Lyse øyeblikk


Pinse

Så er pinsen over oss igjen. Språklærernes høytid.

Den Hellige Ånd kommer susende, og hva er det første den setter i gang med? Et lynkurs i fremmedspråk! For en vanlig menig språklærer er dette stort.

Her må noe gjøres i en fei, tenkte Den Hellige Ånd, for å få slutt på denne babelske forvirring. Og visp, så var apostlene polyglotter hele gjengen. For en metodikk! For en pedagogisk evne!

En av pinsetekstene er hentet fra 1.Mosebok og omhandler hendelsene i Babel, grunnen til at Ånden måtte ta affære. Den fortellingen vil jeg helst forbigå i stillhet, for jeg synes ikke Gud gjør den helt gode figuren  her. Å gripe inn og skape forvirring blant folk for at de ikke skal kunne samarbeide?  Burde ikke det tiltaket ha vært ute til høring? Jeg er forbauset over at Stephen Fry ikke nevnte dette i sin hovmodige tirade, han – en språkmann par excellence. Men, aldri så galt så er det godt for noen. I dette tilfellet; språklærere.

Jeg tror. På hele rukla. Fader, sønn og Hellig Ånd. Om de er én eller tre, treenige eller uenige … det overlater jeg til teologene å diskutere. Jeg bygger min tro på egen erfaring, ren empiri. Og Ånden er ute og går, det kan jeg skrive under på. Vi er på talefot. Den snakker et språk som er lett å forstå, det handler om å høre etter.  sun_rays_by_smikus1-d6d67cn  


Makt og motløshet

Motløshet er et av de tristeste ord jeg kjenner. Mister man motet, mister man alt.

Motløshet henger litt sammen med maktesløshet, man mister motet fordi man møter noe man ikke har makt over. Er det ikke sånn? Dette makter jeg ikke, rår jeg ikke med, har jeg ikke kontroll på – ergo mister jeg motet. Så blir jeg enda mer maktesløs. Vi har en ond sirkel.

Det er så mye vi ikke har makt over. Vi møter overmakten daglig, i ulike former og situasjoner, enten det er offentlige myndigheter, sjefer og rutiner på jobb og i andre sammenhenger, fysiske eller psykiske begrensninger, økonomiske forpliktelser – det er så mye som styrer hverdagen og virkeligheten uten at vi kan gjøre noe med det. Kampropet Du kan hvis du vil! er en sannhet med veldig mange modifikasjoner.

Det er lett å bli oppgitt. Og det er lett å miste av syne hvor stor makt vi egentlig har. Nærmest ubegrenset.

Jeg har makt til å gjøre andre glade, mine nærmeste, eller tilfeldig forbipasserende. Jeg har makt til å fylle dem med glede og pågangsmot. Jeg har også makt til å forsure dagen for mine nærmeste, eller dem jeg måtte støte på.
Det gir meg makt over livene deres.

Det er neimen ingen liten makt og intet lite ansvar!


Bernstein og Woodward: The Original Watergate Story

51uuq1PoXqL._SL300_I anledning 40-års markeringen for Watergate saken har det kommet ut en masse stoff, film, tv og litteratur.
Denne boken har forord av Bernstein og Woodward og følger saken gjennom de autentiske overskriftene og avisartiklene i Washington Post slik de ble publisert den gangen.

Spennende å lese historien forside for forside gjennom hele prosessen. Jeg er blitt helt hekta.


Bernstein og Woodward: All the President´s men

51qClaCVcBL._SL300_Jeg så filmen, men leste aldri boken den gangen på 70-tallet. Nå har jeg rettet på det, d.v.s. jeg har hørt den som lydbok, veldig bra lest av Richard Poe.

