Lyse øyeblikk


Livet i vater

Jeg tror på bønn. Det har jeg visst skrevet før her. Altså, faktisk tror! At Bibelens ord om bønn holder stikk.

Likevel er ikke det noe jeg går rundt og snakker om til daglig. Så dum er jeg ikke. Jeg vil ikke bli sett på som gal!

Når mine nærmeste og venner betror sine sorger til meg eller ber om råd, pleier jeg ikke å anbefale dem å be, Ikke engang mine troende venner får det rådet, kanskje fordi jeg regner med at de allerede vet det. Jeg gjør mitt beste for å komme med trøst og gode innspill, men faktum er at det beste rådet jeg har å gi er dette: Be! Uansett utfordring.

For en kristen er bønn alltid førstevalget. Burde i alle fall være det. 
En kristen vet at å gå igang med et arbeid eller en oppgave uten å starte med bønn er som for en snekker å sette i gang å bygge uten å bruke vaterpass. Det går fint an, og lenge og vel kan det se riktig og funksjonelt ut, men før eller siden vil du komme til et punkt der du innser at – oi, her er det noe som ikke stemmer. Jeg kom visst skjevt ut fra starten av. Back to the drawing board. Og husk vater denne gangen. 

En voksen og erfaren kristen vet dette. 
En nybegynner går gjerne i fellen gang på gang og gir seg selvsikkert i kast med dagens dont uten bønn. Dette har jeg kontroll på, en enkel sak, ikke noe å bry Gud med. 
Vel, alle må vel få gjøre sine egne erfaringer, I guess. Hvis du har tid å kaste bort, så kjør i veg. Men vil du høre på en erfaren kristen, så husk vater!

Og vel å merke:
jeg er erfaren fordi jeg selv har gått i denne fellen utallige ganger. 

Seinest i går …


En dag i livet til …

Denne dagen er i virkeligheten den eneste dagen. Dagen i dag er den eneste dagen i livet mitt.

Denne hemmeligheten er ikke noen hemmelighet, men det mest opplagte faktum i verden.
Det er nå jeg lever. Ikke i går. Ikke i morgen, bare i dag. Her. Nå.

At en så selvfølgelig sannhet skal være så vanskelig å begripe og forholde seg til!
Det ligger jo i dagen, for å si det sånn ..

I morges våknet jeg til en ny dag. Noe så fantastisk! Et mirakel hver morgen. Alvorlig talt!

Mange vise menn, for ikke å snakke om Den store kloke boken selv – anbefaler oss la hver dag ha nok med sin egen plage, å ta en dag om gangen og fokusere og konsentrere oss om den. Som barn gjør.
Det er ikke ansvarsfraskrivelse. Det er den eneste måten å leve på. Øyeblikk for øyeblikk. Minutt for minutt.

Screwtape har skjønt det. Han skriver til Wormwood:
The humans live in time but our Enemy destines them to eternity. He therefore, I believe wants them to attend chiefly to two things, to eternity itself and to that point in time which they call the Present. For the Present is the point at which time touches eternity. Of the present moment, and of it only, humans have an experience analogous to the experience whih our Enemy has of reality as a whole; in it alone freedom and actua are offered them. He would therefore have them continually concerned either with eternity or with the Present – either meditating on their eternal union with, or separation from, Himself, or else obeying the present voice of conscience, bearing the present cross, receiving the present grace, giving thanks for the present pleasure.

Djevelens oppgave handler derfor om å få oss til å fortape oss i minner fra fortiden eller bekymringer for fremtiden. Og der har han fått en oppgave som er enda lettere gjort enn sagt…


Frimodighet – ingen over, ingen ved siden.

Denne morgenandakten måtte jeg bare sakse. Takk til Rolf Hugo Hansen, som igjen har gitt meg litt å tenke på.

“Mot er alltid originalt” uttalte filosofen Ludwig Wittgenstein.

Min overskrift for denne ukens bidrag i morgensendingen har vært og er fortsatt lykke som livskvalitet, – i dag med mot som tema.

Men hva har mot med lykke å gjøre? For oss er det kanskje vanskelig å se den linken, men IKKE i antikken. For da var lykke et mer objektivt begrep som hadde med personlige dyder, karaktertrekk, egenskaper å gjøre.

Altså; lykken var å leve rett! – Med rettferdighet, kjærlighet, måteholdenhet, visdom og mot. Og for den store lykkefilosofen Aristoteles var mot kanskje den viktigste egenskapen. Nye Testamentet sier at Gud ikke ga oss motløshets ånd, men krafts og kjærlighets og visdoms ånd. Og hva betyr det? Jo, Gud gir oss mot! Han trykker oss ikke ned. Han løfter oss opp!

Jeg tror nettopp modighet er undervurdert i forhold til vår egen livskvalitet. Men enda mer er det forsømt å formidle mot i alle våre relasjoner. Mange mennesker mangler mot for dagen og håp for fremtiden.

De lever liv styrt av frykt og bekymring. De begrenser egen livsutfoldelse og gjør andre mismodig, De lever så å si med bremsene på og er ikke i nærheten av det lykkelige liv. De er redd for å tabbe seg ut og tar ingen sjanser uten sikkerhetsnett!

Men da er det vi, du og jeg, behøves og kan sette mot i dem gjennom oppmuntring og sjenerøsitet. Jeg bruker ordet sjenerøsitet med veldig hensikt fordi det er en egenskap som Gud har og som skal prege oss. Det finnes en setning fra Jesus som ikke står i evangeliene, men i Apostlenes gjerninger 20.35: “Det er en større lykke å gi enn å få…” Her er vi ved kjernen i et lykkelig liv; – å være sjenerøs!

Derfor skrev Arnulf Øverland i sin tid: “Det er en lykke i livet som ikke vendes til lede: Det at du gleder en annen det er den eneste glede.”

Om det er den eneste, tviler jeg på.. Men at det er den STØRSTE gleden er det ingen tvil om! – Det heter i et ordtak: “Det du gir, kan ingen ta ifra deg.”

Det du kommer til å få ut av livet ditt står i direkte proporsjon med din vilje til å gi andre mennesker det de vil få ut av sine liv! Så vær sjenerøs!

Metodistkirkens far: John Wesley har gitt oss denne appellen: Tjen så meget du kan. Spar så meget du kan. Gi så meget du kan! Poenget er nemlig; når Gud er så sjenerøs i forhold til oss, – da skal vi ligne Han. Jesu ord i Bergprekenen er min instruks for- og inspirasjon til det gode liv: “Gi, så skal dere gis!”

Og i dag handler det om å gi hverandre originalt mot og gjøre hverandre modige!

En konfirmantklasse diskuterte de ti bud, og denne dagen det sjuende; “Du skal ikke stjele!” Presten spurte: “Hva er den verste form for tyveri?” Ungdommene måtte tenke seg om, men etter en stund rakte én av klassens tøffe gutter opp hånden og sa: “Det verste er å stjele motet fra en annen”.

La oss gjøre det mot-satte; – sette mot i hverandre som kilde til lykke og livsglede.

Dronning Margrethe av Danmark stiller spørsmålet: “Hva er det vi jager etter? Er det lykken? Og hun fortsetter: Ingen har enda fanget lykken ved bare å tenke på seg selv, den glipper fra oss, hvis vi tror vi kan gripe den uten å dele den med andre!”

Og kanskje er å dele litt mot på livet det viktigste vi kan gi til- og gjøre for hverandre?

Rolf Hugo Hanssen


Stillingsvegring

Jeg lider av stillingsvegring, hvis det er noe som heter det.
Jeg har så vanskelig for å ta stilling til ting og gjøre meg opp mening om saker. Jeg har alltid vært forbløffet over og litt misunnelig på dem som stadig rykker ut med nye meninger om alt mulig. Ikke før har en sak slått ut i media, så vet de hva de synes om den. I kommentarfelt og på pauserom utbrer de seg med stor overbevisning.

Jeg klarer ikke det, jeg.
For å kunne framholde en mening, vil jeg helst være i stand til å forsvare den. Og for å kunne forsvare den må jeg ha kjennskap til den. Og det å sette seg inn i alle de sakene man skal ha meninger om …. det tar jo sånn tid! Jeg begriper ikke hvordan disse synserne får tid til å gjøre seg kjent med alle fakta.

Jeg blir ofte litt skeptisk når jeg leser utskjellig av politikere som har dritt på draget for ørtende gang. Jeg tenker automatisk; dette er nok bare én side av saken. Det finnes nok en annen vinkel på dette her, og den vil jeg gjerne se før jeg  uttaler meg.
Og dermed havner jeg i bakleksa med én gang. Det koster så mye strev, bal og tid å skaffe seg tilstrekkelig innsikt til å bli i stand til å gjøre seg opp en mening. Orker jeg det? Er det nødvendig for meg å mene noe om dette her? Angår det meg? Er saken så viktig at alle må tenke over den?

Enden på visa blir at jeg gripes av synsehemming. Jeg vegrer meg mot å ta stilling til annet enn det som direkte angår meg selv og som jeg har forutsetninger for å mene noe om.

Noen ganger vet jeg riktignok hva jeg mener uten at jeg må plukke argumentene fra hverandre ned til minste felles multiplum. Noen ganger har jeg magefølelsen, og den har vist seg å være til å stole på.
Men jeg tenker langsomt, så de fleste dagsaktuelle sakene … de er ute av debatten før jeg har rukket å kaste meg inn i den.

… lengeværende barn, tiggeforbud, bybanetrassé, bompenger/ikke bompenger, kartlegging av barnehagebarn, sprøyterom, ultralydmetoden eSnurra, salgsmonopol på fastelavensris, omskjæring av guttebarn, køprising … er jeg for eller imot?

Sukk …..


Bøkenes bok

I år feirer det islandske bibelselskapet 200 års jubileum. Det norske kommer like etter, det ble stiftet i 1816. Foreningen er den eldste forening i landet, still going strong. Det er et tankekors i denne religionsfiendtlige tid.

Her i byen styres vi av mennesker som mener at religion er roten til alt ondt, kan det virke som. Vel … roten til det meste onde, da .. i alle fall skadelig …
Forurensing, arbeidsledighet, høye bopriser … de har litt av hvert å stri med.
Blant de mange grep de har tatt for å prøve å gjøre livene våre enklere og bedre er å innføre forbud mot å dele ut NT til grunnskoleelever.
I alle år har Gideonforeningen gitt boken som gave til 10-åringer i skoletiden. Det er det nå blitt slutt på, i rettferdighetens, menneskerettighetenes og likestillingens navn. Bak det ansvarsfraskrivende argumentet at “hvis én skal få gi gaver så må alle få gi gaver” ligger en dårlig skjult agenda om å hindre barn fra å møte religion i det daglige så langt det lar seg gjøre. Om å frelse dem fra det onde, beskytte dem mot det skadelige. I et håp om at religionen etterhvert vil dø ut av seg selv, kanskje? Lionsklubbenes tradisjon for å dele ut gratis sykkelhjelmer har gått med i dragsuget.

Uansett hva man mener om barns tilgang til sykkelhjelmer og Bibler, må vel selv den mest innbarkete ateist medgi at Bibelen er verdens mest must-read bok. Om enn motvillig. Og at det er grunn til å stoppe opp ved det faktum at Islands eldste forening ble stiftet i den hensikt å trykke og distribuere én eneste bok. Og har jobbet med saken i 200 år. Uten profittkåte aksjeeiere på sidelinjen. Hva driver dem?

Ingen bok har vært trykt og lest av så mange i så mange år. Den nye oversettelsen i 2011 ble en umiddelbar bestselger i Norge. Pr i dag er hele eller deler av Bibelen blitt oversatt til 2883 ulike språk. Den har faktisk vært med til å skape skriftspråk i deler av verden. Hele folkeslag laget seg skriftspråk for å kunne oversette Bibelen. For tiden pågår oversettelse til nord-samisk; det viktigste arbeidet for språket til dags dato, mener mange. Den har hatt uoverskuelig innvirkning på tankesett, kultur, politikk, kunst og samfunnsforhold over hele kloden, både på godt og ondt. Den er Den Hellige Skrift for to milliarder mennesker i verden. Stikk den!
Enten man ser den som Guds ord eller som menneskers påfunn, må man vel gå med på at den definitivt er den viktigste boken i verdenshistorien?

Da sier det seg selv at det bør stå øverst på alle kultiverte menneskers to-do-list å få lest den. Asap. Foreldre bør forsikre seg om at barna får kjennskap til dette her, det er på linje med å lære noter og å sykle.
For å kunne regne seg som et opplyst, dannet og moderne menneske må det kunne forlanges at man har en litt mer enn overfladisk kjennskap til verdens mest leste bok. Den må være like selvfølgelig på alle nattbord som Jo Nesbø eller 50 shades of Grey.

Men det er klart at det innebærer en risk for leseren.
I tilfelle den skulle vise seg å være det den utgir seg for, mener jeg.


Matt. 7,7-8

Jeg ser av og til virkeligheten fremstilt som om vitenskap og tro er motsetninger til hverandre. At “kuren” mot religionen er opplysning og vitenskapelig forskning. At den som stiller vitenskapelige spørsmål, særlig naturvitenskapelige virker det som, ikke samtidig kan lete etter sannheten på det åndelige og religiøse plan.

Tja, hvorfor ikke egentlig?

Vitenskap er ikke troens motpol eller “fiende”. En kristen genforsker er vel ingen paradoksal tanke?
Vitenskapen får folk til å stoppe opp og stille spørsmål, å begi seg på jakt etter svar, etter sannhet. Vitenskapen får folk til å tenke over og sette fokus på annet enn det som ligger i dagen. Den får folk til å lete.

Det er en forutsetning for tro. Man finner ingenting før man begynner å lete. Det er likegyldigheten og det å slå seg til ro med øyeblikkets sanseinntrykk som hindrer tro.

Jakten på sannheten forutsetter at man er nysgjerrig, stiller spørsmål, innser at man ikke vet alt, åpner for tanken om at det finnes noe der ute som ikke ligger i dagen, som jeg ikke forstår i dag.

For å finne må man lete. Og den som leter – han finner. Sier Matteus: Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere. For den som ber, han får, og den som leter, han finner, og den som banker på, blir det lukket opp for.”


John le Carré: Smiley´s people

smileyInnertier.
Jeg har nettopp lest den igjen. Eller hørt den, rettere sagt. Lest av Michael Jayston.

For en roman!
Språket så lavmælt, men presist. Ikke et ord feilplassert. Jeg husket hele setninger ordrett fra sist jeg leste den.
Strukturen så logisk. Spenningsoppbyggingen til tider uutholdelig langsom.
Rytmen så rolig, fortellingen flyter jevnt, men ustoppelig som en av verdens store floder.
En forteller av Nobelkaliber. Karla-triologien er etter min mening hans mesterverk.

Alec Guinness gjorde Smiley udødelig i BBC´s TV serie på 80-tallet. Gary Oldman, sin gode innsats til tross, rekker han ikke til anklene.
Jeg synes jeg hører et snev av Guinness i Jaystons Smiley, med en dash av Winston Churchill.


Paula Hawkins: The Girl on the Train

21840310Jeg konfererte med NY-Times bestseller list for å finne noe å lese i helgen. Der har jeg ofte fått gode tips. Denne gangen tronte øverst på listen: The Girl on the Train. En krim av Paula Hawkins. Jeg hadde ikke hørt verken om bok eller forfatter og tenkte at Denne tar vi.

Som sagt, så gjort.

Boken er elegant komponert, sammensatt av tre ulike perspektiv i to ulike tidsperioder.
Tre jevngamle kvinner forteller om tildels de samme hendelsene, hver fra sitt ståsted. Vi oppdager litt etter litt at trådene flettes inn i hverandre. Til slutt er en av dem drept, de to andre har liv på samvittigheten. Hovedpersonen Rachel er alkoholisert og lever som de fleste alkoholikere i dypt selvbedrag. Det gjør de to andre også. Spenningen handler om å rekonstruere hendelsesforløpet utfra kvinnenes bruddstykkevise fortellinger og utfordringen er at du vet at alle tre lyger.

Svakheten ved boken er at de tre kvinnene er for like, har liknende problemer og snakker det samme språket. Og de snakker mye ….. om mann og barn. Det de er opptatt av er mann og barn. Alle tre har lagt ansvaret for egen livslykke og -mening over på mann og barn.

Jeg blir matt. Så jentete …
Det er kvinnelig forfatter, kvinnelige hovedpersoner, kvinnelig synsvinkel, ordbruk og fortellermåte. Gi meg en skikkelig krim uten så mye jentepreik og mas! Bla-bla-bla. Jeg klarer ikke å identifisere meg, det er vel noe i veien med meg ..

Jeg har ikke noe imot kvinnelige forfatterer, for all del, eller kvinnelig synsvinkel. Jeg nevner i fleng Sigrid Undset, Alice Munro, Marie Cardinal, Isabell Allende. De får frem kvinnelig synsvinkel uten at det blir ukebladnovelle.

I dette tilfellet tror jeg faktisk at filmen kan bli bedre enn boken….