Lyse øyeblikk


Susan Cain: Quiet

.. the Power of Introverts in a World that cannot stop talking.

download (1)Jeg er innadvendt. I en verden som  opphøyer det å være utadvendt.

Jeg er en av dem som foretrekker stillhet framfor støy.
Jeg har aldri radioen på når jeg jobber, lager mat eller kjører bil. Jeg foretrekker stillheten.

Jeg er en av dem som trenger mye tid for seg selv. Til å tenke. Være aleine.
Jeg kan gå på kino aleine uten problem. Jeg ber ikke folk bli med meg når jeg skal handle el.l. Jeg er en av dem som trives i sitt eget selskap. Jeg samler energi når jeg er alene. Jeg tappes for energi når jeg er sammen med andre. Ofte.

Jeg er en av dem som unngår smalltalk så sant jeg kan. Som foretrekker taushet framfor pjatt som ikke beriker meg. Men som elsker dype samtaler om ting som jeg selv finner interessante og meningsfyllte.

Jeg er en av dem som ikke trenger å vise seg fram så snart anledningen byr seg. Jeg kan godt sitte gjennom et helt møte uten å åpne munnen. Hvis mine synspunkter har blitt godt presentert av andre, trenger jeg ikke forlenge møtet med å innta talerstolen bare for å markere meg. Jeg tar ordet hvis jeg har noe å legge til, ellers ikke.

Jeg er en av dem som bruker tid på å ta avgjørelser. Jeg liker å tenke meg om. Selv i små ting. Jeg vil gjerne være enig med meg selv før jeg uttrykker meg. Derfor uttrykker jeg meg vel så bra skriftlig som muntlig. Når jeg skriver, har jeg tid til å tenke, reflektere og endre formuleringer. Være presis.

Jeg er ikke folkesky. Jeg er ikke spesielt sjenert eller beskjeden.
Jeg er ikke redd for å ta ordet og uttrykke min mening hvis det trengs. Jeg er ikke redd for å sloss for mitt standpunkt  hvis jeg synes det er viktig.
Jeg er ikke redd for å stå foran en stor folkemengde og ha ordet. Jeg kan delta i animerte samtaler og holde oppe stemningen i festlig lag, men foretrekker å gjøre det i lukket selskap, på mine egne premisser, med  utvalgte gode venner. Og så vil jeg gå hjem og trekke i pysjamas med en god bok når jeg har fått nok.

Susan Cains bok var en åpenbaring for meg. Den har tydeligvis gått sin seiersgang rundt i verden, og nå altså også nådd meg. Det var godt å lese og få bekreftet at det ikke er meg det er noe i veien med selv om jeg foretrekker å være hjemme og lese  istedenfor å gå på salg. Jeg fikk en liten forklaring på hvorfor jeg mistrives så intenst i mengden på store kjøpesentra. 

Jeg leser at psykologen Carol Bainbridge sier følgende  (og merker meg statistikken i siste setning ;-): 

INTROVERTS: Contrary to what most people think, an introvert is not simply a person who is shy. In fact, being shy has little to do with being an introvert! Shyness has an element of apprehension, nervousness and anxiety, and while an introvert may also be shy, introversion itself is not shyness. Basically, an introvert is a person who is energized by being alone and whose energy is drained by being around other people.

Introverts are more concerned with the inner world of the mind. They enjoy thinking, exploring their thoughts and feelings. They often avoid social situations because being around people drains their energy. This is true even if they have good social skills. After being with people for any length of time, such as at a party, they need time alone to “recharge.”

When introverts want to be alone, it is not, by itself, a sign of depression. It means that they either need to regain their energy from being around people or that they simply want the time to be with their own thoughts. Being with people, even people they like and are comfortable with, can prevent them from their desire to be quietly introspective.

Being introspective, though, does not mean that an introvert never has conversations. However, those conversations are generally about ideas and concepts, not about what they consider the trivial matters of social small talk.

Introverts make up about 60% of the gifted population but only about 25-40% of the general population.

 

 

 


Jojo Moyes: Et helt halvt år

4125416412_5105255aThe Intouchables møter The Bucket list møter Educating Rita møter Love Story – for å vise til filmens verden.

Boken handler om store ting. Døden og kjærleiken. Eller kanskje om Livet, sett med dødens og kjærleikens øyne.

Hva betyr det:

– jeg kan ikke leve lenger / jeg vil ikke leve lenger.
– jeg kan ikke leve uten deg / jeg vil ikke leve uten deg.

Det første spørsmålet kan jeg ikke svare på. Det er for fjernt fra min virkelighet.

Det andre vet jeg litt om. “Jeg kan ikke leve uten deg” betyr ikke at jeg må være sammen med deg døgnet rundt, eller i det hele tatt for den del. Du kan godt være en viktig del av mitt liv selv om vi aldri møtes. Bare jeg vet at du er der. Bare jeg vet at du har tro på meg. Da kan jeg leve – og du er en del av det livet.

