Lyse øyeblikk


Forbønnens gåte

Meanwhile in Kapernaum ….

Fra synagogen gikk de hjem til Simon og Andreas; Jakob og Johannes fulgte med. Her lå Simons svigermor til sengs med feber, og de fortalte det straks til Jesus. ( Markus 1,30)

De fortalte det straks til Jesus.
Denne setningen får meg til å stoppe opp. Når det er noe – fortell det straks til Jesus. Det hadde disiplene skjønt var en god idé.
Det har jeg også skjønt, det er lurt å følge oppfordringen i Fil.4,5
Vær ikke bekymret for noe! Men legg alt dere har på hjertet, fram for Gud.

Å fortelle ting til Jesus er egentlig en form for bønn, er det ikke? En bønn må ikke nødvendigvis være en bønn OM noe, om å få noe, må det?
En bønn kan også være å fortelle det straks til Jesus.

Jesus gikk bort til henne, grep henne i hånden og reiste henne opp. Feberen slapp henne, og hun stelte for dem.

Sånn fortsetter historien, og det var sikkert det Simon og co hadde håpet på; at Jesus ville gripe inn og gjøre noe med saken. Henvendelsen deres var ikke bare en bønn, men i praksis en forbønn – de nevnte svigermor i håp om at hun ville bli frisk.
Og det ble hun! De bad for henne og hun ble frisk. Halleluja!

Jeg grubler over forbønnens mekanisme. Hva skjer her?
Hvor avhengig var denne febrile svigermoren av deres forbønn? Hvis de ikke straks hadde fortalt dette til Jesus, ville han glatt ha oversett henne og latt henne ligger der? Var han kanskje ikke klar over at hun var der? Måtte det informasjon og oppfordring til? Måtte de pårørende trå til og gjøre Gud oppmerksom på at her var det noen som trengte hjelp? NT er fullt av berettelser om folk som brakte sine kjære til Jesus og gjorde han oppmerksom på problemene deres. Bad for dem.
Er det mulig at andre er avhengige av min forbønn?

Jeg vet ikke hva som skjer i forbønn. Det jeg vet er at jeg har samme erfaring som disiplene: fortell det straks til Jesus, han hjelper.
Og det er egentlig alt jeg trenger å vite.
Konklusjonen er at forbønn antakelig er viktigere enn jeg har tatt innover meg og må tas på alvor.
Det er makt i de foldede hender.


Mitt lønnkammer

Hvor ble det av lønnkammeret??
I den nye bibeloversettelsen heter det:
Men når du ber, skal du gå inn i rommet ditt og lukke døren og be til din Far som er i det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg.
Rommet ditt?? Gå inn på rommet ditt?
Nei, da liker jeg bedre oversettelsen fra 1930: Men du, når du beder, da gå inn i ditt lønnkammer og lukk din dør og bed til din Fader, som er i lønndom, og din Fader, som ser i lønndom, han skal lønne dig i det åpenbare.

Lønnkammer er et så flott ord.
Jeg har vært på jakt etter et lønnkammer i årevis, og nå har jeg omsider funnet det!
Jeg har begynt å be på badet! Eller på do, om du vil…..

Der får jeg være i fred. Der kan jeg låse døren. Det er det mest private rommet i huset og det er deilig varme i gulvet. Det er et supert sted å sitte flat med beina rett ut og be. Hvit og delikat marmor oppover alle veggene – nærmest et lite kapell. Selv om det i utgangspunktet jo er beregnet på annen type renselse….
Under vasken står det en hvit og grønn IKEA badekrakk og venter på barnebarn som skal pusse tennene eller vaske hendene. Den fungerer perfekt som bord.

Det er komisk å be på do, jeg skal være den første til å innrømme det, Og jeg klarer ikke å be uten å trekke på smilebåndet hver gang. Men er det egentlig så farlig? Det er greit å be og le på samme tid. Be med et smil kan bare være sunt, tror jeg.
Så jeg har tenkt å fortsette å trekke meg tilbake til mitt lønnkammer når jeg får Ånden over meg.

En ekstra bonus er at nå holder jeg badet gullende rent. Det er egentlig en forutsetning for konsentrasjonen.
Cleanliness er jo som kjent next to godliness.

IKEA FÖRSIKTIG Barnekrakk