Det må bli fasit etter årets sommerferie: jeg kommer hjem igjen tankefull – men endå fjåg. Som han sa, Aasmund Olavsson, etter gjensyn med fortid og barndomsminner.
Jeg har vært i Telemark i sommer, og derfor er han umulig å komme forbi. Ved Rondane er et flott dikt. Og Griegs melodi er enda flottere. Blant de absolutte høydepunkt blant norske romanser. Jeg har fått den på hjernen og går og nynner hele dagen.

Men jeg skjønner ikke hvorfor sangerne pleier å nøye seg med de to første versene. Hva med linjen: Forsonad koma atter gamle tankar; det sama hjarta er som eldre bankar. Eller hva med den grande finalen: Og inn i siste svevn meg eingong huggar dei gamle minni og dei gamle skuggar.