Lyse øyeblikk


Personlig hygiene

Personlig hygiene er nettopp det: personlig.

Jeg blir provosert når reklamene prøver å fortelle meg når, hvor, hvordan, hvor ofte og med hva jeg skal vaske meg, skylle meg og smøre meg inn.
Jeg tar mine råd fra leger og tannleger: hyppig håndvask, nitid sårstell, regelmessig tannpuss og -pirking og årlig tannlegekontroll. Det er min kroppspleie i et nøtteskall. Sporadisk hårvask og dusjing etter behov kommer i tillegg.
Manikyren tar Anna Dóra seg av, min negledame.

Mine utgifter til toalettprodukter er tilsvarende små. Jeg budsjetterer med en hundrings i måneden. Toppen. For å være helt ærlig sparer jeg penger på å snylte på de andre i familien. Når jeg går i dusjen, griper jeg den første og beste plastflasken som er for hånden, som noen andre har satt fra seg, og bruker den.
Etter at synet ble dårligere har det av og til gitt seg uforutsette utslag, som da jeg forleden oppdaget at jeg stod og vasket meg med hårbalsam. Jeg tok ikke skade av det. Tvert imot merket jeg at huden ble naturlig glansende, myk og føyelig. Akkurat som reklamen hadde lovet.

I morges lot jeg hårproduktet stå og grep i steden en irrgrønn flaske som bar det treffende navnet Irish Green. Når jeg pirte veldig med øynene mente jeg å kunne skimte at det stod Body Wash på flasken. Med én gang jeg åpnet den visste jeg at dette ikke var noe for meg. Denne var beregnet på menn, den hadde en maskulin duft.
En eller annen (Elizabeth Arden?) har indoktrinert nesen min til å godta at det finnes herre- og damesåper. WTF. Ved nærmere snusing kom jeg fram til at det var furunål det luktet. En frisk og god duft – men er den spesielt maskulin? Kaller den fram bildet av de dype furuskoger der menn er menn og går rundt i rutete tømmerhoggerskjorter med oppbrettete ermer og massive underarmer? Såpeproduksjon er en trilliardbusinnes så jeg går ut fra at det investeres mye i å forske på sånne ting …
Jeg nølte, men så kom jeg på at jeg hadde fått et steindyrt fotbadesalt en gang som luktet furunål – så det måtte likevel være ok for damer å vaske seg med furu, i alle fall opp til knærne.

Hudkremer og sminke er en historie for seg. Jeg får ikke taket på det og jeg er klar over at det er meg det er noe i veien med – at det er jeg som avviker fra normalen her.
Selv mine nærmeste venner fortviler og gir meg sminkekurs i bursdagsgave. Og jeg setter stor pris på det, kors på halsen. Nå er jeg over 60 år gammel og har ennå ikke kommet igang med leppestift og øyenskygge – jeg frykter at det kan være for sent ..
Men huden min er sunn og frisk, uten lyte, etter 60 års bruk. Jeg har en hud som reklamene evfemistisk kaller “moden”. Kanskje jeg til og med har havnet i kategorien “moden 2”.
Litt rynker her og der er ikke til å unngå men holder meg ikke våken om natten. At jeg er litt blass og kunne ha nytte av en smule farge i fjeset skal jeg være den første til å innrømme, men det står så langt nede på min prioriteringsliste at jeg kommer liksom aldri helt fram til det.

Sannsynligheten er stor for at jeg kommer til å tatovere meg før jeg begynner å sminke meg daglig. Sånn som det ser ut nå i alle fall.


Mjøsen i våre hjerter

Årets kusinetur gikk til Hedmarken. Den ble amputert, for vi manglet en kusine. Irene, som i hovedsak hadde planlagt hele greien, ble syk og måtte melde pass. Dette ble derfor mer en søster-/dattertur, men, men ..
Øystein og Kristjan ble med, ikke bare på kjøtt og flesk, men også på egg og bacon.

Vi pakket oss i to biler, og mor fordelte seg likelig mellom oss for å unngå søskenrivalisering Hun holdt stort sett fred i baksetet og var grei å ha med å gjøre.

Turen gikk over Filefjell til Hamar uten de store begivenhetene underveis. I Lærdal ble vi riktignok forsøkt praiet av en eldre dame på krykker som ville ha skyss til Gjøvik. Vi dysset ned nestekjærligheten og bad henne ryke og reise med bussen isteden. På Fagernes spiste vi en verre middag på Chen´s Beijing House.

I Hamar var det full sommer og et yrende liv på og ved Mjøsen. Vi ble tatt godt i mot av Stordalens medsammensvorne på Clarion hotel. De ansatte var påfallende imøtekommende og kveldsmaten var inkludert. Way to go! Kveldspromenade langs stranden avsluttet en lang dag.

Morgenen etter var i varmeste laget og ingen hadde solkrem, men vi utfordret skjebnen på soldekket på Skibladner som var mindre og holdt større fart enn jeg hadde sett for meg. Det var fint med damp og fløyte og skovler, hvitmaling og messing. Vi gikk fra Hamar 11.15 og seilte til Gjøvik, Moelv og Lillehammer der vi gikk i land.

Ferden var behagelig og utsikten fortreffelig. Bleikir akrar og slegin tun, som han sa, Gunnar fra Lidarende.
Et tallrikt reisefølge fra Tyrili var på utflukt, og når de ikke stod på fordekket og damprøykte eller sugde på kjærlighet, satt de på øvre dekk hos oss og ble opplyst av en lokalkjent deltaker. Jeg smuglyttet og fikk med meg mye interessant som ikke nødvendigvis var hentet fra den offisielle reisehåndboken. Høytaleranlegget ombord var heldigvis ødelagt, så vi ble spart for uønsket guiding på hedmarks og gebrokken engelsk.

Mellom Gjøvik og Moelv ble vi bespist i den mondene salongen. Trangt og lavt under taket, men gøy med hvite duker, blomsterdekor, parafinlysekroner i taket og uniformerte tjenere. Laks med poteter, agurksalat, sandefjorsmør, jordbær, fløte og bobler i glasset – mer sommerlig kan det ikke bli.
Vi sendte et Skibladnerkort til vår altfor fjerne slektning på rekonvalesens på Jeløy kurbad.

I Lillehammer gikk vi i land og Øystein orget skyss til jernbanestasjonen der det krydde av forventningsfulle speidere på veg mot Trondheim i full mundur.

Vi hentet bilene i Hamar og tok til Hoel gård på Nes, et sted det kan skrives mye om. Kristján og jeg ble innkvartert i den ikke helt ferdigstilte kårboligen som vertskapet skal trekke seg tilbake til med tiden.  Alt i huset var overdimensjonert, antakelig vanskelig å trappe ned for folk som har bodd på herregård hele sitt liv. Jeg rakk ikke opp til kjøkkenskapene, men hadde sansen for de gedigne gulv-til-tak vinduene vendt uhindret mot Mjøsa og Helgøya.
Morgenutsikten mot vannspeilet var uovertruffen og verdt å våkne til.

Frokosten var solid med varmt, nystekt brød bakt på hvete, rug, sirop, karve og ristete solsikkefrø. Kristján var på kjøkkenet hos den litauiske bakstekona og sjarmerte til seg oppskriften som var i Schønberg-Erkensk målestokk. Nå gjelder det å dividere, subtrahere og kokkelere.
Vi fikk omvisning i hovedhuset av bonden sjøl i kjeledress fra Felleskjøpet. Kompromissløst restaurert til moderne bruk. Ballsalen har vært mye brukt til politiske og økonomiske forhandlinger, sa han, bl.a. mellom FARC og columbianske myndigheter og i arbeidet med Osloavtalen i sin tid. Vi lyttet respektfullt og det var nummeret før jeg gjorde honnør.

Turen gikk videre.

Mor dro til Brumunddal for å besøke en eldgammel venninne fra 65 år tilbake. Det var som om vi hadde sett hverandre i går! kom hun gledesstrålende hjem igjen. Sånt kan skje ..

Imens gikk jeg fra konseptene i fabrikkutsalget til Ment på Fåberg. Født på Fåberg – ment for verden var konseptet jeg gikk til. Jeg hadde fått øye på en mugge i vinduet på Husfliden på Fagernes og falt som et tonn murstein. Kristján gav sitt tiende samtykke og satte opp en tapper mine, og vi stilte trippende utålmodige utenfor huset en halvtime før åpningstid. Det var vel helst jeg som trippet… Vi handlet frokostsett i Beite, ferdig med flue i suppen, Krum mugge og vase m.m. Vi fikk en Bestemor sukkertøyskål på kjøpet.

Været var wunderbart.

Jeg fortsatte til Bjerkebæk der jeg var eneste gjest og fikk privatomvisning i hus og hage og kunne spørre og grave usjenert. Guiden var en ung kvinne, jeg en litt eldre kvinne, og sammen diskuterte vi Undsets forfatterskap, konvertering og kvinnesyn. En inspirerende opplevelse. Jeg handlet med meg Torbjørg Ørjasæters biografi som jeg aldri har lest, og en bok med sidestilte sitater fra Undset og Bjørnson i ulike livsepoker.
De andre var kommet fra Brumunddal, Kristján hadde sjekket oss inn på Mølla og vi lunsjet på Egon. Øystein tok en hvil mens vi dro til Hett Glass blåseri og fabrikkutsalg for å handle, og så tilbake til Fåberg for mer keramikk.

Nedlastet returnerte vi til hvile og middag på Bryggeriet. Elgburger og diverse i friluft en nydelig sommerkveld som vi avsluttet på Toppen bar. Jeg prøvde en Espresso Martini for første gang; espresso – kahlúa – stolichnaya rystet med is. Perfekt punktum. Den må jeg trene på.

Siste dagen la vi avgårde mot vest, med blandete følelser etter å ha sjekket yr.no.

Vi hilste på Patrick, Solveig, Mikael og Ruth i Skåbu i forbifarten. De holdt på å legge nytt tak på stabburet, og Patrick så ut som en ulk med det flotte skjegget. Han kunne sittet modell for Krohg.

Himmelsk rømmegrøt på Bygdin, fjellmat innkjøpt på Bitibua, flere innkjøp hos Valdres sølvsmie og keramikkverksted (der de hadde stengt, men karen hadde glemt pipen sin og var kommet tilbake, åpnet for oss og viste seg å være en innbitt islandsvenn som trakk fram gamle fotografier av sine eskapader med jeep i straumtunge elver og ble perlevenn med Kristján på flekken), kaffe og vafler i Lærdal, medkjøpt pizza fra Svingen og hjem.

Astrid og Anita hadde vasket huset fint, en million e-poster ventet. I morgen avgjør jeg om jeg leser dem eller sletter dem …

Regnet kom. Jeg gikk til sengs.

Vi var alle enige om at det hadde vært en fin tur. Hva blir det neste?

Vi får strekke oss mot nye høyder.