Døden skjerper oss i møtet med livet. Kjærleiken skjerper oss i møtet med livet. Den inspirerer oss til å leve.

Sånn må det være.

Det er en fin bok. Litt mange ord. Litt forutsigbar, but what the hell …


William Landay: Defending Jacob

51MCY+I487L._SL300_Enda en amerikansk rettssals-krim.
Jeg har lest Grisham og Turow, og nå altså også Landay. Jurist blir forfatter.

Best seller og en av de beste bøkene i år, sier amerikansk media, så jeg gikk løs på den.

Absolutt verdt pengene.
Velskrevet og spennende om en dramatisk mordsak. Men den er mye mer enn det. Den handler om en familie. Den handler om de mekanismer som virker i familier, om hva som bygger opp og hva som river ned. Om ansvar og skyld, om tillit og svik, om åpenhet og fordekthet, sannhet og løgn, nærhet og avstand.

Veldig tankevekkende, for dette er en historie som kan skje med hvem som helst. Og som kanskje skjer med hvem som helst, før eller siden, i en eller annen form.

Kanskje ikke som mordsak, riktignok. Men mindre kan det vel ikke være for å tiltrekke seg oppmerksomhet i Junaiten.


Rydde på loftet

Rydde-ut_productimageHva skjer?
Er det Knausgård sin skyld, eller hvorfor skal plutselig alle skrive selvbiografiske bøker? Plutselig er alle oppe på loftet og leiter fram gamle bilder, album, brev og gjenstander for å finne tilbake til fortiden. Plutselig er mor og far og bortglemte grandtanter blitt romanfigurer.

Hva skjer?
Er det kanskje  post-68erne, som kvittet seg med hemmende tradisjoner, håpløse familieforpliktelser og materielle gjenstander i jakten på frihet og selvstendighet, som nå har oppdaget at de slo barnet ut med badevannet?

Som i anstrengelsen for å realisere seg selv har oppdaget at et menneske ikke kan skape seg selv, men har viktige tradisjoner, slektsforhold og materielle ting i bagasjen.

Eller handler det kanskje ikke om fortiden? Er dette dagens personlige prosesser, sorg etter avdøde foreldre f.eks, som kommer ut i bokform fordi det er sånn man gjør det i 2014? Offentliggjøring av private tanker som vi blir påtvunget gjennom sosiale media enten vi vil eller ikke?

Mors-gaver_productimageDet er greit nok det – du finner en gammel konkylie i en kommodeskuff. Den vekker gamle minner.
Det er all right det – men hva har det med meg å gjøre? Jeg har min egen konkylie i min egen kommodeskuff.

Jeg har nettopp lest to bøker i denne sjangeren:

Helene Uri: Rydde ut
Cecilie Enger: Mors gaver

Bare titlene …

Helene Uri skriver som vanlig elegant og treffsikkert. Romanen handler om språkforskeren Ellinor som skal til Finmark for å jobbe med en doktoravhandling. Helene Uri trenger seg etterhvert fysisk inn i romanen på en ganske fiffig måte – hun møter bl.a. romanfiguren ansikt til ansikt på kafé! Etterhvert blir hun selv hovedperson i sin egen roman og Ellinor blir statist, et litterært virkemiddel. Det blir Helenes jakt på sin egen slekt. Tore på sporet. Er det ikke det programmet heter? Eller Hvem tror du at du er?

Cecilie Enger skriver også elegant og godt. En lavmælt og jordnær tekst, som en vandring gjennom et kulturminne for oss som er omtrent på samme alder og husker Kirsten Langbo og DBS sykler. Mor, som er forsvunnet inn i Altzheimer, får her et vakkert ettermæle. På en måte er det en morsbiografi. En vakker bok, kritikerrost og belønnet.

Almenngyldig? Jeg vet ikke helt ….
Jeg reserverer meg mot det altfor private i det offentlige. Om det nå er på facebook, TV eller i bokform.
Jeg har også et liv jeg kan fortelle om, og er på det stedet i livet at loftrydding er uunngåelig. Jeg kan også skrive for å bearbeide minner og tanker – men å publisere det, her eller andre steder?
Da må jeg tenke meg om to ganger.


John Williams: Stoner

downloadStoner ble valgt til årets bok 2013 av Waterstones – 48 år etter at den først kom ut i 1965!
Etter at jeg hadde klødd meg litt i hodet og lurt på om John Williams ikke var gitarist/komponist og på hva jeg skulle legge i den tvetydige tittelen Stoner, gikk jeg i gang med den som lydbok.
Rett inn på min topp-20 liste.

