Der går pappa bortover veien. Han skal ta bussen. Han skal til by´n.
Han har hatt og frakk på seg. Pappa ser veldig rar ut med hatt. Han ser ut som en fremmed mann, det er litt ekkelt.
Mamma og jeg står i kjøkkenvinduet og ser etter han.
Mamma sukker. Jaja, nå får vi vente og se!
Han kom ikke hjem igjen før jeg hadde fått nattklær på meg. Mamma så han først.
Han kom borti vegen. Han gikk veldig fort, løp nesten.
Frakken flakset åpen rundt han. Han vinket med hatten.
Åh!  ropte mamma. Det har gått bra!
Så fikk vi bil.

Den het Vauxhall Victor. Det er engelsk og uttales “voksoll”. Den var kjempefin og niagaragrønn. Vi kjente den igjen på lang avstand for det var ingen andre biler som hadde den fargen.
Det var forresten ikke så mange biler. Vi kunne kjøre rattkjelke i bilvegen. Det gikk ikke an å kjøre rattkjelke på marken, meiene var for smale. Men det gikk greit å kjøre i vegen, for det var langt mellom bilene. For sikkerthets skyld satte vi ut en vakt borti svingen. Han kunne høre en bil på lang avstand.
Når vi hørte en bil, løp vi for å se hvem det var.
Søster Agnes hadde en turkis Ford Anglia. Den hadde en rar fasong. Bakvinduet gikk skrått inn. Søster Agnes var en energisk dame som skapte dragsug etter seg når hun fór forbi. Det var utrolig at søster Agnes fikk plass inne i den små bilen.
Hvis noen så Angliaen komme kjørende oppover mot skolen, ropte han “søster Agnes kommer, søster Agnes kommer”. Da la vi til palings. Vi skjønte at det gikk mot måling og veiing, kanskje til og med en sprøyte. Eller pirképrøve. Da skrapte hun oss med en pennesplitt og smurte noe ekkelt på såret. Av og til var det noen som besvimte.
Politi Brekke hadde en hvit Volvo PV. Politi Brekke var stor og rundt, han minnet litt om en PV. Han hadde bukseseler og nederste skjorteknappen var åpen. Når bilen hans kom kjørende, slo de store gutten av på sykkelfarten med én gang, og den som satt bakpå hoppet av. Politi Brekke var ikke farlig, han stoppet av og til og pratet og sjekket at det var lykt på sykkelen og gode bremser.
Doktor Martem hadde en blå Volvo Amazon. Han stoppet aldri. Han hadde alltid dårlig tid.  Det var nok noen som var blitt syke.
Torsviken hadde lastebil. Hvis han var i godt humør etter arbeidstid, fikk vi sitte på lasteplanet. Han løftet oss opp og sa: Hold dere nå godt fast! Det kilte i magen.
Peder i Haugen hadde også lastebil. Han kom med sand og grus og vi måtte passe oss når han skulle tippe. Det bråkte forferdelig. Først var det helt stille, og så plutselig raste hele grushaugen ned med et brak. Da var det best å holde seg unna.   
Bussen var herre på vegen. Når vi så støvskyen av den, holdt vi oss godt ute i veikanten for ikke å få øynene og munnen full. Den tok hele plassen. Hvis vi møtte bussen ble det rygging og manøvrering, og bussen hadde alltid retten på sin side. Alle andre måtte bare vike. Sjåføren satt høyt til hest med skyggelue og billettveske og hadde full kontroll. Faren til Britt var busssjåfør. Når han kjørte, fikk hun stå foran og prate med han. Selv om det hang et skilt over hodene deres som sa “Uroa ikkje føraren”!
Den flotteste bilen med det flotteste navnet var drosjen til Ulrikken. Det var en mørkerød Opel Kapitan. Noen sa “Kaptein”, men det stod Kapitan. Den var et glis.
Men Victoren var heller ikke verst. Når pappa tok hatt på seg, visste vi at vi skulle ut å kjøre. Mamma satt foran, Håvard og jeg bak. Jeg kunne håpe at Håvard skulle bli bilsyk, for da flyttet mamma baki og jeg fikk sitte frammi. Men det var som regel jeg som ble bilsyk. Håvard satt lent fram mellom setene og maste hele tiden. Er den i 3. gear nå? Skal du skifte gir nå? Kommer du opp denne bakken i 3. gear? Jeg skjønte ikke hva han snakket om. Clutch, gear, sjåk, dashbord, hanskerom, hestekrefter, stephjul, jekk, bensin, ventiler, understell, aksel, vikeplikt, kjøreretning, parkeringsbot, punktering, fartsgrense……
En helt ny verden.
Mye forandret seg den dagen pappa fikk førerkort.