Lyse øyeblikk

Stillhet 1

Plutselig gikk lyset.

Det ble stummende mørkt og helt stille. Duringen fra kjøleskapet og bakgrunnstonene fra radioen i stuen var borte. Helt stille og helt mørkt. Unaturlig stille og mørkt. Eller var det det? Kanskje nettopp naturlig stille og naturlig mørkt, tenkte hun for seg selv. På fjellet i mars er dette naturlig stillhet og naturlig mørke. Den egentlige virkeligheten.

Det var fredag kveld og hun var alene på hytten. Hun hadde kommet oppover med ettermiddagsbussen i går og hadde gått av ved veivesenets stasjon. Hun hadde bare en ryggsekk med seg og hadde klart de to kilometerne inn til hytten på en liten halvtime. Han skulle komme oppover med bilen i morgen.

Det hadde allerede begynt å skumre da hun gikk av bussen, og da hun kom fram til hytten hadde hun måttet føle seg fram til lysbryteren, så mørkt var det blitt.
Hun hadde slått på alle lysene, både ute og inne
Ute hadde de bare en svak pære over inngangsdøren. Hun hadde ofte foreslått at de skulle sette opp bedre belysning på tomten. Kanskje til og med en kraftig lyskaster som kunne være grei å ha hvis de skulle gjøre noe utendørs i vinterhalvåret. Men han hadde satt seg opp mot det. Han ville ikke ha lysforstyrrelse i naturen. Forurensning, kalte han det.

Men inne hadde hun sørget for at det var lys nok. Hun gikk fra rom til rom og tente alle lampene. Det var selskap í lyset, hun følte seg ikke fullt så alene mer. Ikke fordi at hun var redd for mørket eller ensomheten! Tvert imot. Hun likte god å være alene med sine egne tanker og hadde straks gått med på forslaget han om å reise oppover i forvegen. Hun mistenkte at han også likte den ensomme stillheten og gjerne ville være kvitt henne den stunden. Kunne nyte en hjemme-alene-kveld og kjøreturen oppover i morgen uten den knugende felles stillheten som var blitt rådende mellom dem i det siste. Det var en vond stillhet, full av undertrykt bakgrunnsstøy. Hvis de stoppet opp lenge nok til å lytte, kunne de høre at noe skurret.

Den ensomme stillheten derimot, som hun ikke delt med noen, var bare fredelig og god.

Hun satt en stund og hørte på at duren fra oppvaskmaskinen og kjøleskapet var borte og at radioen holdt munn.
Etterhvert fikk hun øre for andre lyder som kom fram. Vinden hadde tatt seg opp ute. Hun kunne skjelne susen i grantrærne selv gjennom de doble vinduene. Hun hørte plutselig at det dryppet i vasken.
Hun reiste seg og famlet seg bort til vinduet. Ingenting å se utenfor.
Det var overskyet og ingen måne og hun kunne ikke skimte skogen derute. Ingen lys å se.
Det var et par andre hytter innenfor synsfeltet, men enten stod de tomme i kveld, eller så var dette en omfattende strømbrudd. Hun famlet seg fram til kjøleskapet og fant lommelykten som lå oppå det. Det var ikke første gangen strømmen gikk, men etter at de hadde oppgradert det elektriske for to år siden hadde det ikke vært noen problemer.
-Du trenger jo ikke ha alle lysenen tent i alle rommene hele tiden, pleide han å si. Det er unødvendig sløsing!
-Og forurensning, tenkte hun for seg selv.

Hun pleide å gi seg og slå av lysene hver gang hun forlot et rom. Men nå var hun alene her og kunne gjøre som hun ville, og hun ville ha lys i alle kroker. Kanskje var det grunnen til strømbruddet? Kanskje hun hadde overbelastet et eller annet? Hun fikk begynne med å sjekke sikringsskapet. Med tent lommelykt fant hun vegen ut i bislaget. Hun merket at hun stiltret seg på tå, som om hun ikke ville bryte stillheten. Hvis radioen hadde stått på ville hun ikke merket sine egne lyder, men nå var de tydelige. Hun kunne plutselig høre sine egne hjerteslag. Sitt eget åndedrag.
Hun ble slått av tanken på at hun var et levende vesen, det eneste levende vesen i hytten og kanskje i mils omkrets. Hun var helt alene i den mørke stillheten. Mørket. Stillheten. Hun.

Hovedsikringen var nede. Hun flippet den opp, og mistet nesten pusten da lyset plutselig skar henne i øynene. Mykje lys og mykje varme sang Åge Aleksandersen fra radioen. Hun måtte smile over sammentreffet. For mye lys – hun så det nå. Altfor mye lys. Unaturlig mye lys. Hun slo sikringen ned igjen. Radioen ble taus.

Lys og varme. Passe mye lys og varme var det hun ville ha.

Uten å tenne lommelykten igjen famlet hun seg fram til fyrstikkene og kastet en inn i ovnen som stod klar til opptenning. Det var en god ovn, den beste på markedet ifølge forbrukerrapportene.

Flammene fikk raskt tak og hun kjente varmen bre seg. Hun flyttet stolen inn i lysskjæret og nærmere varmen. Passe lys og passe varme skal jeg love at det blir.

Hun våknet med et rykk. Hun hadde sovnet i stolen under det lette ullpleddet. Det var bare glør igjen i ovnen, men fortsatt kjente hun varmen fra den. Glørne kastet et svakt lysskjær såvidt ned på gulvplankene. Hun satt i mørket. Hva kunne klokken være?

Da hørte hun steg i grus. Det gikk noen utenfor stueveggen.

Comments are closed.