Jeg fikk, som mange andre, et anheng til konfirmasjonen med hjerte, kors og anker, symbolene på de tre gudommelige dydene; tro, håp og kjærlighet.
Hjertet er det universelle symbolet på kjærligheten.
Korset er det mest kjente symbolet på den kristne tro.
Men hvordan kan et anker symbolisere håpet?
Det har jeg egentlig aldri reflektert over.

Ankeret viser til noe som er trygt og bunnsolid, stødig, urokkelig, noe som holder fast uansett vind og vær.
Men håpet, er ikke det noe som i sitt vesen er usikkert, litt i løse luften, avhengig av vind og vær, noe som kan gå i oppfyllelse eller ikke?
Hvordan kan et anker være symbolet på håp?

Paulus skriver til Efeserne (1, 18): Må han gi dere lys til hjertets øyne, så dere får innsikt i det håp han har kalt dere til, hvor rik og herlig hans arv er for de hellige og hvor overveldende hans kraft er hos oss som tror.

Vi er kalt til et håp. Hva ligger i det?
Det kristne håpet er en verdensanskuelse, en måte å tolke virkeligheten på.
Vi kristne lever bokstavelig talt i håpet. 
Å leve i håpet er å vite at det gode varer lengst, at vår Herre har all makt i himmel og på jord og at vi er i Herrens hender.
Håpet kan virke fåfengt når det stormer rundt oss, men ankeret holder oss på plass.

I noen utgaver av det klassiske smykket er ankeret erstattet med en hestesko eller en firkløver. Det er egentlig helt misforstått og symboliserer ikke noe i nærheten av det kristne håp. Der snakker vi mer om lykke, hell eller griseflaks.

Den som krysser fingrene og håper at det skal gå bra – lever ikke i håpet, han lever i tvilen og usikkerheten.

Mitt liv er forankret i det kristne håpet.
Jeg vil leve i håpet – dø i håpet.
Jeg tror jeg vil ha et anker på min minnestein.