Skoleplassen eller Mannen med ljåen

Skoleplassen på Kleppe skole var gruslagt og stor nok.
Håndballbanen tok mest plass. Der spilte de store håndball i friminuttene. Der kunne vi små leke Hauk og due eller kanonball når det ble vår tur. Der var det sekkeløp og eggeløp på 17.mai og der brakk jeg foten i 6.klasse. I en håndballkamp. 
Det var Rune Steffensen som trakket på leggen min så den gikk i to. Jeg prøvde å stå i forsvar og han var ett år eldre enn meg og stor for alderen.  Jeg haltet av banen og beklagde meg ikke så han hadde nok aldri peiling på at han hadde skadet meg. Jeg gikk til og med hjem på brukket fot og bar med meg en svær veske med alle lagdraktene som jeg hadde ansvar for. Da jeg kom hjem var foten så hoven at klærne måtte klippes av og jeg måtte vente en uke på at hevelsen skulle gå ned før foten kunne gipses. Trass dette fikk jeg en lidenskap for håndball som holdt seg lenge.  Nok om det  
Jeg kan ikke huske at vi spilte så mye fotball der. Kanskje fikk vi ikke lov. Vinduet til lærerværelset lå innenfor skuddhold …

Men altså håndball, kanonball og Hauk og due. Og annen fysisk utfoldelse.
Enerne i leken var de som var best utstyrt med det som Gardner kaller “kinestetisk intelligens”.  Det var ikke nødvendigvis de samme som hadde overtaket i skoletimene. Det rådde andre regler på skoleplassen, der ble man målt utfra andre premisser. Og vi ungene klarte helt uten hjelp fra de voksne å finne ut hvem som var mest kinestetisk intellingent. Det var enerne som fikk velge og vrake og være kaptein på lagene. Skoleplassens lover var klare for alle, de sterkeste bestemte og for oss andre var det bare å belite seg 
Det var sikkert tøft for dem som ble valgt sist hver eneste gang. Daglig bekreftelse på lav status.  Særlig var det ydmykende for de guttene som ble valgt etter at de beste jentene var tatt ut, for disse lagene var nådeløst kjønnsnøytrale,  her ble du tatt ut etter meritter, ferdig med det.
Jeg ble som regel valgt tidlig. Jeg hadde noen saftige drusere i kanonball og spilte ganske intelligent i håndball. Jeg kunne plassere meg strategisk og løp ikke hodeløst rundt etter ballen uten mål og med som mange andre.

Like nedenfor håndballbanen, på andre siden av gjerdet, bodde Hushaugen. I et lite hvitt vestlandsk gårdshus med løe over vegen og potetåker foran stuevinduet. De var nærmeste nabo til skoleplassen, en utsatt beliggenhet.
En feilpasning, og ballen havnet i åkeren til Hushaugen. Å nei!
Dit var det bare de modigste guttene som turte å klatre for å hente. For Hushaugen – aka Ballatjuen –  var ikke til å spøke med. Han hadde fått sitt alias fordi han pleide (fikk vi høre) å beslaglegge baller som havnet i åkeren, og en ball var en verdifull eiendom i den tiden.
Og –  som om ikke det var skremmende nok – så gikk det frasagn om at en gang hadde han hentet ljåen og stukket hull på en ball!  

Antakelig var Ballatjuen bedre enn sitt rykte. Det var to av dem, brødrene Alfred og Harald. Jeg tror det var Alfred som var mannen med ljåen. 
Det ble etter hvert skolen som fikk overtaket. De to brødrene vandret heden og SFO flyttet inn i gårdshuset. Åkeren var blitt lekeplass. 
Nå står huset til nedfalls og skal rives når kommunen får råd til det.

Sic transit gloria mundi ..

 

%d bloggers like this: