur der den ene har kartet og den andre har kompasset og dere bare kan finne fram i samarbeid.

Det finnes varder underveis, steder der mange stier møtes og en kan risikere å treffe på folk. Denne dagen er en sånn varde. Her og nå møtes alle våre stier som er her inne. Dette er en minneverdig dag i alle våre liv. I morgen går vi hver vår vei igjen, men det er nok flere varder lenger nedover veien også håper jeg.

Jeg har tatt med en vardebok til dere, som jeg håper ligger framme i deres hjem slik at gjester og turkamerater kan skrive seg inn. Jeg håper jeg får anledning til å skrive navnet mitt der riktig ofte.

Takk for at jeg fikk være med på denne festen.

God tur Ellen og Waldemar.


Leave a comment

Ólafur Sigurgeirsson

Látinn er í Reykjavík maður sem ég þekkti sama og ekkert. Ég hitti hann kannski svona tíu sinnum, ef þá það. Þess vegna skil ég ekki af hverju andlátsfregnin var svona míkið kjaftshögg. Ég vankaðist.

Kannski var það vegna þess hvað það var óvænt. Ég sá hann síðast á íslandsmótinu um daginn. Við ritaraborðið eins og venjulega, færandi miðana sína fram og tilbaka, haldandi uppi reglu og skipulagi í hita leiksins. Ordnung muss sein. Continue reading


Takako – minningarorð

Kæru vinir Takako.

Barátta.

Lítið blóm brýst í gegnum snjóinn
Vorið kemur
Og sólin skín.

Laxinn syndir á móti straumnum
Kemst upp ána
Og hrygnir

Krían flýgur milli heimskautanna
Í hlýrra veður
Og til baka

Baráttan er í eðli allra hluta
Átökin hefjast
Og þeim lýkur

Þetta eru orð Indriða Inga Stefánssonar, samstarfmanns Takako og fylgdu kveðju frá vinnufélögum. Þetta er baráttukveðja. Takako var óttalaus kona, hún óttaðist ekki baráttuna og gafst ekki upp fyrr en í fulla hnefana. Hún elskaði fjölskyldu sína og hún elskaði lífið. Henni fannst það þess virði að berjast fyrir. Continue reading