Romanen kom først ut i USA  og fikk brukbar kritikk i sin tid, men ble aldri noe bestseller og forsvant raskt ut i perieferien uten etterdønninger.
2013  får den sin renessanse; menige lesere i Europa finner den igjen, spør etter den på biblioteker og i bokhandlere, låner den av hverandre, helt uten påtrykk av salgskampanjer, forlagsreklame, bokklubber, bokbad og sosiale media. Plutselig må den trykkes opp igjen i store opplag og 50 år forsinket får romanen omsider fortjent oppmerksomhet i sitt hjemland: The greatest american novel you have never heard of. The must-read novel of 2013 – for å sitere de store avisene.

Julian Barnes skriver i The Guardian: It is good, and it has considerable substance, and gravity, and continuation in the mind afterwards. And it is a true “reader’s novel”, in the sense that its narrative reinforces the very value of reading and study. Many will be reminded of their own lectoral epiphanies, of those moments when the magic of literature first made some kind of distant sense, first suggested that this might be the best way of understanding life. And readers are also aware that this sacred inner space, in which reading and ruminating and being oneself happen, is increasingly threatened by what Stoner refers to as “the world” – which is nowadays full of hectic interference with, and constant surveillance of, the individual. Perhaps something of this anxiety lies behind the renaissance of the novel.

Han har rett i at boken stiller samfunnet med dets forventninger, verdier og krav opp mot enkeltmenneskets individuelle opplevelse av seg selv og sin egenverdi. Den er skreddersydd for folk i min alder. For folk som ser tilbake og gjør opp status, som holder sine bragder og oppnådde mål opp mot det som verden ansér som suksess.
Ble det noe av meg? Er vi mislykkete, alle vi som ikke ble noe stort? Som aldri kom i avisen, verken på godt eller vondt? Vi som har spilt mulighetene, gått glipp av opplevelsene, ikke fulgt drømmene .. 

Mange i vår alder er desillusjonerte, sa Eli til meg i en fin samtale vi hadde i fjor. –  Jeg er ikke desillusjonert!  sa jeg. – Da er du heldig, sa Eli.

Ved første blikk kan Stoner virke som en mislykket og tragisk, nærmest patetisk person. Noen kritikere mener at det kan være grunnen til at han ikke slo igjennom i USA. Amerikanerne liker ikke tapere. De liker ikke triste slutter. Man skal leve den amerikanske drømmen, eller gå ned med flagget til tops.

I mitt regnskap er Stoner ingen taper. Der andre ser resignasjon og pessimisme, ser jeg en ukuelig og modig holdning til virkeligheten. Stoner har levd sitt liv, og tar oppgjør med det uten å skylde på noen andre. Han ser sine svakheter og unnlatenheter modig i øynene og tilgir seg selv for ikke å ha vært fullkommen. Han dør under overskriften “det er fullbrakt”.
Istedenfor å stille spørsmålet: Er dette alt? Er det ikke noe mer? spør han seg: What did you expect?

The New Yorker sier: The refrain of Stoner’s deathbed scene—“What did you expect?”—modulates in tone over the course of its pages from bitter disillusionment to resignation to transcendent serenity. At first, Stoner sees his own life as the world has judged it, with unforgiving clarity: “He had dreamed of a kind of integrity, of a kind of purity that was entire; he had found compromise and the assaulting diversion of triviality. He had conceived wisdom, and at the end of the long years he had found ignorance.” But after what’s either a figment of delirium or a glimpse of grace—three laughing young couples trespassing across his lawn like ghosts, echoing the trio of friends with whom he went through school—he sees this estimation as “mean, unworthy of what his life had been.” In his last moments Stoner takes his own book—a musty treatise on the influence of Latin poetry on the Medieval lyric—from the bedside table, and as he touches its pages he feels “the old excitement that was like terror.”


Haruki Murakami: 1Q84

1Q84Denne boken kom opprinnelig ut i tre bind 2009 – 900 sider, 400 000 ord. Første utgave ble utsolgt på dagen. I løpet av den første måneden solgte den en million eksemplarer. Ergo er det meg det er noe i vegen med.
Jeg får ikke til Murakami. Ikke på vilkår! Til tross for utallige forsøk. Han er jo Nobel-kandidat av første klasse og omtales som en kultforfatter av dem som har greie på det.
Jeg melder pass.

Jeg går med på at han er en ordkunstner par excellence. Jeg kan åpne bøkene hans i blinde og lese et par sider og nyte øyeblikket, men å prøve å få tak i sammenhengen og forstå hvor han vil hen? Glem det. Det er ingen framdrift i det. Jeg mister tålmodigheten.

Jeg gir opp!
Hermed opphører mine forsøk på å begripe Murakami. Til han eventuelt får Nobelprisen. Da må jeg vel til pers igjen ..


John Grisham: Sycamore Row

SycamoreRow1At det går an å skrive så spennende og engasjerende om en rettssak.Eller rettere sagt; at det går an å presse en så spennende og engasjerende historie inn i formatet “rettsforhandlinger”.