Jeg kan huske hendelsene, sånn litt uklart. Som tenåring var jeg ikke så veldig opptatt av saken, men det er interessant å lese om det nå, og litt etter litt demrer det for meg og jeg huske navn og overskrifter.
Boken handler egentlig ikke om Watergate, den handler om det journalistiske arbeidet som Bernstein og Woodward og andre medarbeidere på Washington Post gjorde for å rulle opp saken. Boken er bygget på deres arbeidsnotater underveis, mer eller mindre utførlige, og vi følger avsløringene i det tempo de skjedde. Skritt for skritt fra et tredje-rangs-innbrudd til konstitusjonell krise i verdens mektigste land. Den kan lese som den mest spennende Mankel-krim. Selv når man vet hvordan “det går” til slutt. Veldig fasinerende lesning. Veldig interessant om amerikansk samfunn og tankegang.

House of Cards – gå hem og vogg!


Tale for dagen

Kæru vinir
lueMér var boðið að taka til máls hér í dag í tilefni dagsins. Það fannst mér vænt um og ég þáði það með þökkum. Í dag er þjóðhátíðardagur minn og þjóðhátíðardagur norðmanna. Ef við værum í Noregi nú myndi ég hefja mál mitt á að segja Til hamingju með daginn!
17.maí er mikill hátíðardagur í Noregi eins og allir vita sem hafa verið þar á þessum tíma árs. Þetta er eins og jólin. Langur undirbúningur og mikið tilstand. Öllu til tjaldað. Þessi hátíðarhöld fara að mestu leyti fram utandyra í sameiginlegu rými svo þetta er eins og öll þjóðin séu að halda jólin saman. Ekki ósvipað kjötkveðjuhátíðinni í Río. Allir úti á götu í skrautlegum búningum, mannmargar skrúðgöngur með yngsta barninu í vagni og langafa í hjólastól, glymjandi tónlist úr öllum áttum, uppgrip hjá ís- og pyslusölum og þrekmestu menn og konur skemmta sér fram á næsta dag.
En þessi dagur er ekki tóm skrautsýning heldur fyllist hann á hverju ári merkingu litað af þeim málefnum sem eru efst á baugi hverju sinni, í heiminum, í Noregi eða á viðkomandi stað.  Continue reading


Pecan Pie Janeway

thecloud_071Lag bunn av 300 gr knuste Digestive kjeks med sjokoladetrekk og 150 gr smeltet smør. I prinsippet kan man lage bunn av hva som helst, men dette blir bra. Stekes på 180°C i ca 10 minutter.

Kok opp 200 gr sukker, 200 gr sirop, 200 gr grovhakket pecan, 80 gr smør, 2 egg og 1 ts vaniljesukker. Rør godt så det ikke svir seg! Og ja, jeg vet at dette ikke er sunt … La det putre en stund til alt er godt sammensmeltet.  Helles over den lunkne bunnen.

Rør 600 gr smøreost myk sammen med 130 gr brunt sukker og 2 ss hvetemel. Tilsett 4 egg, ett om gangen og rør lagom. Tilsett 1,5 dl fløte og 1 ts vaniljesukker. Hell i formen.

Stekes på 180°C en times tid. Settes nestnederst i ovnen, og legg gjerne papir over så den ikke blir for brun.

Slå av ovnen og la den stå en stund med halvåpen dør. La kaken hvile 3-4 timer før den serveres.
Dette holder til et helt konfirmasjonsselskap. Mektig er bare fornavnet.


Forbilder

pippiDen nye barnesengen er ferdig og klar til storinnrykk.

Pippi er helten, både for Hilmir og Aníta.
Det er fint at også gutter kan ha en jente som forbilde.
Ikke sant?

På putevaret finner vi hennes gode egenskaper brodert med maskinsøm, egenskaper å trakte etter for noen og enhver: en selvstendig, modig, flink, morsom, klok, sterk, skapende, livsglad og positiv ledertype.
Sånne jenter – og gutter, det vil gamle Norge ha.

Jeg savner de tradisjonelle “kvinnelige” attributtene; omsorgsfullhet, empati, hensynsfullhet, omtanke, overbærenhet ….
Verden kunne vel trenge litt mer av det?


