Lyse øyeblikk


So much to do – so little time!

Jeg er født 1956 og fyller altså 64 i år. Utrolig – men sant. Hvor ble tiden av?
Nå er jo ikke dette all verdens alder, for all del, men likevel ….
Tiden er inne for å begynne nedtellingen, det er bare å se det i øynene.
Statistisk sentralbyrå sier at norske kvinner lever gjennomsnittlig 84,3 år ergo har jeg ca 20 år igjen å slå ihel. Det er realistisk, tror jeg. Og plenty tid egentlig, til å få gjort en del. Det verste er jo at jeg ikke har noen garanti for at jeg følger normalkurven her. Det kan være slutt i morgen! Her gjelder det å holde tungen rett i munnen, ha is i magen og legge en plan.

Hver epoke i livet har sin sjarme. Alt til sin tid, som det står i den store, kloke boken.
Hva skal man drive med i min alder? Fallskjermhopping? Fluefiske? Mimring?
Jo flere venner og kjente som vandrer heden, jo mer nærliggende og naturlig blir det å se seg tilbake, gjøre opp og evaluere. Det er både interessant og utfordrende. Vemodig kanskje – men ikke nødvendigvis trist.
Jeg er blitt mer og mer begeistret for å lese biografier. Det er vel også noe som hører til alderen går jeg ut fra. Nå holder jeg på med Kathryn Graham som har mye å fortelle. Hun forteller om en ordveksling hun hadde med en venninne om disse tingene, hva skal man gjøre som pensjonist. De var enige om at det var viktig å ta vare på helsen og å lese bøker. Høres ut som en plan.

En ting jeg faktisk skulle ønske jeg hadde fått med meg er å kunne segle.
Det må være fantastisk gøy
.

Jeg gleder meg i alle fall til framtiden, den er i mine hender.
Ta vare på helsen og lese bøker står høyt på listen. Lære noe nytt. Ta fram igjen litt av det gamle.
Jobbe meg nedover bucket-listen over ting jeg vil prøve på.
Og finne ut hva jeg ikke vil kaste vekk mer tid på. Sitte i telefonkø for eksempel!
Been there – done that!!


Det er en tid ..

Det er en tid og, jeg kan se den komme
jeg skal forlate alt jeg kjenner her,
og mine ting skal overtas av andre,
mitt bord, min stol, og kanskje mine klær.
Jeg blir et navn som ikke har en stemme,
mens minnet falmer sakte, år for år,
og de som stod omkring meg og tok avskjed
skal selv bli glemt, i tid som langsomt går.

Jeg spør deg Gud i dødens store klarhet
før jeg skal miste tankekraft og ord
hvor finnes tro i gravens mørke hule?
Hva er å se når øyet er blitt jord?
Skal den jeg er bli borte uten avtrykk
og min erindring slokne i et gys?
Gi meg et tegn og si meg, hvis du klarer,
at bak det store mørket er det lys.

Du er mitt barn, jeg fastholder din væren
når tiden kapsler seg og er forbi
for jeg har elsket deg fra verdens opphav
og i mitt hjerte var du alltid fri.
Vær ikke redd, men gi deg hen i døden
så får du liv igjen for andre gang.
Bak dødens port, i nye dimensjoner
skal du gå opp i lys og bli til sang.

Eivind Skeie.


Inn for landing

Vi hadde som vanlig bestilt seter med et sete mellom oss. Det er utrolig hvor ofte det betyr at vi får hele seteraden for oss selv. Det skjer egentlig alltid så lenge flyet ikke er fullbooket.
Kirstján forlanger vindussetet. Du satt ved vinduet forrige gang og rett skal være rett! Bevares vel, selvfølgelig, ta vindussetet du. Ti minutter senere husker han at han egentlig ikke trives ved vinduet. Det er trangere og mer klaustrofobisk der. Vil du sitte ved vinduet? Neida, bare sitt du. Det er klart du skal ha vinduet! Fem minutter senere reiser han seg og ber om å få slippe fram i håp om at jeg flytter innover mens han er på do. Det gjør jeg, så når han kommer tilbake kan han sette seg ved midtgangen og samtidig si at det var jeg som henviste han dit. Et av samlivets små skuespill der vi begge får det som vi vil til slutt. Og han får markert seg.
Hvordan det nå enn er så virker metoden med å velge seter med mellomrom og vi kan bre oss utover.

Jeg er glad i å fly og jeg har ikke lengre bein enn at jeg kan ha det sånn noenlunde komfortabelt. Jeg er blitt ekspert i å pakke slik at jeg har alt jeg trenger og ingenting jeg ikke trenger for hånden. Fra jeg finner setet mitt til jeg sitter med beltet spent, ryggsekken under setet foran og alt jeg trenger innenfor rekkevidde går det toppen 90 sekunder. Så kan jeg sitte der og se overbærende på dem som står på hodet i sekken og leter etter vannflasken, boken, puten, teppet, nisten, brillene, øreproppene mens køen bak dem vokser. Jeg er ikke den som oppdager, når flyverten kommer med serveringsvognen, at lommeboken ligger i lommen på jakken som ligger i bagasjehyllen under to poser med duty-free gods som tilhører den kinesiske familien tre seterader bak.

Så kommer Norge til syne under oss. Jeg blir like rørt hver gang. Jeg vet ikke hva som gjør det. Mitt land. Og så starter gjettekonkurransen om hvor vi er og hva vi ser under oss. Islandsflyene kommer ofte inn over Nordhordland og flyr så sørover over Askøy. Hvis jeg er heldig da kan jeg se huset mitt fra oven, det er alltid fasinerende. Synes nå jeg.
Vel nede blir vi møtt av det store velkomstskiltet. Bergen??

