Påskemorgen

Så kan jeg feire påske igjen.
Dauðinn dó. Lífið lifir.
Jesus lever, graven brast.
Seier´n er vår.

På grunn av pandemien er alle kirkene tomme. Paven holder påskemesse i en tom Peterskirke, bare hjulpet av en håndfull assistenter som blar om og bærer korset. Det kjennes stille og rart, litt ensomt. Uro, engstelse, framtidsfrykt og sorg ligger i luften.
Det må ha vært ganske stille og ensomt rundt de tre kvinnene i Getsemane også, i fordums dager. Det var ikke mye jubel og fest. De kjente nok også uro, engstelse, forvirring og framtidsfrykt. De kom i fortvilelse og sorg – og de fant en tom grav. Forvirringen total!

Korset er symbolet på vår religion. Det kunne like gjerne ha vært den tomme graven. Vår religion er den tomme gravens religion. Det vil si; den er ikke helt tom. I graven finner de et gjenlagt likklede og to skikkelse i hvite klær som sier at “Han er ikke her. Hvorfor leter dere etter den levende blant de døde?”

Evangeliet forteller at Jesus la fra seg likkledet og gikk sin veg – til “seierens rike” som det heter  i salmen.  
Vår religion forteller at vi som har funnet frem til den tomme graven kan legge fra oss vårt jordiske “jeg” der, og følge Jesus over i seierens rike.
Vi kan legge fra oss frykten, uroen, sorgen, hatet, bitterheten, misunnelsen, gjerrigheten, arrogansen, feigheten, depresjonen, rusmisbruket, tyvaktigheten, hva det nå er vi drar på og som plager oss. Vi kan la det ligge igjen i graven.
Det gamle mennesket er dødt – det hører hjemme i graven.
Det nye mennesket kan slutte seg til Jesus i seierens rike.

I dag handler det ikke om tomme kirker, sorg og frykt.
Det handler om den tomme graven, glede og trygghet.  


I disse coronatider klarer jeg ikke å dy meg for å ta med denne dårlige spøken – jeg synes egentlig den er litt morsom. God påske!

 

%d bloggers like this: