Mormor igjen!

Jeg er den stolte mormor til to mennesker, Aníta Liv og Hilmir Björn. Og nå er det to nye på veg. Barnebarn, altså.

Det er vanskelig å forklare hvordan det er å bli besteforelder. Det er ikke så lett å beskrive hvordan det er å bli forelder heller. Det er så vanskelig å sette ord på, og umulig å sette seg inn i for en som ikke har erfart det selv.

De små er selvfølgelig herlige, og overbærenheten mot barnebarn grenser til det usømmelige, men det handler om mye mer enn det.

Det er fantastisk å få være vitne til, på nært hold igjen, at et menneske blir til. Å se bevisstheten våkne, høre språket utvikle seg, se hvordan de finner sin plass i verden og utforsker og trekker sine egne slutninger. Se hvordan lynne og personlighetstrekk manifesterer seg i møtet med omgivelsene. Det er etter min mening det mest overveldende naturfenomen du kan møte. Grand Canyon, gå hem å vågg!

Og så kan du se hvordan slektstrekk kommer til syne. Du kjenner igjen fakter, uttrykk og reaksjoner med røtter i deg selv eller din makes arvemasse. Det fasinerer meg og gjør meg ydmyk.

Men vel så interessant som å betrakte de søte små synes jeg det er å studere foreldrene. Å se sitt eget barn i rollen som forelder. Å se ting som du har lagt ned hos dem bli viderebrakt – både på godt og vondt. Grunn til stolthet og gremmelse i skjønn forening. I diskusjon om foreldrerollen får du tilbakemelding fra dem på din egen innsats, noen ganger så ørene flagrer.

Du får en liten sjanse til å rette opp ting, gjøre ting som besteforelder som du ikke hadde vett eller tid til å legge vekt på som forelder. Håper jeg klarer å gripe den.
Nå krysser vi fingrene og gleder oss.
nr1    foster

%d bloggers like this: