Lyse øyeblikk


Å leve i håpet

Jeg fikk, som mange andre, et anheng til konfirmasjonen med hjerte, kors og anker, symbolene på de tre gudommelige dydene; tro, håp og kjærlighet.
Hjertet er det universelle symbolet på kjærligheten.
Korset er det mest kjente symbolet på den kristne tro.
Men hvordan kan et anker symbolisere håpet?
Det har jeg egentlig aldri reflektert over.

Ankeret viser til noe som er trygt og bunnsolid, stødig, urokkelig, noe som holder fast uansett vind og vær.
Men håpet, er ikke det noe som i sitt vesen er usikkert, litt i løse luften, avhengig av vind og vær, noe som kan går i oppfyllelse eller ikke?
Hvordan kan et anker være symbolet på håp?

Continue reading


Bob Woodward: The last of the President´s men

Nixon gikk av i 1974.
Denne boken kom ut 2015. Ennå, mer enn førti år senere, er det plass til flere biter i puslespillet.
Alexander Butterfield spilte en nøkkelrolle i Watergatesaken. Hans vitnemål var det som satte kroken på døren for presidenten.
Hans historie er ikke blitt fortalt før, men nå har altså Bob Woodward jobbet seg fram til han. Den siste av presidentens menn.
Woodward skriver som vanlig glimrende og stoffet kjennes ikke uaktuelt. Det er interessant å få enda en ny synsvinkel på Nixon, detaljer som fyller ut i bildet.
Butterfield slutter seg til Haldemans beskrivelse av han; “weird”


But for the Grace ….

En av de (mange) tingene som alltid har forundret meg er menneskets tendens til å ta ting “for gitt”.
Hvor har vi fått den forestillingen fra? At noe er “gitt” og selvfølgelig?
Hva er det som gjør at vi tillater oss å bli snurt, forurettet, forbanna, indignerte, fornærmet og såret når ting ikke går som planlagt, når andre folk ikke oppfører seg sånn som jeg synes de burde gjøre og mine forventninger ikke slår til. Det var ikke sånn jeg hadde tenkt det!

Det er lett å forstå at folk blir skuffet og lei seg, fortvilet og oppgitt over å måtte begynne på nytt når det skjærer seg. Skuffelse er naturlig.
Men indignasjon, sinne og til og med hevnlyst?
Som om noen har GJORT meg noe?
Som om jeg hadde en underskrevet kontrakt på at ting skulle gå “my way”?
Hvor kommer den forestillingen fra? At vi kan ta noe for gitt?
Hvem er det vi blir sinte på når planene går i vasken og virkeligheten endrer seg?
Vår egen maktesløshet? Skjebnen? Gud? Foreldrene våre? Arbeidsgiver? Regjeringen? Innvandrerne? Kineserne? Feministene? De jævla søringan´?
Det må jo være noen sin SKYLD!

“Mennesket spår, Gud rår”, sa de gamle. Det er én måte å se det på.
I så fall er det Gud sin feil. Godt å vite hvor man skal plassere ansvaret …


John Grisham: The Guardians

Nok en thriller fra Grisham, med tydelig spark mot det amerikanske rettssystemet.
Det handler nok en gang om justismord. Innsatte som er uskyldig dømt for å være svarte, fattige eller bare på feil plass til feil tid.
Helten er Cullen Post, en advokat/pastor som driver en organisasjon The Guardian Ministries som jobber for å få frikjent uskyldig dømte. Vi følger med et par saker, bl.a. en gammel mordsak der de virkelige morderne har alt å tape på at saken blir tatt opp på nytt og gjør sitt beste for å forhindre det.
Boken er som vanlig velskrevet og lettlest og jeg sitter igjen med en enda dypere forundring over det amerikanske samfunnet der de mest nødvendige samfunnsoppgaver er avhengige av veldedige gaver.
Jeg er en privilegert skattebetaler og skjønner ganske enkelt ikke tankegangen


Nuet

Lev i nuet.
Det er tidens mantra og du kan finne hyllemeter på hyllemeter av bøker som skal hjelpe akkurat DEG til å leve i nuet. Det er en hel vitenskap.
Greit nok det.

