Lyse øyeblikk


Matt.14.22-34

Blant de mest kjente bibelhistoriene er historien om da Jesus gikk på vannet. Den fanger fantasien. Uttrykket “å gå på vannet” brukes i betydningen  “å gjøre noe umulig” i mange språk. Bedriften regnes som et av Jesu mirakler.

I farten er det lett å glemme at det ikke bare var Jesus som gikk på vannet. Peter gikk også på vannet.

Typisk Peter! tenker jeg. Sånn møter vi han igjen og igjen i NT. Impulsiv, litt brautende, ikke redd for å stikke seg fram.  Og hyperentusiastisk. Han utfordrer Jesus: Herre, hvis det er deg, si at jeg skal komme til deg på vannet!

Jesus tar den på strak arm og svarer ganske enkelt: Kom!
Peter tar Jesus på ordet og går på vannet.

Og sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som tror på meg, skal også gjøre de gjerninger jeg gjør. Ja, han skal gjøre større gjerninger enn dem….. (Joh 14,12)

Den eneste forutsetningen er å ta Jesus på ordet. Det er en sjanse å ta. Man må våge å gamble litt. Det kan gi seg de mest utrolige utslag.


Að hneykslast á Guði

Fyrirgefning.

Þetta er kjarnaorð í kristinni. Fyrirgefning syndanna.
Það stendur í sumum, hef ég orðið vör við, að Guð skyldi bjóðast til að fyrirgefa allar syndir.
Enda ekki skrýtið.  Hvernig er hægt að bera virðingu fyrir og trúa á Guð sem fyrirgefur allar syndir. Ha?

Hvað með morðingja? Nauðgara? Barnaníðinga?
Er hann að fyrirgefa svona fólk? Veit hann ekki hvað við erum að tala um? Veit hann ekki hvers konar fólk þetta er?

Ég skil vel að menn skyldi hneykslast á svona Guði. Allar syndir?
Nei, sama og þegið, ég get ekki treyst Guði sem býður fyrirgefningu fyrir svona fólk.
Ég tek ekki sjensinn á að lenda í himnaríki með nauðgurum og barnaníðingum.

Látið hann tala við mig, svo skal ég segja honum hverjum hann ætti að frelsa. Og hverjir eiga annað skilið.
Svo ég geti sagt honum hvernig mér finnst hann ætti að vera.
Svo ég geti búið til Guð – eftir minni mynd.


Gnothi seauton

Mensch, erkenne dich selbst! sa de i antikken.
Oraklet i Delphi var inne på den tanken. Sokrates også.
De var ikke fullt så opptatt av at mennesket skulle realisere seg selv som at det skulle erkjenne seg selv.

Erkjennelse er et flott begrep. Temmelig sikkert undervurdert. Jeg tror at erkjennelse er noe av det største et menneske kan oppnå i livet. For ikke å snakke om selverkjennelse.
Å erkjenne er beslektet med, men ikke det samme som, å kjenne. Det handler ikke bare om å bli kjent med seg selv, men å erkjenne seg selv, sine egne talenter, begrensninger, innvirkning på omgivelsene, rolle i tilværelsen. No less.

Erkjennelse og selverkjennelse kan jeg få gjennom mange ting.
Gjennom fysisk aktivitet , bruk av kroppen i alle mulige former.
Gjennom arbeid, uansett hva det går ut på.
Gjennom omgang og diskusjon med andre mennesker.
Gjennom inntrykk og opplevelser av natur, kunst og andre skapte ting som utfordrer og utvider horisonten.
Gjennom følelser, gode og vonde.
Og gjennom ettertanke.

Det aner meg at mange undervurderer den innsikten som kommer gjennom ettertanke og derfor underprioriterer den. Det å ta seg tid til å tenke, i stillhet, uten inntrykk, bevegelse og andre forstyrrelser, er kanskje ikke så dumt. Jeg tror tvert om at det er viktig. Og som alle viktige ting bør det prioriteres.

