Lyse øyeblikk


The importance of being earnestly bored

Jeg har mange ulike evner, og mangler noen. En av de tingene jeg er veldig dårlig på, er å kjede meg. Det har jeg aldri lært meg. Jeg kan ikke huske at jeg har sittet/gått rundt og kjedet meg skikkelig noen gang.
Det må i så fall ha vært en og annen søndags ettermiddag i barndommen, når de voksne på død og liv skulle sove middag og jeg var for liten til å gå aleine på besøk til venner. Vi hadde ikke TV den gangen, så da ble det å sitte og kjede seg. Eller rett og slett å finne på noe.

Jeg leste en interessant artikkel i Dagbladets lørdagsmagasin 25.juli av Einar Øverenget, filosof og forfatter. Den hadde overskriften Langsommerlighet, og handlet om nødvendigheten av å kjede seg og det moderne menneskets skrekk for å bli utsatt for et dødpunkt i tilværelsen. Bare ordet i seg selv er avslørende: dødpunkt, drepende kjedelig, å kjede seg til døde. Continue reading


nuff already

Med fare for å bli hengt ut som en sur gammel kjerring som mener at alt var bedre før ….

Jeg kan sykle. Gjør det ikke så ofte, men kan hvis jeg vil. Jeg har fire barn. De kan alle sykle og gjør det i varierende stor grad.
Når og hvordan de lærte å sykle kan jeg ikke huske. Vi kjøpte sykler til dem og slapp dem løs.
Først en trehjuling som var kjøpt i utlandet og ble nedarvet. Den hadde en stang bak som utålmodige voksne kunne skyve på med hvis det ble for tungt eller gikk for sakte.
I tidens fylde fikk de hver sin tohjuling. Og så lærte de å sykle. Hvordan, kan jeg som sagt ikke huske. Jeg tror de yngste lærte av de eldste og av sine venner. Mitt bidrag bestod i å komme med oppmuntrende tilrop / plaster alt ettersom. De to eldste lærte å sykle før sykkelhjelmens tid … vi hadde ikke bedre vett.

Forleden leste jeg en artikkel i BT om hvordan ansvarlige foreldre skal lære barna sine å sykle etter alle kunstens regler. Opplæringen må tilrettelegges av voksne og for all del være “lystbetont”. En liste over gode råd og overhengende farer fulgte med.

Og jeg tenker:
Herregud! Skaff ungen en sykkel og slipp han løs. Kjøp hjelm og ha plaster for hånden. La nå for Guds skyld ungen finne ut av det selv. Det går så fint, så. Du kan ikke tilrettelegge hele livet for folk.
En unge som aldri har brukket et bein har ikke levd.


Med Elna på hjul

Plassér to bergensere, tre nordlendinger og en islending i to biler, send dem ut i ødemarken og se hva som skjer. Det kan skape eksplosjonsfare, men også være oppskrift på en fin tur. Denne gangen gikk det bra!

Tre stykker Hermansen, to stykker Ek og en innfødt la vi ut fra Reykjavik fulle av pågangsmot onsdag morgen. I løpet av tre dager fikk vi med oss Reykholt – Akureyri – Mývatn – Námaskarð – Dettifoss – Ásbyrgi – Glaumbær – Kjöl – Hveravellir – Gullfoss og Geysir.

Utenom disse offisielle stoppene tok vi utallige foto- og/eller tissestopp etter behov. Vi sjekket ut de fleste toalettfasiliteter underveis, stoppet ved annenhver elv for å se om det var bra fiskeplasser der, og hver gang vi så et hestesto var det fram med kamera. En reise med mange tilfredsstillende avbrekk, med andre ord. Continue reading


Male Refrigerator Blindness

11755859_822413771174141_954714445208661894_nJeg har en stor og flott familie som jeg er kjempeglad i. Mann og fire barn, derav to som fortsatt bor hjemme. Jeg mener at de elsker meg igjen. Likevel er de ordene jeg oftest får høre i mitt hjem ikke “Gry/mamma, jeg elsker deg”, men“Gry/mamma, hvor er…..?”

Den mest brukte søkemotoren hos oss er ikke google.com!

Kanskje skal jeg ta det som et kompliment. Det virker som om de tror at jeg vet alt, også det som alle må forstå at jeg ikke kan ha peiling på. Som f.eks. “Hvor er skoene mine som jeg satte fra meg for 10 minutter siden?

Ofte finner jeg sønnen min på hodet i kjøleskapet.
“Mamma, har vi ikke ost??” 
Joda vennen min, osten er det firkantete gule som ligger 5 CM FORAN NESETIPPEN DIN! Continue reading


Marilynne Robinson: HOME

contentThis is one of the saddest books I have ever loved, sier Sara Churchwell i sin kritikk av HOME i The Guardian. Det kan jeg skrive under på.

Robinson har skrevet fire romaner, og tre av dem er inne på min Top10 liste. Dette er den tredje i rekken, nummer to i Gilead-trilogien. Boken er skrevet om den samme tiden og de samme hendelsene som Gilead, men fra en annen synsvinkel. Språket er, som i de andre bøkene hennes, presist og litt gammeldags, et hint av Bibel. Hun bruker gamle og store ord uten å skjemmes og uten at det virker pompøst i det hele tatt. det er store tema hun skriver om. Med store ord. Boken begynner langsomt og virker litt vel hverdagslig og tam til å begynne med, men tar helt av halvveis uti, og skildrer noen av de sterkeste scener jeg har lest, Continue reading