Lyse øyeblikk


John Grisham: The Testament

The_book_cover_of_The_TestamentGrisham er en god spenningsforfatter. Han skriver thrillere på løpende bånd, alle med bakgrunn i rettsystemet og juridisk praksis. Grisham selv arbeidet som advokat før han slo gjennom som forfatter. Juridiske thrillere er det visst det heter, det han lager. Han skriver drivende godt og klarer å gjøre rettsprosedyrer og juridiske spissfindigheter umåtelig spennende. Bygger historien stein på stein, som en bevisføring, og kommer gjerne med en uventet twist på slutten. Stort sett seirer rettferdigheten.

Dette er ikke den beste boken hans etter min mening.
En styrtrik gamling dør og forlater sin ufordragelige familie arveløs mens en illegitim datter som ingen kjente til, arver hele sulamitten. Hun er ikke interessert i verdslig gods og har jobbet i 12 år som misjonær blant isolerte indianere i den brasilianske regnskogen (!)
Familien bestrider selvsagt testamentet, og vi har en floke som en haug med jurister tjener godt på å vase med.
Testamentfullbyrderens kollega, en såvidt tørrlagt suicidal alkoholiker, blir sendt ut i sumpen i en gammel holk for å lete etter arvingen blant alligatorer og anacondaer. En smule over-the-top.

En uventet side ved boken er at Grisham tar misjonærens religiøse tro på fullt alvor og omtaler den uten kynisme, hån og bagatallisering. Han tar hennes gudstro på strak arm og behandler den  respektfullt.
En sjeldenhet i litteraturen der de kristne personlighetene heller er dustete eller direkte djevelske prester og stygge og hatefulle kvinnfolk. Som sladrer.
Rart egentlig, i lys av at hundrevis av millioner mennesker verden rundt faktisk tror. Og litt deilig for en troende leser som meg å endelig få en krim som behandler tro på en skikkelig måte.

Bortsett fra det var boken en skuffelse. Terningkast 3 i mine papirer.

 


Arthur C. Clarke: Rendezvous with Rama

Rama_copyEt gjensyn med en gammel kjenning.
Denne boken leste jeg for over 30 år siden med stor glede før jeg var så dum å låne eksemplaret mitt bort til en straffedømt. Som den tyv han faktisk var, leverte han den aldri tilbake. Jeg har altså ikke kunnet ta den fram og lese den igjen før jeg nå investerte i et nytt eksemplar.

Jeg er glad i sci-fi, ikke minst takket være Arthur C. Clarke og hans mange interessante bøker. De er visjonære og solid funderte i vitenskapelige fakta. Det er vitenskapen som driver historiene, fantaseringer om hvordan mennesket kan bruke naturlovene til sitt beste. Karakterhistorier og fasinerende mennesker finner vi lite av. I den grad mennesker er med i det hele tatt er de representanter for menneskeheten som hele, ikke fengslende enkeltindivider. Mange av hans romaner handler om  menneskehetens møte med det ukjente, det utenomjordiske. Slik også den prisbelønte 2001: A Space Oddysey
I Rendezvous with Rama er menneskeheten statister.
Rama er et romskip som gjester solsystemet en stund og etterlater menneskeheten i stum forbauselse.

Jeg var ikke like begeistret nå som for 30 år siden. Jeg tror litteratursmaken har endret seg og jeg er blitt mer oppsatt på å få karakterhistorier og fasinerende enkeltindivider. Enten har jeg forandret meg, eller så ha den universelle litteratursmaken forandret seg. Men hver gang jeg tenkte på å gi opp og legge boken fra meg, var det noe som holdt meg fast og jeg fullførte. Litt utmattet. Det kan hende det går 30 år før jeg leser den igjen.


Lesley Stahl: Becoming Grandma

stahl_lesley_hiresLesley Stahl er en dame med stil og kompetanse. En av USAs vektigste journalister behengt med priser og utmerkelser. Hun har intervjuet hele halve verden, vært nyhetsanker sammen med Walter Cronkite, satt flere viktige saker på dagsorden, saker som har endret det amerikanske samfunnet. Nå har hun vært journalist i programmet 60 minutes i 25 år. Hun virker klok og ukuelig engasjert i en alder av 75.

