Litt av en tur …

Den store jubileumsturen til Antarktis med MS Roald Amundsen endte opp med å bli akkurat det … LITT av turen.
Vi kom oss til Patagonia, men idet vi skulle gå ombord ble seilasen avblåst på grunn av koronavirussmittefare.
Tidenes lengste bomtur KEF – PUQ – KEF eller 27.000 km tur-retur.
Sånn gikk det:

DAG 0 – Dagen før dagen – 9/3
Det er koronautbrudd over hele verden og vi skal ut og reise. Hvor lurt er det?
Vi skal til Patagonia og Antarktis, de minst folksomme stedene på kloden, så faren for å bli smittet der er vel liten? Men vi skal reise med cruiseskip – en smittefelle de lux. Stu folk fra alle verdens kanter inn i et fellesområde og send dem avgårde så langt unna helsevesen og respiratorer som det er mulig å komme. Er det klokt?
Vi er jo i faresonen begge to. Jeg er riktignok ennå på den sikre siden av 65, men jeg har nettopp vært til lege og fått diagnosen “voksenastma” og bruker inhalator hver morgen. Det er sikkert ikke så lurt for meg å få denne influensaen.
Kristján ligger enda dårligere an. Han har fylt 65, har hjertetrøbbel, diabetes og 50 års fartstid som storrøyker. Elendig utgangspunkt.
Jeg har ikke vært med på en sånn pandemigreie før, og har ikke helt oversikten. Jeg skjønner at hvis alle slutter å reise og bare holder seg innendørs så vil det være bra for kloden og kunne hefte spredningen av pesten. Men …
Vi bestilte denne turen i 2017! Vi skulle reist i fjor, men da ble det utsatt fordi båten ikke var ferdig. Skal det bli utsatt IGJEN? Er det ikke meningen at vi skal ta denne turen?
Hva sier Urd, Verdandi og Skuld?

DAG 1 – KEF – CDG – 10/3
Min bedre halvdel sliter med det som kalles “trust-issues” på engelsk. Han stoler ikke helt på sine medmenneskers evne til å utføre daglige oppgaver og vil gjerne detaljstyre. Han er den typen som kan finne på å stå over bilmekanikeren på verkstedet og komme med innspill på hva som kan være lurt å gjøre.
Nok om det.
Vi skulle fly til Santiago via Paris og nå stolte han ikke helt på at bakkemannskapet på Charles de Gaulle har kontrollen og klarte å flytte koffertene våre over på flyet til Santiago, så istedenfor å sjekke inn hele veien tar vi koffertene ut og sjekker inn igjen på nytt. Ettersom vi ikke kan sjekke inn før tre timer før avgang blir vi gående i sju timer utenfor terminalen og vente. Som om ikke bakkemannskapet likevel kan klare å sende veskene til Singapore!
Men ..
Den lange ventetiden hadde den effekten at da vi omsider kom fram til skranken var vi blitt så trøtte at vi likegodt oppgraderte til businessclass med tilhørende spesialbehandling. Full middag med champagne og hvit duk på flyet, liggesete, tøfler, tannbørste og hele pakken. Like greit, for flyturen tok 14 timer.
I den eksklusive ventehallen var det Hermésbutikk så jeg fikk med meg et skaut i samme slengen. Med giraffer på.

DAG 2 – Santiago de Chile – 11/3
Det går litt i surr med dagene. Da vi kom til Sheraton hotel Santiago hadde vi vært på reise fra 04.30 den 10 mars til 15.00 den 11 mars islandsk tid. 34 timer.
Sikkerhetskontrollen på flyplassen var annerledes enn vanlig. Det var ikke våpenkontroll, men feberkontroll. Skjema å fylle ut, nødprosedyrer å gjøre oss kjent med og så kom de og pekte med et termometer på pannen vår. For å måle kroppstemperatur? Det virket ikke videre effektivt for å si det mildt.
Santiago var et varmt og støvete sted. Vi tok en lang spasertur i Providence distriktet som så fattigslig og nedslitt ut, men som viste seg å være et ettertraktet strøk å bo i. Chilenerne og jeg har en ting til felles, bortsett fra å være småvokst. Vi har ikke problemer med å sette/legge oss ned hvor som helst hvis behovet melder seg. Jeg har ofte blitt uglesett i Europa for å sette meg i trapper, på gulv, på fortau, på gjerder o.l. Jeg trenger ingen benk.
Det gjør ikke chilenerne heller. De satt og lå hvor som helst. Det likte jeg.
Vi spiste middag på Aqui Esta Coco, en fabelaktig fiskerestaurant som Loreta, Hurtigrutens representant, hadde anbefalt. Jeg spiste abalones og conger og drakk pisco sour og chilensk hvitvin av klasse.