Men jeg vil slå et slag for  fortiden og framtiden. Lev mer i fortiden og framtiden – når du er ferdig med å konsentrere deg om nuet.
Vi mennesker har hukommelse. Den mest fantastiske gaven av alle!
Den kan vi bruke til å gjenoppleve fortidens alle gleder. Vi trenger ikke dvele ved det vanskelige – vi kan kalle fram gode minner og glede oss over dem igjen og igjen og igjen. Vi kan treffe mennesker som er gått bort, vi kan besøke hus som ikke står lenger.
Hvorfor ikke?
Vi har også fantasi. En annen fantastisk gave.
Den kan vi bruke til å se inn i framtiden og oppleve glede og håp. Evnen til å drømme om og glede seg til noe er en undervurdert ressurs. Bruk den!

Ikke et vondt ord om nuet. Øyeblikket er evig and all that jazz.
Men hukommelsen og fantasien får ikke plass der. De trives best i fortiden og framtiden.
De er grunnlaget for takknemlighet og håp.


Mot normalt

Vi lever i pandemiens tid. Nå heter det ikke lenger “i våre dager“. Nå heter det “i disse koronatider“.
Verden står på hodet. Jeg har satt en bamse i vinduet.
Ting som jeg tok for gitt viste seg å ikke være gitt.
Å kunne gå inn og ut av mitt eget hus, å kunne få en klem av et barnebarn, å kunne gå til tannlegen og frisøren, å invitere gjester, å reise fritt, gå på kino eller kafé, på jobb, på skole, ta bussen. Alt er avlyst. Barnedåper, konfirmasjoner, bryllup og begravelser. Eksamen! Barnetoget! Til og med OL er avlyst! Hovedprosesjonen i Bergen henger i en tynn tråd, jeg sier ikke mer  …

Her på Island har myndighetene tatt kloke grep og har i full åpenhet og med gjennomtenkte og godt begrunnete tiltak klart å holde hodet over vannet. Presidenten har kommet med et par kloke innspill. Statsministeren og helseministeren har stått i bakgrunnen og nikket samtykkende mens fagfolk har tatt seg av formidling og kontakt med publikum.
De har virkelig fått til en dugnad, noe som jeg egentlig alltid har ment strider mot dette kranglevorne folkets natur. De har ikke noe ord for dugnad i språket engang.
Men altså; under slagordene “Við erum öll almannavarnir” “Hlýðum Víði” og “Stöndum saman”  har folk gjort som de har fått beskjed om. Mot normalt.
Mennesket er tilpasningsdyktig. Det er vår styrke og svakhet. Vi venner oss til ting.
Det forbauser meg hvor fort det unormale er blitt normalt.
Når jeg nå ser en film fra gamle dager, f.eks. fra januar 2020, der folk omfavner hverandre og sitter i tette klynger og koser seg og hoster og nyser – da reagerer jeg instinktivt i protest. Når jeg ser barn dele en is og slikke hver sin gang får jeg innskytelsen å løpe til og forhindre en ulykke.
Når jeg ser et menneske på butikken med maske for ansiktet himler jeg ikke lenger med øynene  ….

Og det går opp for meg at “normalen” er en illusjon. Det eksisterer ikke en normal som vi skal tilbake til når det unormale er over. Det normale er det vi venner oss til her og nå.
Jeg bygger nye vaner i “disse koronatider” og noen av dem håper jeg vil vare  så lenge at de bli normale. Som å ha god håndhygiene f.eks.
Skal tro om disse koronatidene varer lenge nok til at verden rekker å opparbeide seg nye vaner? Nye normaler.