Marilynne Robinson: Housekeeping / Lila

Marilynne Robinson.
lilaEnda en forfatter jeg ikke hadde hørt om før NY Times tipset meg. Og enda en forfatter som umiddelbart inntok en plass på min stjernehimmel. Hun har ikke skrevet mer enn fire skjønnlitterærer bøker på 34 år. Én av dem har fått Pulitzerprisen, én av dem ble nominert til Pulitzer uten å få den. Og to av dem ble kortlistet til National Book Award!
Mange forfattere sier kloke ting. Robinson sier vise ting. Bøkene hennes rommer en dyptgående, menneskelig visdom uaffisert av tidsånd, mote og politisk korrekthet. Visdom jeg ellers bare har funnet i Bibelen.

Forfatteren er kvinne og kvinnestemmen er overdøvende tilstede. Hun minner meg om Undset i sin påpasselighet med at personene får mat, drikke, hvile og ly. Den menneskelige tilværelsen blir synlig gjennom de nære ting, sulten, kulden, støvet, solen og ikke minst vannet. Det som er nært og konkret og grunnleggende. Nøkternt og usentimentalt formidlet. Vold er et av livets faktum og skildres i klare ord, verken forherliges eller fordømmes. Horehuset i St. Louis likeså. Bøkene handler om den menneskelige tilværelse, the human condition, existence.

Jeg har lest bøkene Housekeeping (1980) og Lila (2014). Begge handler om hjemløse barn, landstrykere – bokstavelig talt. Barn som må ta det de får og som danner sitt eget verdensbilde og sin egen moral bygget på sin egen erfaring. Human existence i sitt minste felles multiplum.
housw
Lila blir bortført fra sitt hjem som fireåring og vokser opp i et Vredens-druers Amerika, rekende langs landeveien i mer eller mindre tilfeldig selskap. Hun lærer det hun trenger for å overleve, inten mer, intet mindre. Som tenåring oppdager hun at landet hun bor i har et navn; USA. Den kunnskapen har ingen praktisk betydning for henne, ergo har hun den ikke. I Gilead, en liten by i midtvesten møter hun John Ames, en godt voksen baptistprest. Et av litteraturens mest fasinerende møter, spør du meg. Den velutdannete, veletablerte presten møter den unge kunnskapsløse uteliggeren som jevnbyrdig,  uten et hint av Pygmalion. Det ender med ekteskap.

Housekeeping er en underlig bok. Også om forlatte barn og om kvinner. Ikke sterke kvinner, men svake kvinner som lever uten mål og med. Menn glimrer påfallende med sitt fravær. Fortelleren Ruth og hennes søster Lucille blir tidlig morløse og vokser opp hos sin bestemor – og så etter tur hos to grandtanter og hos tante Sylvie, alle like uegnet til oppgaven.

Både Lila og Ruth er overgitt til skjebnen. De har ikke noe hjem. De lærer tidlig å ikke stole på noen eller noe. De lever med døren åpen, hele tiden klare til å flykte. Lila får en sjanse til å komme seg videre og griper den med stort personlig mot. Ruth avfinner seg med skjebnen og driver formålsløst inn i en ukjent framtid.

Verden er full av flyktninger. Barn uten omsorgspersoner blir sendt fram og tilbake hensynsløst og mer eller mindre tilfeldig.
Som om ikke det er nok utformes for tiden en lov som fratar norske barn sitt hjem. Som forplikter barn til å bo litt her og litt der, hvis det passer foreldrene. Barn kan bli dømt til delt bosted.

De psykologisakkyndige uttaler seg: “I de første 18 til 36 levemånedene anbefales at barn har en fast omsorgsbase, et fast bosted, det vil at de for det meste bor og sover samme sted, og har en hovedomsorgsperso

Omsorgsbase? Fast bosted?  Hva skjedde med begrepet “hjem”?

Barn skal ikke ha to hjem før fylte tre år? Barn skal ikke ha to hjem – punktum! Barn skal ha et hjem.

Det er ikke alltid man trenger å være psykolog for å forstå hva som er bra.
Noen ganger er det nok å være et tenkende menneske. Eller forfatter.