DAG 3 – Da pesten kom til Norge – 12/3
Vi våknet opp til nyheten om at Trump hadde stengt USA og Erna hadde stengt Norge. Familien er spredt for alle vinder. Bára er i Danmark, Dagny er i Berlin, Nils er nettopp kommet hjem fra CPH med hoste og sitter i selvpåført karantene hjemme og vi er i Santiago på veg til Purto Natales. Pesten er ikke registrert her ennå. Tenk om vi har den med oss!! Kommer jeg til å gå inn i historien som Patagonias svar på Pesta i trappen?
Vi holder oss oppdatert, coronaviruset minutt-for-minutt.
Tilbrakte dagen ved svømmebassenget i sol og sommervær. De har deilig frukt her i landet, deilige bær og deilige grønsaker. Og avocado!

DAG 4 – Hotel Remota – 13/3
Innenlandsreisedag, fly fra Santiago til Punta Arenas. Jeg reiste med munnbind og var nervøs. Vi traff flere av gjengen som hadde forhåndsbestilt opphold i Patagonia. Flere tyskere. Dorthe stakk seg ut. Hun led av parkinsons, men reiste alene nedlasset av vesker, jakker, sjal og fotoutstyr. Det var vanskelig å se om hun var dristig, dumdristig eller bare dum. Sin vane tro tok min mann ansvar og ble hennes spesielle caddy og hjelper underveis. Han er snill.
Vi ble tatt imot av Alex, den første i en rekke av unge menn med skjegg, hestehale, solbriller, caps og tilgåtte fjellstøvler. Guidene.
De busset oss gjennom Patagonias øde og forblåste landskap, nesten islandsk, til Puerto Natales og Remota hotel. Avsidesliggende ja.
Magellanstredet har jeg nå sett med egne øyne.
Hotell Remota var en opplevelse, et botiquehotell heter det visst. Tegnet av Germán del Sol. Jeg falt helt for det. Det var rustikk og minimalistisk og samtidig luksuriøst. Lyst og luftig, sofistikert og spartansk på samme tid. Kortreiste materialer og råstoffer. Malingslitasje med patina Litt type ferdigslitte dongeribukser. Arkitekttegnete hull i veggene. .
I sitteområdene kunne menn samles rundt åpen ild og finne ikke bare “sittegrupper”, men liggegrupper. Det var det jeg sa, chilenerne som jeg. liker horisontalen.

DAG 5 – Ultima Esperanza – 14/3
Halvdags cruise på fjorden med det fengende navnet Ultima Esperanza – det siste håpet. Vi ble stappet inn i en hurtigbåt full av turister. Jeg stod på dekk hele tiden. Det var friskt, men været var ikke så verst. Opplett og skiftende skydekke.
For oss som er oppvokst med Hardanger- og Sogne- gav ikke Ultima Esperanza fjorden det helt store hakesleppet. Fjord, fjell, elver, fosser, breer, fugler … been there, done that. Jeg tok meg i å se rundt på turistene og tenke: dere skulle vært i Geiranger!
Etter en fotosafari til en brefot type Buerbreen fikk vi whisky med jøkulis – den type ting.
Om kvelden ventet gourmetmiddag på hotellet. Restauranten var skikkelig god.

DAG 6 – Torres del Paine – 15/3
H
eldagstur til nasjonaparken Torres del Paine, Patagonias skatt. Været var flott, nesten i varmeste laget, skiftende skydekke og stiv kuling som ser ut til å være vanlig på denne tiden av året. Det var vanskelig å stå i de verste kastene.
Til frokost hadde halvparten av reisefølget mottatt mail med beskjed om at cruiset var avlyst – ingen stor overraskelse, det. Andre hadde ikke hørt noe så forvirringen var påtagelig. Vi valgte å dra på utflukt uten bekymring.
Igjen var opplevelsen ganske velkjent for en som har vært mye i Norge og på Island. Golde sletter, endeløs horisont, breelver, grusraviner og masse sauer og endeløse gjerder.
Skaftafell on steroids.
Men fjellene var høyere og annerledes og flora og fauna fremmed. Lamadyr, rever, pumaer, flamingoer, ørner, strutser m.m. Vi fikk ikke se kondoren, det var en skuff.
Mest inntrykk gjorde trærne. Lenga – en lokal type bøketre med de mest knudrete og forvridde former. Til å falle i staver over.
To timer risting i buss på veg type islandsk fjellovergang fram og tilbake.
Hjemme ventet bekreftelsen på at turen var avlyst og Hurtigruten hadde ordnet opp i alt med hjemreise etc.
Det var fasinerende å følge med reisefølget og de ulike reaksjonene. Noen var på gråten mens andre satte igang med å organisere interessegruppen Stå-sammen-for-å-sikre-at-vi-får-alt-refundert-og-at-ingen-får-mer-enn-andre.
Plutselig var vi alle i samme båt … forgive the pun.