Det nærmeste jeg har kommet Lesley Stahl er å spise hamburger to bord bortenfor henne på PJ Clarkes på Upper West Side og smugkikke litt start-struck. Hun spiste lunsj sammen med en jentunge som jeg tipper var hennes barnebarn. Det så veldig hverdagslig og hyggelig ut.

Lesley og jeg har en ting felles: Vi har tatt innover oss viktigheten av bestemorsrollen.
Verken mors- eller bestemorsrollen er videre kreditert i vårt moderne samfunn, tvert imot nedvurdert og bagatellisert som noe man kan drive med i fritiden. Mors- og bestemorsansvaret (eller foreldre- og besteforeldreansvaret for å være politisk korrekt) og oppgavene som tilhører, har de fleste familier i dagens vestlige samfunn satt bort til lønnsarbeidere.
I de fleste underutviklete u-land derimot har mor og bestemor hovedansvar for familiens barn og deres sosialisering, personlighetsutvikling, tilhørighets- og trygghetsfølelse, fysiske og psykiske sunnhet. Noe så akterutseilt ..?

Jeg var hjemmeværende mor da jeg hadde små barn, og følte stadig vekk at jeg måtte legitimere mitt valg og forklare hvorfor jeg ikke var ute i samfunnet og gjorde viktige ting, spilte en rolle, brukte evnene mine, deltok i samfunnet og bidro med noe. Jeg prøvde å forsvare meg så godt jeg kunne. Jeg gjorde det av overbevisning og jeg nekter å skrive under på at vårt samfunn ikke trenger heltidsforeldre. De økonomiske forutsetningene kan vi skape hvis vi vil.

Nå er jeg bestemor og føler et nytt ansvar som jeg ikke kan bortforklare uansett hvor gammeldags og teit det høres ut. Et eller annet sted inne i meg har jeg en overbevisning om at denne rollen er viktig. Og når jeg ser hvor store ressurser samfunnet vårt i dag setter inn på å utdanne og betale mennesker for å kompensere for foreldre og besteforeldre synes jeg det er et tankekors. Når jeg ser hvor mange kjernefamilier som i dag bikker over av stress og hvor mange besteforeldre  anser at det ikke angår dem og prioriterer viktigere interesser, blir jeg tankefull. Mangel på tilstedeværende foreldre og besteforeldre er ikke roten til alt godt.

Og jeg ser at jeg har Lesley Stahl på min side.
Hun er blitt mormor, og som den gravejournalisten hun er, tar hun rollen fram i dagslyset og studere den fra alle mulige kanter. Bestemorsrollen får like stor oppmerksomhet og faglig behandling som Guantanamo.

Boken er viktig, tror jeg. Og de som skyver den til side som nok et eksempel på lettvektig litteratur om bagatellmessige kvinnelige særinteresser bør ta skylappene av.

For å få litt faglig backup siterer jeg Martin Wednesday, Ph.D.
lesley-stahl-becoming-grandma-book-jacketThis review is from: Becoming Grandma: The Joys and Science of the New Grandparenting (Hardcover)
This is the first book I know of to take a comprehensive and interdisciplinary and intellectually rigorous look at grandmothering. In Lesley Stahl’s hands, grandmothering isn’t just cookies and coziness–she pushes beyond the simple associations, cliches, and stereotypes to generate a rich and fascinating perspective on the topic. She looks at the evolutionary prehistory of grandmothering, and the cooperative breeding hypothesis that grandmothers are the ones who helped our species thrive. She looks at grandmothers throughout history, and grandmothers all over the world. She looks at foster grandmothers and how they enrich the lives of children in one community, and she looks at step grandmothers, too, a growing demographic in the US. This book is going to change the way we think about grandmothers, childrearing, families, and our very selves. I loved it and believe it is an important contribution to the sociological literature on women’s lives, roles, and life stages. Not to mention a page-turning read about Lesley Stahl’s personal and very moving grandmothering journey.