Gjennom juristenes funderinger og diskusjoner og vitnenes mer eller mindre pålitelige forklaringer trer historien fram. Den har røtter langt tilbake i fortiden og gir et slående bilde av den sosiale virkeligheten i grisgrendte strøk i Sørstatene i forrige århundre.

Seth Hubbard, en steinrik einstøing med uhelbredelig kreft, henger seg i et lønnetre og etterlater seg utførlige instruksjoner om praktiske detaljer rundt gravferd o.a. Han etterlater seg også et helt nytt, håndskrevet testamente der han forbigår etterkommerne sine og etterlater en kjempeformue til sin husholderske. En svart, middelaldrende kvinne som har jobbet for han i tre år.
Sånt blir det oppstyr av. Slektningene prøver selvfølgelig å få omstøtt testamentet, og i den påfølgende rettsaken kommer slike familiehemmeligheter for dagen at de får anledning til å angre på det.

I beste Hollywood-stil blir det happy ending.


Faye Kellerman: Hangman

51k8DtzB0jL._SL500_AA300_PIaudible,BottomRight,13,73_AA300_En Peter Decker/Rina Lazarus krimroman. Om politietterforsker Peter Decker som oppklarer to mord i L.A.

Hva tenkte jeg på?! Ikke verdt pengene og ikke verdt å bruke tid på.
Første og siste gang jeg hører på Kellerman.

Selve opplesingen var forresten god.
Mitchell Greenberg, bruk talentet ditt på bedre vis.


Lars Amund Vaage: Syngja

Innbundet_fullbokFor en fantastisk bok. Så usigelig sår. Sárara en tárum taki, som islendingene sier. For sårt for tårer.
Det som er uutholdelig sårt kan bli usigelig vakkert når det er uttrykt med slik ømhet.
En far forteller om hvordan det er å være far til en datter med autisme. Om hvordan det er å leve i et parforhold rundt et funksjonshemmet barn. Om hvordan det er å forholde seg til ekspertene og helsevesenet, avlastningsopphold og utredninger. Og virkeligheten.

Vaage er fra Kvinnherad og skriver saftig nynorsk.
Hverdagsskildringene hans er tatt på kornet. Hovedpersonen er forfatter som kjører buss for å få endene til å møtes. Boken er full av filosofi fra bussførersetet.
Er ikkje bussen eit av dei simplaste transportmidla? Tung og klønete humpar han gjennom landskapa. … Bussen er eit esel, ein proletar blant køyretøya. Hadde Jesus kome inn i Jerusalem i dag, ville han ha tatt bussen. Bussen manglar glamour og venleik. Det finst ikkje lekre sportsbussar eller bussar folk kan smykka seg med. …

Og som passasjer i Askøy-Bergen i en årrekke kjenner jeg meg litt igjen: Då me kom til Utne, stoppa eg og gjekk ut. Det sat nokre få andre i bussen, men eg brydde meg ikkje om dei. Det var for så vidt heilt i tråd med beste HSD-tradisjon. Passasjerane må ikkje tru at dei er noko. Er ein for grei med dei, kan dei fort få idear. Ideane kan breia seg og gjera livet surt for alle sjåførar. Det gjeld å vera solidarisk, bussjåførane må stå saman. Passasjerane har berre godt av å sitja og godgjera seg litt. Eg gjekk inn på Utne Hotel, og kjende at ho følgde etter meg…


Merethe Lindstrøm: Dager i stillhetens historie

downloadDenne boken vant Nordisk råds litteraturpris i 2012 og kritikerprisen i 2011.
Ikke verst.
Den gjør inntrykk. Unektelig.
Den handler om stillhet, taushet mellom mennesker. Alt vi ikke sier til hverandre.

Språket og fortellerstilen er uvanlig lavmælt. Litt masete – det er en kvinne som forteller…
Det vi leser er tankene til jeg-personen, en aldrende kvinne med tre voksne døtre, svigersønner og barnebarn. Og ektemann som har fått demens.
En kvinne som har sine hemmeligheter fra fortiden som hun har hold skjult fra sine barn og til dels fra sin mann. Han har også en fortid som han tier over.
Fortielsen skaper avstand i familien, og avstand mellom menneskenens indre og ytre verden. Døtrene behandler sine aldrende foreldre med overbærende utålmodighet uten å ane hvem de egentlig er. Og hovedpersonen mister mer og mer av seg selv etterhvert som hun mister kontakten med han hun er glad i.

Etterhvert oppdager de at fortiden ikke bare dukker opp igjen, den har hele tiden vært der.
Sånn er faktisk virkeligheten, og i den forstand tegner boken et veldig riktig bilde av virkeligheten. Det er kanskje bokens sterkeste side – den snakker sant.