DAG 7 – Puerto Natales – 16/3
I dag skulle vi egentlig ha gått ombord i Roald Amundsen og seilt til Antarktis. Slik gikk det altså ikke. Det var en temmelig tafatt og forvirret stemning på hotellet. De ansatte hadde også fått melding om at sesongen var avblåst og at nasjonalparken var stengt. Nasjonalparken stengt??!! Guttene med hestehale og solbriller var lamslåtte.
Peter, fra vårt reisefølge steppet opp og tok ansvar. Hjalp det handlingslammete engelske ekteparet med å kontakte BA og organiserte utflukt inn til byen. Puerto Natales. Vi meldte oss på.
Det ble en lang og hyggelig lunsj på en peruviansk restaurant og byvandring. Spansken min er elendig, men jeg kan si Por Favor, Grasias og Buenas Dias så jeg kan iallefall være høflig.
Vi hadde fått alle opplysninger om hjemreisen og samholdet i gjengen var styrket. Nå var det én for alle og alle for én.
Det viste seg at Maier ikke var tysker som snakket gebrokkent engelsk men nordmann fra Stokke som var på valfart til Antarktis for å se landskapet som faren hans fra Tønsberg hadde drevet hvalfangst i. Da jeg fortalte at min far var fra Tønsberg og min farfar hadde drevet hvalfangst i den samme perioden ble det øyeblikkelig bonding og enighet om at de to sikkert hadde seilt med samme båt. Verden er liten.

DAG 8 – Hjemreise – 17/3
Buss til Punta Arenas og fly tilbake til Santiago.
Flott utsikt på veien over Andesfjellene og de chilenske fjordene som vi egentlig skulle ha seilt i hvis sjøreisen hadde gått etter planen.
I Santiago var det fortsatt varmt og støvete og siden vi var der sist hadde alle fått på seg munnbind. Jeg holdt meg på rommet.

DAG 9 – Evakuering – 18/3
På Santiago flyplass var det lange køer av folk som ville ut på tur. Det var ikke mange avganger til Europa og det rådet en last-helicopter-out-of-Saigon type stemning. Uten sammenlikning forøvrig.
Hurtigruten hadde fikset alt for oss heldigvis. Flyet var forsinket på grunn av alle endringene og siste-liten billettene. Det var stappfullt.
14 timers tête-à-tête tett-i-tett på Air France.
Jeg klarte ikke å sove på turen, men gjorde noe jeg vanligvis ikke pleier å gjøre; jeg så på film. Fem filmer fikk jeg med meg!
Once upon a time in Hollywood, Jo Jo rabbit, The Goldfinch, Ford vs Ferrari, The Specials. Alle fem var gode. Time well spent.
Air France holdt stilen og fikk oss til CDG i god behold om enn forsinket.
Der stod Amsterdamflyet og ventet på alle oss som skulle dit og vi ble skysset i hurten og sturten gjennom passkontroll og sikkerthetskontroll uten at noen tok temperaturen på oss.
Koffertene kom med neste fly.

DAG 10 – Hjemme er best – 20/3
Vi overnattet på Novotel Hotel i Amsterdam. Der var vi de eneste gjestene, hadde jeg inntrykk av. Hotellet var stengt, men da vi ringte på en bjelle, åpnet de for oss. Vi fikk et rom og beskjed om at vi kunne hente frokosten i resepsjonen neste morgen og ta den med oss på hotellrommet og spise der.
Koffertene våre ankom Schiphol utpå kvelden og vi dro tilbake for å hente dem. I samme slengen handlet vi mat på et supermarket og hadde piknik på hotellrommet. Alle restaurantene i landet var stengte.
Så var det fly hjem til Island. Det var nesten tomt.
Neste post på programmet er to ukers hjemmekarantene. Det kan bli utfordrende nok, det. Håper vi holder oss friske.

Moralen er:
Det er en fordel å ha god råd.
Det er en fordel å komme fra et stabilt land som tar vare på borgerne sine.
Det er lurt å vaske hendene ofte og godt.
Det er lurt å ha med seg vann og nødproviant i usikre tider
– og en lommekniv
– og kanskje et ullteppe
Og sist, men ikke minst:
Det viktigste er å være frisk og ta vare på helsen.
Alt annet blekner i forhold.

%d bloggers like this: