Livet i vater

Jeg tror på bønn. Det har jeg visst skrevet før her. Altså, faktisk tror! At Bibelens ord om bønn holder stikk.

Likevel er ikke det noe jeg går rundt og snakker om til daglig. Så dum er jeg ikke. Jeg vil ikke bli sett på som gal!

Når mine nærmeste og venner betror sine sorger til meg eller ber om råd, pleier jeg ikke å anbefale dem å be, Ikke engang mine troende venner får det rådet, kanskje fordi jeg regner med at de allerede vet det. Jeg gjør mitt beste for å komme med trøst og gode innspill, men faktum er at det beste rådet jeg har å gi er dette: Be! Uansett utfordring.

For en kristen er bønn alltid førstevalget. Burde i alle fall være det. 
En kristen vet at å gå igang med et arbeid eller en oppgave uten å starte med bønn er som for en snekker å sette i gang å bygge uten å bruke vaterpass. Det går fint an, og lenge og vel kan det se riktig og funksjonelt ut, men før eller siden vil du komme til et punkt der du innser at – oi, her er det noe som ikke stemmer. Jeg kom visst skjevt ut fra starten av. Back to the drawing board. Og husk vater denne gangen. 

En voksen og erfaren kristen vet dette. 
En nybegynner går gjerne i fellen gang på gang og gir seg selvsikkert i kast med dagens dont uten bønn. Dette har jeg kontroll på, en enkel sak, ikke noe å bry Gud med. 
Vel, alle må vel få gjøre sine egne erfaringer, I guess. Hvis du har tid å kaste bort, så kjør i veg. Men vil du høre på en erfaren kristen, så husk vater!

Og vel å merke:
jeg er erfaren fordi jeg selv har gått i denne fellen utallige ganger. 

Seinest i går …

%d bloggers like this: