Lyse øyeblikk


Dagens Hauge, akkurat det jeg trengte å høre …

arrow2

Mange års røynsle med pil og boge 

Det er den svarte prikken
midt i skiva du skal treffa,
nett den, der
skal pili stå og dirra!

Men nett der treffer du ikkje.
Du er nær, nærare,
nei, ikkje nær nok.
So lyt du gå og plukka upp pilene,
gå tilbake, prøva på nytt.
Den svarte prikken tergar deg.
Til du forstår pili
som stend der og dirrar.
Her er óg eit midtpunkt.

Olav H. Hauge
Fra Janglestrå 1980


William Landay: Defending Jacob

51MCY+I487L._SL300_Enda en amerikansk rettssals-krim.
Jeg har lest Grisham og Turow, og nå altså også Landay. Jurist blir forfatter.

Best seller og en av de beste bøkene i år, sier amerikansk media, så jeg gikk løs på den.

Absolutt verdt pengene.
Velskrevet og spennende om en dramatisk mordsak. Men den er mye mer enn det. Den handler om en familie. Den handler om de mekanismer som virker i familier, om hva som bygger opp og hva som river ned. Om ansvar og skyld, om tillit og svik, om åpenhet og fordekthet, sannhet og løgn, nærhet og avstand.

Veldig tankevekkende, for dette er en historie som kan skje med hvem som helst. Og som kanskje skjer med hvem som helst, før eller siden, i en eller annen form.

Kanskje ikke som mordsak, riktignok. Men mindre kan det vel ikke være for å tiltrekke seg oppmerksomhet i Junaiten.


Rydde på loftet

Rydde-ut_productimageHva skjer?
Er det Knausgård sin skyld, eller hvorfor skal plutselig alle skrive selvbiografiske bøker? Plutselig er alle oppe på loftet og leiter fram gamle bilder, album, brev og gjenstander for å finne tilbake til fortiden. Plutselig er mor og far og bortglemte grandtanter blitt romanfigurer.

Hva skjer?
Er det kanskje  post-68erne, som kvittet seg med hemmende tradisjoner, håpløse familieforpliktelser og materielle gjenstander i jakten på frihet og selvstendighet, som nå har oppdaget at de slo barnet ut med badevannet?

Som i anstrengelsen for å realisere seg selv har oppdaget at et menneske ikke kan skape seg selv, men har viktige tradisjoner, slektsforhold og materielle ting i bagasjen.

Eller handler det kanskje ikke om fortiden? Er dette dagens personlige prosesser, sorg etter avdøde foreldre f.eks, som kommer ut i bokform fordi det er sånn man gjør det i 2014? Offentliggjøring av private tanker som vi blir påtvunget gjennom sosiale media enten vi vil eller ikke?

Mors-gaver_productimageDet er greit nok det – du finner en gammel konkylie i en kommodeskuff. Den vekker gamle minner.
Det er all right det – men hva har det med meg å gjøre? Jeg har min egen konkylie i min egen kommodeskuff.

Jeg har nettopp lest to bøker i denne sjangeren:

Helene Uri: Rydde ut
Cecilie Enger: Mors gaver

Bare titlene …

Helene Uri skriver som vanlig elegant og treffsikkert. Romanen handler om språkforskeren Ellinor som skal til Finmark for å jobbe med en doktoravhandling. Helene Uri trenger seg etterhvert fysisk inn i romanen på en ganske fiffig måte – hun møter bl.a. romanfiguren ansikt til ansikt på kafé! Etterhvert blir hun selv hovedperson i sin egen roman og Ellinor blir statist, et litterært virkemiddel. Det blir Helenes jakt på sin egen slekt. Tore på sporet. Er det ikke det programmet heter? Eller Hvem tror du at du er?

Cecilie Enger skriver også elegant og godt. En lavmælt og jordnær tekst, som en vandring gjennom et kulturminne for oss som er omtrent på samme alder og husker Kirsten Langbo og DBS sykler. Mor, som er forsvunnet inn i Altzheimer, får her et vakkert ettermæle. På en måte er det en morsbiografi. En vakker bok, kritikerrost og belønnet.

Almenngyldig? Jeg vet ikke helt ….
Jeg reserverer meg mot det altfor private i det offentlige. Om det nå er på facebook, TV eller i bokform.
Jeg har også et liv jeg kan fortelle om, og er på det stedet i livet at loftrydding er uunngåelig. Jeg kan også skrive for å bearbeide minner og tanker – men å publisere det, her eller andre steder?
Da må jeg tenke meg om to ganger.