VESTLANDET. Fjell og fjell og fjell og fjell. Knaus og knaus og knaus og knaus. Små tettsteder og ensomme hustun der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Men jammen gjør de det. Hele vestlandet er sønderskåret og skapt for folk som vil bo for seg selv. Landet fostrer sære, steile, ukuelige og kompromissløse individer. Værbitte og furete striler.

Aldri et spørsmål!


Kollevåg

Feriebesøk til badestranden i Kollevåg.
Wildlife møter Beach life. David Attenborough møter David Hasselhof. Sandstrand full av maur og klegg.
Jeg vet forbausende lite om maur tatt i betraktning at jeg har hatt dem nært innpå livet i alle år. De svarte kalte vi steinmaur. Det var flust av dem. Flittige som maur.
Nistepakker med syltetøy var sikkert mauragn. Så lenge det ikke var pissemaur eller hestemaur var det greit. Hestemaur biter skikkelig fra seg. Kleggsesongen er i gang, det virker som om de kommer opp av havet.

To islandske barn – begge uvant både med strand og småkryp. Anita slapp seg løs med spade og bøtte, sand, vann, håv og krabbestang. Pitstop innimellom for en matbit eller aller helst litt potetgull. Hilmir mer skeptisk. Han setter ikke sine bein hvor som helst, og skjellsand er ikke innafor. Badesko neste gang.
Jeg faller i transe på et strandhåndkle. Underlaget er hardt, skjellsanden er exfolierende, mauren kravler og kleggen lurer. Ryggen opp og magen ned, hodet på armene og øynene lukket. Gjennomvarm med plasking og barnefryd i ørene.
Boller og saft. Jeg glemte kaffe.
Det gjelder andre lover på stranden både for antrekk og oppførsel. Intimsonen er snever. En mann med mage stikker baken omtrent inn i fjeset på meg. En dame i blomstrende badedrakt med obskøne bevegelser som ville alarmert sedelighetspolitiet på gaten får ikke folk til å løfte øyenbrynene på stranda. Alle skjønner at hun har fått en klegg på seg.
Dette er tross alt maurens og kleggens turf.


Ann Cleeves: Vera Stanhope

Brenda Blethyn som Vera

Alltid på jakt etter nye krimforfattere fulgte jeg rådet fra Kristín og anskaffet meg min første Vera Stanhope bok. Jeg kjøpte den som lydbok, et godt trekk, for oppleseren var fantastisk og brukte stemmen og dialekter til å differensiere og beskrive personene.

Jeg falt så pladask for bøkene at før jeg visste ordet av det hadde jeg kjøpt hele serien. Bøkene handler om Vera, hun er hovedpersonen i dem alle sammen. En middelaldrende detektiv ved politiet i Northumberland, nordøst i England. Der vokste hun opp sammen med sin far, en småkriminell og alkoholisert jernbanearbeider som etterhvert mistet grepet og forsømte sine plikter som far for en ung jente. Vera er preget av barndommen, bort fortsatt i det skaberakle huset hun arvet etter faren, kler seg i gummistøvler og strikkejakker, er stor og ferm, jordnær og usminket i enhver forstand.

Vera er glad i og nysgjerrig på mennesker og ser på dem med stor overbærenhet, så lenge de holder seg på den smale sti.

Hun er flink til å få folk i tale og hører hva de egentlig sier, uten at hun nødvendigvis sluker alt rått. Rundt seg har hun et team av etterforskere som alle er en smule redde for henne og opptatt av å gjøre henne til lags. Historiene finner sted i dagens utkants-England. Miljø og personer er troverdige og interessante. Litt Sjöwall og Wahlöö, selv om den sosiale brodden ikke er fullt så skarp. Britisk krim på sitt beste.

The Crowtrap
Telling Tales
Hidden Depths
Silent Voices
The Glass Room
Harbour street
The Moth Catcher
The Seagull
The darkest Evening


Mailer,Norman: The Executioner´s Song

Jeg har nettopp lest en veldig sterk bok. Den er skrevet av Norman Mailer og heter The Executioner´s Song, kom ut i 1979 og ble tildelt Pulitzerprisen.
Den handler om Gary Gilmore-saken og er en halvdokumentarisk roman.
Sterke greier.
Gary Gilmore ble dømt til døden for to mord og skutt i 1977. Jeg husker saken, den vakte verdensomspennede interesse av to grunner; det var den første henrettelsen i USA på mange år, og Gilmore tok avstand fra de kreftene som jobbet for benåding. Han ville få det overstått.
Historien er minst like sterkt fortalt i en TV-produksjon fra 1982 der Tommy Lee Jones spiller Gilmore. Han fikk Emmyprisen for tolkningen og gjorde et så uutslettelig inntrykk på meg at det satt i i årevis etterpå. Tommy Lee Jones har vært min favorittskuespiller i Hollywood siden dess.
Boken er i samme sjanger som Truman Capotes bok og beveger seg i det farlige grenselandet der nådeløse mordere kan bli myteomspunnet og forherliget. Morderen blir mer interessant enn offeret.

I boken fortelles det bl.a. om mor til Gilmore som på denne tiden i historien er invalid og ensom og bor i en campingvogn. Hun er selvsagt ødelagt og knust av sønnens skjebne. De eneste vennene hun har er minnene.

Minner er en fantastisk ting. Gode minner.
Tenk at vi er skapt med evnen til å ta vare på gode opplevelser og kalle dem fram igjen og glede oss over når vi vil! Baksiden av medaljen er at vonde minner følger med på lasset og kan plage og ødelegge hele liv.
Av én eller annen grunn sitter mor Gilmore igjen i mine tanker etter at jeg har lest historien igjen. Hun er også interessant.