Lyse øyeblikk


En messe verdt

skalholt_1860404865Jeg går i kirken så ofte jeg kan. Helt frivillig.
Også når jeg er ute og reiser. Det første jeg gjør når jeg har sjekket inn på hotellet er å finne ut hvor den nærmeste kirken ligger. På den måten har jeg fått med meg høymesser på mange språk i mange utgaver. Jeg hører hjemme i kristne menigheter uansett tid og sted.

Høymessen er for viderekomne, for de innvidde.
De som vil bli kjent med kristendommen og bli med i gjengen, bør ikke nødvendigvis besøke kirken søndag formiddag. Høymessen er ikke nødvendigvis den beste innfallsvinkelen og kan virke veldig fremmed.
Der møter man et spesialisert språk, en egen terminologi, en liturgi full av standardformularer og faste regler, et rom fullt av symboler som for den uinnvidde må fortone seg ganske uforståelige. Han vet ikke når eller hvorfor han skal sitte eller stå, hvorfor presten er kledd som han er og oppfører seg som han gjør foran alteret. Hele seremonien må virke ubegripelig, og det er risiko for at den uinnvidde vil komme til å kjede seg. En skjebne verre en døden i vår tids kultur ….

Jeg tenker at for en uinnvidd må høymessen fortone seg omtrent som en tenniskamp fortoner seg for meg.
Det eneste mine øyne ser er to lettkledde personer på hver sin side av et nett som slår en ball fram og tilbake mellom seg i timesvis. Når det går gisp gjennom publikum eller applausen bryter løs, aner jeg ikke hva det handler om. Etter 10 minutter begynner jeg å gjespe. Etter et kvarter er jeg mest sannsynlig sovnet i solsteiken. Jeg begriper ikke. Jeg blir ikke grepet.
Rundt meg sitter folk og klamrer seg til stolkanten og biter negler med 200 i puls av spenning. Jeg er uinnvidd, uengasjert og utenfor.

For å kunne ta del må jeg sette meg inn i reglene og få innsikt i hva det egentlig handler om. Jeg må lære. Jeg må gå på kamper, jobbe med saken og utvikle en dypere forståelse og innsikt i spillet. Best ville det nok være om jeg selv hadde prøvd å spille tennis. Da ville forestillingen gitt dypere mening, personlig engasjement og større utbytte.

Sånn har jeg det på en vanlig søndagsgudstjeneste. Jeg kan spillereglene ut og inn. Jeg kan gå inn i en kristen kirke hvor som helst i verden en søndags formiddag og ta del i opplevelsen. Det har ingenting å bety at jeg ikke kan språket. Jeg kan messeformen. Jeg vet hva presten sier og hva folk rundt meg sier. Jeg kan, hvis jeg vil, mumle med på mitt eget språk, rimelig sikker på at google-translate ville være enig med meg. Jeg er engasjert til 1000.
En uinnvidd som ser en uinspirert og tonedøv prest foran en likegyldig og døsig menighet – tar feil. Selv om jeg skal være den første til å medgi at det er lettere å få øye på den Hellige Ånd i en svart gospelmenighet i Sørstatene enn i den evangelisk-lutherske norske statskirken …

Jeg kommer ikke til høymesse for å bli underholdt. Og jeg mener at man skal være svært forsiktig med å gjøre endringer i liturgien. Ikke fordi den er hellig i seg selv eller har verdi i seg selv – det har den ikke.
Men fordi den har tradisjoner tilbake til begynnelsen og binder sammen alle kirker og alle kristne til alle tider.

Jeg kan gå inn i en hvilken som helst kristen kirke i verden og vite hva som foregår. Det gir meg en dyp følelse av tilhørighet. Det gir meg et evighetsperspektiv å vite at mine forfedre fant styrke i de samme ordene i sin tid.
Det er ikke så mye annet i omgivelsene mine som lar meg få øye på meg selv i evighetsperspektiv.

Det er stort.

Etter avsluttet høymesse får jeg si som tennisspillere og andre idrettsmenn  pleier å si etter vunnet mesterskap: Dette var stort!


Skråsikring

Livssyn er stadig oftere tema i media. I ulike sammenhenger, på godt og ondt.
Islam, kristendom, ateisme og humanetikk er oppe til samtale og meningsutveksling.
Det synes jeg er supert. Jeg er veldig glad for at folk tar seg tid til å snakke om grunnleggende verdier, sine egne og samfunnets.
En god samtale handler om å formidle og å lytte. En samtale blir lite fruktbar hvis den ene, eller begge samtalepartene er skråsikre i sin sak og poenget  er å overbevise den andre om at han tar feil. Da er vi over i debattens og polemikkens rike, og der passer livssynstemaet ikke alltid inn. Diskusjon med mål om å finne ut hvilket livssyn som er best og sannere enn de andre, gidder jeg simpelthen ikke. Men samtale, fortrolig og åpen samtale, setter jeg pris på.

