Jeg forvillet meg bort i denne boken av en eller annen grunn. Jeg er ikke spesielt opptatt av amerikanske TV-ikoner, men de har en tendens til å dukke opp overalt, og de har jo ofte interessante ting å komme med. Det er ikke for ingenting kjendisspaltene selger!
Dette er en slags minnebok, hvert kapittel er som en en anekdote, kort og konsis, av og til med et poeng eller en punchline. Utvilsomt et fomat Burnett er komfortabel med.

Amerikanske TV-show har jeg aldri hatt sansen for.
Varietyshows blir for brokete for meg. Talkshows blir for bråkete. Sitcoms blir for monotone. Slapsticks er bare morsomme en liten stund – og så plutselig ikke mer.
Jeg hadde aldri sansen for Lucille Ball. Trakk knapt nok på smilebåndet når sant skal sies. Kanskje har det noe med tidsånden å gjøre.
Jeg vred meg ikke av Leif Juster og hans langbeinte monologer heller, i alle fall ikke av latter. Høflig smil var gjerne min reaksjon. Carsten Byhring og andre “fulle menn” gjorde meg som regel pinlig berørt. Dette er bare ikke min humor – og det er vel meg det er noe i vegen med.

Men tilbake til saken, Carol Burnett og hennes grensesprengende Carol Burnett Show fikk gå sine 11 år uten meg i fanklubben. 25 Emmypriser og en plass blant Times 100 beste TV show viser at jeg er i mindretall. Banebrytende var det at hun fikk sitt eget show i den manns­dominerte bransjen, og at hun har gjort inntrykk på og inspirert mange er det ingen i tvil om.
Boken var grei nok. Litt som et varietyshow med korte anekdoter istedenfor sketsjer, med andre ord – ikke noe for meg.
Men igjen – selve formatet, bruddstykker av minner på den måten, var interessant. Kanskje jeg skal prøve på det selv? Selv om jeg jo på langt nær har så interessante minner å fare med.
Marlon Brando har aldri ringt til meg på privaten ….

—