Plutselig gikk lyset.
Motorduren stilnet. Stemmen som hittil hadde druknet i skravling lød plutselig klar og tydelig. – All håndbagasje skal anbringes i hyllen over deg eller under stolsetet foran deg.
Han hadde ingen bagasje.
– Nødutgangene er merket med Exit-skilt.
Stemmen fortsatte som om ingenting var hendt, mens passasjerene så på hverandre med uro. Dette var ikke etter planen. Strømmen skulle ikke slåes av på dette tidspunktet i prosedyren. Såpass flyvant var man da.
Der kom piloten over høytaleren. – Ladies and gentlemen, this is your captain speaking. We are experiencing …
Typisk, typisk, typisk!
Teknisk feil på flyet. Herregud, dette kunne jo ta forever! De kunne riskiere å bli stående her aldri så lenge. Kanskje de måtte bytte fly. Han orket ikke tenke tanken.
Han hadde brukt opp alle kreftene han hadde på å ta beslutningen om å reise, komme seg avgårde og ombord i flyet. Nå ville han bare opp i luften, sveve, sove de neste par timene og våkne til et nytt og bedre liv på et nytt og bedre sted.
Ikke mere rot. Ikke flere tabber. Ikke flere tekniske feil!
Gjennom vinduet kunne han se over på naboflyet. Det var en KLM cityhopper. En hær av bakkemannskap i svart og gulstripete refleksvester puslet omkring det runde skroget som små droner rundt en dronningbie. Pliktoppfyllende små doninger svermet rundt med stiger, slanger, kraner og pumper og gjorde sin del av jobben.
Der kom lyset på igjen. Takk og pris.
Kabinpersonalet hastet opp og ned midtgangen, velstelte, slanke og med defaultsmilet på. Håret satt opp i knute. Sjalet fikst knyttet rundt halsen. Hvordan klarte de det? Fikk de spesialskolering i sjalknuter?
De målte hver passasjer med øynene og sjekket setebelte, stolrygg, bordplate og bagasje. Framoverlente med overdreven mimikk for å overdøve motorduren korrigerte de det som trengtes. Hevede øyenbryn for å understreke spørsmål. Nikkende hoder for å understreke bekreftelser. Rutine.
Han hadde alt sitt på det tørre. Ingen bagasje. Telefonen lå avslått i lommen på frakken og frakken lå i hyllen over setet. Lommeboken og passet i også. Han hadde ikke mer med seg.
Han våknet med et rykk og kjente kaffeduft. Flykaffe.
Han tok imot et plastkrus med skoldvarm væske. Det kjentes som om kruset holdt på å smelte. Han måtte sette deg fra seg og vente til kaffen var blitt lunken. Den smakte plast. Den svarte til forventningene.