Lyse øyeblikk


Susan Cain: Quiet

.. the Power of Introverts in a World that cannot stop talking.

download (1)Jeg er innadvendt. I en verden som  opphøyer det å være utadvendt.

Jeg er en av dem som foretrekker stillhet framfor støy.
Jeg har aldri radioen på når jeg jobber, lager mat eller kjører bil. Jeg foretrekker stillheten.

Jeg er en av dem som trenger mye tid for seg selv. Til å tenke. Være aleine.
Jeg kan gå på kino aleine uten problem. Jeg ber ikke folk bli med meg når jeg skal handle el.l. Jeg er en av dem som trives i sitt eget selskap. Jeg samler energi når jeg er alene. Jeg tappes for energi når jeg er sammen med andre. Ofte.

Jeg er en av dem som unngår smalltalk så sant jeg kan. Som foretrekker taushet framfor pjatt som ikke beriker meg. Men som elsker dype samtaler om ting som jeg selv finner interessante og meningsfyllte.

Jeg er en av dem som ikke trenger å vise seg fram så snart anledningen byr seg. Jeg kan godt sitte gjennom et helt møte uten å åpne munnen. Hvis mine synspunkter har blitt godt presentert av andre, trenger jeg ikke forlenge møtet med å innta talerstolen bare for å markere meg. Jeg tar ordet hvis jeg har noe å legge til, ellers ikke.

Jeg er en av dem som bruker tid på å ta avgjørelser. Jeg liker å tenke meg om. Selv i små ting. Jeg vil gjerne være enig med meg selv før jeg uttrykker meg. Derfor uttrykker jeg meg vel så bra skriftlig som muntlig. Når jeg skriver, har jeg tid til å tenke, reflektere og endre formuleringer. Være presis.

Jeg er ikke folkesky. Jeg er ikke spesielt sjenert eller beskjeden.
Jeg er ikke redd for å ta ordet og uttrykke min mening hvis det trengs. Jeg er ikke redd for å sloss for mitt standpunkt  hvis jeg synes det er viktig.
Jeg er ikke redd for å stå foran en stor folkemengde og ha ordet. Jeg kan delta i animerte samtaler og holde oppe stemningen i festlig lag, men foretrekker å gjøre det i lukket selskap, på mine egne premisser, med  utvalgte gode venner. Og så vil jeg gå hjem og trekke i pysjamas med en god bok når jeg har fått nok.

Susan Cains bok var en åpenbaring for meg. Den har tydeligvis gått sin seiersgang rundt i verden, og nå altså også nådd meg. Det var godt å lese og få bekreftet at det ikke er meg det er noe i veien med selv om jeg foretrekker å være hjemme og lese  istedenfor å gå på salg. Jeg fikk en liten forklaring på hvorfor jeg mistrives så intenst i mengden på store kjøpesentra. 

Jeg leser at psykologen Carol Bainbridge sier følgende  (og merker meg statistikken i siste setning ;-): 

INTROVERTS: Contrary to what most people think, an introvert is not simply a person who is shy. In fact, being shy has little to do with being an introvert! Shyness has an element of apprehension, nervousness and anxiety, and while an introvert may also be shy, introversion itself is not shyness. Basically, an introvert is a person who is energized by being alone and whose energy is drained by being around other people.

Introverts are more concerned with the inner world of the mind. They enjoy thinking, exploring their thoughts and feelings. They often avoid social situations because being around people drains their energy. This is true even if they have good social skills. After being with people for any length of time, such as at a party, they need time alone to “recharge.”

When introverts want to be alone, it is not, by itself, a sign of depression. It means that they either need to regain their energy from being around people or that they simply want the time to be with their own thoughts. Being with people, even people they like and are comfortable with, can prevent them from their desire to be quietly introspective.

Being introspective, though, does not mean that an introvert never has conversations. However, those conversations are generally about ideas and concepts, not about what they consider the trivial matters of social small talk.