Jeg er kristen.
Jeg kan ikke forsvare verken Gud, min tro eller statskirken.
Jeg kan bare tro, og vitne om min tro hvis noen er interesserte i å høre.

Jeg kan ikke forsvare Gud, verken med ord eller våpen. Jeg kan ikke engang begripe Gud, og ser ikke at han trenger mitt forsvar. Jeg kan ikke uttale meg på hans vegne. Jeg vet ikke hvordan han stiller seg til homofile ekteskap eller oljeboring i Lofoten. (Eller Hun. Vi må jo for guds skyld ikke heve oss over kjønnskampen.. – sa hun ironisk)

Jeg kan ikke forsvare min tro med argumenter og beviser. Jeg kan bare vitne om den i det jeg sier og gjør. Jeg gråter når andre håner den. Da blir jeg lei meg, alle blir lei seg som får sine dypeste og helligste følelser latterliggjort. Mest lei meg blir jeg på vegne av dem som håner, og som så tydelig ikke har oppdaget det fantastiske livet som Guds barn.
Når folk sier: jomfrufødsel, gåing på vann, vekking av døde, evig liv, blir jeg svar skyldig. Det overgår min forstand, og jeg bruker ikke tid på å finne ut hvordan det går an å skape verden på 7 dager. Men det hindrer ikke min tro. Den begrenser seg ikke til det  jeg kan forstå og forklare med ord.

Jeg kan ikke forsvare statskirken. Den har gjort mye dumt, og fortsetter med det hele tiden. Har kanskje gått ut på dato. Jeg er statskirkemedlem under tvil.

Vi lever i en usikker verden. I forandringens tid.
Skråsikkerhet er i utgangspunktet en uklok innstilling både når det gjelder livssyn og andre store spørsmål.
Det er jeg helt bombesikker på!


For mye av det gode

PocketAlle må jo lese Knausgård. Kan man kalle seg en opplyst nordmann i vårt tiår uten å ha gjort det?
Nå slår han jo igjennom i USA også, så til de grader. Folk sitter og tripper og venter på den nye oversettelsen.
I need the next volume like crack. Det er nummeret før folk lærer seg norsk for å kunne lese han på originalspråket.
En fornyer av romanformatet. Intet mindre.
Da det store kampverket kom, sa jeg med overbærende nedlatenhet at den boken skulle jeg nå ihvertfall IKKE lese. Siden det var noe “alle” skulle. Ihvertfall ikke før den store hypen hadde gitt seg slik at jeg kunne si at jeg leste den av egen fri vilje og ikke under press ..
Så har jeg jo støtt på forfatteren i ulike sammenhenger i media, intervjuer i magasiner, på nett og på TV og han virker jo helt normal! Og oppegående og interessant. Så interessant at jeg fikk lyst til å lese han, helt frivillig.
Jeg tenkte at jeg skulle begynne litt rolig, og tok for meg En tid for alt. En roman som kom i 2004 og handler om engler.

Grundig research og kildedokumentasjon ligger bak en original og fasinerende oversikt over englenes tilblivelse og liv, levned og lagnad gjennom historien. Bibelen er så klart den viktigste kilden.
De gamle bibelhistoriene blir gjendiktet så det ljomer og den bortskjemte Abel får sitt pass påskrevet.
Vanvittig morsomt, solid fundamentert, glitrende ordkunst.

Likevel. Det ble for mye av det gode.

Min leselyst og gode intensjoner til tross, jeg måtte melde pass. Det ble bare for mange ord! Jeg fikk drukningsfornemmelser. Jeg klarte ikke å holde hodet over vann. Jeg klarer ikke å holde fokus i sånn ordflom, jeg har ikke tid heller. Livet er for kort. Det skrek hele tiden inni meg: Men så kom til saken da, mann!!

Knausgård er vår tids Marcel Proust, sies det. Vel, jeg måtte kapitulere for Proust også.
Proust, Murakami og nå altså også Knausgård. Det er de tre forfatterne jeg har måttet se meg slått ut av.
Der går min grense.

Takke meg til Alice Munroe som jeg nå er i gang med. Det er dame som kan fatte seg i korthet, det. Og likevel få sagt det hun vil.