Ágúst Kristján Steinarsson: Riddarar hringavitleysunnar

Jeg havnet borti denne ved en tilfeldighet og lyttet til den som lydbok mens jeg gjorde husarbeid.
Dette var ikke underholdende tidtrøyte, men en dypt personlig fortelling som gjorde inntrykk.
Ágúst gir detaljert og hårreisende innblikk i selvopplevd sykdom, både fysisk og psykisk. Beskrivelsene av stoma-operasjonen, av schizofrenisk virkelighetsoppfatning og manikerens overmot fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på meg.
Hatten av for forfatteren og alle andre som lever med og på tross av kroniske sykdommer.


Sigríður Hagalín Björnsdóttir: Eyland

Jeg er altfor lite flink til å lese islandsk litteratur.
Etter anbefaling fra Dagný tok jeg denne for meg som karantenelektyre.
Det var egentlig ikke noe heldig valg. Den handler nemlig om et postapokalyptisk Island.
Hva skjer med land og folk helt avskåret fra omverdenen, når alle lover og regler mister sin mening og alt handler om det neste måltidet.
Landet er ikke selvforsynt og kan ikke overleve. Penicillin er ikke å få. Vi er tilbake til den mørke middelalder.
Boken er godt skrevet og lett å lese.
Handlingsforløpet blir godt nok beskrevet til at man kan kjøpe det selv om det høres fantastisk og utrolig ut. Og samfunnsforfallet går litt for hurtig for seg, synes jeg.
Men så kan man jo bare se rundt seg på en verden i pandemisk krise.
Virkeligheten overgår fantasien.
Kanskje er det nettopp i pandemitider man skal lese apokalyptiske tekster.
Hvordan kan vi sikre matforsyning og nødvendig medisin?


Påskemorgen

Så kan jeg feire påske igjen.
Dauðinn dó. Lífið lifir.
Jesus lever, graven brast.
Seier´n er vår.

På grunn av pandemien er alle kirkene tomme. Paven holder påskemesse i en tom Peterskirke, bare hjulpet av en håndfull assistenter som blar om og bærer korset. Det kjennes stille og rart, litt ensomt. Uro, engstelse, framtidsfrykt og sorg ligger i luften.
Det må ha vært ganske stille og ensomt rundt de tre kvinnene i Getsemane også, i fordums dager. Det var ikke mye jubel og fest. De kjente nok også uro, engstelse, forvirring og framtidsfrykt. De kom i fortvilelse og sorg – og de fant en tom grav. Forvirringen total!

Korset er symbolet på vår religion. Det kunne like gjerne ha vært den tomme graven. Vår religion er den tomme gravens religion. Det vil si; den er ikke helt tom. I graven finner de et gjenlagt likklede og to skikkelse i hvite klær som sier at “Han er ikke her. Hvorfor leter dere etter den levende blant de døde?”

Evangeliet forteller at Jesus la fra seg likkledet og gikk sin veg – til “seierens rike” som det heter  i salmen.  
Vår religion forteller at vi som har funnet frem til den tomme graven kan legge fra oss vårt jordiske “jeg” der, og følge Jesus over i seierens rike.
Vi kan legge fra oss frykten, uroen, sorgen, hatet, bitterheten, misunnelsen, gjerrigheten, arrogansen, feigheten, depresjonen, rusmisbruket, tyvaktigheten, hva det nå er vi drar på og som plager oss. Vi kan la det ligge igjen i graven.
Det gamle mennesket er dødt – det hører hjemme i graven.
Det nye mennesket kan slutte seg til Jesus i seierens rike.

I dag handler det ikke om tomme kirker, sorg og frykt.
Det handler om den tomme graven, glede og trygghet.  


I disse coronatider klarer jeg ikke å dy meg for å ta med denne dårlige spøken – jeg synes egentlig den er litt morsom. God påske!

 


Overgivelse

Du som ville mitt liv
och har skapat mig efter din vilja,
allt i mig känner du och omsluter med ömhet
det svaga, likaväl som det starka,
det sjuka likaväl som det friska.
Därför överlämnar jag mig åt dig
utan fruktan och förbehåll.
Fyll mig med ditt goda,
så att jag blir till välsignelse.
Jag prisar din vishet,
du som tar till dig det svaga och skadade
och lägger din skatt i bräckliga lerkärl.
Amen.