Introverts make up about 60% of the gifted population but only about 25-40% of the general population.

 

 

 


Av barn (og fulle folk)

En god venn  beæret meg forleden med å komme til meg og be om råd.
At hun, en klok og verdensvant kvinne. skulle tro at jeg hadde noe å bidra med, tok jeg som et kompliment.

Å gi råd handler mest om å lytte, om å gi den andre sjanse til å sette ord på det som er vanskelig. Kanskje komme med noen motforestillinger innimellom, eller spørsmål. Da kommer som regel vedkommende fram til sin egen konklusjon. Eller et stykke videre på vegen, i det minste. Bare det å sette ord på ting, skaper som regel klarhet.
Jeg vet ikke om det var så mye hjelp i meg denne gangen, men jeg fikk selv noe å tenke på da min venninne i delvis unnskyldende stemmeleie sa: Jeg er litt flau for å si dette her, det er så barnslig ..

Hun er langt fra barnslig. Hun har en selvinnsikt og virkelighetsforståelse som er dyp og dyrekjøpt. Hun er voksen x 2. Likevel føler hun seg barnslig. Hun  kjenner at følelsen er barnslig, og hun oppfatter det selv.

Og jeg tenker: Av barn (og fulle folk) får man høre sannheten.

Det barnslige er det innerste, det ekte, det ubehandlete, det dypeste, det dyriske, det vi ikke har kontroll over.
Det bør vi lytte til, for når vi snakker som barn kan det hende at vi sier noe fundamentalt sant. Noe som vi gjennom oppdragelse og sosialiseringsprosess har lært å ignorere.

“Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, forsto jeg som et barn.
Men da jeg ble voksen, la jeg av det barnslige.”

Det er viktig å lytte til barnet, det barnslige, i seg selv. Men å la den voksne slippe til når avgjørelser skal taes.

 


Suksessvafler

Enkel porsjon:

Legg 1/2 dl havregryn (eller mer) i bløt i 3 dl melk og la det svelle i en halvtime.

Pisk 3 egg og 1 dl sukker (omtrent) luftig.

5 dl mel, 1 ts bakepulver, 1 ts natron, 1 ts vaniljesukker. litt kardemomme går også bra. Blandes.
3 dl syrnet melk av et eller annet slag.
100 g smeltet skikkelig smør.

Blandes vekselsvis og røres godt sammen. Tilsett havregrynene og melken.
La svelle i minst et kvarter.

Blir bra. Gode med syltetøy og/eller krem og is.


Scenic Hardanger

hardangerNå kommer jeg ut av skapet og proklamerer freidig for alle som vil høre: Ja, jeg elsker dette landet som det stiger frem!

Årets biltur gikk til Tønsberg og Eidsvoll i anledning jubiléer. Vi la turen om Hardanger. Og for en tur! For et vakkert land!

Himmelen var knallblå. Skyene var ullhvite. Trærne var lauvtunge. Fjellene var høye. Fossene var fossende. Bekkene var krystallklare.  Fjorden var speilblank. Snøen var glitrende. Veiene var smale. Svingene var nifse. Bobilene var tyske. Rutebussen var sjefen. Grøftekantene var blomstrete. I det hele tatt …. Jeg angret på at jeg ikke reiste i bunad ..

Noen endringer har skjedd siden jeg først reiste denne veien, og veiarbeid pågår – så flere endringer er på vei, pardon the pun …
Vi kunne droppe det klassiske spystoppet på Trengreid og stå over rasten på Gullbotn for å samle oss før Samnanger og Kvamskogen. Misjonsheimen var i forfall – der jeg falt så pladask for han mørke fra Os den gangen. Jeg kommer på det hver gang jeg kjører forbi – hva het han, nå igjen?

Memory lane.

Tokagjelet er riktignok verre enn noen sinne, men det har jo også et navn og rykte å leve opp til. Det er et kulturminne – som hele halve Riksveg 7.
Noe så urenluren urlurt. Istedenfor å utbedre vegen har de smelt på den et brunt skilt med noe krimkrams og gjort den til Nasjonal turistveg med riksantikvarens velsignelse. Et genitrekk. Plutselig er hver sving blitt verneverdig.

Kaien på Kvandal var tom. Der vi tilbrakte timevis i fergekø. Vallaviktunnellen hadde fått en rundkjøring midt inni seg. Stilig! Hardangerbroen ble uroverkjørt. Utsikten uovertruffen. Nydelig innover Lofthus – Ullensvang. Morellbuene stod der med Norgesglass til pengene. Vi spyttet steiner innover hele Sørfjorden.

Så kom vil til søsterhuset i Tyssedal. At folk tør å bo her – det burde vært påbudt med hjelm til daglig bruk.
Respect, sistah!

Huset var fullt av gamle kjenninger. Jeg sov godt i det gyselige sengetøyet fra 70-tallet med smil om munnen.
Middag a la Øystein la ingen demper på humøret.

20140625_155322_resized


Da jeg var ung ..

lumdJeg trodde ikke jeg skulle få oppleve å høre meg selv si det, men nå er vi der ..

Da jeg var ung, lærte vi å skrive skjønnskrift på skolen med penneskaft, pennesplitt, trekkpapir og blekkhus.
Dette var før fyllepennens dage. For ikke å snakke om kulepennens.
Blekkflekkete fingre og kladdete bokstaver var resultatet.

Jeg vet ikke hva vi lærte. Noen ble sikkert skremt vekk fra skriving for godt. Andre tok utfordringen og lærte mestring. Det er nemlig nødvendig med utfordringer for å lære mestring. Passelig krevende og realistiske utfordringer er gode greier.

Pennesplitten skremte ikke meg, selv ikke når den delte seg og blekket skvatt. Trekkpapir var en hverdagslig sak i min ungdom. Hvis du holdt det mot speilet kunne du lese hva du hadde skrevet. Trekkpapiret var et viktig spor i den tidens kriminalromaner.

Da jeg var ung, hadde vi også ordentlig håndarbeid på skolen. Jeg sydde meg battlejakke med miniskjørt til. Jakken hadde innsnitt og isatte ermer med mansjetter med knapphull, krage, lommer, knappestolpe og linning. Skjørtet hadde linning, lommer og glidelås. Det var hvitt. Jakken var blå. Jeg tok meg ut i det.

Dette var på midten av forrige århundre.
Jeg hørte på Kjell Lund og Jens Bolling på EP plate …
Get the picture?


Fra kvige til ku

Sosiale medier og andre medier er fulle av unge mødre med manualer i den ene hånden og babyer i den andre. Treningssentrenes mammatimer er ventelistet. Amme og trimme i samme slengen. Effektive til 1000. Ute for å slette alle spor etter fødselen.

“XX har fått kroppen sin tilbake” stod det å lese i VG her om dagen. (XX er en ung, kvinnelig kjendisperson) Fått den tilbake etter fødselen.

Fått kroppen sin tilbake?! Er de ikke riktig kloke?!
Hadde hun mistet den? I fødselen? Var fødselen et tap for henne?  Er det røyk som kommer ut av ørene mine?

Selvfølgelig har hun fått en endret kropp. En kvinnekropp. Hun har født et barn for fa´n. Face it – deal with it.
Hun har gått fra kvige til ku!
For å si det sånn.
Men det er vel feil å si det sånn. Man skal ikke sammenligne mennesker med dyr. Å kalle en kvinne en ku er sikkert kjempeupolitiskkorrekt.

Jeg har født fire barn. Kroppen min bærer preg av å ha vært i krigen. Jeg er stolt av mine arr. Det var ikke før ved svangerskap, fødsel og amming at min kropps fulle potensiale ble aktivert. Jeg mistet ikke – jeg FIKK – min kropp i fødselen, for helvete!