Jeg tenker veldig langsomt. Jeg trenger tid for å komme fram til den mest opplagte slutning.
Nå bruker jeg mye tid til å tenke. I håp om å komme til økt erkjennelse og innsikt.
Man kan jo leve i håpet. Om å bli riktig klok en gang ..


Fiskesuppe

Kok 1 l fiskekraft sammen med 3 dl matfløte og 3 finhakkete hvitløksfedd i noen minutter.

Finhakk sjarlottløk, purre/vårløk, paprika og gulerøtter og stek mykt i olje.
Tilsett karry og tomatpuré. Bland godt og hell ut i væsken.

Tilsett 4dl kokosmelk og rør godt. Smak til med salt, eventuelt koriander.

Kok opp. Når suppen er godt varm, tilsettes oppskåret fisk og reker som får trekke til alt er gjennomvarmt.


Sammy Davis Jr: Yes, I can

sdjrJeg er blitt mer og mer begeistret for biografier med årene. Det er interessant og lærerikt å lese om interessante og kloke mennesker som satte spor etter seg i sin samtid. Som formet  sin samtid og ble formet av den.
Det gjelder i høyeste grad for Sammy Davis Jr.
Selvbiografien ble skrevet med hjelp fra Jane og Burt Boyar, nære venner i årtier, og kom ut i 1965.

For en utrolig livshistorie. Her passer virkelig det utvannete ordet “utrolig”. Fra 0 til 100 mot alle odds. Med et pågangsmot og en overbevisning om sitt kall som altså … ikke er til å tro.
Jeg får frysninger av å lese om rasediskrimineringen som var normen da han var ung, beskrevet i  nøkterne ord og hjerteskjærende detalj. Jeg får frysninger av å lese om hvordan han nektet å bli liggende nede for telling, men reiste seg gang på gang på gang og krysset den ene grensen etter den andre. Skrevet med stor selvinnsikt.
Gir samtidig innsikt i en bransje – amerikansk showbiz – av en som var vokst opp i den og kjente den bedre enn noen annen. Been there, done that! Inspirerende og rørende, med uforglemmelige kapitler.

Han fikk ikke oppleve å se en Negro i Det hvite hus. Men vi hører ekkoet av slageren hans i Obamas slagord.


Taus etter gull

freedom-of-speech1På 60-tallet hadde NRK et underholdningsprogram som het Taushet er gull. Det var en gjettelek styrt av Jan Voigt der lagene skulle mime seg fram til svarene uten å ytre et ord. Det var populær lørdagsunderholdning, og vi benket oss foran tv-en.
Min bror var fem år yngre, født i 1961, og hadde som vanlig ikke peiling. “Taus etter gull” kalte han det, hva han nå mente med det … Ei taus etter gull? Type “hund etter penger“?

Nok om det, taushet ER veldig ofte å foretrekke har jeg kommet fram til.
Ord er så mektige at de bør respekteres og brukes med omhu og omtanke. En skal ikke slå om seg i øst og vest uten mål og mening, da går det inflasjon í ordene og de blir meningsløse og mister sin kraft.
Jeg er kanskje yrkesskadet som språkviter med pragmatikk som spesiale; det blir fort problematisk hvis du møter et vanlig “God morgen!” med “Hva mener du med det??”

Ikke for å overproblematisere, men litt språkvitenskap í hverdagen er ikke å forakte.
I den flommen av tekst og ytringer vi møter til daglig kan det være greit å stoppe opp av og til og analysere: Hva slags type ytring er dette her? Hvilken rolle har den som snakker? Hvilken rolle har jeg som mottaker? Hvilken terminologi er i bruk, hvor kommer ordforrådet fra? Hva er det underliggende budskapet?
Det kan være nyttige tanker neste gang sjefen bruser med fjærene …
På samme måte når jeg ytrer meg selv: Hvorfor sier jeg det jeg gjør? Vet jeg hva jeg snakker om? Og har jeg beregnet mitt publikum?

Jeg liker å tenke først og tale så. Hvis taushet er gull, er jeg ei taus etter gull.
Det er ikke dumt å veie sine ord på gullvekt.
De kan være redskap for kjærlighet, nærhet, trøst, oppmuntring og dannelse.
De kan også være våpen mot hat, vold, mobbing, terror og ondskap.

Riktig brukt kan de forandre verden. På samme måte som tegninger.
Noen ganger er talen gull, og tausheten farlig. De bør brukes med forstand.


Fortsatte forsett

Nyttårsfeiringen er vel overstått og hverdagen innhenter oss.
Det begynner så smått å røyne på for dem som har inngått overilte nyttårsløfter.
Jeg har ikke gjort det. Klok av skade, kanskje …
Årsskiftet er likevel alltid en anledning til å se seg tilbake. Det er bare sunt. Framover kanskje også.

Media er fulle av gode råd og tips til dem som har gitt seg ut på bedringens veg. Rådene handler stort sett om kosthold og trening. Ifølge avisene handler nesten alle nyttårsløfter om helse/utseende.
Øverst på ønskelisten står en sterkere og sunnere, yngre og vakrere kropp. En som ligger nærmere idealet.

Hvorfor? Hvorfor setter vi oss ikke fore mer dugnad, mer frivillig innsats, hyppigere visitter til ensomme gamle, flere bidrag til Redd Barna …..
Er ikke det like verdige mål? Like uoppnåelige?

Slutter med det tragikomiske diktet av Jacob Sande. Skrevet med en rusbrukers bitre selvinnsikt.
Egentlig ikke noe å le av.

ETTER EIN RANGEL

I morgon vil eg byrja på eit nytt og betre liv, trur eg.
Eg skal aldri gå på fylla meir og skjera folk med
kniv, trur eg.
Eg skal aldri skråla visar meir i laddevinsrus,
men synge åndelege sanger i Zions bedehus,
trur eg.

Alle kvinnfolk som eg møtar skal eg sky som bare fan, trur eg.
Og gå vyrdeleg forbi dei som ein nybakt kappelan, trur eg.
Eg skal sitte som ein munk i ein misjonskone-ring,
og drikka kaffe medan drøset går um åndelege ting,
trur eg.

Det skal ingen meir få sjå meg når det lir til høgste natt, trur eg,
koma ruslande på heimveg utan stivety og hatt, trur eg.
Eg skal legga meg når grisen går til kvile i sitt bol,
og stå opp når hanen flakser og gjel i morgonsol,
trur eg.

Ja, i morgon skal eg byrja på den gode veg som sagt, trur eg.
Taka striden upp mot kjøtet og den heile develsmakt, trur eg.
Men i dag lyt det få vera, for eg er so spøkje tyrst
at eg må ha eit ølkrus til å leska meg på fyrst,
trur eg.

Jacob Sande


Lykkeliten

IMG_7877“Sorgen og gleden de vandrer til hope” sang de gamle. Og de visste hva det handlet om.

I går hadde vi en stor gledesdag i familien. Egill Thor ble døpt og feiret med jubel og stas og kakekalas. Alle hjerter gledet seg til festen nesten var over.
Da hørte vi plutselig et skrik og en gråt så uhemmet og hjerteskjærende at det gikk gjennom marg og bein. Maria hadde fått telefon om at enda en av hennes nærmeste hadde bukket under for den arvelige sykdommen som herjer i familien hennes og bringer hjerneblødning og redselsfull død. Denne gangen var det en 26 år gammel fetter hun mistet.
Hele selskapet kjente hennes historie og halve selskapet hadde fulgt broren hennes til graven siste sommer og alle begynte å gråte sammen med henne i bunnløs sorg og fortvilelse.

Vi må ikke la noe stå i veien for gleden når den byr seg. Sorgen kommer når en minst venter den. Det er sikkert som banken. Modenhet handler om å ta det innover seg. Evnen til å leve side om side med det vanskelige er en viktig mental kompetanse.
Den ønsker jeg min lille dattersønn.

31

IMG_7859