Jeg begynte på musikkskolen som 6-åring, tror jeg. Kanskje var jeg enda yngre. Jeg har et fotografi fra min første elevaften. Jeg har fin kjole og lakksko og rekker ikke ned til gulvet med beina. Jeg var første post på programmet og spilte Dukken danser og Liten vals. Fru Sætesdal var min lærer og musikkskolen holdt til i rådhuset i Kleppestø. En del av almennutdanningen som jeg etterhvert lærte å sette stor pris på. Jeg spilte piano i mange år.

Da jeg ble eldre, fikk jeg ny trener, men fru Sætesdal fortsatte som lærer til hun gikk av og levde til hun døde i en alder av 100 år. Jeg tror faktisk hun ble så gammel. Hun kom i avisen i den anledning. På bildet satt hun fortsatt ved pianoet.

Jeg gikk over til frøken Knutsen, meritert pianolærer i Forskjønnelsen. Ja det er sant, gaten het Forskjønnelsen. Én gang i uken gikk jeg opp Kalfaret til en stor, herskapelig bergensvilla oppe i fjellsiden og inn i hennes stue. Hun hadde to sammenliggende stuer. I den ene stod pianoet, arbeidsredskapet. I den andre stod et konsertflygel. Når jeg var ferdig med innøvingen av et stykke, hendte det at jeg fikk sette meg ved flygelet og fremføre det. Det var stas. Det ble flere elever fra Askøy etterhvert. Eli, Linda og Solrun gikk også til henne. Foreldrene våre må ha konferert.

Frk. Knutsen hadde av og til elevkvelder hjemme hos seg selv, en gruppe av elever ble invitert og så spilte vi for hverandre. Nå kom jeg plutselig på at jeg spilte Griegs pianosonate på en sånn kveld. Jeg må ha vært i ganske bra form! Én eller to ganger i året var det konsert i regi av Bergen musikklærerforening. Én gang spilte jeg i festsalen på Hotel Terminus.  Jeg husker ikke hva som stod på repertoaret, men jeg tror jeg gav alt. Kanskje det var Griegs sonate for alt jeg vet.

I første time etter konserten sa frk. Knutsen: Du spilte jo meget rubato, da …
Jeg så ut som et spørsmålstegn. Rubato betyr “røvet”, sa hun, at man tilrøver seg friheter. Det virket som om du ikke helt hadde bestemt deg for tempo på forhånd. Det ble litt fram og tilbake. Antakelig ikke helt i tråd med det komponisten hadde hørt for seg….

Jeg spilte altfor rubato. Jeg spilte i mitt eget tempo. Jeg fulgte mine egne innskytelser. Jeg gjorde det jeg følte for.
Vel.
I dag lever jeg ganske rubato. Jeg lever i mitt eget tempo. Jeg følger mine egne innskytelser – og det føles riktig.

Rubato – Free flowing and exempt from steady rhythm.  Works for me.