Men det er vel feil å si det også. At man først blir “riktig” kvinne når man har fått barn. Det er sikkert kjempeKJEMPEupolitiskkorrekt. Det kan støte alle de kvinnene som ikke har barn. Og det må vi jo unngå. Å støte kvinner som har det tøft.

Jeg er lei av å tilhøre en gruppe, i dette tilfellet gruppen “kvinner”, der vi er så hårsåre at det ikke går an å snakke om oss.
Grow up girls.

Å føde et barn endrer kroppen din og psyken din. Deal with it.
Frivillig barnløshet er et valg. Deal with it.
Ufrivillig barnløshet er en sorg. Deal with it.

Få barn eller ikke. Vær ku eller kvige. Ta vare på kroppen din. den er den eneste du har. Vis respekt for den, med eller uten svangerskap.

.. og news flash: Du er mer enn kropp.

rulesSjekk denne fra en “feminist father”:
Rules for dating my (sic) daughter:
– I don´t make the rules!
– You don´t make the rules!
– She makes the rules!
so far so good, men så kommer det:
– her body – her rules!

Moral: Det er kroppen hennes det handler om, selvfølgelig, hun er i hovedsak en kropp.

Hva med:
– her money – her rules!
– her time – her rules!
– her job – her rules!
– her clothes – her rules!

Det er kanskje ikke i takt med tidsånden, men jeg er begeistret for dette: http://4thtrimesterbodies.com/


Jojo Moyes: Et helt halvt år

4125416412_5105255aThe Intouchables møter The Bucket list møter Educating Rita møter Love Story – for å vise til filmens verden.

Boken handler om store ting. Døden og kjærleiken. Eller kanskje om Livet, sett med dødens og kjærleikens øyne.

Hva betyr det:

– jeg kan ikke leve lenger / jeg vil ikke leve lenger.
– jeg kan ikke leve uten deg / jeg vil ikke leve uten deg.

Det første spørsmålet kan jeg ikke svare på. Det er for fjernt fra min virkelighet.

Det andre vet jeg litt om. “Jeg kan ikke leve uten deg” betyr ikke at jeg må være sammen med deg døgnet rundt, eller i det hele tatt for den del. Du kan godt være en viktig del av mitt liv selv om vi aldri møtes. Bare jeg vet at du er der. Bare jeg vet at du har tro på meg. Da kan jeg leve – og du er en del av det livet.

Døden skjerper oss i møtet med livet. Kjærleiken skjerper oss i møtet med livet. Den inspirerer oss til å leve.

Sånn må det være.

Det er en fin bok. Litt mange ord. Litt forutsigbar, but what the hell …


Moussaka på ordentlig

En rett å lage når man har god tid til forberedelser. Den er verdt strevet …

1 kg malt lammekjøtt. Kjøp et lår i kjøttdisken og be om å få det oppmalt.
8 auberginer. Skjær dem i skiver på 1/2 cm, strø salt på og la dem ligge på kjøkkenpapir og renne av seg. Brun dem på begge sider i olje og la dem renne av seg igjen.
Finhakk 5 løk, 5 fedd hvitløk (minst) og 2 bunter bladpersille og fres i olje i noen minutter. Tilsett kjøttet og brun det.
Hell på 4 dl buljong, 2-3 bokser hermetiske hakkete tomater med lake, frisk basilikum, malt kanel, salt og pepper.
La sausen trekke på svak varme i 35-40 minutter. Spe med mer væske om nødvendig.

Lag hvit saus av smør, mel og 1 liter melk. Smak til med salt og pepper og rør inn 5 egg når sausen er avkjølt.

Legg auberginer, kjøttsaus, hvit saus og revet ost lagvis i ildfast form.

Stek på 220°C grader i ca 30 minutter.
Kan godt hvile litt før servering.
En grønn salat gjør seg som tilbehør.