Lyse øyeblikk


Stillhet 2

Plutselig gikk lyset.

Motorduren stilnet. Stemmen som hittil hadde vært overdøvet lød plutselig klar og tydelig. – All håndbagasje skal anbringes i hyllen over deg eller under stolsetet foran deg.

Han hadde ingen bagasje.

–  Nødutgangene er merket med Exit-skilt.
Stemmen fortsatte som om ingenting var hendt, mens passasjerene så på hverandre med uro. Dette var ikke etter planen. Strømmen skulle ikke slåes av på dette tidspunktet i prosedyren. Såpass flyvant var man da.

Der kom piloten over høytaleren. – Ladies and gentlemen, this is your captain speaking. We are experiencing …
Typisk, typisk, typisk!
Teknisk feil på flyet. Herregud, dette kunne jo ta forever! De kunne riskiere å bli stående her aldri så lenge. Kanskje de måtte bytte fly. Han orket ikke tenke tanken. Continue reading


Stillhet 1

Plutselig gikk lyset.

Det ble stummende mørkt og helt stille. Duringen fra kjøleskapet og bakgrunnstonene fra radioen i stuen var borte. Helt stille og helt mørkt. Unaturlig stille og mørkt. Eller var det det? Kanskje nettopp naturlig stille og naturlig mørkt, tenkte hun for seg selv. På fjellet i mars er dette naturlig stillhet og naturlig mørke. Den egentlige virkeligheten.

Det var fredag kveld og hun var alene på hytten. Hun hadde kommet oppover med ettermiddagsbussen i går og hadde gått av ved veivesenets stasjon. Hun hadde bare en ryggsekk med seg og hadde klart de to kilometerne inn til hytten på en liten halvtime. Han skulle komme oppover med bilen i morgen.

Det hadde allerede begynt å skumre da hun gikk av bussen, og da hun kom fram til hytten hadde hun måttet føle seg fram til lysbryteren, så mørkt var det blitt.
Hun hadde slått på alle lysene, både ute og inne
Ute hadde de bare en svak pære over inngangsdøren. Hun hadde ofte foreslått at de skulle sette opp bedre belysning på tomten. Kanskje til og med en kraftig lyskaster som kunne være grei å ha hvis de skulle gjøre noe utendørs i vinterhalvåret. Men han hadde satt seg opp mot det. Han ville ikke ha lysforstyrrelse i naturen. Forurensning, kalte han det. Continue reading


The human factor

Det som skiller kristendom, og kanskje andre religioner også for alt jeg vet, fra andre ideologier og tankekonstrusjoner, politiske, økonomiske og vitenskapelige, er at den tar høyde for den menneskelige faktor.

Noen sier at det som kjennetegner religionen er at den tar det guddommelige med i beregningen. Nei, sier jeg. Det som kjennetegner kristendommen er vel så mye at den tar det menneskelige med i beregningen.

Hvis du stiller opp en vitenskapelig teori og har tenkt å legge den til grunn uten å ta den menneskelige faktor med i beregningen, kan du fort komme skjevt ut.
Hvis du vil kalkulere økonomisk vekst utfra økonomiske regneformler uten å ta den menneskelige faktor med i beregningen, vil du bli overrasket.
Hvis du vil drive politikk utfra sosiologiske teorier og ideologisk overbevisning uten å ta høyde for den menneskelige faktor, kan du fort tape et valg.

Det er ikke alle som tror som jeg at Bibelen forteller sannheten om Gud, det får så være.
Men at den forteller sannheten om Mennesket, det er det ikke mye tvil om.


I Herrens hus

Jeg har vært i mange kirker de siste dagene.
Domkirken i Köln og Storkyrkan og Tyska St:a Gertruds kyrka i Stockholm, to name but a few.
Kolossale bygg til Herrens ære.
Utsøkte kunstverk og overdådige utsmykninger som trosser enhver beskrivelse. Kulturhistoriske og kunstneriske høydare.
Jeg var ikke alene i katedralene. Et uoverskuelig pilgrimstog av turister fra hver en verdenskrok hadde vandret innom for å beundre og ta selfie. Soknebarna var fortrengt til sidekapell der de holdt bønnestund og andakt beskyttet av små skilt som sa Bitte, nicht stören.
For meg er Kølnerdomen i første rekke et gudshus, i andre rekke et kunstverk, men jeg skal innrømme at det kan være vanskelig å få øye på Herren midt i all prakten. Lysekronene og glassmaleriene er manifestasjoner av verdslige autoriteters makt og myndighet. Alteret i sølv og ibenholt er blasfemisk sett med nåtidens øyne.
Jeg velger å se det med datidens øyne.
Og om jeg ikke ser Herren når jeg løfter blikket og får kink i nakken av å stirre opp i hvelvet, så får jeg øye på Han når jeg senker blikket og ser ned.
Blankslitte steingulv der de troendes føtter har satt  spor, bønneskamler der stoppingen stikker ut gjennom stoffet, harde trebenker med fordypninger etter tusen bakender. Det var ikke myke seter og varme pledd man brukte pengene på.
Jeg vet at millioner av mine trosfeller og forgjengere har våget seg til å trå, knele og sitte her. Har slått seg for brystet og hvisket: Gud, vær meg synder nådig.


Ian McEwan: Barneloven

Jeg hadde aldri lest McEwan før, så da jeg likevel var innom bokhandelen, tok jeg med meg én som så overkommelig ut. Barneloven. Kom ut 2014.
Jeg gikk hjem og leste den ut i en glefs. Den var kort og lettlest og det var kaldt og surt ute og fred og ro inne, så det gikk greit.
Jeg ble regelrett oppslukt av den. Lettlest uten på noen måte å være billig eller banal. Langt ifra. Tonen i boken kan virke nesten juridisk presis og nøktern, selv når store følelser og dramatiske hendelser skildres. Jeg leste den i oversettelse av Halvor Kristiansen.

Hovedpersonen i boken er høyesterettsdommer og jobber med saker i henhold til den forholdsvis nye barneloven der barns interesser og rettigheter har prioritet. Hun tar for seg overgrepssaker, foreldrerettssaker, barnevernssaker og denslags. Mange av sakene er kontroversielle og får oppslag i media.
I første del av boken får vi innblikk i juridiske og moralske dilemma som dommeren må ta stilling til. Veldig interessant og tankevekkende. Vi får også bli med henne hjem og se at ikke alt er fred og fordragelighet på hjemmebane. Der står hun også overfor dilemma som hun må ta stilling til, og det er ikke enkelt å være dommer i sin egen sak.
Hovedsaken i boken, bokstavelig talt, dreier seg om en 17 år gammel gutt som har fått agressiv leukemi. Han selv og foreldrene er Jehovas vitner og vil ikke samtykke den behandlingen som må til for å redde livet hans. Sykehuset går til sak for å få tvangsbehandlet han, og hastesaken havner på dommerens bord. Hun går til sykehuset for å snakke med gutten selv før hun tar avgjørelsen. Det møtet får konsekvenser for dem begge.

En engasjerende bok om viktige prinsippspørsmål presentert i en avmålt og saklig tone. Forfriskende forandring fra dagens hyperboler.
Jeg gikk sporenstreks og handlet en bok til av samme forfatter. Nøtteskall. Den ligger i Norge og venter på meg.


Atwood, Margaret: The handmaid´s tale

Boken kom ut i 1985.
Den har vært oversatt i det uendelige og gjort om til film, ballett, opera og TV-serie.
Akkurat nå er den mest aktuell som ny TV-serie med Elisabeth Moss i hovedrollen som Offred.
Utrolig nok hadde jeg aldri lest den, selv om den var første bok som fikk Arthur C. Clarke prisen i 1987!
En dystopisk roman som skildrer livet i et totalitært kristenfundamentalistisk USA.
Skremmende mye som virker kjent.
Ikke hver dag i 2018, sløvet av massemedias ubønnhørlige bombardement, at jeg opplever å bli sjokkert til taushet.
Jeg har ikke tatt med noe i boken som ikke har basis i virkeligheten, sier Atwood. Ingenting skjer i boken som ikke har funnet sted i virkeligheten.
Dette er ikke dikt og forbannet løgn. Skremmende.